Jeg, som aldri har tatt i så mye som en spade siden barnehagestadiet, har nå anlagt kjøkkenhave i to avdelinger og plantet tomater, squash, dill, salat, jordbær, gressløk, lavendel, timian, oregano, mynte, redikk og blomkarse.OK, da, så fikk jeg litt hjelp til å grave ut flekken. Har dere prøvd å grave i gress? Svært tungt. Og vende jorden? Enda verre. Men jeg har to gode venner som stod på i flere dager, hakket gress, luket skvalderkål, silte jord, vendte jord, la skiferheller og plantet maten.
Det begynte bra for min del også - pågangsmotet var i det minste på topp den lørdagen jeg skulle vende jorden mens kameraten min skulle på jobb. Jeg stilte meg opp midt i jordhaugen, med utstyret i orden og hatten på snei. Så begynte slitet. Jeg skjønte jo straks at dette ikke ville gå, men dessverre kom akkurat da naboen ut for å presentere seg, vi hadde jo nettopp flyttet dit; en pen jente i omtrent samme alder som meg. Nå har jo jeg kone og alt, men det er ikke akkurat når man har hilst eplekjekt på et nytt kvinnebekjentskap at man har lyst til å hive seg på bakken og puste heseblesende, så jeg holdt ut en stund til med den slitsomme vendingen. Et par minutter gikk det, minst, før den andre gode vennen, en venninne faktisk, kom reddende til unnsetning og hjalp meg med resten. De to vennene mine har fått den ene haveflekken oppkalt etter seg, og skal få bruke den som urnelund når den tid kommer.
Naboen er nok imponert nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar