Kjøreskoler. Litt som fengsel egentlig.

Joda, litt demotiverende er det å lære seg å kjøre bil. Spesielt sammen med folk som er 17-18 år gamle og spesielt når man må igjennom et svindyrt og gjennombyråkratisert løp med halvtullete obligatoriske punkter. Igår, for eksempel, kjørte jeg sammen med en annen i sikkert tre timer. Litt til, og en av de obligatoriske landeveiskjøringene hadde vært unnagjort. Men nei, dette var bare en vanlig time, og man kan antagelig gå ut fra at jeg ikke lærte så mye som på en av staten definert landeveiskjøring. Det overrasker meg i det hele tatt at man i et land som Norge, hvor det å ikke kjøre bil i de fleste områder ikke engang er et alternativ, har laget et system som er såpass kostbart og tidkrevende som veien til førerkortet faktisk er. Her er det ikke mange som snakket om sosiale forskjeller eller høye terskler for å ta del i samfunnslivet, som kan jo kan være øredøvende om det skulle være snakk om boliglån. 30.000 kroner eller mer for å lære seg å kjøre bil er tydeligvis helt OK. Jeg antar at mye av grunnen til at det ikke protesteres er at de fleste går igjennom dette når de er 18 år og relativt ukritiske til prosesser i alminnelighet og at drømmen om lappen er stor nok til å finne seg i tull fra både bransje og myndigheter. Når det er sagt har jeg en trivelig sjåførlærer, som nok synes det er en befrielse av og til å kunne kjøre med en som er nærmere seg selv i alder. Igår spanderte han til og med hamburgerlunch á la Svinesund på meg og min i praksis jevngamle med-elev. Ja, for man kalles selvsagt elev om man er 18, 33 eller 40 år, og uavhengig om man går på videregående skole eller sitter i bystyret, hvilket bare forsterker inntrykket av at man sees på mer som et statlig subsidium enn som individuelle kunder som betaler over en gjennomsnittlig stor månedslønn for et ferdig produkt. Dette irriterer en høyremann. For en person med et påtagelig frihetsbehov er kjøreskolesystemet i overkant trangt.

I am the very Model of a Modern Major General

- Kan du ikke lappe en sykkelslange? Spørsmålet kommer som regel når jeg et par ganger i året må trille sykkelen avsted til et sykkelverksted, gjerne på grunn av høye brostenskanter eller folks skandaløst skjødesløse omgang med glass og tegnestifter. Spørsmålet stilles gjerne i et anklagende og oppgitt tonefall, og jeg forestiller meg at det må bunne i et svært pietistisk syn på forbruk siden det ofte er de samme menneskene som lar seg bestyrte av en lysttur i drosje eller kjøp av ferdiglagede isbiter i pose. Men tilbake til saken, jeg kan altså ikke lappe en sykkelslange. Jeg har også problemer med komplisert lyspæreskifting og relativt enkle monteringsarbeider, og folk betrakter meg i det hele tatt ikke som spesielt prakisk.

Derimot har jeg en medfødt naturbegavelse når det kommer til å knytte en tversoversløyfe. Jeg kan skrive om en kjedelig hendelse på en morsom måte, jeg vet at servietten skal ligge i fanget når jeg spiser og jeg vet godt hvilket bestikk jeg skal begynne med. Jeg åpner døren for folk, jeg kan fortelle om franske konger, holde festlige middager og lese lange bøker, og det plager meg overraskende lite å ikle meg parykk og synge fjollesanger for 150 personer.

I tillegg lager jeg en helt utmerket Old Fashioned cocktail. Så når det kommer til stykket, betyr sykkelslanger i det hele tatt nesten ingenting for meg. Folk er forskjellige. Det er rart med det.

Om man vil

Etter kontortid igår rakk jeg å spise middag med familien. Jeg rakk også beskjære epletreet, og til min overraskelse er det fremdeles liv i fuglekassen og i meg også, jeg har høydeskrekk og alt. Jeg rakk også å sykle ned på kontoret, hente to fulle bruskasser og sykle dem ned til butikken for å pante flasker, jeg måtte  pent sykle siden jeg som kjent ikke har førerkort, deretter sykle tilbake til kontoret, hente to nye fulle ladninger, poser denne gangen, sykle dem ned til butikken og så tomhendt tilbake for å rydde hele kontoret. Jeg rakk også å se en hel sesong med Dag, som jeg nå elsker.

Møtefrie kvelder er effektive kvelder.

Ringer våren inn på ny

Vi er igjen kommet til tiden på året da møtefrie kvelder må brukes oppe i toppen av trærne, med det formål å beskjære dem. Eller det, vi har nemlig bare et beskjærbart tre, et epletre. Vi spiser nesten aldri frukten så vi beskjærer mer for å ha sol på verandaen så lenge som mulig enn for treets skyld, men det må allikevel gjøres. Og vi som har fått en ny familie i treet også, en fuglefamilie av ukjent merke som har tatt bolig i fuglekassen. Vi satt den opp mest for syns skyld for to år siden, et par meter opp i treet, og alle ble svært begeistret da noen faktisk flyttet inn der. Ikke minst naboens katt, som daglig kunne se lunchen utvikle seg fra eggstadiget, og som som regel satt på toppen av kassen og tittet inn, når han ikke ble spylt vekk. Ifjor var det tomt der inne, de husket vel at huset var utrygt og utsatt, men i år har de altså funnet tilbake. Og nå som katten er død og alt ligger til rette for en lykkelig slutt, skal jeg altså opp i trærne for å klippe alt som peker oppover. Det tror jeg faller uheldig ut, for jeg er helt sikkert i stand til å skremme minst like mye småfugl som en katt. Spesielt om jeg legger litt innsats i det.

Øvelseskjøring med frynsegoder

Like greit at jeg holder på å øvelseskjøre, for idag punkterte jeg sykkelen igjen, på Gamlebyens brosten. Og kjenner jeg meg selv rett får jeg ikke lappet sykkelen på lang tid, kanskje ikke før jeg kan kjøre bilen lovlig. Skjønt det kan ligge et stykke frem i tid, ihvertfall om parkering er en del av førerprøven. Som bildet viser, det finnes ikke parkeringsplasser som er dimensjonert i forhold til mine kjøreegenskaper - ennå. Forøvrig hadde jeg en hyggelig kjøretime her forleden, for det viste seg nemlig  at sjåførlæreren gjerne tar en tur til Strømstad slik mot slutten av uken, om det skulle passe seg slik. Og med meg som sjåfør passet det seg så absolutt slik. Der ser man altså, dette med øvelseskjøring har sine fordeler. Og sykkelen, den må pent vente til Høyres representant i teknisk hovedutvalg eventuelt kan hjelpe meg å lappe den, eller til jeg får kommet meg over elven til sykkelverkstedet.

For et styr det er med alle disse hjulene.

Komisk operette med alvorlige konsekvenser

Igår var det bystyremøte igjen, og for et bystyremøte. Jeg liker bystyremøtene, det er lærerikt og interessant å lytte til mer erfarne politikere, og man lærer også av de innlegg man selv holder. Dessuten er jeg alltid svak for møtematen, påsmurte rundstykker blir liksom aldri helt feil. Igår ble det til og med marsipankake, til ære for en 60-årsjubilant blant representantene. Men tro nå endelig ikke at det var bare kos og hygge. I fem timer varte det, og skal man sette det litt på spissen gikk debatten het i saker hvor vi nesten var helt enige, ja kanskje bortsett fra saken som dreide seg om å gi én million kroner til Fredrikstad Fotballklubb samt å omdisponere 4 millioner til å legge kunstgress på Fredrikstad stadion. Der var det uenighet, men ikke så stor uenighet som det kanskje burde vært.

Jeg stemte imot denne støtten, og jeg kan kort redegjøre for hvorfor: Jeg synes rett og slett ikke dette er oppgaver som bystyret skal påta seg; å foreta mer eller mindre kontroversielle avgjørelser for å redde en organisasjon som har kjørt sin egen økonomi bunnen. Løsningen som ble skissert skaper stor splid, og man skal ikke lese mange kommentarer eller innlegg før det skinner igjennom at dette forslaget strider imot vanlige folks rettferdighetsoppfattelse. Da blir det for meg tydelig at dette er helt feil bruk av skattebetalernes penger, og det ville jeg ikke være med på. Dessuten var det selv etter rådmannens redegjørelse svært uklart om hvem som faktisk var mottager av millionen, og det er derfor på sitt beste svært underlig at flertallet gikk inn for støtten.

Ellers må jeg helt uavhengig av dette si jeg er glad jeg er Høyre-mann, slik at jeg faktisk har anledning til å tenke litt selv. Høyres gruppe blir humret av i salen fordi man av og til stemmer forskjellig, av og til ikke vet helt hva man skal stemme når nye momenter i en sak kommer opp, og at det skinner igjennom at vi i Høyres gruppe åpenbart er 11 individer med behov for å vite hva vi stemmer på. På den andre siden av salen virket det på meg igår helt motsatt, og selv om det er imponerende og ryddig å betrakte den lydige gruppen til Arbeiderpartiet, forundrer det meg også at samfunnsengasjerte folk ønsker å bruke tiden sin på den måten. Jada, de tar nok diskusjonene sine på gruppemøtene og alt det der. Det er bare det at momentene som igår kom opp var helt nye, men allikevel kunne gruppeleder fortelle, som ved en åpenbaring, hva AP-gruppen kom til å stemme. Og at det ikke skulle finnes én i Arbeiderpartiet som finner FFK-støtten, som i beste fall er uklar rent juridisk og som åpenbart setter sinnene i kok hos folk, noe ubehagelig og av den grunn ville ønske å stemme nei, det tror jeg rett og slett ikke på. Så forskjellige er ikke Arbeiderpartifolk fra folk flest.

Det minner litt om den sjarmerende pompøse Sir Joseph Porter, marineministeren i Gilbert og Sullivans operette HMS Pinafore som stolt proklamerte: 

"I always voted at my party's call, and I never thought of thinking for myself at all." 

Og når vi snakker om Sir Joseph, her er han visst. God fredag!

Det er ikke en kjøttgryte, det er en arrabiata.

- Det er ikke en kjøttgryte, det er en arrabiata, sier jeg. Det er derfor den har gulrøtter og smaker litt mer. Den skal være sånn. Sønnen min er skeptisk til nye ting, og selv om det er kuriøst at far for en gangs skyld har laget maten, oppveier det når det kommer til stykket så ingenlunde for gulrotbitene som befinner seg i sausen. Helheten er også altfor sterk, og dette understrekes med iherdig drikking og bestilling av mer vann, samt heseblesende pusting. Det hjelper lite at jeg sier det er en arrabiata. Det hjelper lite at jeg har hatt vin og hvitløk og chili i og følt meg litt mer distingvert enn stakkaren som lager spaghetti og kjøttsaus, en helt vanlig en, en sånn som besteforeldre lager. Så lenge maten blir hetset på det groveste, kan det være en arrabiata så mye en vil. Det hjelper ingenting.

Sønnen min spiller cello. Han er ikke en gang fem år gammel, og rent intuitivt kan det muligens stilles spørsmålstegn ved hvor mye celloferdigheter det kan forventes at en fireogethalvtåring tar til seg. Men cellolæreren, han går på med friskt mot, forteller om strenger og finstemming og grovstemming og om harpiks på buen. Og iherdig forsøkes det med celloundervisning. Det gikk til og med på frustrasjonen løs, en gang sønnen min lo da læreren spilte et stykke med mye lyd. Cellolæreren, som nok ikke har egne barn, ser mistrøstig bort på eleven sin.  Så sier han: Du må ikke le, det er kunst!

Joda. Det kan være en arrabiata så mye en vil. Men det hjelper ingenting.

Seminarer. Litt som fengsel egentlig.

Jeg har vært på seminar. Av og til når jeg drar på seminar, føles det som jeg skal i fengsel; jeg blir fjernet fra min naturlige omgivelse, ingen mac å ha med meg, man er noenlunde isolert og man er i det hele tatt prisgitt vennligheten og gjestfriheten til det stedet man blir plassert. Litt som i fengsel altså. Et luksuriøst fengsel da, for det er som regel ganske fine steder man reiser til. Jeg har altså vært på seminar nå nylig, og denne gangen skulle jeg til overmål ut til Oscarsborg, hvor man som kjent må ta ferge og faktisk er helt isolert, midt ute på en øy.

Det var et kreativt seminar, og jeg som av og til tviler på om jeg er kreativ overhodet, er ikke så begistret for å være kreativ på kommando. Man sitter i et rom, det er mennesker overalt, og man skal være kreativ. "Bruk tre, fire minutter hver for dere på å komme frem til fem gode løsninger" for dette og hint. Skal vi se. Fem.. Det var mange. Jeg lister tall opp på lappen, en, to, tre, fire. Fem. Ingen gode løsninger. De andre skriver, jeg tenker og skriver tall og føler meg langt fra kreativ og enda mer fengslet enn vanlig på seminar. Utenfor vinduet, vi sitter som sagt på en øy og de frister oss med vinduer overalt, utenfor vinduet er det en fiskebåt på vannet og det eneste jeg kan tenke på er at det måtte være hyggelig å være der ute akkurat nå, på båten utenfor Oscarsborg. I ferd med å dra fisk. Jeg som til og med er redd for fisk. Men snart er de tre, fire minuttene oppbrukt og vi må presentere de fem forslagene våre. På lappen står det fremdeles bare tall. 

På den annen side er det hyggelig på seminar, man treffer nye mennesker og de er som regel hyggelige og omgjengelige, ihvertfall på kreative seminarer. Det er vel i grunnen fordelen med å være på et kreativt seminar kontra et bank- og finansseminar, for du verden som kjedelige folk skal overkompensere for den almenne kjedsomheten utover kvelden. Fortalte jeg om kollegaen jeg hadde i en bank engang, som pleide å underholde folk ved kle seg ut som en italiener og reise rundt med en dukke i fullstørrelse som han danset tango med? Vel. Slik var det ikke på Oscarsborg. Folkene var fine, omgivelsene overveldende, maten var helt utmerket og den engelsktalende bartenderen visste godt hva easy on the tonic betød. Riktig hyggelig var det, utover kvelden, når fiskebåten var vekk og alle de tomme lappene hadde sluppet taket. Og da jeg stod på fergen og skulle hjem til livet og til politikken og alle jeg kjenner, da var det ikke så galt å være på seminar likevel.

Smak og behag i Fredrikstad

Jeg vet ikke når Fredrikstads store "kinarestaurant" Chang Cheng kom til byen. Jeg vet bare at den var der for en 17-18 år siden, da mine venner og jeg begynte å frekventere den på lørdagene og dra fordel av datidens store lunchtilbud: En valgfri rett og en kopp kaffe til kroner 45,-. Lunchmenyen var ikke så komplisert, et laminert A4-ark med retter fra A til E, hvorav jeg valgte den samme hver eneste gang. Rett A. Biff med bambusskudd. Servitøren var alltid den samme - en middels blid dame med et høflig overbærende smil og tung gange. Maten kom gjerne på fem minutter, og det smakte etter forholdene helt fortreffelig.

Vi fortsatte å gå på Chang Cheng, vennene mine og jeg, da vi var i Fredrikstad på besøk i studietiden. Og nå etterpå, når mange av oss bor i byen igjen, kommer vi stadig tilbake, selv om restauranten har flyttet til et nytt sted tvers over gaten fra der den var. Jeg spiser fremdeles A. Biff med bambusskudd og servitøren med tung gange er der ennå. Derfor lar jeg meg forundre noe over Fredriksstad Blads overivrige restaurantanmeldere, som gang på gang går optimistiske inn døren til Chang Cheng og som gang på gang kommer like skuffede ut igjen. Adjektivene lar ikke vente på seg i anmeldelsene; kjedelig vinmeny, slapp salat og en pikant dipp som ikke var pikant likevel iblantet en lett ironisering over begrepet crispy duck for avslutningsvis å konkludere med "kjedelig mat."

Det er helt greit å være optimist. Det er helt greit å søke en høyere standard. Men det er også helt greit å utvise sunn fornuft og spare spalteplass til ord og setninger som faktisk betyr noe for folk. Går man inn på en restaurant som har hatt den samme menyen i minst 18 år, som stadig er full av stamgjester og som åpenbart har funnet sin hylle i byens kjøkken, da fremstår man bare hoven og ubegavet om man forventer matrevolusjon. Selv gleder jeg meg til neste A. Biff med bambusskudd.

Vel bekomme!

Den veien vinden blåser

Det er sannelig ikke enkelt å være konservativ om dagen. Det virker som at selve konservatismen i disse dager er kontraintuitiv, at den rett og slett ikke faller seg naturlig for folk lenger og at det som virkelig gjelder er å tenke nytt og kaste det gamle på båten. Jeg merker det til og med i mitt eget parti, hvor mye vanskeligere det er å overbevise folk om å innta konservative standpunkt, som jo burde være selve ryggmargsrefleksen i en Høyre-mann, enn for eksempel å snakke om privatisering av en kommunal virksomhet. Jeg var i kirken idag, i seg selv en tilsynelatende utdøende fritidsaktivitet, og kirkeåret viser at vi er i fastetiden. Allikevel ble det overraskende nok sunget påskesanger, ganske sikkert med den begrunnelse at det var familiegudstjeneste og påskesalmene er så mye finere og lysere. Det må vel være lov, tenker vi, å se bort fra noe så tørt som kirkeåret og følge sine egne instinkter. For visst er det flott med salmer alle kan synge? Og joda. Visst er det flott. Men man kan spørre seg hvor de små skrittene vi tar ut av det faste til slutt ender. Den lille forandringen som ikke har noen annen begrunnelse at den "passer best" eller "er fin": Hvor står vi når tradisjonene forsvinner og det vi gjør og mener ikke lenger kan forankres i noe annet enn oss selv eller den offentlige mening? På hvilken måte skal man kunne stå stødig og unngå å snu kappen etter vinden, om man ikke har prinsipper å holde seg fast i eller en tradisjon å se tilbake til?

Nei, det er ikke enkelt å være konservativ. Det er mye enklere å leve etter innfallsmetoden og gjøre spennende valg enn å tenke konsekvenser for fremtiden og forholde seg til noe så trist som tradisjoner. Man kunne komme i fare for å bli stemplet som kjedelig. Og da er det tross alt bedre å være moderne.

Hei hvor det går

Alt kler den smukke. Men det spørs om jeg kanskje ikke skal gå for en litt større bil den dagen jeg med loven i hånd kan kalle meg noe annet enn myk trafikant. Den bør være pen å se til, men den trenger på ingen måte være helt ny. En Mercedes fra begynnelsen av 1970-tallet, velholdt og staselig, se det er bilen for meg. Og den skal selvfølgelig ha automatgir, slik at jeg slipper å senke farten, svinge ut mot midten eller på andre måter sette folk i livsfare når jeg skal skifte gir. Min kone holdt seg godt fast igår, på den første øvelsesturen vår sammen, og det kom noen utbrudd her og der. Men alt i alt var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Livsnytere - forén eder!

Ikveld skal det avholdes møte i Indre Østfold Eggelikørforening, og i den forbindelse har jeg skrevet en liten hilsen som foreningens generalsekretær vil frembringe kollegiet, et kollegium som foruten den nevnte generalsekretær består at en stabsadmiral og minst fire kommandører. Nå har ikke jeg noen formell tilknytning til eggelikørforeningen, men mine tidligere omtalte disipler i indre Østfold har etter hva jeg har forstått i stor grad dét, og jeg velger fra min side å se hele etablissementet som en slags Tweeds-forening, ja i all beskjedenhet en hyllest til alt det jeg står for. Hvordan de nå måtte velge å definere seg tok jeg ihvertfall oppgaven med ærbødighet da jeg ble spurt om jeg hadde en hilsen å komme med, for det viktigste man gjør som politiker og foregangsmann er selvfølgelig å holde god kontakt med ens tilhengere.

Jeg oppfordrer alle lesere til etter beste evne å nyte litt ekstra denne helgen, og mer enn gjerne følge de unge østfoldingenes gode eksempel og stifte en forening til livsnyteriets fremme.

God lørdag!

Hvorfor gode politikere ikke kjører bil

Mange mennesker lever i den villfarelsen å tro at det er upraktisk ikke å ha førerkort, og at man blir bundet av ikke å kunne kjøre bil. Dette forundrer meg stadig, og jeg kan ikke skjønne annet enn at man her snakker om tidlig indoktrinerte uttrykk for selvfornektelse. Det er da visselig når man kan kjøre bil at man blir bundet. For kan man først kjøre bil, da forventes det gjerne at man skal kjøre bil hele tiden. Når jeg nå etterhvert får førerkort, da er mitt 15 år lange frikvarter er over for alltid, for dette vet jeg av erfaring. Riktignok ikke egenerfaring, men man lærer nå engang best av andres feil. "Kan du kjøre dit og hente dét?" Et spørsmål jeg aldri får, og som jeg i grunnen ikke savner å få, og den som får det blir aldri glad. "Hvem av dere kjører idag (som jo kun er avklaring om hvem som må drikke farris til maten)?" Et nitrist spørsmål. Man er i selskap; begge burde selvsagt kjøre drosje, så slipper vertskapet å forholde seg til en halv forsamling av klinkende edru, nedslåtte og rastløse sjåfører. Å kjøre bil skaper kort sagt kjedelige mennesker, som alltid er på farten og som aldri kan ha det så hyggelig de egentlig vil.

Som politiker er det dessuten et uvurderlig aktivum å stadig kjøre rundt i en drosje, for eksempel når jeg leverer barn i barnehagen.  Jeg får et utmerket innblikk i hva "folk flest" mener om saker og ting, for det er virkelig ingen som mener så mye om samfunnet rundt oss som drosjesjåførene og som kommuniserer det såpass klart og tydelig til andre. Hvordan det står til med veibrøytingen i byen for eksempel, hvilke politikere som er idioter, hvordan trafikkproblemer egentlig skulle løses og i det store og hele svaret på de fleste kommunale problemer, alt dette får man råd om i hopetall om man jevnlig sitter i baksetet på en bil.

Min hypotese er derfor: Bikjøring gjør en til en dårligere politiker og det er i tillegg på ingen måte kompatibelt med en rendyrket livsnytertilværelse. Jeg lærer meg nå (dessverre) å kjøre bil, for å få se om denne min sørgelige hypotese kan verifiseres. Jeg håper jeg tar feil.

Riktig god fredags ettermiddag!
Og du som skal bort i helgen: La bilen stå.

Le Petit Prince

Igår hadde jeg selskap av min sønn på kontoret, en engasjert, ung assistent som tidlig viste interesse for kontorarbeid og stempling av papirer. Jeg husker hvor spennende det var å være med min egen far på jobb, sitte i en ledig kontorstol og være opptatt med imaginære telefonsamtaler og tegne kompliserte organisasjonskart og gi direktiver ingen senere skulle bry seg om. Om det begynte i en alder av omtrent fem vet jeg ikke, men min sønn har ihvertfall for lenge siden bestemt seg for å følge i mine fotspor; han skal bli politiker og sitte på politikerstasjonen. Der vi som kjent sitter en hel del.

Slutten på en æra

Igår skjedde det altså, jeg hadde min første kjøretime siden jeg var omtrent 18 år gammel. Jeg har ikke det minste lyst på førerkort - jeg trives godt både på sykkel og i baksetet av en drosje, utenom på vinteren, da ville det være greit å kunne sette seg inn i en varm bil og kjøre direkte fra dør til dør. Men i utgangspunktet er altså ikke bilinteressen helt tilstede og jeg er helt komfortabel med konseptet å sitte på med folk. Uansett befant jeg meg igår ettermiddag klokken 13.00 inne i en 6-girs Honda Civic, i full sjåførhabitt og klar for nye eventyr bak rattet. Joda, jeg fikk startet bilen og kjørt avgårde, og selvom jeg mangler en grunnleggende forståelse for hvorfor man girer og clutcher og alt det der, tror jeg nok at jeg etterhvert skal få sving på det. Men jeg må jo si det er en fornedrelse, som 33-årig bystyrerepresentant, å måtte signere papirer på at "eleven forplikter seg til å møte opplagt og i tide." Man er åpenbart ikke ordentlig voksen før man har papirer på det fra Biltilsynet. På den annen side fikk jeg ha på både hansker, lue og solbriller, så jeg så i det minste ut som en ordentlig sjåfør der jeg satt.

Snart er det altså slutt på drosjelivet. Kanskje jeg etterhvert kan levere i barnehaven uten at de andre foreldrene tror jeg er tatt for fyllekjøring også?

Ingen snakket norsk før i tiden uansett

I Lund fant jeg et lite antikvariat som solgte gamle kart. Jeg liker gamle kart, spesielt på veggen, det ser liksom litt bedre ut enn å henge opp en moderne, laminert oversikt over E6 og jernbaneskinner fra et sted man liker godt. Et gammelt kart fungerer både som kunstverk og et minne, og er det noenlunde godt tegnet fungerer det da også som et.. ja, et kart. Kartet jeg kjøpte er fra 1652, altså fra den tiden Skåne var dansk og vi nordmenn også var danske. På den måten kan man si at det er et slektskap mellom oss og Skåne og da er det enda mer logisk at jeg liker området så godt.

Men forstå hva jeg sier, se det gjør de ikke, svenskene. Ikke om man snakker norsk. På min søsters fødselsdagsfest ble jeg anklaget for å være verre enn Skavlan i blandingen av norsk og svensk, men når alternativet er at konversasjonspartneren ser på deg, vennlig nikkende men akk så forvirret flakkende, da er det bare å hoppe i det. En gang bemerket jeg til en svensk bekjent som forsøkte å pakke bagasjen sin inn i en ventende bil, at "dén var jamen full!" Hun unnskylde seg beskjemmet og sa at bilen ikke var hennes, hun hadde dessverre bare lånt den. Men jo, direkte pen var den ikke. Hun trodde selvsagt jeg hadde sagt at bilen var ful. Så jo, det er svorsk eller å bli oppfattet som en idiot helt uten sosiale antenner.

En førsteklasses dannelsesreise

Jeg var vel aldri spesielt glad i å reise ukomfortabelt, og byr det seg en mulighet til å velge en standardoppgradering av fremkomstmiddel, gjør jeg som regel det. Derfor var det en befrielse å stige på toget i Gøteborg etter å ha sittet den siste delen av turen fra Fredrikstad i en åttemannsgruppe med syv pratsomme og velutstyrte, ja jeg tenker her først og fremst på oppakningen, studenter fra Trollhättan. Jeg skulle reise helt til Lund, og skal man først krysse et halvt land med tog vil man gjerne føle at man sitter på Orient-ekspressen eller noe tilsvarende, og studentene passet derfor liksom ikke helt inn i ligningen. I Sverige har de imidlertid en fiffig oppfinnelse som heter første klasse, et helt ukjent begrep for oss egalitære nordmenn som i beste fall får dårlig samvittighet av å få utdelt en kaffepolett i NSBs komfortavdeling, og i denne første klasse gjenfant jeg altså reiseroen. I et stort og romslig sete fikk jeg servert en enkel treretters middag og en halv flaske vin - og jeg følte meg såpass hensatt til en episode av Poirot at jeg nærmest ventet at den korpulente amerikanerinnen i setet bak meg skulle falle død av arsenikkforgiftning. Men akk, vi var fremdeles i Norden, og etter en udramatisk og svært behagelig reise kunne jeg gå av toget i vårlige Lund, hvor jeg var invitert på fest til min jubilerende søster.

Jeg tok inn på Grand Hotel - jeg syntes nesten ikke jeg kunne noe annet når jeg reiste med tog på første klasse, for jeg liker nemlig best når det er en slags kontinuitet i saker og ting. Grand Hotel i Lund er et sjarmerende og livlig hotell med vakre rom og en utmerket restaurant og bar, og siden jeg reiste alene fikk jeg rikelig anledning til å stifte bekjentskap med begge. Riktignok hadde jeg pakket med både den skotskrutete slåbråkken og kronetøflene i kofferten, men jeg kunne liksom ikke av den grunn sitte på hotellrommet hele tiden, syntes jeg. Etterhvert kom det også flere kjente til, og sammen dannet vi en hel liten delegasjon av nordmenn på en slags kulturell sosietetssafari i Skåne. Sverige kan virkelig dette kultur og dannelse. Lund er full av velkledde mennesker i alle størrelser og fasonger, og jeg følte meg slett ikke alene der jeg vandret omkring i tweed og hansker i vårluften. Man tar den gjerne ut noen ekstra centimeter i Sverige, nemlig. Jeg holdt på å gjøre det samme da jeg ville kjøpe et par enorme briller som hadde gitt meg innpass i hvilken som helst salong i Paris, men ble stanset av min noe mer fornuftige søster i siste øyeblikk. Hun er tross alt norsk på bunnen.

Festen var ikke noe unntak når det kom til dannelse og festlig kledsel; en hjertelig blanding av svenske akademikere, adelsfolk og fascinerte nordmenn. Der var velduftende og vakre damer, der var  sangere og sågar enkelte posører, der var leger i hopetall og der var helt vanlige mennesker med sans for foie gras og champagne. Jeg kunne med glede konstatere at jeg ikke var den eneste med tversoversløyfe, og en greve i rød velour lot seg også skimte i folkemengden. Jeg skulle absolutt gått for de store brillene.

En hyggelig bekreftelse på at Tweeds er for en smal, internasjonal publikasjon å regne var Fredrik, en trivelig Lund-borger som er fast leser. Vi tilbragte noen timer sammen ute i den provisoriske baren, et stort telt som var satt opp i haven og som holdt såpass lav temperatur at bare nordmennene kunne holde hoff der og således konversere alle tørste svensker. Fredrik kunne kritisk bemerke at det står for mye om Fredrikstads kommunalpolitikk i Tweeds om dagen, og sett fra en skånsk livsnyters synsvinkel kan jeg absolutt se hvordan det kan virke kjedelig i lengden. Moralen er altså: Tenk større - alltid større.

Og med det avsluttes dette syd-svenske reisebrev, med løfter om bedre tider for oss alle. Jeg tok nemlig med meg våren hjem.

Avstandsbetraktninger om småsteder

Greåker sett fra et togvindu. Aldri var det vel så vakkert som fra avstand og i full fart på vei et annet sted.

Onkel reisende Tweeds

På skrivebordet mitt ligger et postkort. Det ble skrevet i Spania og det var jeg selv som skrev det. Ikke til meg selv riktig nok, men til stipendiaten. Jeg bruker som regel en formiddag eller to når jeg er i utlandet for å skrive postkort, for det synes jeg hører en skikkelig utenlandsreise til. Når stipendiatens postkort ligger på skrivebordet og ikke hjemme hos stipendiaten, kommer det av at jeg sjelden får sendt fra meg postkortene. Det kan være en så grunn enkel som at det er vanskelig å få tak i frimerker, eller også blir det prokrastinert fullstendig ihjel. Mange velger å sende postkort fra flyplassen, men heller ikke dette får jeg til, for har man ikke egentlig nok å ta seg til på flyplassen om man ikke skal lete etter både frimerker og postkasse? Derfor tok jeg med meg postkortet på kontoret da jeg vel var kommet hjem, og siden har det altså ligget der.
Da jeg var på ferie for noen uker siden skrev jeg postkort i solsteken i en liten havneby. Jeg så utover seilbåtene, drakk en øl og spiste fresende hvitløksgratinerte kongereker med både godt brød og aioli til og hadde det riktig så bra, der på mitt midlertidige skrivebord. Jeg la ut i postkorts form om hvordan jeg hadde det der jeg satt og at jeg ønsket alle der hjemme alt vel og at vi nok snart sees igjen.
Postkortene ligger fremdeles samlet i en konvolutt, på soverommet her hjemme i Norge. Snart kan jeg i det minste ta dem med på kontoret.

Det er kveld i provinsen

Møtefri kveld. Men ikke arbeidsfri, for det ligger brev på kontoret, og e-poster skal sendes og folk skal engasjeres, for Gamlebyen hviler ikke selv om den er gammel, og da går det ikke an å ligge på en chaise longue og dra seg, ikke om man er ung og vil bevare verden. På vei med sykkelen ned til kontoret traff jeg stipendiaten som handlet middagen sin, for den er ikke stor den verdenen vi vil bevare, den er ikke større enn at vi møter hverandre på vei til kontoret og når vi handler middag. Og på vei opp trappen, inne i det gamle huset hvor kontoret mitt ligger, der så jeg ut av vinduet og inn i nabohuset, rett på damen som vasker huset vårt og som vasket huset vårt så sent som idag, som nå vasket nabohuset. Så liten er den.
I koppen på skrivebordet er det te med fløte og honning, selv om det ikke er bra og selv om jeg burde heller drikke vann med villbringebærsmak, som er det eneste vannet jeg virkelig liker, men skal man være på kontoret en kveld man har møtefri bør man gjøre noe mer ut av det, da bør man drikke noe annet enn vann.

De som beveger verden

Noen som har oppdaget Path ennå, det "nye" app-baserte sosiale mediet? Vel, jeg har det, og det konkurrerer på en måte med Tweeds, fordi det er lagt opp til en tanke mer øyeblikksbilder fra livet enn Facebook og det er langt mindre kommersielt. Faktisk er det foreløpig ganske smalt, og det har en viss appell til oss lidende kunstnere. Så selv om jeg kun har et titalls venner der publiserer jeg bilder og morsomheter stadig vekk, morsomheter som kanskje hører til her, men som på den annen side også kanhende er i overkant ærlig og usensurert sett fra mine kritikeres ståsted. Joda, jeg har noen kritikere også.

Men da jeg var på Østfold Høyres årsmøte nå i helgen møtte jeg faktisk en representant for det som begynner å fortone seg som en tilhengerskare i Indre Østfold; en dannet ung herremann som både er politiker og som har en eggelikørforening med eget slips og våpenskjold. Hvor stor denne gruppen er, og i hvilken grad jeg kan omtale den som mine disipler, sa den unge formannen lite om, og jeg tillater meg følgelig å overtolke signalene en tanke. Hvem vil vel ikke ha disipler? Jeg hilser derfor med dette til mine ukjente venner i Mysen og oppmuntrer til videre forening og arbeid.

At man trenger unge og engasjerte mennesker er jeg fremdeles overbevist om etter helgens årsmøte, der de yngre delegatene måtte slite hardt for å få årsmøtet til å debattere en resolusjon som gikk mer på verdivalg enn veivalg (det kan da aldri bli for mye samferdsel). Tross innsatsen tapte de, og samferdsel og forsvar er atter Østfold Høyres hovedfokus. I en situasjon der alle fylkets Høyre-foreninger har et overraskende lavt antall betalende medlemmer i forhold til stemmetall, og hvor det åpenbart er et problem å engasjere sine velgere i den grad at de melder seg inn, synes jeg det er synd at Unge Høyre ikke blir hørt i sitt ønske om mer innholdsfylte og engasjerende debatter. Det viser også hvorfor vi trenger dem.

Takk for det!