Høyres sjanse?

Islands EU-søknad har ført til en EU-debatt i miniatyr midt i agurktiden. Dette er jo bra, for da slipper vi å lese fullt så mye om sydenfarer og svineinfluensa. Dessuten er EU-saken en glimrende anledning for Høyre å tydeliggjøre den viktigste forskjellen mellom Fremskrittspartiet og seg selv: Seriøsiteten.

Erna Solberg griper idag anledningen og hamrer løs på Siv Jensens lederegenskaper og Fremskrittspartiets manglende vilje til å flagge egne standpunkter i EU-saken. Det synes jeg er bra. Det må tydeliggjøres at Frp ikke tør ta et standpunkt fordi de er redde for å støte velgere og at de unngår saker der de ikke kan spissformulere, generalisere eller lokke svake (men store) velgergrupper med utspill resten av befolkningen synes virker useriøse.

Uten et sterkere Høyre blir det ingen borgerlig regjering, og for alle på "moderat side" i norsk politikk (inkludert en stor del av Arbeiderpartiet) som er for at Norge skal inn i EU finnes det ikke noe egentlig alternativ til å stemme Høyre. Arbeiderpartiet kommer ikke til å fronte denne saken så lenge regjeringskameratene SV og Senterpartiet er konsekvent imot alt som lukter av internasjonalt samarbeid og fornuft. Dersom de mister regjeringsmakten vil de imidlertid komme med på ja-siden igjen, og slik sett kan det faktisk paradoksalt nok hjelpe EU-tilhengerne at Arbeiderpartiet taper i høstens valg.

På borgerlig side er Høyre alene, etter Lars Sponheim og Venstres grumsete konklusjon på landsmøtet tidligere i år sammen med Kristelig Folkepartis fortsatt konsekvente nei.

Konklusjonen må bli at skal man la være å velge inn partier som vil sørge for at debatten kveles i fire nye år bør valget være klart; stem Høyre ved høstens stortingsvalg.