Foreningen Gamle Fredrikstad 65 år – behøves den lenger?

Gamlebyen ligger som en idyllisk oase bak sine grønne voller. Den er vakker, velholdt og fylt med aktører som vil den vel. Gamlebyen som kulturminne har det godt. Det er derfor lett å tenke seg at Gamlebyen alltid har fremstått i den skikk den gjør idag, og at bevaringsarbeidet i Gamlebyen må regnes som en hobbyvirksomhet fundert på historieinteresse eller foreningsiver. Dette bildet tåler en revisjon.

Den moderne utviklingen av Gamlebyen foregikk opp til krigens dager, og det som begrenset utviklingen var ikke fremsynt bevaringsiver, men pengemangel. Økonomi satt en stopper for de fleste planer for utvidelse, og gjorde sitt til at Gamlebyen var forfallen og fremsto som lite attraktiv. Asfalt og brosten preget gatebildet om hverandre, husmorvinduer gjorde sitt inntog også her, og strømledninger og fjernsynsantenner var godt synlige. Hvilken endring i bevissthet har så skjedd siden dengang?

Allerede i 1897 kom de første tanker om hva den gamle festningsbyen bød på. Den gang var det vollverkene man først og fremst var opptatt av, og man lot stifte en «Forening til fæstningsvoldenes forskjønnelse» for å øke tilgangen til et område som tidligere hadde vært avstengt av militære hensyn. Trapper ble muret opp og trær ble plantet, og de grønne vollene ble snart et yndet sted for rekreasjon og adspredelse. I 1949 så man behov for forvaltning også for resten av Gamlebyen, og i et samarbeid mellom de militære myndigheter og bevaringskrefter ble foreningen Gamle Fredrikstad stiftet som en videreføring av «Festningsvollenes forskjønnelse». Foreningen skulle arbeide for at festningsbyen med sine fortifikasjoner og bygninger ble bevart og vedlikeholdt som kulturminne.

Bevaringstanken synliggjorde behovet for et regelverk for Gamlebyen, og i 1956 utkom de første «Særvedtekter for Gamlebyen», utarbeidet av fylkeskonservator Lauritz Opstad og foreningen Gamle Fredrikstad. Denne ble fulgt opp av «Bevaringsplan for festningsbyen Fredrikstad», som foreningen i sin helhet stod for i 1969 – selve grunnlaget for de reguleringsbestemmelser som finnes for Gamlebyen i dag.

Særbestemmelsene fikk naturlig nok konsekvenser for Gamlebyens gårdeiere, som måtte legge ned meget arbeid og ressurser for at gårdene i Gamlebyen skulle fremstå slik de gjør idag. Som kompensasjon for de økte utgifter dette medførte, sørget foreningen Gamle Fredrikstad for midler fra Riksantikvaren som skulle dekke den merkostnad gårdeierne hadde.

65 år senere kan man stille seg spørsmålet om det fremdeles er behov for Gamle Fredrikstads stadige engasjement i Gamlebyen, eller om man nå kan overlate ansvaret til bevaringsmyndigheter og kommune i fellesskap. Gamlebyen har alltid vært utsatt for press utenfra for å endre og utvikle, eller lette på restriksjoner. Dette presset er større enn noensinne, i en tid der gode økonomiske forhold gjør at kravene om stadig mer individualiserte løsninger melder seg. Samtidig er de økonomiske rammevilkår for bevaringsmyndigheter og kommune helt motsatt, og stillingsressursene som settes av til bevaring og byggesaker små.

Riksantikvaren og fylkeskonservatoren er underlagt politisk styring, og må derfor balansere faglige standpunkter opp mot flertallsstyrets holdninger. Selvstendige foreninger som Fortidsminneforeningen og foreningen Gamle Fredrikstad står friere til å sette viktige forhold på dagsorden, og kan tillate seg å være tydeligere. Foreningen Gamle Fredrikstad med sine formenn i spissen kan nok gjennom tiden ha fremstått som lite kompromissvillig med sin restriktive holdning til eksempelvis seksjonering av gårder, løsfotreklame eller nyere typer panel. Gamlebyen skal imidlertid bestå meget lenger enn noen av oss som lever eller arbeider innenfor vollene i dag kommer til å oppleve, og tenker vi oss byens historie pluss 450 år til, blir en enkeltaktørs opphold i Gamlebyen svært kort. Det er derfor viktig at byen forandres så lite som mulig underveis som følge av individuelle behov, og at det er helheten som hensyntas i forvaltningen. I et bevaringsperspektiv er det ikke alltid kompromisset som er løsningen, og ofte behøves frittstående og uavhengige aktører som tør sette ord på et upopulært standpunkt.

Foreningen Gamle Fredrikstad vil som den fremste kontinuitetsbærer innenfor vollene stadig påta seg rollen som uavhengig vakthund, og med dét stå ytterst på vollverkenes barrikader selv når byutviklingens vinder blåser som verst. Det fortjener en by som fremdeles, og ikke helt uten stormer i fortiden, kan smykke seg med benevnelsen Nordens Festningsby.

It's complicated

På et hotellrom i Paris nådde mitt forhold til Siri Hustvedt et vendepunkt. Etter å ha kjedet meg gjennom omtrent halvparten av den siste romanen hennes la jeg den til side til fordel for Herman Hesses Narsiss og Gullmunn, en bok jeg har lest før og ofte har tenkt å skulle lese igjen. Hustvedts bok The Blazing World hadde jeg lest til og fra siden juli, og når den av ulike årsaker, som for eksempel at jeg har sett for mye på serier på Netflix og Spotify og har vært generelt uinteressert i lesning, ikke klarte å gripe fatt i meg mer enn at jeg ble rastløs og heller så på mobiltelefonen enn å lese siden ferdig, gav jeg den en hard og brutal timeout. Hesse leser jeg med større lyst, og jeg kjøpte også Buddenbrook fra et antikvariat forleden med hensikt å lese den som neste bok, så det er grunn til å tro at Hustvedt og jeg ikke ser like likt på tingene som vi tidligere har gjort. Derfor var det med ekstra stor fornøyelse jeg plukket opp Den skjelvende kvinnen, Hustvedts bok om hjerneforskning med utgangspunkt i sine egne skjelveanfall, leste noen sider i den og fant at den vekket min leselyst. Det er altså ikke over mellom oss likevel, det er bare litt komplisert.

Elsk meg imorgen

Før sommeren innledet jeg et nytt kjærlighetsforhold. Som kjærlighetsforhold flest oppstod det ganske impulsivt, selv om jeg riktignok ikke kan underslå at en viss avstandsforelskelse over tid underlettet avgjørelsen i tidens fylde. Typisk for mennesker er at vi elsker her og nå; om man elsker én eller flere samtidig, så er det likefullt i hovedsak nåtiden oppmerksomheten opptar. Vi elsker idag, aldri har vi vel elsket som idag.

Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. Riktignok, i lyset av den livsvisdom jeg sitter med nå, elsket jeg den ikke like høyt som jeg elsker den nye. Ingen elsket vel sin forrige like mye som sin nåværende, og den fremtidige er det ennå ikke rom for i mulighetenes verden.

Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. 

Men da jeg så og deretter kjøpte den nye, bestemte jeg meg for å la den henge på verkstedet en liten stund til jeg hadde fått bestemt meg om den skulle repareres eller ikke. Der henger den ennå.

Yesterday

Det er alltid greit å hente inspirasjon utenfra, og som outsider i bloggverden takker jeg sjelden nei til nye impulser. Nok en gang vender jeg meg derfor mot den svenske bloggersken Sandra for råd og veiledning, og presenterer en av hennes spørsmålslister til glede også for Tweeds lesere. Denne gangen handler listen om igår, og med dette en smule navnebeskuende tema gyver vi altså løs. Som vanlig har jeg beholdt spørsmålene på svensk for å skape den rette stemningen.


När vaknade du igår? 
Jeg våknet klokken 06.33 av at noen hadde en samtale i huset pr. rop rett utenfor døren til soveværelset. Det var hele 27 minutter tidligere enn planlagt. Samtidig fikk jeg ekstra god tid til å ergre meg over den abrupte start på dagen.

Vad skulle du göra? 
La meg se i kalenderen. Igår var det tirsdag, og som alle andre tirsdager, eller strengt tatt alle andre dager når jeg ikke er i Frankrike eller andre eksotiske steder, og det er jeg som regel aldri, skulle jeg følge min sønn til skolen før jeg med lystige trinn, eller, siden jeg sykler, med lystige tråkk, begav meg til kontoret.

Vad åt du till frukost? 
To ristede brødskiver og en kopp darjeeling fra Mariage Frères.

Och lunch? 
Etter en uke i Paris spiste jeg en svært sunn og fornuftig lunch, men velsmakende var den: Pumpernickel med egg og sild, akkopagnert av rød appelsinjuice og kaffe med melk.

Och middag? 
Jeg forstår at her er det noen som virkelig har vridd hodet for å finne kreative spørsmål. Det vil interessere leserne at jeg igår hadde et møte klokken 17, og jeg spiste derfor ikke middag før klokken 19, og var bortimot utsultet da maten ble servert. På menyen i det tweedske hjem denne tirsdagen stod sashimi og sushi, og ved siden av drakk jeg et festlig glass vann.

Vad gjorde du igår? 
I tillegg til å være på kontoret for å innta min formiddagsmat og min kaffe, forberedte jeg meg til torsdagens bystyremøte og skrev et lite innlegg om livet og kunsten på Tweeds. Jeg hadde også premiere på å røke min nye pipe, en lekker liten sak fra Frankrike.

Ringde du någon igår, vem och vad sa ni? 
Bare hittil idag har jeg snakket med fire kunder, Fylkesmannen i Østfold, en brilleforretning, abonnementsavdelingen i Fredriksstad Blad, syv ansatte i fem norske kommuner, en forretningsmann fra indre østfold, en venn og kollega i Høyre samt min mor. Gårsdagen har jeg mistet helt oversikt over.

Vilket humör var du på?
Først var jeg sur. Så skinte jeg opp og ble halvsur.

Vad lyssnade du på?
Artig at noen spør faktisk, jeg hørte nemlig på Bruckners fjerde symfoni, første sats. Dette var dagens klare anbefaling fra Spotify, og da hører man på dét.

Vad hade du på dig?
Dette passer kanskje bedre for en rosablogg eller i det minste en blondinblogg, men jeg er ikke mindre selvopptatt enn at jeg gjerne greier ut. Blå skjorte, tversoversløyfe i smårutet tweed, grå tweedjakke, brune khakis, sorte sko og en Borsalino skjevt på toppen. Som jeg tok meg ut!

Vad gjorde dig glad?
Her skriver Sandra: Magnus [formodentlig hennes kjæreste, Tweeds anm.) kom hem med en jättefin lampa i koppar. Den bor i köket nu och passar perfekt där.

Selv var jeg fornøyd da den franske pipen viste seg å ikke surkle for meget.

Och ledsen?
Ingen verdens ting. Jeg er ikke trist pr. blogg.

Vad drack du?
Vatten och kaffe och te.

La du merke til språket? Her er nemlig Sandra og jeg fullstendig samstemte.

Köpte du något?
Det må jeg i tilfelle ha fortrengt. Det lønner seg ofte, for da blir man så glad når man kommer på det. Ja, der kom jeg på det. Jeg kjøpte visst et par sko. Nå ble jeg glad.

Vad var det konstigaste som hände?
Jeg lever et trist og begivenhetsløst liv. Kan det ha vært noe med wifi-tilkoblingen?

Vem hängde du mest med?
Jeg satt mest i stolen eller lå på chaiselonguen.

Vad ångrar du nu idag?
Ingenting! Igår var en mønstertirsdag av dimensjoner. Snakk med meg imorgen.

Hur var dagen från en skala från 1 – 10
Jeg flesker til med en sterk syver, jeg altså.

Vad hade du hellre gjort?
Aller helst ville jeg sittet i en leilighet i Le Marais og skrevet en liten historie om en flyreise fra Paris til New York i 1969, hvor en ung kvinne møter sin skjebne på en helt eiendommelig måte og hvor østers spiller en ikke ubetydelig rolle.

Men denne listeskrivningen funker også bra, synes jeg.

Wherever you are

How to be a parisian wherever you are het en bok jeg kjøpte i Paris forrige uke. Boken var ikke til meg, tipsene i den forutsetter dessverre at man er kvinne, men likevel tiltrakk tittelen meg. Er det ikke dypest sett det man vil? Er det ikke egentlig et livsfilosofisk spørsmål? Kan du ikke dra til Paris, må Paris komme til deg.

Problemet er selvsagt at kun Paris er Paris. Hvordan kan man være pariser når man sitter i en mellomstor norsk by med vinteren tre kvarter unna? Man leser om det, selvsagt. Att lesa, nemlig, är att resa. Det stod på en reklameplakat for en svensk bokhandel jeg besøkte i sommer, og tenk at slik kan man via en svensk bokhandel få Paris hjem i stuen selv i en norsk småby.

Eller via Tweeds. Jeg har nettopp besøkt Paris og gjort byen by mouth. Jeg kunne fortelle historier som gav deg vann i munnen. Om den lille Café de la nouvelle Mairie i femte arrondissement som serverer en foie gras man skulle tro var en inkorporert del av nytelsessenteret i hjernen, eller en liten østersrestaurant i første arrondissement som egentlig bare er en fiskebutikk med tre bord, hvor man til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp (selv i Paris ønsker man nemlig at man var et annet sted) kan nyte et glass chablis og slurpe i seg tolv små biter av himmelriket. Eller den lille fiskerestauranten i rue de Seine hvor man takknemlig og pastisdrikkende vil vente på bord i tredve minutter, fordi så trivelig går det faktisk an å ha det mens man venter.

Jeg kunne vist bilder av det, hadde jeg hatt evner og anlegg for bildetagning, eller i det minste et dugende kamera for hånden, men det ville nok ikke hjulpet. Man blir visst ikke pariser av å se andres bilder eller lese en tekst.

Jeg tror ikke man blir pariser om man bader i fransk kaffe, te, sigarer, viner, foie gras, omelette naturelle eller østers heller. Men det er deilig å forsøke.