Tweeds' lille årskavalkade for 2014

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske språket i spørsmålene, men svarer på norsk for ikke helt å tippe over i det viderverdige.

Vi kjører på, uten videre sermoni.

Dag från år 2014 alltid kommer minnas?
Først: Merkelig spørsmålsformulering, som har fått meg til å bruke fem minutter på å filosofere over hvorvidt det mangler et ord eller om norsk og svensk virkelig kan være så forskjellig. Dernest: Det har vært mange fine dager i 2014, men jeg kommer nok sent til å glemme dagen jeg fikk oppleve Berliner Symfoniker spille i Zirkus Karajan eller da jeg tok med min sønn til Paris for første gang.

Bästa köp?
Dette er lett, så jeg velger å problematisere eller i det minste dele opp kjøpene i de fire kategoriene Litt for kostbart, kostbart, mindre kostbart og rimelig. Det er fremdeles lett. Litt for kostbart: En smoking fra Corneliani. På grunn av mitt enorme corpus sverger jeg til målsøm. Jeg er spent på om den passer fremdeles. Kostbart: En midnattblå Borsalino Fedora, kjøpt i Borsalinos butikk i Paris. Vist på bildet. Forfatterinnen Monica Isakstuen fulgte dessverre ikke med på kjøpet, men vandrer fritt i Gamlebyen. Mindre kostbart: En aldeles sjarmerende fyllepenn fra Dussmann i Berlin. Rimelig: Pocketutgaven av Stefan Zweigs Världen av igår, som jeg til gjengjeld kjøpte to ganger, fordi jeg glemte den første på flyet fra Paris.

Sämsta köp?
Fordi jeg har en impulsiv og sjarmerende personlighet gjør jeg ofte dårlige kjøp. Disse dveler jeg imidlertid ikke ved, og de fortrenges ganske umiddelbart når noe nytt dukker opp.

Beskriv din stil under året som gått?
Iår som ifjor kan jeg vel best beskrives som en blanding av Einar Rose og Niles Crane.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Iår besøkte jeg Paris to ganger. Det får meg alltid til å trekke litt ekstra på smilebåndet.

Genomdrev du någon stor förändring?
Som så ofte før begynte jeg med en lavkarbodiett i begynnelsen av november. Jeg gikk ned fire kilo, som jeg nå dessverre har gått opp igjen. Folk rundt meg legger muligvis merke til denne forandringen. Jeg vurderte også å klippe bart og skjegg etter inspirasjon fra Mad Mens Bertram Cooper, og lot defor skjegget gro en stund ekstra for å legge grunnlaget for fippskjegg. Da responsen uteble fra testpublikum, klipte jeg det ned til normal lengde, som er 9 millimeter.
 
Reste du utomlands?
Om jeg gjorde! Jeg tilbragte en ukes tid i Paris med kone og barn rundt påsketider. Deretter ferierte vi i Skåne på sommeren, før turen gikk tilbake til Paris med min madame mor og min søster i september. I oktober besøkte jeg Berlin for første gang. Alle turene er nå behørig til trøst og ettertanke under den kolde vintertid som atter har hjemsøkt vårt land.
 
Vad skrattade du åt?
Vel. Jeg synes det er ganske vittig når fru Granneman imiterer Albert Nordengen.

Vad har du tittat på, på TV?
Personlig tror jeg er at fjernsynet er roten til det meste som er galt i Norge. I den tro at man behøver avkobling tilbringer man det meste av den ledige tiden i sofaen foran intetsigende fjernsynsprogrammer, og lar hjernen hvile i den grad at den knapt fungerer når den skal. Selv det som alment oppfattes som nyttige programmer, slik som nyhetssendinger eller debattprogrammer, er i virkeligheten mest bedøvende og kan med fordel erstattes av noe så enkelt som å lese en avis. Fortrinnsvis en internasjonal, uten for mange bilder. Aller helst bør man lese en oppbyggelig roman og hjelpe naboen om man føler seg rastløs. Vi trenger ikke avkobling, vi trenger påkobling.

Vel nede fra min høye hest kan jeg legge til at jeg har som guilty pleasure etter møter og sakspapirlesning å se HBO Nordics eller Netflix' uendelige verdener av serier. Min favoritt i 2014 var Game of Thrones.

Vad önskar du att du gjort mer?
Jeg er for lite i Oslo. I Oslo finnes Nasjonaltheatret, Operaen og Oslofilharmonien, som hver og en setter opp helt utmerkede program hvert år som jeg aldri får med meg. Dels på grunn av vinterdepresjonsutløst tiltaksløshet og dels på grunn av møtevirksomhet i provinsen. Løsningen er en liten leilighet i Oslo samt en mindre befatning i hovedstaden. En spalte i en avis, for eksempel? Dette bør noen notere seg.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Jeg tror det kommer lite godt ut av å sture i romjulen over ting man har gjort for meget av i året som har gått. Nei, ta heller et glass og fortreng det!

Största framgång på jobbet 2014?
Jeg er konservatismens fanebærer i et nyrikt lands sjette største provinsby. Det er ikke verst at jeg i det hele tatt finnes.

Bästa boken du läste i år?
Endelig kan jeg svare, med hånden på hjertet og helt uten forbehold: Thomas Manns Josef og hans brødre. Samtlige fire bøker i verket utfordrer og begeistrer; språket er et eventyr, fortellingen interessant og aldri har jeg latt meg fascinere i tilsvarende grad av en historie jeg i likhet med de fleste med helt overfladisk biblekunnskap kjente fra før.

Största musikaliska upptäckten?
Berlin – Traum an der Spree: 16 melodier fra et forgangent og langt mer uskyldig Tyskland.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Det har jeg ikke regnet etter, men jeg vurderer regneark for 2015 med daglig poengscore og månedlige oppdateringer. Én for meg, én for familien samt én for ukjente og tilfeldige bekjentskaper, for en helt objektiv og riktig vurdering.

Största misstaget?
Mitt største feilgrep var å stemme mot egen overbevisning og samvittighet i bystyret. Andre partier gjør det hele tiden, men for meg gav det ikke mersmak og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. En fattig trøst var at vi som vanlig ble nedstemt.

Lärdom om dig själv under året?
Jeg har alltid ment at det mest behagelige er å ha så liten innsikt i egen personlighet det lar seg gjøre, så slipper man unødvendige grublerier. Jeg har gode venner jeg til stadighet sjekker meg selv opp mot, og de har ikke forlatt meg ennå. Da tenker jeg det er greit.

Största framgången på det privata planet?
Ifjor nevnte jeg Tweeds Kulturfest under dette punktet. Iår gjennomførte vi en helt ny variant med under halvparten av pengene fra året før, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Stipendiaten har minst halvparten av æren for denne.

Vad spenderade du mest pengar på?
Det må nok ha vært denne smokingen jeg nevnte tidligere. Den kostet en del, men antageligvis langt mindre enn hva jeg sammenlagt har brukt på mat og drikke i året som har gått. Østers og cocktails har høykonjunktur.

Något du önskade dig och inte fick?
Svært meget, her representert ved en paraply i et parisisk butikkvindu, jeg tror det var Parapluies Simon i Boulevard St. Michel, utformet av et helt trestykke og robust som en spaserstokk. Ja, i virkeligheten var det en spaserstokk.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?
Kalenderen sier at jeg feiret fødselsdagen med et møte i kommunens helse- og velferdsutvalg. Denne lite minnerike anledningen er antagelig grunnen til at jeg måtte sjekke kalenderen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Denne paraplyen fra to punkt ovenfor hadde hjulpet betraktelig. Nå får jeg ikke sjansen til å kjøpe den på en stund heller, for jeg har ingen Paris-reiser planlagt for neste år. Jeg skal derimot til London, men hvem vil sprade omkring med en engelsk paraply?

Vad fick dig att må bra?
Solen, nesten utelukkende, i selskap med familie og venner, lesestoff, forfriskninger, sjøbad og komfortable sittestillinger.

Lärde du dig något nytt?
Masse. Hver lørdag har familien nemlig konkurranse i Morgenbladets quiz. Det er utrolig hva man kan lære av å ikke kunne svaret på et spørsmål.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg treffer nye og interessante mennesker relativt ofte, men skal jeg velge én både dere og jeg kan ha glede av fremover, vil jeg trekke frem forfatterinnen Roskva Koritzinsky, som gledet et engere publikum under Tweeds Kulturfest med tanker rundt sin bok Her inne et sted. Hun har lovet å komme tilbake til kulturfesten, og jeg skal minne henne om dette ved en passende anledning.

Något du var stolt över?
Jada.

Högsta önskan just nu?
At alt dette bare var en drøm. I virkeligheten har jeg sovnet på en solseng på de franske vestindiske øyer etter et altfor stort måltid.


Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Visst er vel livet er som å sykle? Opp med hodet og se fremover!                      

Julekort fra Tweeds

Publikumet ditt savner deg. Det er gått mer enn én måned siden sist gang de hørte fra deg. Vil du skrive noe nå?

Du snakker om smart telefon.

Om den har rett vet man selvsagt ikke, det er tross alt litt av en sjanse å ta helt uten ryggdekning. Jeg vet om folk som har vært stille langt mindre enn én måned, hvis publikum godt kunne foretrukket at vedkommende holdt seg stille en stund til. Men nå er det jul, og jeg tok sjansen. Idet folk rydder restene av en sen julaftens frokost, før andre har begynt på den siste pakkerunden til venner og kjente, mens Askepott fortrylles av sine tre nøtter og stemningen stiger i det norske hjem.

Det er lett å nyte livet på julaften. Ihvertfall om man i utgangspunktet er en livsnyter, for på julaften flyter verden, ihvertfall vår verden, over av melk og honning. Av ribbe og cocktails. Av no. 91 Stomperud og tomatsild. Ja, selv med forkjølelse skulle det være mulig å nyte livet på julaften.

Samtidig finnes det folk i vår egen verden, eller like utenfor, i den verdenen som ofte begynner der ens egen nese stopper, som ikke har det like bra. Og så finnes det andre igjen, i en verden langt, langt  bortenfor, som ikke har det bra i det hele tatt.

Det er lov å ta vare på hverandre i julen og tenke på alle som ikke har det bra og gi penger til Frelsesarméens julegryte. Men det er også lov å tenke på verden slik man i henhold til tradisjon og sedvane rasjonaliserer sitt eget overforbruk i julen: Det er tross alt ikke hvor god man er mellom jul og nyttår som teller mest når regnskapets dag en gang kommer.

Takk til den smarte telefonen min. Takk til det tweedske publikum for iår!

Og gledelig jul til alle især.

Lørdag i Den gamle by

Foto: Anette Stahl
 
Det er ikke ofte jeg brukes til denslags, men sist lørdag hadde jeg gleden av å åpne en kunstutstilling i Gamlebyen. Det var en fornøyelse, omgitt som jeg var av kunst og vakre mennesker og en forfriskning eller to i hånden før lørdagen fortsatte sin hektiske gang. Jeg skulle nemlig også være vertskap når croquet-cluben feiret sin sesongavslutning med et høytidelig taffel senere på kvelden, så her gjaldt det å få åpnet utstillingen etter beste evne og vende tilbake til den i cognac druknede gravlaks som ventet på kjøkkenet. Men jeg fortaper meg i detaljer. Utstillingen bestod i Odd Nerdrums grafikk, og interessant nok var hele første etg. i Atelier Gyllensten & Stahl i Sparebankgården fylt med Nerdrums private samling, mens selve salgsutstillingen var å finne i de nedre gemakker. Vil man reise hjem med en Nerdrum under armen er det altså Gamlebyen som er stedet for tiden, og utstillingen varer en liten stund til, for dem som vil la seg imponere av både kunst og hus.

Og for den nysgjerrige: Slik ser det ut når croquet-cluben inntar sin middag, og når resiterende commandant gjør rede for Clubens Constitution før desserten, som i år forøvrig bestod av avslørede bondepiger à la Skjænkemester Holm.

Søndag sov vi alle lenge.

Veien til gjenvalg

Fredrikstad Høyre hadde sitt nominasjonsmøte igår, og som vanlig var det knyttet en del spenning rundt akkurat dét. Forståelig nok – når mange mennesker legger ned svært mye fritid på å gjøre en innsats for byen og for partiet ønsker man seg som oftest lønn for strevet i form av renominasjon, og er man foreslått utenfor rammene av det som er en realistisk bystyreplassering er det lett å bli skuffet. Det var forøvrig på nominasjonsmøtet for fire år siden at jeg hadde min egen ilddåp som politisk aktiv i Fredrikstad Høyre, hvor jeg ble bedt om å holde valgtalen for Bengt Morten Wenstøb, og jeg som takk for dette ble tilbudt en 33. plass på listen.

At jeg ble valgt inn i bystyret fra denne 33. plassen illustrerer på en god måte hvorledes demokratiet fungerer i praksis, og i særdeleshet hvorledes en ukumulert listeplassering er like mye verdt uansett hvor man står på listen. Faktorenes orden er som vi vet likegyldig. Det som teller er hvor mange kumuleringer den enkelte får av velgerne, og hvor mange som stemmer et annet parti som fører den enkelte kandidats navn opp på sin stemmeseddel.

At partiet i år gav meg en hårfin topp ti-plassering tar jeg som en tillitserklæring, og som et signal om at mine spinkle florettslag for konservatismen gjør nytte i en virkelighet som slites mellom sofasosialisme og relativt ukultivert liberalisme. Det er mulig jeg overtolker akkurat her, men konklusjonen er likefullt:

Jeg er klar for fire nye år. Og jeg trenger din stemme for å klare det.

Festen er over

Foto: Geir Stahl

Det ble bedre enn vi i kulturfestdireksjonen hadde våget å håpe på, å trekke inn i Gamlebyens private salonger for å avholde våre årlige kulturfestdager. Selv om vi tidligere har hatt det aldeles utmerket i den kjære Dunkejongaarden, med cocktailbar i Simers stue, foredrag i annen etg. og konserter i første, merket vi at det virkelig gjorde noe med publikums forventninger å få komme innenfor bak den kjente fasaden i Gamlebyen. Å komme helt innpå den som opptrer er en annen dimensjon ved opplevelsen, selv om dette kan være en tilsvarende utfordring for dem som skal snakke eller spille. Min venn gjennom noen og tyve år, Christian Mortensen, tok sammen med sine solister denne utfordringen på strak arm, da han spilte opp med kammermusikk hjemme hos malerne Elisabeth Gyllensten og Geir Stahl.

Foto: Geir Stahl
 
Et fantastisk privathjem, som riktignok ikke alltid har vært et privathjem alene og som heller ikke nå begrenser seg til dette. Musikken lot seg godt kombinere med Odd Nerdrums kunst, som for en begrenset tidsperiode er utstilt i galleriet. Den oppmerksomme leser vil legge merke til at jeg for anledningen var ikledd røkejakke, og noe annet syntes jeg rett og slett ikke passet seg når jeg fikk være vertskap for en såpass kultivert salong.

Foto: John Johansen, Fredriksstad Blad

Ikke mindre kultivert eller fantastisk var det hjemme hos grand dame Gunni Jordfald Johnsen, som var vertskap for to mindre salonger. Aller flest var interessert i Alexander Ibsens salongsamtale om arkitektur og bevaring, til tross for at Erling Sandmos foredrag om sjøuhyrenes storhetstid på 1500-tallet skulle være minst like egnet til å få folk til å renne dørene ned i Torvgaten. Heldig da, at Tweeds Kulturfest er en festival for det smale, selv om minst halvparten av kulturfestdireksjonen virker sørgelig udimensjonert for dette på det rent fysiske plan.

Når man plutselig har en salongfestival er det faktisk ikke grenser for hvor smalt eller lite man kan unne seg å gjøre det, og aller nærmest innpå hovedpersonene kom man hjemme i kulturfestarrangør Svandals lille dukkehjem i Kasernegaten. Roskva Koritzinsky leste fra den fantastiske lille novellesamlingen sin og snakket litt med dr. Ibsen, før han hastet mot toget og lot oss andre bli igjen i salongen med både forfriskninger og forfatterinnen. Ingen tvil om hvem som stakk av med det lengste strået den kvelden, altså. Når det gjelder bildekvaliteten på dette siste bildet ber jeg leserne ta ad notam at jeg ønsker meg en frivillig fotograf til neste års festligheter. Selv duger jeg ikke til stort annet enn å se en smule staselig ut der jeg sitter.

Gamlebyens minste festival er kommet til en ende, og fylt med vemod, kulturell bakrus og deilige opplevelser retter vi nå øynene mot neste år. Vinteren kan komme.

Hjemme hos oss

Wo die Moral wohnt, wohnt auch gleich das Laster, sang Marlene Dietrich ettertenksomt men  gjennomtrengende utover i bilen, der vi kjørte en lørdags aften fra K60, kultursalen med det anspråksløse navnet i den nye bydelen ute på det gamle verksted-området, og over mot byen igjen etter å ha vært på et teateterstykke som i Fredrikstad-målestokk må kalles utenom det vanlige. Berlin, Berlin, du bist mein Publikum, fortsatte hun. 

Det må sikkert kalles utenom det vanlige i Fredrikstad-målestokk også, at tyske cabaretviser fra svunnen tid skraller ut i bilen på vei hjem fra teater, men for det første har vi to i bilen langt på vei blitt fortrolig med å henfalle til det litt kuriøse hva musikk og populærkultur angår, og for det andre stod musikken på en noe barokk måte til teateropplevelsen og passet derfor inn i helheten. Eller sagt på en annen og kanskje enklere måte; for oss var det ingenlunde så underlig som det ville vært for andre.

Hadde teaterstykket blitt satt opp i Berlin ville det kanskje ikke kunne kalles utenom det vanlige. Ikke nettopp i Marlene Dietrichs Berlin (dog også i Marlene Dietrichs Berlin), men i det moderne Berlin der man forholder seg til kunst på en dagligdags måte, og der man i større grad oppsøker nye opplevelser, eller hvor kunst i større grad oppsøkes i sin alminnelighet. For var det ikke nettopp et lite stykke Berlin, et lite stykke av den store kunsten som ble utspilt? 

Vi var kanskje 30 i salen. –Det skjer faktisk mye her i byen, men det er ikke kultur for å gå ut, uttalte en av skuespillerne til avisen før urpremieren. Faktisk. Ligger ikke hele kulturetatens raison d'être, hele byens potens i dette lille ordet? Enten må vi bytte ut byen, eller vi må bytte ut publikum.

Teaterstykket, «I Ilden», handlet om tre brødre som møttes i sin fars 60-årsfest, og som ikke har hatt spesielt god kontakt opp igjennom årene. Handlingen utspiller seg i en badstue etter festen. Men hva betyr det? Alt dette visste jeg på forhånd, mens jeg ante mindre om at vi skulle få helt førsteklasses kunst utspilt foran øynene våre en lørdagsaften i november. Ordene var akkurat det de skulle være. Skuespillerne var resten. På K60. Das ist Berlin, wie's weint und wie es Lacht.

Resten av byen fikk Lottotrekning og Stjernekamp. Vi andre stakk til Berlin.

«I Ilden» er skrevet av Roskva Koritzinsky. Henne treffer du på Tweeds Kulturfest torsdag 6. november klokken 21.00. Mer informasjon finner du her. Foto: Håkon Borg

I den nesekolde tid

Så kom den næsekolde tid – hvor alle, som har underbid, i smug går rundt og blæser lun luft på frostblå neser. 

Piet Hein skriver almengyldig om den skandinaviske novembertid, som lydløst og uten at vi riktig legger merke til det senker seg over det lille landet vårt. Dette landet som knapt er levelig i halvår om gangen for oss som ikke lar oss fascinere av vintersport på fjernsynet eller utøvelse av en slags kollektiv og mental, fysisk avstraffelse langt der ute et sted, i naturen. I skogen. I gatene.

Langrenn. Slalom. Friluftsliv.

Forkjølelse.

Vi lukker oss inne og sier farvel til våre naboer. Og blir borte.

Men ikke helt. Aldri helt borte, for vi søker sommerens varme i de sosiale rom, i det klirrende glass, i den knitrende bok. Kanskje finner vi den. Et øyeblikk av velvære, innerst i en café, på et litteraturhus bortgjemt i en ellers kulturell bakevje, i en kinosal med en venn eller i noens chaiselongue i Gamlebyen.

I gamle dager holdt man salonger i Paris. Ikke bare i Paris holdt man salonger, stort sett i hele Europa holdt man salonger, i Lübeck og i Fredrikshald, salonger hvor man i ly av fire vegger kunne søke tilflukt fra vinteren, om den var åndelig eller akk så sørgelig fysisk. Jeg vet ikke hva som er mest sørgelig av en åndelig eller rent fysisk vinter, men man fryser av begge deler og verge seg den som kan. Folk holder for lite salonger.

Så står vi der endelig. En dag i november, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, med en vergende hånd løftet mot både vinter og tungsinn, klare til å invitere til salong. Klare til å invitere til kulturfest. På en chaiselongue i et hjem i Gamlebyen, eller kanskje er det bare en stol, i alle tilfeller i en salong i Gamlebyen, inviterer vi til kulturfest. Vi har alliert oss med generøse gårdeiere, kloke hoder og fremragende musikere, og vi lover dere. Vinteren har ikke en sjanse disse to dagene.

Hjemme hos Gunni. Hjemme hos Elisabeth og Geir. Hjemme hos Trond.

Dit kommer Erling Sandmo for å fortelle deg om sjøuhyrenes storhetstid. Alexander Ibsen for å lage salongdiskusjon om byutvikling, om nye hus i gamle byer. Dit kommer Lars Ole Klavestad, som vil snakke med Ibsen, for Klavestad har nettopp har gitt ut en bok om temaet og hvem vil ikke snakke om sine nye bøker? Dit kommer Roskva Koritzinsky for å lese fra romanen sin. Christian Mortensen, Einar Halle og Stefan Zlatanos kommer også dit, for å spille kammermusikk. Kammermusikk, utenfor konsertsalen og inne i en stue i Gamlebyen. I en salong. Kammer. Musikk.

5. november står vi der, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, klare til å gi deg sommerens åndelige varme. Tar du imot?

Utidige dagdrømmer fra Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets gruppeleder Atle Ottesen fortaper seg fullstendig i drømmenes verden i sitt svar til Peter Kuran 6. oktober om den nylig behandlede vaskerisaken. Ottesen synes å være av den oppfattelse at Høyres ønske om en balansert og objektiv saksfremstillelse skulle være et resultat av en våt drøm, et urovekkende bilde jeg stusser på at Arbeiderpartiets gruppeleder i det hele tatt ønsker å oppholde seg ved. Jeg tillater meg å vekke Ottesen fra sine fantasier med noen faktaopplysninger:

•  Redegjørelsen som ble gitt i bystyret fra kommunalsjef Nina Tangnes Grønvold var ikke den samme som ble gitt i helse- og velferdsutvalget av lederen for vaskeritjenestene. 
• Spørsmål stilt fra borgerlig side om prosessen rundt utredning av det private tjenestetilbudet ble besvart på en måte som ikke etterlot noen tvil om at dette alternativet var sparsomt utredet. 
• På spørsmål om for eksempel vann- og avløpsutgifter lå inne i saken, ble det etter en stunds nøling redegjort for at disse utgiftene ”lå i rammen” (til virksomheten), som vil si at de ikke lå inne i tallmaterialet forevist utvalget, men måtte legges i tillegg til en eventuell besparelse. Med andre ord: Tallene var feil. 
• Redegjørelsen som ble gitt i bystyret var ment i å tilbakevise forhold som stod på trykk i denne avis samme dag. Disse forhold var imidlertid kjent for politikerne allerede i sommer, da vaskeribransjen sendte ut et rundskriv som gjorde det tydelig at saken hadde mer enn én side. Dersom man mente at disse opplysningene var viktige nok til å imøtegås, hadde man rikelig anledning til å gjøre dette skriftlig, slik at tallene kunne gjennomgås. I formannskapet uteble denne redegjørelsen fullstendig, til tross for at samme opplysninger allerede da var kjent.

Arbeiderpartiets gruppeleder spekulerer i om det er interne kommunikasjonsproblemer som er årsak til at Høyre mener saken ikke er tilstrekkelig belyst. Når det er snakk om å kommunisere forhold som ikke på noe tidspunkt har funnet sted har nok Ottesen rett i at Arbeiderpartiets kommunikasjonsevner langt overgår Høyres. Ottesen skriver videre at fagfolk har konkludert med at det er billigere å drive i egen regi. Vi mener det fremdeles er grunn til å tvile på dette. Er det innkjøpsavdelingen som etter en faglig vurdering har kommet til denne konklusjonen, eller er det vaskeritjenestene som er satt til å bestemme egen fremtid? Et par telefoner til svært sammenlignbare kommuner som Kristiansand og Drammen, som begge kjøper private vaskeritjenester, viser at innkjøpsavdelingene der konkluderte helt motsatt.

Arbeiderpartiet og småpartiene valgte i bystyret å overkjøre mindretallet i ønsket om å få saken belyst på en måte som ikke etterlot noen tvil om at borgernes beste, ikke politisk ideologi, var målet for avgjørelsen. Denne maktarroganse kan et nok et nesten eneveldig Arbeiderparti tillate seg, men da bør man være ærlig nok i ettertid til å si at det var dette man gjorde, istedenfor å gripe til usakligheter som ikke har hold i virkeligheten. Sine egne dagdrømmer kan Arbeiderpartiets gruppeleder i fremtiden holde for seg selv.

Knut Thomas Hareide-Larsen

Bystyrerepresentant og
medlem av Helse- og velferdsutvalget (H)

Trykket i Fredriksstad Blad 8. oktober 2014 som svar til Atle Ottesen (Ap).

Foreningen Gamle Fredrikstad 65 år – behøves den lenger?

Gamlebyen ligger som en idyllisk oase bak sine grønne voller. Den er vakker, velholdt og fylt med aktører som vil den vel. Gamlebyen som kulturminne har det godt. Det er derfor lett å tenke seg at Gamlebyen alltid har fremstått i den skikk den gjør idag, og at bevaringsarbeidet i Gamlebyen må regnes som en hobbyvirksomhet fundert på historieinteresse eller foreningsiver. Dette bildet tåler en revisjon.

Den moderne utviklingen av Gamlebyen foregikk opp til krigens dager, og det som begrenset utviklingen var ikke fremsynt bevaringsiver, men pengemangel. Økonomi satt en stopper for de fleste planer for utvidelse, og gjorde sitt til at Gamlebyen var forfallen og fremsto som lite attraktiv. Asfalt og brosten preget gatebildet om hverandre, husmorvinduer gjorde sitt inntog også her, og strømledninger og fjernsynsantenner var godt synlige. Hvilken endring i bevissthet har så skjedd siden dengang?

Allerede i 1897 kom de første tanker om hva den gamle festningsbyen bød på. Den gang var det vollverkene man først og fremst var opptatt av, og man lot stifte en «Forening til fæstningsvoldenes forskjønnelse» for å øke tilgangen til et område som tidligere hadde vært avstengt av militære hensyn. Trapper ble muret opp og trær ble plantet, og de grønne vollene ble snart et yndet sted for rekreasjon og adspredelse. I 1949 så man behov for forvaltning også for resten av Gamlebyen, og i et samarbeid mellom de militære myndigheter og bevaringskrefter ble foreningen Gamle Fredrikstad stiftet som en videreføring av «Festningsvollenes forskjønnelse». Foreningen skulle arbeide for at festningsbyen med sine fortifikasjoner og bygninger ble bevart og vedlikeholdt som kulturminne.

Bevaringstanken synliggjorde behovet for et regelverk for Gamlebyen, og i 1956 utkom de første «Særvedtekter for Gamlebyen», utarbeidet av fylkeskonservator Lauritz Opstad og foreningen Gamle Fredrikstad. Denne ble fulgt opp av «Bevaringsplan for festningsbyen Fredrikstad», som foreningen i sin helhet stod for i 1969 – selve grunnlaget for de reguleringsbestemmelser som finnes for Gamlebyen i dag.

Særbestemmelsene fikk naturlig nok konsekvenser for Gamlebyens gårdeiere, som måtte legge ned meget arbeid og ressurser for at gårdene i Gamlebyen skulle fremstå slik de gjør idag. Som kompensasjon for de økte utgifter dette medførte, sørget foreningen Gamle Fredrikstad for midler fra Riksantikvaren som skulle dekke den merkostnad gårdeierne hadde.

65 år senere kan man stille seg spørsmålet om det fremdeles er behov for Gamle Fredrikstads stadige engasjement i Gamlebyen, eller om man nå kan overlate ansvaret til bevaringsmyndigheter og kommune i fellesskap. Gamlebyen har alltid vært utsatt for press utenfra for å endre og utvikle, eller lette på restriksjoner. Dette presset er større enn noensinne, i en tid der gode økonomiske forhold gjør at kravene om stadig mer individualiserte løsninger melder seg. Samtidig er de økonomiske rammevilkår for bevaringsmyndigheter og kommune helt motsatt, og stillingsressursene som settes av til bevaring og byggesaker små.

Riksantikvaren og fylkeskonservatoren er underlagt politisk styring, og må derfor balansere faglige standpunkter opp mot flertallsstyrets holdninger. Selvstendige foreninger som Fortidsminneforeningen og foreningen Gamle Fredrikstad står friere til å sette viktige forhold på dagsorden, og kan tillate seg å være tydeligere. Foreningen Gamle Fredrikstad med sine formenn i spissen kan nok gjennom tiden ha fremstått som lite kompromissvillig med sin restriktive holdning til eksempelvis seksjonering av gårder, løsfotreklame eller nyere typer panel. Gamlebyen skal imidlertid bestå meget lenger enn noen av oss som lever eller arbeider innenfor vollene i dag kommer til å oppleve, og tenker vi oss byens historie pluss 450 år til, blir en enkeltaktørs opphold i Gamlebyen svært kort. Det er derfor viktig at byen forandres så lite som mulig underveis som følge av individuelle behov, og at det er helheten som hensyntas i forvaltningen. I et bevaringsperspektiv er det ikke alltid kompromisset som er løsningen, og ofte behøves frittstående og uavhengige aktører som tør sette ord på et upopulært standpunkt.

Foreningen Gamle Fredrikstad vil som den fremste kontinuitetsbærer innenfor vollene stadig påta seg rollen som uavhengig vakthund, og med dét stå ytterst på vollverkenes barrikader selv når byutviklingens vinder blåser som verst. Det fortjener en by som fremdeles, og ikke helt uten stormer i fortiden, kan smykke seg med benevnelsen Nordens Festningsby.

It's complicated

På et hotellrom i Paris nådde mitt forhold til Siri Hustvedt et vendepunkt. Etter å ha kjedet meg gjennom omtrent halvparten av den siste romanen hennes la jeg den til side til fordel for Herman Hesses Narsiss og Gullmunn, en bok jeg har lest før og ofte har tenkt å skulle lese igjen. Hustvedts bok The Blazing World hadde jeg lest til og fra siden juli, og når den av ulike årsaker, som for eksempel at jeg har sett for mye på serier på Netflix og Spotify og har vært generelt uinteressert i lesning, ikke klarte å gripe fatt i meg mer enn at jeg ble rastløs og heller så på mobiltelefonen enn å lese siden ferdig, gav jeg den en hard og brutal timeout. Hesse leser jeg med større lyst, og jeg kjøpte også Buddenbrook fra et antikvariat forleden med hensikt å lese den som neste bok, så det er grunn til å tro at Hustvedt og jeg ikke ser like likt på tingene som vi tidligere har gjort. Derfor var det med ekstra stor fornøyelse jeg plukket opp Den skjelvende kvinnen, Hustvedts bok om hjerneforskning med utgangspunkt i sine egne skjelveanfall, leste noen sider i den og fant at den vekket min leselyst. Det er altså ikke over mellom oss likevel, det er bare litt komplisert.

Elsk meg imorgen

Før sommeren innledet jeg et nytt kjærlighetsforhold. Som kjærlighetsforhold flest oppstod det ganske impulsivt, selv om jeg riktignok ikke kan underslå at en viss avstandsforelskelse over tid underlettet avgjørelsen i tidens fylde. Typisk for mennesker er at vi elsker her og nå; om man elsker én eller flere samtidig, så er det likefullt i hovedsak nåtiden oppmerksomheten opptar. Vi elsker idag, aldri har vi vel elsket som idag.

Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. Riktignok, i lyset av den livsvisdom jeg sitter med nå, elsket jeg den ikke like høyt som jeg elsker den nye. Ingen elsket vel sin forrige like mye som sin nåværende, og den fremtidige er det ennå ikke rom for i mulighetenes verden.

Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. 

Men da jeg så og deretter kjøpte den nye, bestemte jeg meg for å la den henge på verkstedet en liten stund til jeg hadde fått bestemt meg om den skulle repareres eller ikke. Der henger den ennå.

Yesterday

Det er alltid greit å hente inspirasjon utenfra, og som outsider i bloggverden takker jeg sjelden nei til nye impulser. Nok en gang vender jeg meg derfor mot den svenske bloggersken Sandra for råd og veiledning, og presenterer en av hennes spørsmålslister til glede også for Tweeds lesere. Denne gangen handler listen om igår, og med dette en smule navnebeskuende tema gyver vi altså løs. Som vanlig har jeg beholdt spørsmålene på svensk for å skape den rette stemningen.


När vaknade du igår? 
Jeg våknet klokken 06.33 av at noen hadde en samtale i huset pr. rop rett utenfor døren til soveværelset. Det var hele 27 minutter tidligere enn planlagt. Samtidig fikk jeg ekstra god tid til å ergre meg over den abrupte start på dagen.

Vad skulle du göra? 
La meg se i kalenderen. Igår var det tirsdag, og som alle andre tirsdager, eller strengt tatt alle andre dager når jeg ikke er i Frankrike eller andre eksotiske steder, og det er jeg som regel aldri, skulle jeg følge min sønn til skolen før jeg med lystige trinn, eller, siden jeg sykler, med lystige tråkk, begav meg til kontoret.

Vad åt du till frukost? 
To ristede brødskiver og en kopp darjeeling fra Mariage Frères.

Och lunch? 
Etter en uke i Paris spiste jeg en svært sunn og fornuftig lunch, men velsmakende var den: Pumpernickel med egg og sild, akkopagnert av rød appelsinjuice og kaffe med melk.

Och middag? 
Jeg forstår at her er det noen som virkelig har vridd hodet for å finne kreative spørsmål. Det vil interessere leserne at jeg igår hadde et møte klokken 17, og jeg spiste derfor ikke middag før klokken 19, og var bortimot utsultet da maten ble servert. På menyen i det tweedske hjem denne tirsdagen stod sashimi og sushi, og ved siden av drakk jeg et festlig glass vann.

Vad gjorde du igår? 
I tillegg til å være på kontoret for å innta min formiddagsmat og min kaffe, forberedte jeg meg til torsdagens bystyremøte og skrev et lite innlegg om livet og kunsten på Tweeds. Jeg hadde også premiere på å røke min nye pipe, en lekker liten sak fra Frankrike.

Ringde du någon igår, vem och vad sa ni? 
Bare hittil idag har jeg snakket med fire kunder, Fylkesmannen i Østfold, en brilleforretning, abonnementsavdelingen i Fredriksstad Blad, syv ansatte i fem norske kommuner, en forretningsmann fra indre østfold, en venn og kollega i Høyre samt min mor. Gårsdagen har jeg mistet helt oversikt over.

Vilket humör var du på?
Først var jeg sur. Så skinte jeg opp og ble halvsur.

Vad lyssnade du på?
Artig at noen spør faktisk, jeg hørte nemlig på Bruckners fjerde symfoni, første sats. Dette var dagens klare anbefaling fra Spotify, og da hører man på dét.

Vad hade du på dig?
Dette passer kanskje bedre for en rosablogg eller i det minste en blondinblogg, men jeg er ikke mindre selvopptatt enn at jeg gjerne greier ut. Blå skjorte, tversoversløyfe i smårutet tweed, grå tweedjakke, brune khakis, sorte sko og en Borsalino skjevt på toppen. Som jeg tok meg ut!

Vad gjorde dig glad?
Her skriver Sandra: Magnus [formodentlig hennes kjæreste, Tweeds anm.) kom hem med en jättefin lampa i koppar. Den bor i köket nu och passar perfekt där.

Selv var jeg fornøyd da den franske pipen viste seg å ikke surkle for meget.

Och ledsen?
Ingen verdens ting. Jeg er ikke trist pr. blogg.

Vad drack du?
Vatten och kaffe och te.

La du merke til språket? Her er nemlig Sandra og jeg fullstendig samstemte.

Köpte du något?
Det må jeg i tilfelle ha fortrengt. Det lønner seg ofte, for da blir man så glad når man kommer på det. Ja, der kom jeg på det. Jeg kjøpte visst et par sko. Nå ble jeg glad.

Vad var det konstigaste som hände?
Jeg lever et trist og begivenhetsløst liv. Kan det ha vært noe med wifi-tilkoblingen?

Vem hängde du mest med?
Jeg satt mest i stolen eller lå på chaiselonguen.

Vad ångrar du nu idag?
Ingenting! Igår var en mønstertirsdag av dimensjoner. Snakk med meg imorgen.

Hur var dagen från en skala från 1 – 10
Jeg flesker til med en sterk syver, jeg altså.

Vad hade du hellre gjort?
Aller helst ville jeg sittet i en leilighet i Le Marais og skrevet en liten historie om en flyreise fra Paris til New York i 1969, hvor en ung kvinne møter sin skjebne på en helt eiendommelig måte og hvor østers spiller en ikke ubetydelig rolle.

Men denne listeskrivningen funker også bra, synes jeg.

Wherever you are

How to be a parisian wherever you are het en bok jeg kjøpte i Paris forrige uke. Boken var ikke til meg, tipsene i den forutsetter dessverre at man er kvinne, men likevel tiltrakk tittelen meg. Er det ikke dypest sett det man vil? Er det ikke egentlig et livsfilosofisk spørsmål? Kan du ikke dra til Paris, må Paris komme til deg.

Problemet er selvsagt at kun Paris er Paris. Hvordan kan man være pariser når man sitter i en mellomstor norsk by med vinteren tre kvarter unna? Man leser om det, selvsagt. Att lesa, nemlig, är att resa. Det stod på en reklameplakat for en svensk bokhandel jeg besøkte i sommer, og tenk at slik kan man via en svensk bokhandel få Paris hjem i stuen selv i en norsk småby.

Eller via Tweeds. Jeg har nettopp besøkt Paris og gjort byen by mouth. Jeg kunne fortelle historier som gav deg vann i munnen. Om den lille Café de la nouvelle Mairie i femte arrondissement som serverer en foie gras man skulle tro var en inkorporert del av nytelsessenteret i hjernen, eller en liten østersrestaurant i første arrondissement som egentlig bare er en fiskebutikk med tre bord, hvor man til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp (selv i Paris ønsker man nemlig at man var et annet sted) kan nyte et glass chablis og slurpe i seg tolv små biter av himmelriket. Eller den lille fiskerestauranten i rue de Seine hvor man takknemlig og pastisdrikkende vil vente på bord i tredve minutter, fordi så trivelig går det faktisk an å ha det mens man venter.

Jeg kunne vist bilder av det, hadde jeg hatt evner og anlegg for bildetagning, eller i det minste et dugende kamera for hånden, men det ville nok ikke hjulpet. Man blir visst ikke pariser av å se andres bilder eller lese en tekst.

Jeg tror ikke man blir pariser om man bader i fransk kaffe, te, sigarer, viner, foie gras, omelette naturelle eller østers heller. Men det er deilig å forsøke.

 

Hvor dum er det lov til å bli?

Matt av sommervarme setter jeg meg ned i den blå fluktstolen min etter å ha kjøpt en kjøleboks. Jeg slår opp i bruksanvisningen slik gode borgere skal gjøre, for noen få sekunder senere å la meg bedrøve av følgende tekst, som stod å lese bak tredje kulepunkt under kjøleboksens generelle sikkerhetsinstrukser: «Dette apparatet skal ikke brukes av personer (inklusive barn) med reduserte fysiske, sensoriske eller mentale evner eller mangel på erfaring og/eller kunnskap, med mindre disse personene er under tilsyn av noen som er ansvarlig for sikkerheten deres eller får instruksjoner om hvordan apparatet skal brukes.» 

Jeg, som aldri har operert en kjøleboks tidligere og således mangler både erfaring og kunnskap, og som til alt overmål lider av både lavt stoffskifte og overvekt, bør altså holde meg unna denne boksen, med mindre min kone, i langt bedre form enn jeg og med relevant erfaring fra lignende apparaturer, holder meg under oppsikt. Min kone er dog ikke hjemme, og i stedet for å arbeide videre med nevnte kjøleboks hengir jeg meg følgelig til fluktstolen og til filosofien. Sikkerhetsinstruksjonene satt meg nemlig på sporet av et i vår tid voksende spørsmål: Hvor dum er det egentlig lov til å bli?

For meg som representant for livsnyterne i samfunnet er problemstillingen smertefullt aktuell. Tilbøyelige til bruk av nytelsesmidler som livsnytere gjerne er, balanserer vi på den syltynne egg mellom Den Offentlige Samvittighet på den ene side og egen trivsel på den andre, smertelig klar over at vi kommer til å falle ned en dag, men fremdeles usikker på hvilken side vi lander på. Det har seg slik at folk som nyter livet har en tendens til å dø av det, eller desto verre koste samfunnet en hel masse penger, fordi man står i fare for å pådra seg visse sykdommer som følge av det livet man har ført. Hvorfor skal samfunnet egentlig betale for at vi foretar valg som vi vet ikke er bra for oss?

Heldigvis har vi visse begreper og hjelpemidler til å definere normalen og til å vise den rette vei i et samfunn. Ordet «overvekt» er beskrivende i så måte. Om man tenker over det er «vekt» i seg selv hverken det ene eller det andre; det er et tall på hvor meget man veier og altså ganske nært opptil et faktum. Likeledes kan man si at en person er tykk, og det ville på en sannferdig måte være presist i det henseende at det er umulig å tolke ordet i noen annen retning enn det det faktisk betyr. Dessverre mangler begrepet de nødvendige moraliserende konnotasjoner som «overvekt» har i seg, som faktisk på en nyttig og grei måte forteller at en person veier for mye, ut fra et ukjent ideal om hvor meget folk bør eller ikke bør veie.

Brukere av nytelsesmiddelet tobakk har tilsvarende retningslinjer å lene seg på. Samfunnet har lenge undret seg over hva som får røkerne til å fortsette med uvanen sin selv om de vet at den er farlig, men har nå kommet frem til at det hele må bunne i ren og skjær dumskap. Der man tidligere sa seg fornøyd med å skrive på hver enkelt sigarettpakke hvor farlig innholdet faktisk var for kroppen, ser man seg derfor nødt til å illustrere dette i form av bilder av sorte lunger og tannløse gummer, slik at selv de mest tungnemme av røkerne er nødt til å ta ad notam. For ytterligere å forvirre røkerne sørger man for å gjemme alle sigarettpakkene bak et forheng ved kassadamen, som i fremtiden trolig kun etter et hemmelig bankesignal på rullebåndet skal kunne utlevere fysakene.

Samfunnet består ikke bare av livsnytere, og ser man nærmere på den almene befolknings helsetilstand er det ikke overraskende grunn til å rope et varsko også her. Visse ting tyder rett og slett på at det ikke lenger er godt nok å satse på at folk flest tenker selv. Ser man folkehelsen i et økonomisk perspektiv er det nemlig ikke bare de indre skader som koster samfunnet penger. Hvert år betaler vi så det virkelig svir for sykehusopphold til alpinister med brukne legemsdeler, fotballspillere med meniskproblemer og seilere som i vanvare har fått bommen i hodet, for å nevne noe. For ikke å snakke om syklistene.

I løpet av de siste årene er det foreslått fra flere hold at bruk av sykkelhjelm bør være påbudt. Men er det egentlig naturlig å stanse der? De fleste ulykker skjer uten sykkel, og så sent som i vinter skled jeg ned hele trappen fra annen etasje hjemme fordi jeg gikk med ullsokker i stedet for sko. Jeg hadde ikke hjelm på.

«Advarsel! Inneholder varm drikke!» står det på kaffekoppen jeg drikker av her ute i den blå fluktstolen. Vi får nyte det mens vi kan. Snart er det ikke lov å være dum lenger.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. august 2014.

Om man ser stort på det

 Kjære venner, livet skal være som en barokkopera. Vakkert, overdådig og dramatisk.

Vinder! Stormer! Lån meg deres vinger til mine føtter.
Himler! Guder! Styrk min hånd mot dem som har skyld i min sorg.
                                                                                                                                  Rinaldo

Rien!

14. juli 1789.

Hvordan setter man spor for evigheten?

Hva er vel sommeren, om ikke et kompromissløst bilde på tidens gang? Vi sitter i våre hager med jordbær mellom tennene, mette av sol eller lengtende til sol alt ettersom hvor man befinner seg i verden, vi leser lange bøker med minimalt innhold for virkelig å få avkobling, helt uten øye for at det er påkobling de fleste av oss egentlig trenger. Ferien er likesom nettopp begynt, og man har akkurat senket skuldrene idet bjerken plutselig er gul. Og vips! Så er det jul.

Dyp er det forgangnes brønn, skriver Thomas Mann. Må man ikke kalle den uutgrunnelig? Uansett hvor langt ned man dykker i historien kommer man aldri til begynnelsen, for ved hvert tilsynelatende endepunkt speider man nedover i nok et uendelig dyp, fylt av liv og historier. Og man kan saktens undre seg om det føltes slik den gangen også, i det forgagne, at sommeren var kort og at livet gikk fort?

Man forsøker kanskje å ikke tenke så mye over tidens gang, der man nyter sine jordbær og sine husmorromaner og med sine tre ukers tilmålte ferier som helst skal vare i en liten evighet. Lev i nuet! Grip dagen! Mantraene kastes mot oss fra ukeblader og fra sosiale medier, og selv om vi vet at lykken ligger i øyeblikket, sniker fremtiden seg på oss bakfra og vi blir oss bevisst tungsinnet over at solen snur allerede ved midtsommer. Winter is coming. Så leser vi videre.

Ingenting varer evig. Men noe varer lengre enn annet. Byer for eksempel, byer har nærmest evig liv sammenlignet med den lille tiden vi mennesker oppholder oss i dem, og selv om et hus eller en bydel eller en hel by skulle gå opp i brann, lever byen fremdeles videre med nye hus og med nye mennesker. Ta Gamlebyen, for eksempel, de fleste av de gamle husene i Gamlebyen er ikke stort eldre enn 200 år, mens Gamlebyen selv snart feirer sine 450. En gang lå torvet i Gamlebyen et helt annet sted, gatene vi spaserer i idag fantes ikke, og den fremtiden man tenkte seg og bekymret seg over den gangen, i Gamlebyen for lenge siden, ble aldri noe av. Og plutselig var ikke Gamlebyen engang den virkelige byen, plutselig en dag befant byen seg på den andre siden av elven og kom aldri tilbake.

Byutvikling kaller man det, når gater flyttes, gårder eller bydeler går opp i brann eller når gamle hus rives for å vike plass for noe nytt. Byutvikling er vårt ubehjelpelige forsøk på å lede tidens gang i den retningen vi vil i de få minuttene vi er tilstede i en bys uendelighet, i et nesten forgjeves håp om å utgjøre en forskjell. Kikker vi ned i det forgangnes brønn, viser den oss at det ikke er lett. Uendelighetens flyktighet bærer bud om branner, kriger og uforutsette hendelser som griper inn i byens liv og endrer retningen for en stakket stund inntil en ny tid igjen melder sin ankomst. Og den nye tiden er alltid moderne. Den nye tiden er alltid nå.

Dersom aktiv byutvikling i et langt perspektiv skal ha noe for seg, ja dersom man virkelig skal klare å utgjøre noen forskjell om enn i en liten del av byens evige liv, kan ikke hver generasjon være seg selv nok. Hver generasjon må smake på den korte sommeren og vite at tiden vi har er begrenset. Vi må ta fremtidige generasjoner til hjelp i byens utvikling, på samme måte som vi må hjelpe generasjonene før oss. Byutvikling må handle om noe mer enn bare noen generasjoner, dersom det virkelig skal nytte. For tidens gang klarer seg utmerket alene.

For hundre år siden så byen annerledes ut enn den gjør idag. Ikke bare byen, nei hele livet så annerledes ut. Det som har skjedd de siste hundre årene, etter to verdenskriger og med en teknologisk utvikling man ikke kjenner rekkevidden av, gjør at vi ikke lenger er i stand til å se for oss det livet som ble levet i Fredrikstad i 1914.

I 1924 stod hovedbiblioteket ferdig på Cicignon. Bygget, som i snart 100 år har vært byens stolthet, tjener avslutningsvis som et godt eksempel, for byggingen av det som fremdeles er et signalbygg må sees i et byutviklingsperspektiv. Hvem hadde i 1924 klart å se for seg livet til en bibliotekbruker i 2024? Hundre år senere er også bygget rent bibliotekfaglig dømt til døden. Men hvor langt frem klarer man å se idag, med tanke på byens og bibliotekets behov om hundre år?

Spurt på en annen måte: Hvor mange utdaterte og gamle hovedbibliotek skal byen ha i fremtiden? Hvis svaret er at vi ikke vet, må vi løse utfordringene der de er. Oppskriften er enkel: Vi må endre for å bevare. Vi må forsterke og forbedre. Og om vi er heldige blir det kanskje igjen noen spor etter oss til slutt.

Nyt jordbærene og ha en god lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. juli 2014. Illustrasjon: Camilla Billett

–Bør telle publikum under Tall Ships' Races

Tall Ships’ Races besøkstall for 2005 er et stadig tilbakevendende tema i diskusjonen om hvorvidt det er en god idé for lavinntektskommuner som Fredrikstad nærmest å fullfinansiere lignende arrangementer for fremtiden. Det er derfor tilsynelatende uforståelig at man ved første mulighet velger å belage seg på den samme usikre fremgangsmåten for telling, til tross for at Østfoldforskning fremholder at man relativt enkelt kan fremskaffe nøyaktige tall mens arrangementet står på. Tellingen kunne fastslå en gang for alle hva et slikt arrangement egentlig betyr for byen, og det er grunn til å stille seg spørsmålet om hvorfor man ikke er interessert i å få korrekte tall når disse er innen rekkevidde.

Fredrikstad kommune bruker betydelige ressurser på Tall Ships’ Races, både i form av rene arrangementsutgifter og ved kulturseksjonens flerårige engasjement i planlegning og administrasjon av prosjektet. Byens innbyggere, som betaler gildet, bør vises såpass respekt at arrangørene tar seg bryet med å finne ut hvor mange som faktisk møtte opp.

Trykket som replikk i Fredriksstad Blad, 11. juli 2014. 

På ryggen i det søndre Sverige

Jeg har alltid fulgt den gode Knut Borges oppfordring fra Reiseradioen om å slå et slag for ryggsvømmerne. Hvor er vel livet bedre enn der ute i havet, flytende på ryggen i fullstendig avslappethet og endelig på lag med tyngdekraften? I ferien befatter jeg meg derfor ikke med adspredende ballspill eller plagsomme mosjonsturer i omegnen. Jeg oppdaterer meg sjelden på fagområder jeg fra før kjenner dårlig til, og det er med mildt rødmende skam å melde knapt så jeg leser en avis. Likevel vil jeg, av mitt hjertes skjære godhet, for en liten stund trede opp av fluktstolen for å gi noen ganske få tips til ryggsvømmende nordmenn i Skåne.

Tips I – Skanör. Befinner man seg i Skåne er man nesten i Danmark, og ligger man riktig vei i havet utenfor Skanör er det nesten så man kan skimte kysten av Danmark ute i horisonten. Dansk kulturlandskap og svenskenes utmerkede sans for kundeservice er en herlig kombinasjon, og i Skanör kan man velte seg i sanddyner og bølgeskvulp vel så godt som hos våre naboer i syd. Prikken man kan skimte langt der ute på bildet min for anledningen ryggsvømmende madame.

Tips II – Lomma. Meget nærmere Lund og Malmö er stranden i Lomma, og med den malmöske skyline mot den tettbefolkede stranden kan man nesten forestille seg et skånsk lite Coney Island, dog uten circustivoli og brautende amerikanerinner. Ønsker man å kombinere by og land er Lomma-bukten et utmerket alternativ. Men inte blev vi av med lukten, som det synges i drikkevisen.

Tips III – Stadsparken i Lund. Erfaringsmessig kan man ikke ligge på ryggen hele dagen, og befinner man seg i tørr og relativt oppegående tilstand i nærheten av Lund kan man uten fare for stor mosjonsfaktor spille en omgang eller to med pétanque, eller boule som de lokale borgerne feilaktig liker å omtale spillet. Rett i nærheten finner man også en trivelig liten café, hvis kelnere velvillig bistår med å fremskaffe både øl og smørbrød. For husk, det er ferie og man skal endelig ikke overanstrenge seg.

En vänlig grönskas rika dräkt

Om du som jeg befinner deg i den skånske byen Lund en julidag med passe deilig vær og i tillegg inklinerer mot havehold, bør du la turen gå innom botaniska trädgården. Å si at den ligger som en oase midt i byen ville være en vag overdrivelse, for selve Lund er en oase i det skånske landskapet, en slags dansk-engelsk enklave omgitt av Sverige, men likevel er det en oase den botaniske haven virkelig er. En tur innenfor gjerdene, og alt annet ligger rent tankemessig på utsiden.

Jeg aner ikke hva de heter, alle små blomstene, men i botaniska trädgården i Lund som i botaniske haver i alminnelighet har man fordelen av å kunne lese navnene på små skilt i forkant av beplantningen. Man både har ferie og lærer navn på plantene. Et barns drøm, der altså.

Slik som denne: «Pil.» Denne pilen har stått der i ganske mange år, men dessverre var den uheldig og mistet kronen sin i orkanen i 1999. Likevel kjemper den på, og selv om det ikke fremkommer har den skaffet seg en ny. Krone altså.

Når man er lei av plantenes hemmelige, men relativt stillestående liv, kan man slå seg ned ved denne dammen. Her er det nemlig en café, og i selskap med en kaffe og en bedre bakelse kan man nyte synet av et velordnet villmarksliv for en stakket stund. Før livet atter tar deg med utenfor gjerdet.

Vår fedrene by

Hvor Glommen har suset fra sagaens gry, skrev Arne Svendsen i sin patriotiske Fredrikstad-sang til byjubileet i 1917. At tidens store revykonge med dette gav et ærbødig nikk oppover elven til selve opprinnelsen kan det ikke være mye tvil om, og han hadde da også sin grunn: Det var ved Sarpsborg at det hele for vår del begynte. Men kan historien om de to byer som egentlig er én noengang slutte?

Fredrikstads historie begynte i 1016, da byen Borg ble grunnlagt et stykke oppe i elven av ingen ringere enn Norges evige konge Olav Haraldsson. Der lå den i et halvt årtusen, inntil byens borgere en dag så seg mektig lei av svenskenes utidige plyndring og nedbrenning av byen, og søkte danskekongens velsignelse til å flytte. Så ble gitt, og 12. september 1567 flyttet Sarpsborg med byprivilegier, mann og mus ned til Glommens munning. Og der har den ligget siden.

Byen ved Glommen kalte seg også Sarpsborg, men tok etterhvert istedet navn etter kongen som ratifiserte flyttingen. Og dette er viktig: Sarpsborg er fra dette tidspunkt Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. At tingenes iboende elendighet understreket saken ved å la restene av gamle Sarpsborg forsvinne ned i fossen i 1702, skal man kanskje ikke gjøre et for stort nummer ut av. Forvirringen oppstod imidlertid når bosettingen oppe ved Gleng utover 1800-tallet igjen vokste seg så stor at den søkte om byprivilegier. Et historieløst Storting fattet i 1839 et skjebnesvangert vedtak: Privilegiene innvilges og byen kalles Sarpsborg. Sarpsborg, som i 1567 lå ved Glommen, fantes nå altså to steder, og ble på samme tid både far og lillebror til seg selv. Ikke så underlig at det oppstod en identitetsforstyrrelse.

Siden den gang har de to byene rivalisert og småkjeklet som bare søsken kan, og kranglet om alt fra fotball til lokalisering, togtraséer, tilknytning til hovedveier og skattekroner. Bypatriotisme er viktig for utvikling av identitet, og rivalisering mellom søsken og byer i sin alminnelighet er naturlig. Men i en tid der regioner blir stadig viktigere og konkurransen om tilflytting hardere, er det på tide å tenke annerledes: Sarpsborg og Fredrikstad må sammen gjøre seg sterke og ta posisjonen som den viktigste regionen i Oslofjord-området. Lokaliseringspørsmål av relevans er nemlig ikke lenger Rolvsøy eller Grålum, det er Sarpsborg/Fredrikstad eller Vestfold og Akershus.

Sarpsborg/Fredrikstad har som region mye å tilby næringslivet. Tilknytning til E6, som brukes som forklaring på at Fredrikstad sakker akterut i næringspolitikken, finnes allerede i Sarpsborg. Om en bedrift med behov for slik tilknytning kan ligge ved E6 i Sarpsborg, samtidig som dens ansatte er bosatt i en av byene og bruker penger i hele regionen, er dette bra for alle. Problemet oppstår når et kunstig skille for økonomi og skattekroner skaper konkurranse der man burde ha samarbeid. Borg Havn er et tilsvarende eksempel, og dertil kommer byenes store ledige arealer, hovedstadsnærheten og ikke minst utviklingen av kompetanseklynger som Øra Industripark, som i seg selv bidrar til å tiltrekke seg et næringsliv som ønsker gode bomiljøer for sine ansatte.

På toppen kommer byutviklingsområdene på Værste, det store potensialet ved Paddekummen med drømmen om elvemetro fra Sarpsfossen til havgapet, en deilig skjærgård å tilbringe fritiden, og i det hele tatt to blomstrende byer med alle muligheter til fredelig sameksistens med hvert sitt urbane sentrum. Den kritiske suksessfaktoren er evne til samarbeid, vilje til å lykkes og ikke minst raushet rettet mot hverandres byer. Kort sagt kan min partikollega Truls Velgaard trygt siteres fra en konferanse nylig: Det som er bra for Sarpsborg er bra for Fredrikstad.

La sirkelen skapt av den historiske runddansen til søskenbyene komme til ende i en ny og felles Borg kommune, slik at vi sammen kan løfte regionen og bli et sterkt urbant sentrum folk fra alle kanter vil være en del av. Søskenrivaliseringen bør ikke lenger legge føringer for byutviklingen. Den kan vi la ligge igjen på fotballbanen.

Trykket som kronikk i Fredriksstad Blad, 25. juni 2014.

Kongene av Kongsten Haveby

Journalist og Fredrikstad Kings-spiller Are Bye og meg selv foreviget før kampstart.  
Foto: Morten Marius M. M. Apenes.

De små sportsopplevelsene viser seg ofte å være de største. Ihvertfall gjelder det for meg, som har mine beste idrettsgleder på croquetbanen iført stråhatt og tversoversløyfe og i selskap med en håndfull likesinnede, og som syntes fotballkampene var best på gamle Fredrikstad Stadion da FFK spilte i tredje divisjon. Ikke at jeg noengang har vært direkte fotballinteressert, min far mente alltid at jeg fulgte mer med på hvor pølsemannen befant seg på tribunene enn på fotballen, men selve opplevelsen rundt blir større om omgivelsene er mindre, og det er lettere å være engasjert. Bare det at det finnes en pølsemann løfter tross alt enhver idrettssituasjon. Derfor hadde jeg et aldri så lite idrettsmomentum da Fredrikstad Kings møtte Olavs Menn i det som var et veritabelt nabobyderby på en fotballbane knappe 30 meter fra der jeg bor tidligere idag. Pølsesalget var riktignok begrenset til en bod, men siden amerikansk fotball er en tanke smalere her til lands enn sin beskjedne europeiske navnebror var det likevel en spesiell stemning blant dem som hadde møtt opp, og som forholdene tatt i betraktning var mange flere enn jeg på forhånd hadde tenkt. I fluktstoler og med bikkjer, koner ektefeller og døtre på slep heiet publikum frem favorittlagene sine, tyggende på pølser og vafler og i vennskapelig overbærenhet overfor sine nabomenn i tversoversløyfer, som fordi amerikansk fotball er bort imot umulig å forstå seg på ikke var helt oppdatert på reglene. Kampen endte 28-6 til Olavs Menn, men spør meg ikke hvorfor. På den annen side er det da heller ikke poenget.

Prosjekt Dialekt

Min mormor, som bodde i Fredrikstad i nært opptil hele sitt liv og hvis mor også var fra byen, lærte seg dessverre aldri å snakke helt korrekt. Dette til tross for at hun det meste av tiden bodde i gode arbeiderstrøk. –Adjø, sa min mormor til meg, helt uvitende om at man ikke skulle si adjø i datidens arbeider- eller middelklasse, men uttrykke seg i langt mer folkelige vendinger. Hun sa gummistøvler istedenfor pælær, boken istedenfor boka, omforlatelse istedenfor ynnskyld (sic!) og syv i stedet for sju, og det var ikke før i voksen alder jeg forstod at hun ikke bare gikk på akkord med seg selv og sin egen plass i samfunnet, men sågar overførte denne ulykksaligheten til generasjonene etter seg og antagelig er skyld i at jeg nå, mer enn 60 år senere, heller ikke snakker korrekt.

Situasjonen er heldigvis en annen for den oppvoksende generasjon, ikke minst takket være den store dialektiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land og kanskje i særdeleshet byen Fredrikstad. Nå skal det nemlig være slutt på at Fredrikstad-folk ikke snakker slik Fredrikstad-folk skal snakke, og man har endelig satt seg fore å rette opp en språkutvikling som lenge har gått i uønsket retning. Byens ledende avis kommer tidvis ut på vaskeekte Fredrikstaddialekt, til tross for dialekt ikke er et skriftspråk og vi fra før har to skriftspråk stadig flere har problemer med å mestre. På fjernsynet sendes tåredryppende programmer om folk som har vært så uheldig å få vannet ut dialekten sin.

I det hele tatt, vi skal tilbake til opprinnelsen. Men hvor langt tilbake må vi? Jeg kjente få mennesker i min oppvekst som snakket korrekt Fredrikstad-dialekt. Jeg kjente ingen som brukte ordet pælær, men jeg kjente en gammel mann som sa kakeskive når han mente brødskive og en dame som sa ista når hun mente etterpå. Jeg skjønner ikke annet enn at dette bare fører til forvirring og elendighet, men i likhetens navn må man tross alt være villig til å forsøke.

Det er nemlig likhet det egentlig handler om, og dialektprosjektet er i så henseende ikke akkurat nytt. I de glade 1970-årene stod tvert imot denne slags prosjekter høyt i kurs i de sosialistiske kretser, der idealet selv for ungdom oppvokst på Oslos beste vestkant var å snakke som ekte arbeidere. På denne måten ville man oppnå den nødvendige kredibilitet for å styrke samholdet i arbeiderklassen, og man ville kaste av seg det åk som en fortid i overklassen tross alt må sies å være i norsk moderne tid. I Norge skal det ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, og dessuten heter det heretter bare Salomo. Etternavn er i likhet med riksmål et uttrykk for dekadanse, og noe vi bestreber oss på å la ligge hjemme.

Tilbake til opprinnelsen. Jeg som ikke behersker korrekt Fredrikstad-dialekt er alltid usikker på hvor langt tilbake man skal gå for å finne den ekte dialekten. En liten gutt jeg hørte tidligere i dag, bosatt på Kongsten og således forpliktet til å snakke korrekt Fredrikstad-dialekt, ropte til sin mor. –Jeg tråkket i vann, ropte han, og han mente det ikke stakkars, han visste jo ikke at et-endelser er fy-fy når det kommer til dialekter. Han hadde sikkert bare hørt det gjennom høytlesning av feil slags skjønnlitteratur, bøker av den sorten som bruker konservativt bokmål og som egentlig ikke gavner Fredrikstad-dialektens utvikling. Snakk dialekt, skriv nynorsk, heter det. Da sier den nevnte gutten i fremtiden i hvert fall ikke tråkkET, selv om han i stedet kanskje kan komme i skade for å si vatten.

Konservativt bokmål er altså en kilde til problemet, og hjelper oss litt på vei for å anslå hvor langt tilbake man skal gå. Bokmål kommer som vi alle vet fra dansk, og dansk er ikke mye å stå etter om man ikke er riksmålsmann og per definisjon både bakstreversk og flau over dialekten sin. Har vi kommet til dansketiden har vi altså gått for langt. Svensketiden derimot, kan være nærmere sannheten. Tett på grensen som Fredrikstad ligger er det umulig å ikke la seg påvirke av naboene, og mye tyder også på at haldenserne, som er nærmere det svenske språket, er enda hardere angrepet av dette fenomenet.

Oppsummeringsvis er det altså i utgangspunktet negativt å la seg påvirke av dansk, mens det er mer plausibelt å ta etter svenskene. At det ene skal være mer genuint enn det andre, kan være vanskelig å forstå. Det samme gjelder de uskrevne regler for når man snakker om naturlig utvikling kontra en villet forfining av egen dialekt. Dette skal man ikke ta så tungt. Det viktigste er å følge strømmen og gå i takt.

God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 14. juni 2014. Illustrasjon: Nina Klausen