Forbrytelser, sex og raske karbohydrater

En av mine absolutte favorittskuespillere var James Gandolfini. Jeg har antagelig sett Sopranos-serien fire ganger igjennom, og Gandolfinis portrett av den sjarmerende storforbryteren med sosiopatiske trekk fascinerer meg, kanskje fordi jeg på enkelte områder kan identifisere meg med Tony Sopranos personlighet og kanskje nettopp av samme årsak frastøtes av de valg han grunnet sin manglende impulskontroll lar være å ta. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette, i denne kombinasjonen av mørke og lys hvor en sammensatt personlighet der nærhet til familie, sjarme og lojalitet til venner kombineres med vold, sex og en usunn og ikke minst ulovlig livsstil. Noen hver av oss kan vel merke denne lengselen mot det mørke i det trygge A4-samfunnet vi har skapt. For hvor langt unna en vanekriminell og en horebukk er man egentlig, om man legger samvittighet og samfunnsnormer til side?  Som overvektig nevrotiker med sansen for å sove lenge og en nedarvet forkjærlighet til piker, gin og sang velger jeg bare å konstatere at det fascinerer.

Om det er en flørt med mine mørkere sider eller om jeg som livsnytende overspiser altfor lett lar meg påvirke i retning av nye gastronomiske impulser vet jeg ikke, men jeg har i løpet av min siste Sopranos-fråtsing funnet glede i flere av matrettene som presenteres i serien. Spesielt interessant er de ulike sandwichene, som hver og især nesten kan sees på som et bilde på samfunnsforskjellen mellom det italiensk-amerikanske og det norske. Der vi er fornøyd med en osteskive og en agurk på et stykke brød går Sopranos-husmødrene grundigere til verks hva gjelder både forberedelser og utførelse, og hvem kan vel på rettferdig vis sammenligne en Pepper & Egg Sandwich med en ordinær omelett med paprika? Jeg gir dere min variant og overlater til dere å finne svaret.

Pepper & Egg Sandwich à la Tweeds:

1 hel paprika
4 egg
1 ss vann
1 fedd hvitløk
Hotsauce
Revet parmesan
Olje
Ciabatta

Kutt hvitløk i biter og stek på svak varme i en panne til hvitløken er gylden. Tilsett den fra før oppkuttede paprika og vend bitene i olje regelmessig til paprikaen er myk. Salt og pepper etter smak. Visp eggene sammen med vann og hell røren over paprikaen og tilsett så mange dråper hotsauce du foretrekker. Rør om i pannen til eggene har fast konsistens, men ikke la det bli tørt. Serveres på ciabatta med den revne parmesanen på toppen. Absolutt ikke low-carb, men så er heller ikke en skikkelig mafioso redd for karbohydrater. Det skulle tatt seg ut.

Kommunen, det er meg

Spør ikke hva Sellebak kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for Sellebak. Er tanken fremmed? Slapp av, du er ikke alene.

For noen år siden var jeg på besøk hos en slektning her i byen. Det var jul og kaldt i været, og det lå et tynt lag med is på gaten i hele området, i den grad at folk skle omkring på isen og til og med kviet seg for å ønske naboen gledelig jul. Ja, det var bare såvidt jeg klarte å holde meg på føttene selv, stor og stødig mannsperson som jeg er. Årsaken til disse kjedelighetene var at kommunens strøbil ikke hadde kjørt forbi på noen dager, med det beklagelige resultat som beskrevet ovenfor. Rekkehusene i gaten lå ganske tett og på begge sider av veien, men selv om hvert hus kun hadde en svært begrenset gatestump å forholde seg til, hadde ingen vært ute med sand eller salt for å unngå å falle. Selv om det utvilsomt var til ens egen fordel å handle, foretrakk man å gjøre ingenting. Det var nemlig ikke deres ansvar. Det er tross alt kommunen som skal sørge for at vi holder oss i oppreist her i byen. Dette fenomenet er interessant. Ikke at jeg som bystyrerepresentant for Høyre mener at folk flest skal strø og feie for andres dør slik til daglig, men hvem er det egentlig som til syvende og sist har ansvaret for byen vi bor i? Kommunen? Kommunen, det er oss, det. Du og jeg.

Denne ansvarsfølelsen synes å være på vikende front, tilsynelatende sammen med engasjement for ting omkring oss i alminnelighet. Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus, for fjernsynets underholdningsavdeling var ikke funnet opp. Selv om vi vet bedre og ironien ikke biter så lett på oss, aner vi en kime av sannhet. Snakk med noen eldre og de vil si at den gangen, om ikke akkurat under krigen så i det minste i noen tiår etterpå, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Det fantes kort og godt en dugnadsånd som de færreste idag er velsignet med.

I gamle dager het det at man var borgere av en by. Ja, i gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. I enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser som fulgte med på lasset. I det gamle Roma for eksempel, hadde kun borgerne rett til å stemme og til å inngå lovlige kontrakter og ekteskap. Til gjengjeld betalte de skatt og måtte overholde visse forpliktelser. For en romersk borger var det betraktet nærmest som en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet. Klarte man ikke å nå det mål man strakk seg etter, gikk det på æren løs.

Idag snakker man ikke om borgere, men om brukere. Ligger det ikke en verden av forskjell mellom begrepene borger og bruker? Fra tidligere å nyte visse opptjente rettigheter man har som borger i et fellesskap, slik som trygder eller sykehjemsopphold, kategoriseres man nå som bruker av et system. NAV betrakter en som bruker. Det samme med skatteetaten og sykehjemmet. Ikke trygdemottager, ikke borger og ikke pasient. Til og med på Gamleby-fergen ønsket et skilt oss frem til ifjor velkommen som bruker. Ikke passasjer og ikke betalende kunde. Bruker. Hvilke forpliktelser har en bruker?

Det finnes grenser for hva som kan kreves av våre medborgere. Endelig hjemme etter en lang dag (forøvrig én lang dag mindre pr uke enn under krigen); har man ikke da lov til å gjøre som man vil? Jo, ansvarsfølelse kan heldigvis ikke reguleres ved lov. Men syndsforlatelse fjerner ikke behov. Ensomme mennesker som trenger hjelp. Foreninger som eier gamle hus. Plener som skal klippes og veier som skal strøs. Tenk over denne filosofiske nøtten uten å hisse deg for meget opp: Om jeg vet at det er glatt og ikke strør, er det mitt ansvar om jeg faller på gaten?

Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til noen andres, at det ble deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, spør jeg meg selv og tør nesten ikke tenke tanken. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at de andre plukker opp restene når man har brukt seg opp? Vi kunne forsøke å snu trenden. Vi kunne finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen. Noen ganger er det greit å ikke bare feie for sin egen dør.

Vi kunne kanskje rett og slett bli mer borgerlige?

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 10. august 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Livet ombord

Første gang jeg steg ombord på en danskebåt var alt magisk. Jeg var liten, de fleste av mine fordommer lå ennå mange år frem i tid og det var sent på kvelden, spennende nok i seg selv på den tiden. Vi spiste hakkebøf i båtens restaurant, en svært eksotisk opplevelse for en som aldri har befunnet seg i restauranten til en danskebåt tidligere og som på forhånd heller ikke var blitt gjort kjent med hakkebøfens kvaliteter, og episoden gjorde i det hele tatt et såpass grunnleggende godt inntrykk på meg at jeg i ettertid har hatt problemer med å distansere meg fra fergelivets noe begrensede charme.

Av disse sentimentale årsaker så jeg derfor frem til et gjensyn med opplevelsen idet jeg sammen med min familie tidligere denne uken krysset Kattegat i retning Legoland, og jeg skal åpent innrømme at jeg var så godt som helt uforberedt på hva som møtte meg ombord. Vi kom rett inn i et kantinelignende rom ikke ulikt det man finner hos Bastøfergene, et rom jeg først antok være et slags venteområde for dem som ikke hadde reservasjon til restauranten vi hadde bord ved, og imøtekommenheten min ble derfor satt ekstra på prøve da det for det første viste seg at dette var restauranten, og at det for det andre ikke var mulig å sette seg noe annet sted enn ved vårt anviste bord, som tilfeldigvis var plassert i umiddelbar nærhet av ballbingen og det foretrukne oppholdsstedet til et menneske utkledd som Nysgjerrige Nils.

Jeg fant imidlertid tilbake til den gode gamle danskebåtfølelsen på hjemveien, da jeg klok av skade søkte tilflukt i båtens loungeavdeling og mot et beskjedent tillegg i prisen uforstyrret kunne lese min Thomas Mann og nyte et glass vin på rederiets regning, og kun avvekslingsvis tre ut i båtens øvrige fellesrom for å se på alle menneskene, betrakte det populære vin- og spritlotteriet eller snuse litt på utvalget i taxfreeforretningen. Balansen var opprettet, og nok en gang lærte jeg noe viktig om livet. Båter forandrer seg. Og det gjør mennesker også.