Arbeidsdeling i familien

Det ble altså en tur ut i skogen igår, nærmere bestemt til Borredalsvannet i Fredrikstad-marka. Vi la i vei, de to mest hjelpeløse først, det vil si megselv og min sønn, mens stipendiaten og min madame dannet baktroppen. Når jeg sier at min sønn og jeg er de to mest hjelpeløse, er det selvsagt ikke fordi vi er ubrukelige, langt ifra, men at de to andre gamlespeiderne er så bevandret i skogslivet at man ikke har så mye å legge til eller trekke fra. Det er derfor mest naturlig at vi tar kommandoen i begynnelsen og mener noe om retning et cetera (viljen er nemlig størst hos oss førstnevnte), så trekker vi oss heller tilbake når det blir snakk om å sanke ved og eller tenne opp bål. Jeg tviler på at jeg hadde fått liv i et bål, men heldigvis er jeg gift med en praktiker.

Vi fikk uansett i oss både pølser og kaffe, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Dinner Party

Jeg har nevnt det før: De beste søndagene er når en enda bedre lørdag sitter i kroppen. Igår var en god lørdag, og i tillegg til dét en ganske sen lørdag, så her sitter både det ene og det andre fremdeles i. Følgelig er det altså en utmerket søndag.

Jeg var i middagsselskap rett nede i gaten igår, hos Audun og Cili, og at gode Fredrikstad-borgere kan rive i dannede selskaper, det kan jeg garantere. Vi ble traktert med en svært morsomt middag, helsvensk sådan, nemlig ertesuppe og pannekaker - servert med øl og dram. Begrepet middagsselskap er i tilfeller som dette ikke dekkende, derimot fungerer engelske dinner party som alltid utmerket. Fest - med mat! Dobbel moro.  Rikelig med god drikke,  interessante samtaleemner, morsomme historier, en sjarmerende dalmatiner og små kuvertaskebegre, som tilsammen og hver for seg gjør ethvert middagsselskap til en enda bedre opplevelse. Tips til alle som går med en liten vert i magen, der altså.

Været er nydelig idag, og vår lille familie - inklusive onkel stipendiaten, skal nå begi seg ut i skog og mark, før søndagens medisterkaker inntas i all høytidelighet.

Riktig god søndags ettermiddag!

Fritt på lerkens vinger

Jeg synes som regel det er best å forvente det verste. Da blir man ikke skuffet, og ofte blir man til og med positivt overrasket over hvor lekende lett livet til tider er. Som for eksempel da jeg gruet meg en hel arbeidsdag til faren min skulle komme innover med et kjøleskap til oss og vi måtte bære det opp fire etasjer og deretter bære det gamle ned. Jeg alierte meg med stipendiaten, og det jeg hadde gruet meg for hele dagen var over på femten minutter. Igår var en slik dag.

iPhonen min, som jeg hadde erklært død og begravet og innstilt meg på å bruke ti dager sammen med den gamle, lett molefunkne gamle iphonen med å vente på, var ikke død allikevel. Det kan jeg takke damen i Telekiosken for, som rett som det er redder meg ut av små hverdagstragedier. Alt hun trengte å gjøre var å gjenopprette den på sin maskin (som åpenbart innehar magiske egenskaper, siden jeg allerede hadde forsøkt dette TO ganger hjemme), og vips så var alle mine dommedagsprofetier som sporløst forsvunnet. Inspirert av dette tok jeg turen inn til Oslo på ettermiddagen, hvor jeg kjøpte meg en ny jakke på Ferner Jacobsen. Man vet at man er konservativ når man ender opp med identisk jakke som den man bruker nesten hver dag fra før, men jeg er så glad i slike Barbour-jakker med rypelommer og fløyelskrave, forstår man vel. Det er en stund siden jeg rekte rundt på rypejakt, men det gjelder liksom å holde seg inne med feelingen.

Etter jakkekjøpet tok jeg turen innom mine gamle kolleger på Tanum bokhandel, for i jernbanestasjonen i Fredrikstad kjøpte jeg den siste utgaven av Vagant, og da føler man seg liksom ekstra litterær og klar for mer. Jeg kjøpte to bøker, Beate Grimsruds En dåre fri og Graham Greenes Slutten på leken, før jeg møtte min gode venn Vigmund. Vi spiste sashimi på et på et mer eller mindre lugubert sted i nærheten av Youngstorvet, og var akkurat på utkikk etter et sted å drikke cocktails da en annen venn, Fredrik, som ingstedsfra, ja som i en roman, dukket opp på gaten, og han tok oss med på Fuglen, hvor også en tredje venn dukket opp. Han heter Jetmund, men det er en helt annen historie, en historie han nok foretrekker at vi aldri tar. Ihvertfall, Fuglen er en liten og utrolig sjarmerende bar i Pilestredet, og føler man seg ikke hipster når man sitter på Fuglen og drikker cocktails, så føler man seg aldri hipster. Og jeg kan forsikre, jeg føler meg ikke ofte som hipster. Til og med bartenderen likte meg - det må ha vært de nye rypelommene hun traktet etter. Det ble ihvertfall anledning til å smake på mye deilig, og det var en riktig så fornøyd bystyrerepresentant som leste sine nye bøker på toget hjem. Ja, før han duppet av, da.

Jeg vil forresten at noen åpner en bar som Fuglen i Fredrikstad. Den kan hete Småfuglen. Eller kanskje Småfugl, som er det man blir dersom man sitter der en stund. Nok om det.

Og nå? Fredag.

På den annen side

Dette kan svinge begge veier.

Du bare vet det.

En sånn dag.

Konstitusjonen

Igår var jeg på rådhuset, eller adminsitrasjonshuset som det strengt tatt er (siden Fredrikstads bystyresal ligger i Gamlebyen), på mitt første gruppemøte i Fredrikstad Høyre. Der skulle vi nyvalgte representantene utføre vår aller første offisielle handling, nemlig konstituering av gruppen. Gruppestyret skulle velges og regler vedtas. Det gikk helt udramatisk for seg, så den som hadde håpet på et saftig oppgjør mellom den ene eller den andre igår, ble nok skuffet. Men så var jo de fleste i rommet dannede Høyre-folk da, så det skulle kanskje bare mangle.

Gruppen er sammensatt av, etter det jeg kunne skjønne, svært forskjellige mennesker. Hele spekteret var med; pensjonister, politiske ringrever, forehenværende karrierepolitikere, ivrig og talevillig ungdom, noen introverte og en hel del ekstroverte personer. Men i alminnelighet vil jeg si at gruppen samlet bestod av omgjengelige og positive folk, og jeg er helt sikker på at det kan bli fire hyggelige år hvor alle som vil kan bli godt kjent etterhvert.

Jeg gleder meg!

Summarum

Søndager slik de skal være: Harmonisk familieliv. Gode venner på besøk, fårikål i kjelen, øl og dram i glassene. Min kamp 3 ferdig lest, og Min kamp 4 liggende klar. Lese masse.

Vafler. Sånn.

Bloody Mary og fiskesuppe à la Rosenblad

Om jeg får si det selv så har jeg blitt ganske god på å lage Bloody Marys. Nå vet jeg det er enkelte som mener folkevalgte skal holde seg unna enkelte ting i offentligheten, som for eksempel alkohol, tobakk og sannheten, men jeg liker å innbille meg at det er livsnyteren i meg som er mest elsket, fremfor politikeren. Derfor, litt selvskryt når det gjelder cocktailmixeferdigheter må man rett og slett tåle. Og som jeg har understreket før, det får være opp til leseren å velge å blande seg sin egen.

Jeg liker best å blande drinken i en bolle, spesielt dersom man skal servere til flere personer. Dessuten har jeg Dijon-sennep i, og uten en god visp vil det ustanselig flyte uappetittlige klumper av ubestemmelig karakter i drinken, en detalj de fleste klarer seg uten. I min Bloody Mary har jeg tomatjuice, tabasco, worchestershire-sauce, limejuice, raspet selleri, Dijon-sennep, foruten salt og pepper. Ja, og vodka da, for uten den blir det nemlig en Virgin Mary. Fiffig? Igår hadde jeg også pepperrot, som jeg riktignok har smakt før, men aldri forsøkt å ha i selv. Blandingsforholdene anbefaler jeg folk å smake til, men vær forsiktig med pepperroten! Den kan ødelegge den nydelige tomatsmaken om det blir for mye, og det ble det egentlig igår. Da måtte jeg heller mer tomatjuice i. Da ble den for svak. Så mer vodka. Så mer is. Da ble den for tam. Så mer tabasco. Så mer is. Et cetera. Skjønner? Dersom man er kreativ, kan man faktisk få en hel del drinker ut av litt eksperimentering. Jadda.

Chablis og fiskesuppe er som alltid en helt perfekt lørdagsmiddag, og har nesten vokst seg til å bli den store helgefavoritten. Suppen, à la Rosenblad kallet, er pikant og spicy, for det er både safran og chili eller kajenne i den, i tillegg til fennikel, gulrøtter, løk og fisk. Og tidvis scampi, som igår kveld. Prøv det selv! Og inviter meg gjerne på middag. Det skjer ikke så ofte.

Nå er det søndag, og vi venter snart besøk fra gode venner som skal spise fårikål med oss. Som vi sier i Høyre: "Hyggelig!"

Riktig god ettermiddag.

Brukbar kar

Sjelden har jeg vel gjort meg fortjent til en ettermiddagsdrink som akkurat idag. Det startet før klokken ti, da min far hadde sett seg lei på at det så ut som om haven vår var en leir for omreisende, og ikke inngangspartiet til en dannet Høyre-familie. Han inviterte seg selv på dugnad, og da var det dessverre ingen bønn. Hele familien har klippet, gravet, pusset og feiet, fylt hullene etter de 50 år gamle tujatrærne vi felte tidligere i sommer og omsider fått satt opp gjerdet igjen. Og vi har flyttet søppelkassene. Det tok oss to år.

Som en del av dette omfattende arbeidet var jeg også en tur ute på FREVAR, søppelavhendingsanlegget her i byen, og fikk kastet en hel masse skrot og rask. Og vi var ikke alene, plassen vrimlet nemlig av mannfolk som var ute i samme ærend, men til forskjell fra oss så det ut som om de riktig nøt å være der. De tok seg svært god tid, gravde rundt i tilhengerne sine og tok nesten høytidelig farvel med skrotet sitt etterhvert som det omhyggelig ble puttet i rett container. Opptil flere av dem hadde også en slik liten utsikkende handsfree på øret. Det er en spesiell type mennesker som går med slike overalt. Legg merke til dette! Hva skal man med en slik øresak på en søppelfylling?

På menyen ikveld står fiskesuppe og chablis. Jeg kan nesten ikke vente, men det må jeg, for jeg skal nemlig ha en Bloody Mary aller først. Den skal inneholde pepperrot fra haven, Dijon-sennep, Worchestershire-saus, tomatjuice og massevis med tabasco. Selleri har jeg ikke. Det får heller være, jeg spiser så mye sunn mat ellers.

Forresten. Bildet viser pepperroten fra haven. Halt opp, delt, vasket og beskåret av undertegnede. Sannelig kan jeg brukes til litt av hvert.

Riktig god lørdagskveld!

Etterspill

Livet som nyvalgt bystyrerepresentant er selvsagt gyldent. Riktignok har det vært lite representasjon foreløpig, og derfor heller ikke så overdrevent mye god mat og drikke, men jeg har da klart å feire såpass at noen lavkarbodiett ikke har vært aktuelt denne uken. Jeg benyttet anledningen til å få i meg en hel del av dem, karbohydrater altså, da min venn og jeg spiste på Mer her om dagen, en sjarmerende og ganske god restaurant her i byen, hvor vi foruten blåskjell og dåhjort fikk i oss rikelige mengder vin. Dette resulterte i en ganske sliten dagen derpå, hvor jeg faktisk måtte krype til korset og drikke et glass appelsinjuice til lunchen, altså enda mer karbohydrater, for på en litt mer skånsom måte å få stillet tørsten. Jeg elsker ikke vann, og spesielt på dager som dette er det lite fristende å helle innpå av denslags. Guttene på jobben serverte forøvrig egg og bacon, så det manglet hverken på standard eller omtanke her i gården.

Ellers begynner det politiske arbeidet ganske raskt, og allerede tidlig neste uke skal det være et konstituerende gruppemøte for partiet, hvor man får hilst på dem man skal jobbe sammen med de neste fire årene og kanskje som smått begynne å stake ut kursen fremover. Det ser jeg frem til, og jeg kan nok lære masse av de politiske ringrevene i Høyre. Så får vi se om de også kan lære noe av meg.

Men nå - helg og god mat. Gledelig fredag!

En seier for alle livsnytere!

Tenk å få oppleve dette på en tirsdag! Det utrolige har skjedd - jeg ble valgt inn som bystyrerepresentant for Høyre i Fredrikstad. Tusen takk til alle dere som har stemt på meg eller fått noen andre til å gjøre det! Det er selvsagt nå den virkelige jobben begynner. Som chaise longue-blogger har jeg ikke så mye kunnskap om å styre en by, men nå har Arbeiderpartiets brakvalg sørget for at jeg slipper å bekymre meg for akkurat dét. Men allikevel, fire år i opposisjon vil nok gi en bratt læringskurve i seg selv, og jeg tror det blir svært morsomt og spennende. Selvsagt skal jeg også blogge om opplevelsen.

Idag, og kanskje til og med i flere dager fremover, må det være lov å feire litt ekstra. Og det synes jeg dere skal gjøre også - dere er tross alt velgergruppen min, og det faktisk ikke hver dag en livsnytende blogger blir valgt inn steder, så her er det grunn til å feire. Bare se på kirkevalget, der ble jeg prompte satt ned på tredje varaplass. Ikke alle liker en Bloody Mary før middag! Vel, chacun à son goût, som det så vakkert heter.

Riktig god kveld!

Soper hver krok?

Gratulerer til Fredrikstad Arbeiderparti med et imponerende valg! Nesten 50% står det respekt av. Og nå feier de snart over byen.

Så gjenstår det å se om de vil bruke rake eller sopelime.

V-dagen

Endelig er dagen her, selve klimakset for politiske dyr og samfunnsengasjerte mennesker: Valgdagen. Har du ennå ikke stemt, så gå da straks avsted! Spis en bedre middag, ta en drink med gode venner og ha en spennende valgkveld. Imorgen (utover dagen, om man følger natten igjennom) begynner hverdagen igjen, så nyt det sålenge du kan!

For siste gang i dette valget oppfordrer jeg alle Fredrikstad-borgere til å stemme på meg, enten ved å sette et kryss ved nr 33 på Høyres liste, eller ved å sette opp Knut Thomas Hareide-Larsen - H - i rubrikken for kandidater fra andre lister, dersom man skulle ramle borti et annet part enn Høyre.

Gledelig valg!

Valgdag, medister og Dry Martini

Da var det gjort! Jeg har nettopp stemt Høyre ved årets kommune- og fylkestingsvalg. Og jeg innrømmer det - jeg stemte på meg selv også. Litt må man unne seg første gang man stiller til valg som bystyrerepresentant? Om antall mennesker i valglokalet sier noe om valgdeltagelse, kan jeg fortelle at det var tilløp til kødannelse, og det var ikke fritt for at både jeg og fireåringen syntes det gikk noe sakte. Men hva gjør man ikke for å utføre en av borgerpliktene? Jeg sier borgerpliktene, fordi det å stemme er nemlig ikke den eneste borgerplikten man har. Noe annet ville være trist, om man kun skulle være en engasjert samfunnsborger hvert annet år?

Nå venter deilig søndagsmiddag, tradisjonelle medisterkaker med utradisjonelt tilbehør, og siden det er min første valgdag har jeg unnet med en aldri så liten Dry Martini.

Ha en glimrende valgsøndag!

Rødvin, torsk og valgflesk

Middagen fra igår sitter ennå i kroppen. Fredagsmenyen bestod av karrikydret torsk med smørdampet spinat og hjemmelaget remulade, og selvsagt en flaske bedre rødvin. Det ble noen gin & tonic også, så når jeg tenker etter så kan det godt være det faktisk er drikken fra igår som fortsatt sitter i kroppen, men hvilken forskjell utgjør da det? Gode ting sitter godt. Planen var å slappe såpass mye av at jeg var helt utvilt til å dele ut de siste par hundre flyvebladene idag, men noe må ha gått galt, siden jeg fremdeles er sliten. Her må det altså eksperimenteres videre for å finne den rette oppskriften på avslappelse. Jeg prøver igjen ikveld.

Snart bærer det ut i Fredrikstads gater for å overbevise nærmiljøet en siste gang om at jeg er den rette bystyrekandidaten - på tvers av partilinjene.

Imorgen går jeg avsted for å stemme. God ettermiddag!

80 timer igjen - tid for hvile

Da var det fredag igjen, og den aller siste fredagen før valget. Det betyr at man ikke kan ta helt helg, for mange velgere har ikke bestemt seg, og de har ihvertfall ikke tatt siste beslutning om hvem de vil gi ekstra personstemmer til. Jeg setter derfor fremdeles pris på alle de stemmer mine venner og lesere kan gi meg, men jeg er først og fremst ganske fornøyd med den valgkampen som er ført. Jeg tror rett og slett ikke jeg kunne gjort ting stort annerledes, med de forutsetningene en relativt ukjent livsnyter langt nede på Høyres liste hadde i utgangspunktet. Takk for din stemme!

Ikveld skal det selvsagt slappes ekstra godt av, slik at man er forberedt til siste innspurt imorgen. Og hva passer da bedre enn å ta litt god drikke mens man forbereder aftenens middag?

Riktig god fredagskveld!

Den tunge veien tilbake fra "bruker" til "borger"

Staten, det er deg.

Det høres pompøst ut, men brutt ned er det faktisk slik det er. Eller kanskje enda riktigere: Staten, det er oss. Og enten vi snakker om statlig ansvar, fylkeskommunalt ansvar eller kommunalt ansvar - den som betaler er du og jeg. Det er så lett å tenke at kommunen skal ta ansvar, og spesielt nå i valgkampen mangler det ikke akkurat på løfter om hva kommunen skal drive med. Men regningen, den kommer til deg i form av skatter og avgifter.

Vi hører ofte folk si at ting var mye bedre før. Eldre mennesker trekker frem at den gangen, under krigen, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Nå om dagen sitter man bare hjemme og ser på TV. Sier de. Gamle folk. Men er det slik? Jo, kritikerne har kanskje et poeng. Jeg kjenner endel mennesker og bevares, mange er aktive, men du verden som giddeløsheten også tilsynelatende fanger en når man kommer hjem fra jobben etter en lang dag. Men det må vel være greit, tenker jeg, la nå mennesker gjøre hva de vil?

Men så tenker jeg enda mer. Det er så mye som skal gjøres rundt forbi, så mange mennesker som ikke har det bra, så mange korps- og idrettslag som skal holdes vedlike og andre ting som er avhengig av private initiativ. Og videre, hva med de oppgavene som strengt tatt er andres oppgaver, men som ikke blir gjort? Veier som skal måkes eller strøs, kommunale plener som skal klippes eller til og med gamlehjem som skal drives. Er det vår jobb da, å sørge for dette?

Hm. Før var man kanskje litt mer engasjert i samfunnet enn vi er idag. Selv om vi blogger. Selv om vi leser bildeaviser som aldri før. Jeg kan godt tenke meg at folk før, gamle folk, klippet den kommunale plenen dersom den var sjenerende høy. Eller strødde litt utenfor huset sitt dersom folk datt overende til stadighet. Eller andre ting. Nå om dagen strekker ansvarsfølelsen seg så langt at folk flest rygger unna bare man snakker om å flytte i generasjonsbolig med en ensom mor. Men hva kommer det av?

I gamle dager var man borgere. Borgere av Fredrikstad by, het det. I gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. Og i enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser med på lasset. Som borger hadde man en plikt til å bidra, til å hjelpe til når det skulle tas i et tak, når viktige oppgaver skulle utføres. I Roma, for eksempel, var det en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet, og klarte man ikke å nå det man strakk seg etter, gikk det på æren løs. Går det på æren løs om man ikke streber idag? Nei, og det skal det da ikke heller. Men idag er det ikke noe poeng å strebe i det hele tatt.

Idag er vi nemlig ikke borgere lenger, men brukere. Du er bruker av NAV, du er bruker av kommunale tjenester - du mottar ikke ytelser eller deltar aktivt i noe, nei værsågod, bare bruk. Trekk puten godt innunder armene. På sykehuset er du en bruker. Og på gamlehjemmet. Som ikke heter gamlehjem lenger heller forresten, men sykehjem, siden det å være gammel er blitt en sykdom. Til og med på den gamle ferjen i Fredrikstad er man blitt brukere, og den som tror at man er betalende passasjer som sørger for å holde liv i en historisk institusjon i byen vår må bare tenke seg om. Værsågod. Bare bruk.

Men hvordan gikk det slik da? Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til en udefinert skikkelse som heter "samfunnet"s ansvar? Eller staten, eller kommunen? Altså, deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, tenker jeg. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at staten plukker opp restene når man har brukt seg opp litt? Men tenk litt på det. Kanskje hvis vi feier for vår egen dør og litt for naboens også, så slipper kommunen eller staten eller samfunnet unna litt billigere. Og kanskje det etterhvert ikke går så dårlig, tenker jeg, hvis folk bare tar litt ansvar.

Kanskje vi burde prøve å snu trenden. Kanskje vi skulle finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen.

Kanskje vi rett og slett burde bli litt mer borgerlige.

Under én uke igjen

Om én uke er valgresultatet klart! Ihvertfall i det store og hele. Akkurat hvem som skal sitte i bystyret blir nok ikke kjent før utover uken, men jobben er uansett gjort. Den har gått veldig fort, denne lille valgkampen. Igår delte jeg ut hundrevis av flyveblader med mitt eget bilde på, i postkasser og til alle som gikk forbi. Det var en riktig så amerikansk følelse i nabolaget mitt, med mitt eget bilde på flyvebladet og besøk til alle naboer og mer eller mindre kjente, for å promotere mitt eget kandidatur. Dessuten gikk jeg over en mil på kryss og tvers, så om jeg ikke blir valgt inn, blir jeg i det minste slank.

Hver eneste stemme teller, og jeg håper selvsagt også på noen Tweeds-stemmer, for de er ekstra hyggelige å få. En eller annen ukjent som leser og som driver valgkamp. For meg. Kom igjen! Noen få dager igjen.

Vi haster videre.

Croquet-spill må komme innenfra

Som noen kanskje husker, startet stipendiaten og jeg en svært ekslusiv croquet-club tidligere i år, Christiansteen Private Croquet-Club. Nå har det foreløpig blitt med denne hobbyen som med mange andre, at de best praktiseres innenfra og i teorien, for så mye spill har det ikke blitt denne saisonen, som nå ubønnhørlig går mot slutten. Vi avslutter nemlig vårt spill ved Mikkelsmess (sic).

Så veldig dårlig samvittighet har vi enda ikke, lovene slår nemlig fast rammene for spillet, og der står det svart på hvitt: "Cluben avholder sitt croquet-spill regelmessig ved godt og tjenelig vær. Det er utelukkende commandantskabet som definerer hva som er godt og tjenelig vær for croquet-spill." Og commandantskabet har i grunnen ikke funnet været godt eller tjenelig, og slik er dét. Ikke desto mindre skal vi snart avholde vår høytidelige souper for avslutning av spill-saisonen, for vi er tross alt en seriøs forening og etterstreber å følge vedtektene så langt det er praktisk mulig.

Bildet ovenfor viser at dette med sport og spill må ligge i genene. Det er fra Fredriksstad Blad i 1986, og viser min far lengst til høyre, som assosiert medlem av den ekslusive krokketklubben på Rubingen Camping. På camping heter det forresten krokket, og ikke croquet. Forstå det, den som kan.

Fredag i provinsen

Det har gått mye i frivillig arbeid de siste dagene, og derfor har det heller ikke blitt særlig mye tid til min på papiret svært interessante hobby; hagearbeid og botanikk. Dette er en hobby jeg praktiserer best på vinteren, sittende i chaise longuen i trygg avstand fra haven. Når tiden først kommer er det så altfor mye annet som krever min oppmerksomhet. Når jeg idag endelig fikk klippet gresset var det derfor den rene flukten fra dyreskogen, idet en hel gjeng med frosker, edderkopper og andre krypdyr løp i skrekk for å slippe unna gressklipperen, i det de trodde var en trygg skog av høyt gress.

Gressklipping ble det forøvrig igår også, det var nemlig dugnad i et av mine tidkrevende frivillige prosjekter, foreningen Gamle Fredrikstad, som jeg oppfordrer hver og en av dere til å melde seg inn i. Om du bor i Harstad, Råde, Oslo eller i Gamlebyen; nordens festningsby er i stadig behov for mennesker som bryr seg om den. Og i tillegg er det en dannet og vital forening, ja kort sagt - liker du meg, liker du Gamle Fredrikstad. Hvem vet, kanskje du til og med vil feste med meg på vinterens Festningsball?

Det andre som tar mye tid om dagen er selvsagt valget, og der regner jeg med at dere arbeider iherdig for å få meg inn i bystyret. Husk - hver stemme teller!

Nå er det fredag, gresset er klippet og froskene ligger atter til ro under bringebærbusken:

Tid for en gin & tonic. God kveld!

Gamlebyen - turistmål og nærområde

Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål. Det er ikke så rart – 16 kvartaler med brostensbelagte gater, sjarmerende hus tilsynelatende uberørt av tidens tann, vollgraver og torvhandel og stort sett hva en turist måtte behøve. Men Gamlebyen er også nærområdet mitt, et nærområde jeg kjenner godt, både gjennom jobb og foreningsengasjement. Og nærområdene, det er der vi har livene våre til daglig, det er der vi treffer menneskene vi lever side om side med – og det vi bryr oss aller mest om. Det er nærområder politikk handler om.

Rett som det er kommer det noen og skal "redde" Gamlebyen. Det kan dreie seg om å bygge et badeland inntil et unikt festningsverk, det kan være å grave opp deler av festningsanlegget for å få en småbåthavn hit, eller det kan være noen som bare har bestemt seg for at her er alt feil og vi må omorganisere og tenke nytt for at alt ikke skal forsvinne. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til tankegangen om at Gamlebyen behøver å reddes, og jeg er i hvertfall skeptisk dersom man skal redde et kulturminne ved å gjøre det til et mindre kulturminne. Gamlebyens “redning” er dette: Kommunal tilstedeværelse, et moderat forhold til forandringer og felles respekt for retningslinjer.

Gamlebyen er unik fordi moderniseringen er underlagt visse regler. Forandring av husene skal skje i henhold til hvordan husene har sett ut tidligere; man kan tilbakeføre men ikke lage nytt. Når man ser igjennom fingrene med disse reglene, som vi stadig ser eksempler på, vil gatebildet gradvis endres og det unike vil etterhvert forsvinne. Den største frykten i Gamlebyen er brann, og det av åpenbare grunner; man kan nemlig ikke gjenoppbygge gamle hus. Modernisering og forandring kan satt på spissen kalles en langsom brann, idet man ikke lenger kan gå tilbake på de endringene man har gjort. Det er politikernes ansvar at retningslinjene blir overholdt og at administrasjonen utfører sitt arbeid i henhold til vedtatte regler.

Trafikkplan for Gamlebyen ble for noen år siden vedtatt i Bystyret, men deler av denne er ennå ikke iverksatt. Dette betyr parkeringsproblemer for beboere og besøkende, og det er ukjent hvorfor administrasjonen ikke på nytt er pålagt å fullføre denne planen. Skjøtselsplan for vedlikehold av voller, bro, krakker og kanoner er ikke endret etter at Forsvaret gikk ut av Gamlebyen, og vedlikeholdet oppleves som tilfeldig og utilstrekkelig. Som et eksempel står den gamle vanntroen, det første en besøkende ser når man kommer inn i byen, fremdeles ødelagt etter en påkjørsel. Enhetlige skilter for å unngå moderne gatebukker og reklame for hver enkelt butikk er ennå på skissestadiet, etter flere år. Huseierne har her også et særlig ansvar, men å utvikle tydelige retningslinjer og sørge for at de blir overholdt, hviler på kommunen.

Fredrikstad er en stor by, og det er viktig å se helheten. Men av og til virker det som om Gamlebyen ikke er en del av denne helheten - Gamlebyen kan tilsynelatende godt overlates til kommersielle aktører som gjerne vil tjene penger, men som naturlig nok ikke føler det samme ansvaret for å bevare og for å drive virksomhet på Gamlebyens egne premisser. Gamlebyen kunne vært så godt som selvfinansiert, dersom kommunen hadde vært mer tilstede, tatt betalt for tjenester som for eksempel filminnspilling og andre hendelser som stenger gatene, strengere administrasjon av frimarkedet, for å nevne noen mulige grep. Jeg ønsker meg derfor større politisk bevissthet rundt Gamlebyen, og en bevissthet som strekker seg langt forbi representasjonsmiddager og besøk av cruiseskip. Jeg vil ha fokus på dagliglivet.

Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål nettopp fordi det er et unikt nærområde. Jeg vil beholde det slik.