Tilpasninger

Marerittet fortsetter. Eller, ikke mareritt kanskje, det finnes verre skjebner enn å lære seg å kjøre bil, men det blir stadig mer og mer av en tålmodighetsprøve å forholde seg til en kjøreskole. Jeg har for eksempel fått time på glattkjøringsbanen. "Timen" varer fra 07.30 til 15.30, altså helt vanvittig lenge, ja faktisk så lenge at jeg så meg nødt til ta et alvorsord med kjøreskolesekretæren om hvordan de kunne få opp kundetilfredsheten et par hakk ved å kikke opp av nettbanken og tilpasse opplæringen til kundegruppen sånn nå og da. Det ble bare passe godt mottatt. Jeg er som mange vet på mitt aller beste først etter middag klokken 19.30, og det å plassere meg i en bil med en 17-åring klokken halv åtte på morgenen er ikke måten å få meg i perlehumør på. Det viser seg imidlertid at de ikke er så interesserte i humøret mitt på kjøreskolen. Forleden dag var jeg til overmål på førstehjelpskurs sammen med en liten gruppe mennesker som hadde dette kurset som en del av mopedopplæringen (!) sin , og jeg hadde ikke noe annet valg enn å se det hele fra utsiden og søke trøst i det komiske ved situasjonen. Vi hadde gruppearbeid, tegnet tankekart og diskuterte hva som kunne være praktisk å ha med seg i en bil, da først og fremst med tanke på en ulykkesituasjon. Spylevæske ble foreslått. Jeg klarte heldigvis i siste øyeblikk å plassere meg nær en kar av noenlunde størrelse, og således avverge at en halvannen meter høy 16-år gammel jente ble utsatt for overhengende klemfare da mitt enorme corpus skulle legges i stabilt sideleie.

Sikkerhet først. Dét lærte jeg ihvertfall på kurset.

Utkledd eller avkledd? Se dét er spørsmålet

Plasseringen var det ihvertfall ikke noe i veien med, der jeg er portrettert i dagens Fredriksstad Blad; jeg står lengst til høyre. Det gjør jeg da også som regel i ulike sammenhenger i Gamlebyen, da det nok oppfattes som noe av en politisk ukorrekthet å være mer konservativ enn jeg. Den overbegeistrede typen til venstre for meg er forøvrig stipendiaten, fast karakter i Tweeds-universet, og som dere ser er ingen av oss utstyrt med noenlunde ordentlige skjorter. På bakgrunn av dette bildet kan jeg signere på at pressen sjelden gir et riktig bilde av saken slik den til enhver tid foreligger - vi ville nemlig aldri stille oss opp ved vanntroen, bærende på en plakat, uten å ha ordentlige skjorter på.

Bakgrunnen for bildet er en kronikk som stod på trykk idag, etter at Alexander Hermansen kom med en rekke uttalelser om foreningen Gamle Fredrikstad i lørdagens Demokraten. Kronikken kan for spesielt interesserte leses på denne siden.

Så er spørsmålet om det er verre med en utkledd traktor, enn en dårlig kledd tøffetogmotstander? Vel, det får være opp til hver enkelt. God ettermiddag!

PS. Tegningen er laget av Jørn Grynnerup i Fredriksstad Blad.

I siste liten

Jeg kunne sagt mye rart om loppemarked, men begrenser meg til at jeg hver gang jeg befinner meg på et, kommer hjem med i hovedsak to kategorier varer: Glass og bøker. Så også denne gang, da den lokale menigheten avholdt sitt loppemarked i Gamlebyen. Jeg var på plass, i utgangspunktet som frivillig, men jeg kan altså ikke la være å vandre rundt blant rukkel og fjas på leting etter skjulte skatter. Dermed ble det en serie nye glass til kontoret, ja til å drikke av altså, og noen bøker jeg først og fremst ville redde fra fra forbrenningsanleggets bokbål. Og en tilårskommen koffert, for jeg måtte ha noe å frakte alt hjem med også, og dessuten fikk jeg den for 50 kroner. Helgens gode gjerning, der altså.

Et slag for festligere tider

Endelig var altså helgen her, og vi kan vinke farvel til hverdagene for denne gang. Nå venter adspredelser og det gode liv, og som en bekreftelse på at ukens prøvelser virkelig er over kom croquet-settet vi har ventet på fra England. Ingenting symboliserer vel nytelse og overskudd som et dannet slag croquet? Christiansteen Private Croquet Clubs medlemmer kan nå bare glede seg - alt er klart og sesongen starter som seg hør og bør ved Kristi Himmelfart. Noe annet ville da heller ikke tatt seg ut.

God fredag!

Man blir da ikke stor og lykkelig av måtehold

Nå og da kommer en slik uheldig raptus over meg, da jeg skal forsøke å leve så moderat som mulig. Nå ligger det jo i ordet moderat at man ikke skal overdrive i den ene eller den andre retningen, og jeg tenkte derfor at denne gyldne middelvei kunne være noe for meg? Så dårlig kjenner en altså seg selv. Selve min filosofi er at man skal hygge seg ekstra i hverdagen slik at den ikke blir trist og grå, og nå som jeg lever såkalt moderat ser jeg klart og tydelig hvor grå den blir. Det finnes ingen gylden middelvei. Det finnes lykke og det finnes ulykke. Moderasjon er ulykke, det kan jeg etter fire lange dager konkludere med. Jeg søker en viss trøst i at man kanskje bare må over en bakketopp, så går ting litt bedre etterhvert når man har kommet skikkelig igang, men foreløpig er jeg negativ til hele prosjektet. Rent bortsett fra at det er godt for karakteren, og at det strengt tatt bør tiltale alle Høyre-folk å leve moderat, for det er jo nettopp moderate vi skal være. Jeg liker å se ting på et litt høyere nivå, og ingenting er vel bedre når noe er godt for karakteren. Rent ideologisk tiltaler det meg altså, dette grå og triste livet med mosjon, sunn mat og bortfall av god drikke - nå gjelder det bare å sette fristelsen ut i praksis.

Jeg kjøpte joggesko igår, vel å merke ikke for å jogge, men for at mitt store corpus skal kunne bevege seg en tanke lettere på asfalten når jeg renner avgårde. Jeg er på bunnen, som betyr at det bare kan gå én vei: Jeg må vente til raptusen gir seg og jeg kan slappe av igjen.

Den enes død.

Jeg lærte nettopp at man bør ha moralske kvaler om man spiser bever, vel å merke dersom man ikke er storspist av seg. Bevere skal etter sigende være svært monogame, og dersom vi spiser den ene lever den andre ulykkelig og alene resten av sitt liv. Det høres ikke urimelig ut. Moralen får altså være at man i nøden helst bør spise beverpar.

For en sjebnens ironi da, at bever var en av rettene i bryllupet mitt.

Dekadans, dekadans

Dekadens råder her i vårt sogn, sa Vreeswijk. Og det gjorde det ganske sikkert, men det var nok noe langt verre på ferde enn at prestens barn hadde fått barn med en jazzmusikant.

Noen tror sikkert at det å være konservativ er som å sitte i en ørelappstol, innlullet i en slags lykkelig sentimentalitet og tenke på tiden som har gått. Denne myten kan jeg avkrefte, det er nemlig svært smertefullt for sjelen å være konservativ, og dessuten er det vel knapt noe sted man kan få kjøpt en ørelappstol lenger. Nei, det å være konservativ er som hele tiden å bli utsatt for små smertefulle angrep på sjelen, en hissig ryggmargsrefleks som nekter å avfinne seg med samfunnets forfall. Som for eksempel når noen bryter en regel overhodet uten å vite at de gjør det. Eller når man skriver radikalt bokmål, som i benevnelse alene kan få pulsen til å stige. - Det er grenser for alt, også språklig konservatisme, sa Fredriksstad Blads nyhetsredaktør da jeg lurte på hvorfor de plutselig skrev Mosselukta. For Mosselukta er et begrep, sa han,  og vips ble jeg, som kvier meg for å bruke enhver form for diftong og a-endelse i skriftspråket, plassert på den andre siden av grensen for språklig konservatisme, hva nå den grensen måtte markere. Det er sikkert ikke noe hyggelig, det er sjelden noe hyggelig på andre siden av de grensene jeg pleier å passere. Fredrikstad med én s er også forøvrig et ganske alment begrep etterhvert, men helt dit opp når visst ikke Fredriksstad Blads språklig-konservative grense. Når døren er først åpen, kan vi kanskje snart skrive på dialekt. Det blir lett. For dialektord blir vel ofte også begrep? Verksted har jo her nede i provinsen blitt til værste, et språklig misfoster av en modernisert folkeliggjøring. Bro heter nå bru, for det sier de visst på Rolvsøy. Det er et begrep. Snart er det vel også regelen at bakdel er synonymt med ulempe og ikke akterparti. Læreren er borte i Fredrikstad- vi kan gjøre som vi vil. Nei, gitt. Takke meg til Mosselukten. Men nå er den borte den også.

Det er skam på tørre land.

Hva hjertet er fullt av

En av mine laster er at jeg synger. Jeg synger nesten hele tiden. Folk sier gjerne spøkefullt at de synger i dusjen, og for meg er det ingenting som høres mer naturlig ut, for også jeg synger i dusjen. Mye. Det er faktisk slik at jeg nesten ikke klarer å la være, som om rennende varmt vann over hodet skulle avstedkomme en refleksreaksjon av nærmest pavlovsk karakter. Når jeg kaller det for en last er det fordi mitt publikums entusiasme gjerne kan være noe variabel. Det gjelder spesielt innen familien, om almenn ro er påkrevet eller om minstemann ser på fjernsyn, men også ellers ute i den alminnelige verden kan sangen vekke irritasjon. Jeg husker en gang jeg hadde sommerjobb hos min far, han arbeidet ved et oljelager med store tanker fyllt med bensin, diesel, olje og parafin og denslags, med lange og veldige rør som koblet dem sammen og ikke minst til kaien ved Glomma, der de store båtene la til med regelmessig påfyll. Min jobb, sammen med for det meste andre barn av andre ansatte, var å vedlikeholde disse tankene og rørene, ved å skrape rust, flekke med arkanol (eller arr'kanol) og deretter male alt sammen. Et trøttsomt og tidkrevende arbeid for en sangfugl kan jeg forsikre, vi snakker her om ti meter høye tanker og noen kilometer med rør, og selvsagt var det uungåelig at jeg begynte å synge så snart jeg lå under et rør eller stod på et tanktak. Mine arbeidskollegaer, som først viste åpenlyst at de ikke var interesserte i den kulturelle kapital jeg hadde å tilby tilby ved gjentatte stønn og protester, henfalt snart til resignasjon og øyerulling, og det er ikke så ofte de har tatt kontakt med meg siden. Faktisk har jeg vel til gode å oppleve akkurat dét.
         Dette forsøker jeg å tenke på hver gang vi sitter i bilen, for eksempel på  hjem fra en lang kjøretur i Sverige, når sønnen min på snart fem synger. Han synger av full hals og av hjertens lyst, alt fra Emil i Lønneberget til Kaptein Sabeltann. Han synger med feil tekst og treffer tonene med vekslende hell, selv om han stadig treffer flere. Hele veien hjem synger han. Og jeg sitter i forsetet og tenker på hans fremtidige kolleger, der de ligger under de rustne rørene. Javisst er det vel sant at eplet ikke faller langt fra stammen.

Og hva nå?

Da jeg var i Lund for noen uker siden kjøpte jeg et kart, et pent gammelt Skåne-kart som viser landskapet slik det så ut rundt 1650. Det kostet ikke så mye, kanskje 400 kroner, og jeg bestemte meg for å henge det opp der jeg nå har fire mindre bilder av gamle Fredrikstad-kommandanter, som jeg er blitt lei. Slik er det gjerne med gamle kommandanter etterhvert, enten blir du lei av dem eller så blir de lei av deg. Uansett, kartet kostet altså ikke all verdens, men å ramme det inn var betraktelig dyrere, nærmere bestemt 865 kroner. Kartet kostet altså nærmere 1300 kroner å få opp på veggen, men slikt må man visst bare regne med om man skal kvitte seg med fire kommandanter. Problemet oppstod da kartet viste seg å være altfor stort til å passe akkurat der på veggen; det var for stort og en lysbryter kom i veien. Jeg må altså henge kartet et annet sted, om jeg da ikke vil gi avkall på den luksus det er å nå og da kunne skru av lyset. Og kommandantene, de henger der fremdeles. Slik er det nå en gang med gamle kommandanter, de henger gjerne igjen i veggene fremdeles.

Hvorfor jeg kan høres litt bister ut i telefonen

Jeg ringer endel etter drosje. Jeg slår nummeret, eller det vil si, jeg trykker på iPhonen min, og så kommer jeg som regel alltid til en automatisk svarer først, som fremsier en nøytral men vennligsinnet hilsen. Deretter ringer det noen ganger, det vil si, det tuter heller, i den andre enden. Så sier mannen, den samme automatiske: "Du har nå valgt manuell bestilling." Det har jeg da aldeles ikke, tenker jeg, jeg har bare ringt nummeret til drosjene, og det er ganske drøyt å si at jeg har valgt manuell bestilling. Og dermed er jeg jo irritert allerede før de har rukket å svare.

Skrive, men likevel ikke

Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg har hele tiden en fornemmelse, den sitter omtrent et stykke inn brystet, av at jeg skulle skrevet noe annet. En historie skulle jeg skrevet, og den fornemmelsen er så sterk at det er som om historien allerede er skrevet, enda jeg ikke aner hva historien handler om. For når jeg setter meg ned for å skrive, så er det om noe annet. Og historien utsetter jeg, for jeg vet ennå ikke hva den handler om, og istedet for å å mane den frem eller lokke den ut på skjermen, venter jeg på at den skal komme til meg. Den kommer ikke, kanskje venter den på at jeg skal endre taktikk, kanskje vil den lokkes frem eller kanskje finnes den ikke, andre steder enn i en fornemmelse et stykke inn i brystet mitt. Der ligger det så mye fra før; angst og samvittighet og kjærlighet og stolthet og fornedrelse, alt får plass som fornemmelser i et bryst, så en fornemmelse fra eller til kan man kanskje ikke stole på. Og om jeg nå skulle endre taktikk, om jeg nå skulle måtte jobbe for å få den ut, ja da skriver jeg kanskje feil - det er kanskje hele tiden feil ord som brukes og feil historie som fortelles, når jeg skriver om noe annet. Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg skriver kanskje ikke den historien jeg burde skrive. Og hva er vitsen da?

Ut av dvalen

Jeg skjønner ikke hvorfor folk velger å dra på fjellet i påsken. Man har stort sett brukt hele januar og februar og ofte også mars til å ønske at våren skal komme og at snøen skal forsvinne, og når våren faktisk kommer og snøen er borte, da drar store deler av befolkningen altså opp på fjellet - tilbake snøen og vinteren. Jeg for min del forstår i alminnelighet ikke denne fascinasjonen for fjell, og det er liksom noe trassig, pietistisk og urnorsk over det å foretrekke denne selvpiningen det er å dra avsted til kulde og ukomfort. Man kan ta bilder av appelsiner og kvikklunsj i hytteveggen så mye man vil, men det forandrer ikke det faktum at man er langt fra sivilisasjonen, omgitt av furuvegger og elg i solnedgang og må gjøre sitt morgentoalett på et illeluktende baderom.

Bypåsken, derimot. Bypåsken er bra. Særlig om den tilbringes i Oslo, men også i min egen lille by er er bypåsken langt å foretrekke. Bruke årets første langhelg til å nyte våren, gjøre seg kjent med varmen igjen og se at byen våkner til liv. Hilse på naboen som man ikke har sett siden oktober, siden man er norske og sosialt sett går i dvale på vinterstid. Ta en kaffe på café eller kanskje den første utepilsen. Vil man ut til naturen kan man kjøre en tur til Hvaler og kanskje prøve engangsgrillen på en strand eller spise på restaurant mens man ser utover havet og glemmer snøen som falt ifjor eller bekymrer seg for snøen som kommer i år, for man er fremdeles norsk og man må ikke glemme bekymringene sine bare fordi det er påske.

Gud bevare vårt stakkars fedreland

Palmesøndag. Eller kanskje enda viktigere i 2012, dagen etter Earth Hour. Hos oss slo vi selvfølgelig av lyset, riktignok mot min stemme, men hva gjør man ikke for å bli oppfattet som miljøbevisst i nabolaget. At sentrifugen på vaskemaskinen kjørte i turbofart nede i kjelleren, det var det vel ingen som kunne se fra utsiden. Vi hadde i tillegg også middagsselskap, midt under Earth Hour, sånn for ikke å sitte helt alene i et mørkt hus, det blir lett oppfattet som mer stusselig enn miljøbevisst. Mørket, kombinert med vin og cocktails, gjorde imidlertid at den kvinnelige delen av selskapet sovnet rett etter middag, vi snakker her regelrett utflating i sofaen, og lot stipendiaten og meg sitte igjen. Og de våknet ikke. Ikke da tok flere cocktails, ikke da vi satt revymusikk fra 1930-årene på høyt volum, og ikke engang da vi sang med. Og vi sang med. Gud bevare vårt stakkars fedrelang sang vi, helt til stipendiaten så på klokken og kom på at han skulle være klokker i kirken, for plutselig var det ikke lenger Earth Hour, det var palmesøndag.