Når alt kommer til alt

Livsnytere nyter ikke livet helt uten videre. Det rene, enkle livsnyteriet er forbehold helt andre mennesker, mens det for en bon viveurs urolige hjerte må noe mer til, ja en slags innbilt merverdi, om man vil. Innbilt siden gjenstanden for denne merverdien ikke alltid er den samme og ikke alltid kan levere til den samme verdien hver gang og som derfor må varieres.

En god pipe og en klaverkonsert av Mozart på øret, et lite glass, en solfylt plass. En fyllepenn og en notatbok, en hatt av strå, en fluktstol blå.

Om sommeren og om våren er kravene til variasjon mindre, kort og godt fordi sommeren rent faktisk er en bedre tid å leve. Man klarer seg lenge med sol og varme og villandens elvekrysning betraktet fra en benk, mens man på vinteren bent frem ville omkomme, simpelthen av å oppholde seg for lenge ved samme benk.

Det er klart det gjør en forskjell, vissheten av å skulle omkomme av å betrakte villenders elvekrysning fra en benk. Hvem som helst får høye skuldre av slikt.

We'll always have Paris

Ofte er det slik at man til det første stedet man virkelig oppdager i en fremmed by for alltid vil ha et personlig forhold, og i Paris finnes det for meg to slike steder. Etter å ha vandret omkring en lang stund etter ankomst første gang vi kom til byen, stedville og slitne og med et fra sult hurtig dalende humør, kom vi omsider til en liten café, nærmest en oase i Saint Germains ørken av for ettermiddagen stengte gallerier, med det talende navnet L'Esperance. På denne håpets café fikk vi stillet de nødvendigste primærbehov og med det hatt vårt aller første møte med det franske cafékjøkkens kulinariske enkelhet i form av en grillet kylling. For andre forbipasserende er den kanskje ikke noe spesielt å se til, med sitt for det meste franske klientell og alderdommelige utseende, men for oss ble møtet med L'Esperance selve møtet med Paris og de som lever sine liv der. L'Esperance er for evig et magisk sted.

Litt senere samme dag fant vi Luxembourghaven, med sine tidlig i april blomstrende magnoliaer og yrende parisiske parkliv. For to unge mennesker som ikke mange timene tidligere hadde forlatt et Oslo i sne var forelskelsen derfor uungåelig. I Luxembourghaven kan man velge å sitte rundt omkring i parken, på dertil egnede stoler av komfortabel standard, eller man kan som vi gjorde ta et glass eller en kaffe på den lille paviljongcaféen i skyggen av de grønne trær.

Ti år etterpå hadde vi selskap at et nytt familiemedlem, som typisk for sin alder og sin generasjon har mindre sans for cafélivets gleder enn vi. Luxembourghaven har likevel mye å by på, og spesielt populær blant de små er aktivteten rundt den store fontenen, der man for et moderat beløp kan leie fiffige seilbåter man setter i bevegelse ved hjelp av en pinne. En hel masse energi brukes opp ved å løpe rundt denne fontenen for å kunne ta imot båtene på den andre siden, og der fikk dere ferierende foreldre og barn i Paris et aldri så lite tips.

En avril, ne te découvre pas d'un fil, heter det pessimistisk på grunn av aprils uforutsigbare vær i Frankrike. Opphavsmannen til uttrykket har neppe besøkt Norge i april, og de fleste nordmenn som besøker Luxembourghaven i april stiller seg nok uforstående til advarselen. Likevel viderebringes den herved: I april bør du ikke kle av deg så mye som en tråd.

Kongsten Tea Party

Vel hjemme fra Frankrike fant vi sommeren. Den ventet på oss ute på trappen, og vi inviterte den til å slå seg ned en stund og gjøre oss selskap til eftermiddagsthéen. Stipendiaten kom også, de to kom faktisk ganske samtidig, og selv om enkelte forbipasserende nok tenkte tilbake på bilder av sine snurrige oldefedre, er det ikke mye som slår en kopp fransk thé (egentlig var den fra Himalaya), en oppbyggende samtale og en god stol i selskap med en sommer på påskevisitt.

Man blir nemlig i så godt humør av théselskaper.

Under overflaten

Min stedsans har aldri vært blant mine mest utviklede, og storbyopplevelsene har fått en helt ny dimensjon etter at smarttelefoner med kartfunksjon inntok livet mitt. Metroen i Paris har jeg imidlertid alltid likt (om enn med en viss ambivalens), om jeg roter meg aldri så mye bort i virvarret av de forskjellige stasjonene og valgene av hvilken sortieport jeg bør velge å stige opp gjennom. Det betyr tross alt ikke så mye for oss med dårlig utviklet stedsans, vi vet sjelden hvor vi er uansett og er vant til å gå noen runder ekstra.

Det er fascinerende hvor annerledes det er der nede og hvor store kontrastene er til det overfladiske Paris; arkitekturen og mylderet, elegansen og duftene er erstattet med ren funksjon og effektivitet, og det umiddelbare ubehaget av mennesker som befinner seg altfor nært innpå, helt inne i sine selv og på vei til sine egne liv, er påfallende.

Foran meg på toget mot Charles de Gaulle - Étoile satt det en ung gutt og noterte rapptekster i en skriveblokk fra Moleskin. Jeg har også en slik skriveblokk som jeg bruker til å notere idéer med, og jeg funderte på hvor like eller ulike tekstene vi skribler ned i bøkene våre kunne være. Kanskje han også egentlig er en livsnyter og flanør, som drømmer seg vekk fra hverdagslivet? Han i Paris, jeg i en norsk småby.

Oppe igjen. Men er det drøm eller virkelighet?

L'Art Français du Thé

Det er tross alt ikke alle ting franskmennene gjør bedre enn resten av verden. Noe så tilsynelatende enkelt som en Dry Martini er stadig gjenstand for hodebry hos flere av de parisiske kelnere jeg har truffet på min vei, og forrige gang jeg var i byen måtte jeg til overmål lære en ellers søt og hyggelig hotellvertinne å lage en gin & tonic. Men når det kommer til thé, briljerer franskmennene med sitt raffinement.

Jeg besøkte Mariage Frères, et av de tradisjonsrike franske thé-importselskapene med utsalg i Marais, og sikret meg deler av et nylig ankommet parti sort Darjeeling samt en nepalesisk grønn thé som visstnok ikke skulle befinne seg så all verdens langt unna Darjeeling smaksmessig, siden jeg på min faste frokostcafé i Avenue de Suffren forelsket meg i en grønn Darjeeling tilsatt mynte.

Det var strengt forbudt å fotografere inne hos Mariage Frères, men jeg tok sjansen siden jeg så diskret blander meg med det eksklusive utvalget og de franske kundene. Alt hva hjertet kunne begjære for en connaisseur des thés var å få tak i, fra porselen-, glass-eller metallkanner via japanske thé-dosører til siler i alle varianter, kopper til ulike kategorier og bøker om faget. Jeg kjøpte en liten bok som til mitt hell var oversatt til engelsk og som bærer den ubeskjedne tittelen The french Art of Tea.

Og for dem som måtte sitte med en innvending om den engelske thétradisjon på tungen. Thé ble selvsagt gjort tilgjengelig for franskmenn av den store Solkongen, som allerede i 1665 drakk thé for helsens skyld. Det meste Ludvig foretok seg på den tiden ble senere mote over store deler av verden, og ifølge den franske tradisjonen så også thé. Som om ikke dette var nok skal også vanen med å tilsette melk i théen ha vært av fransk opprinnelse. Opphavsmannen er til overmål kjent, det skal nemlig ha vært den gode markisen de la Sablière som først fikk dette innfall. Der har vi det altså, franskmennene krever eierskapet til thé, og foreløpig argumenterer de godt for seg. Så får vel de anglofile kjempe sine egne kamper.

Flânerie fra et vårblomstrende Paris

Forleden dag spaserte jeg opp Rue de Clere i Paris for å kikke på markedet der og ta en kaffe på en av de sjarmerende fortauscaféene. Da så jeg en ung herremann spankulerende forbi, elegant antrukket i smale bukser og moteriktig jakke, og til min forbløffelse iført mine kronetøfler fra Church's. Ute! Jeg har alltid følt meg hjemme i Paris, men dette var selve bekreftelsen på at mitt naturlige habitat er et eller annet sted mellom Marais og Champ de Mars.

Paris har da også mye å by en flanør når våren endelig kommer, og de få dagene som står meg til rådighet må selvsagt utnyttes. Hva med en liten tartare de boeuf à l'italienne? Basilikum og parmesan er de hemmelige ingrediensene, og selv om den ligger langt fra den klassiske tartaren med eggeplomme, løk og syltede agurker er den vel verdt et forsøk, ihvertfall slik Café de la Comédie ved Comédie-Française serverer den.

Når vi er inne på restauranter klarer jeg sjelden å holde meg unna tradisjonrike Café de Flore, som til tross for trengsel og høye priser holder stand som den franske café, om enn uten det høye intellektuelle nivået fra fordums tid. Men når sant skal sies, hva passer bedre i mangel på intellektualitet enn filterløse Gauloises etter en confitert and? Spørsmålet er verdt å stille.

Ah, vidunderlige Paris. Blir du noensinne min?

Nå teller han deg også

Den opplyste leser kjenner historien om geitekillingen som hadde lært å telle til ti. Full av ungdommelig pågangsmot gav han seg i kast med å telle alle dyrene han møtte på sin vei, til de enfoldige dyrenes store fortvilelse.

I våre dager er vi mer vant til å la oss telle, og selv om vi til tider ikke opptrer mindre enfoldig enn de stakkars dyrene, er vi langt mindre kritisk til telling i seg selv. Nå senest kunne vi lese i avisen om «Fredrikstad festning,», som med sine nesten 500.000 besøkende var regionens mest besøkte turistattraksjon i 2013. Så si meg, hvor ligger denne festningen? Jo, Fredrikstad festning er Gamlebyen, får vi vite. Og de 500.000 turistene? Det var deg og meg.

Gjennom undersøkelser har man funnet ut at lokalbefolkningen er den største gruppen av besøkende på festningen. De har besøkt festningen flere ganger og kommer ofte tilbake, kan vi lese. Siden mitt kontor tilfeldigvis ligger i Gamlebyen, er jeg kan hende i likhet med alle de som arbeider eller går på skole innenfor vollene således en del av statistikken over de mange besøkende til nevnte Fredrikstad festning. Og til kontoret vender man ofte tilbake.

Hva er problemet her, tenker leseren kanskje. Hvor vil nå denne kranglefant med sine brysomme betraktninger om vår deilige gamleby?

Vel, kjære leser. La oss ta for oss betegnelsen som første problem. Fredrikstad festning er et uklart begrep som jeg våger å påstå at de aller færreste har et forhold til i dag. Gamle Fredrikstad er en festningsBY. Befestningen gir seg utslag i at festningsverkene ligger rundt byen i form av voller, vollgraver og murer, i tillegg til en rekke hus inne i byen. Gamle Fredrikstad er heller ikke en hvilken som helst festningsby, det er den flotteste og best bevarte festningsby Norden har å skilte med. «Fredrikstad festning» er en abstraksjon som kun eksisterer i begreps form, og er ingen faktisk festning slik vi forstår ordet i dag.

Uttrykket Fredrikstad festning er derfor noe mer enn et høflig nikk til historien. Dersom det brukes feil virker det svært lite hensiktsmessig overfor dem man tilstreber å gjøre seg vakker for – nemlig de besøkende. Når turister søker i Gamlebyen noe som slett ikke finnes, kan man finne seg selv i den aparte situasjon at man midt i verdens mest sjarmerende festningsby føler seg skuffet over ikke å finne « festningen.» Skal våre besøkende oppleve Gamlebyen som det den i virkeligheten er, må man i turistøyemed heller satse på selge det som er helt enestående i nordisk sammenheng.

For å vise min forståelsesfullhet vil jeg presisere at jeg skjønner hvorfor dette noe stivbente uttrykk brukes. Nasjonale Festningsverk forvalter landets festninger, som alle vil tiltrekke seg turister og hvis opptatthet av besøkstall dermed er forståelig. Kun én av disse festningene er også en festningsby, og Gamlebyen forkledd som «Fredrikstad festning» sammenlignes derfor med eksempelvis Akershus, Kongsvinger og Fredriksten festninger. Alle festningsforvaltere har sine mål å strebe etter, og kanskje er det her dette underlige behov for å telle Gud og hvermann på sin reise gjennom Gamlebyen kommer til uttrykk.

Vi har nå med bravur slått fast at Gamlebyen ikke først og fremst er en festning slik vi idag kjenner ordet. Det er en bydel i en moderne og pulserende by, og besøkstallene skaper derfor et skjevt bilde av en faktisk situasjon. Det er vel så relevant å spørre om hvor mange besøkende gågaten hadde i samme tidsperiode, for som i gågaten finnes det i Gamlebyen butikker å handle i og fastboende å besøke, og av og til skal man begge steder kanskje bare spasere igjennom. Spørsmålet om hvorfor man insisterer på å telle noe som ikke lar seg telle melder seg unektelig. Hvem har interesse av å styre etter uriktige besøkstall?

Et kunstig høyt besøkstall for Gamlebyen som turistattraksjon fører i verste fall til at man i sin villfarelse retter seg mot feil kundesegment: Offentlige og private aktører planlegger aktiviteten sin utfra en halv million turister som satt på spissen bare er på vei til skole og jobb. Med en verdensøkonomi i krise må vi rette blikket mot mer lokale kundegrupper, og i stedet for den ørkesløse jakten på cruiseskip og amerikanske turister er det kanskje mot lokalbefolkningen og hovedstadsområdet støtet virkelig bør settes inn.

De fleste Oslo-folk vet dessverre ikke hvilken perle Gamlebyen i Fredrikstad er. Det må vi fortelle dem. Men skal vi tiltrekke oss flere besøkende må vi omgi oss med presise betegnelser og riktige tall. Først når vi vet hvem vi er kan vi presentere oss selv for andre. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. april 2014. Illustrasjon: Nina Klausen, Klausen Design

Verden av igår

Lørdag i Oslo kan være hektisk. Men når man som jeg navigerer med slik elegant letthet gjennom livsnyteriets innfløkte jungel, klarer man som regel å komme seg helskinnet gjennom både regnværstruede handlegater fyllt av målbevisste damer samt hissige ektemenn i lørdagstrafikken. Da er lørdag i Oslo aldeles vidunderlig.

Jeg startet ettermiddagen i Operaen, der jeg hadde bestemt meg for å gå på en kammermusikkonsert i hovedsak dedikert til verker av Geirr Tveitt. På grunn av sykdom var denne delen av konserten til konsertarrangørenes bekymring imidlertid gått ut, og konserten bar derfor preg av en noe tilfeldig programmering, der selv konferansier Sigmund Jaang fant å måtte by litt ekstra på seg selv. Den tidligere orkestersjefen fremførte derfor to stev av Olav H. Hauge, tonesatt av nettopp Geirr Tveitt, som en hyllest til den store komponisten og som en liten hilsen til Tveitts datter, tilstede et sted i salen. Catharina Chen, Operaens konsertmester og Tweeds Kulturfests egen prima donna, fikk i denne ekstraordinære anledning mer plass til å utfolde sin mesterlige virtuositet, og sammen med trekkspilleren Frode Haltli avsluttet hun konserten med et bravurnummer av et musikalsk potpourri som etterlot liten tvil om hvorfor hun er blant dagens mest ettertraktede unge fiolinister.

Oppmuntret av denne musikalske start tok jeg en drosje til Hotel Continental, siden det under konsertens gang hadde begynt å regne og jeg nødig ville ødelegge de harmoniske toner frøken Chen og kompani hadde angitt i mitt enorme bryst. Vel plassert i en lenestol bestilte jeg en cocktail og leste i min nyeste bok, Stefan Zweigs Die Welt von Gestern – Erinnerungen eines Europäers, riktignok på svensk, siden en bokfagkyndig venn hadde anbefalt nettopp denne utgaven. Verden av igår handler om Zweigs liv inntil utbruddet av andre verdenskrig, berettelsen om en tapt verden og et for forfatteren tapt liv. Sittende i Dagligstuen med en boeuf tartare og et glass eller to, omgitt av overflodgenerasjon nummer to og tre i et land som flyter over av honning og olje, er det tankevekkende å lese om det luftslott av trygghet og velstand som stod i veien for en realistisk fremtidstro på slutten av attenhundretallets Østerrike. Lever vi i et tilsvarende luftslott idag?

Dagligstuens forlystelser la ihvertfall grunnlaget for en deilig lørdagskveld, som ikke ble verre av at Don Giovanni viste seg å være ukens opera i radioens P2 da vi kjørte hjemover. Og hva gjør det vel at radiosignalene forstyrres av lange tunneller gjennom de små fjellene på vei mot provinsen? Gjennom 3,7 kilometers radio silence sang jeg til familiens tvilsomme glede personlig alle fire stemmer i Don Giovannis dramatiske angrep på Donna Anna og dennes far kommandøren, akkurat tidsnok til å lande nøyaktig på kommandørens fortvilte død da tunnellen tok slutt og musikken startet igjen på det sted hvor jeg stanset min skjønnsang.

En bon viveurs dag i den hektiske jungelen gikk mot slutten.

Kolonialen og libertineren

Etter et seks timers seminar hos Rikantikvaren, hvor Fredrikstad og dens borgeres beste som vanlig satt i høysetet, var tiden endelig inne for å tenke litt på meg selv. Som vanlig når jeg endelig tenker på meg selv er mat og drikke involvert i ikke ubetydelige mengder, og derfor gikk turen for første gang til den lille og svært sjarmerende restauranten Kolonialen i Sofies gate, etter anbefaling fra en god venninne med sansen for livet og kunsten og sjarmerende spisesteder.

Der serverte stedets innehaver foruten en eksotisk gin & tonic en rekke chilenske tapasretter, hvorav min favoritt nok var det på stedet bakte maisbrødet med tilhørende aioli og en svært smakfull ceviche hvis likhet med min egen pico de gallo var inspirerende, idet fisken lå badet i en blanding av lime, koriander, løk og tomat. Et lite tips til kokkene, der altså.

Gangen inn til toalettet samt selve toalettdøren var sjarmerende. Toalettet var, vel. Sjarmerende usjarmerende.

Man kan ikke sitte på Bislet hele kvelden, og da er Operaen alltid et godt alternativ. Der viste de Don Giovanni, en av mine desiderte favoritter, hvor en stødig Espen Langvik i tittelrollen, en som alltid yndig Silvia Moi som Zerlina og en mesterlig Alexandra Deshorties i rollen som den antastede Donna Anna utmerket seg som aftenes høydepunkter, ja i tillegg til en forfriskende fargerik scenografi. Det kan man ikke alltid si om Den norske Opera & Ballett.

Oppsummeringsvis, en god dag for livet og for kunsten.