Ned på Fredrikshald

For å feire at jeg nylig gikk til anskaffelse av et speilreflekskamera og at Tweeds derfor kun om få år kan gå igjennom en kvalitetsendring hva gjelder egenfotograferte bilder, dro stipendiaten og jeg forleden dag til Halden. Byen, som i disse dager er i ferd med å begynne feiringen av sine første 350 år, er etter min mening Østfolds vakreste. Ihvertfall om man begrenser seg til den eldre bebyggelse, empirebyen og det sydlige Halden, men også området langs innkjøringen forbi Rød Herregård fremstår med et gjennomført kvalitetsmessig uttrykk.

Det var imidlertid ikke bare byen som viste seg som et takknemlig objekt for min nyfunne fotointeresse. På Halden torv ble vi anropt av en for oss ukjent kvinne, som nok må ha antatt vi var for et slags Humans of Halden (sic) å regne, genreriktig kledd i tweed og sixpence som vi var begge to, og med fotografiapparatet klart for hånden. –Vil dere ta et bilde av meg, spurte kvinnen, hvorpå jeg vantro og ikke, noterer jeg meg nå i ettertid, spesielt verdensvant spurte tilbake om hun mente med mitt kamera. Det gjorde hun selvsagt, og hun stilte seg opp ved et utstillingsvindu og lot seg avfotografere. Jeg gjengjelder velvilligheten ved å publisere bildet på Tweeds i den tro at hun ville ønsket en slik løsning.

Fotografering gjør underverker for appetitten, og vi fant raskt å kunne stille den hos Butt's Bistro & Tandori – byens indiske restaurant, et sjarmerende lite sted som ikke stod mye tilbake for hverken byen for øvrig eller dens mystiske kvinner på torvet. Bak den anspråksløse fasaden skjulte det seg et fargesprakende indre som nok kunne vekke hverdagsgleden i den kjedsommeligste haldenser, og som utgjorde rammene for en aldeles utmerket restaurantopplevelse helt blottet for generisk interiør, soltørkede tomater og fullkornbrød.

Glade og fornøyde kjørte vi derfor hjemover mot den gamle by, mettet med inntrykk og inspirert av provinsbylivet i andre hjørner enn vårt eget. Og slik fikk altså fotokameraet sin jomfrureise til det beste av Fredrikshald.

Problematiseringer fra en chaiselongue

Normalt på en søndags formiddag pleier jeg å slå ihjel tiden etter frokost med å slå opp Pinterest og studere ulike bilder av gin. Eller av Paris, de to kategoriene lokker begge frem endorfinene og slår ihjel antydningen til søndagsdepresjon som uten unntak forstyrrer helligdagsidyllen her i provinsen. Men ikke når årets første vårdag avlyses på grunn av sludd, regn og vind og ødelegger alle planer om uteliv og istedrikking på balkongen, drømmene om en sval søndags ettermiddag over de grønne vollverkene eller et adspredende pétanque-spill ved Kongsten forts sletter akkompagnert av den lystige klirringen av en gruppe isbiter i et glass pastis. Hvem finner trøst i et Paris utenfor rekkevidde i en sådan stund?

Riktignok klarer jeg å fremkalle et snev av optimisme ved å kikke litt på utvalget av brilleforretninger i London, siden det er dit påsketuren går i år og jeg alltid har planer om å tilegne meg nye briller når jeg er på reise. Men samtidig skulle jeg også gjerne hatt en paraply. En paraply i heltre jeg kan flanere med, først med den ene hånden og så med den andre hånden, og helst aldri er nødt til å bruke, noe jeg forstår i det jeg tenker det er en umulig tanke, all elendigheten med sludd, regn og vind på utsiden av vinduet tatt i betrakning.

Valgets kval har alltid skremt bort de endorfiner som måtte ha forvillet seg i min retning, og når det gjelder paraplyer versus briller er kampen ubehagelig jevn. I Paris forrige høst, da kampen stod mellom briller, paraply eller en Borsalino-hatt, var tingene enklere, for den egentlige kampen stod om hvilken Borsalino jeg skulle ende opp med, så paraplyen eller brillene hadde i virkeligheten få eller ingen sjanser. Nå står én av dem uungåelig for tur, dersom det ikke skulle dukke opp en uimotståelig slåbrok i størrelse telt et sted på veien mellom meg og de to, helst i det samme mønsteret som min nye nattskjorte. Da sitter jeg virkelig fint i det.

–Benytt anledningen til å snakke sammen

Regjeringens kommunereform har blåst liv i debatten om tettere samarbeid mellom Sarpsborg og Fredrikstad, med en kommunesammenslåing som mulig ønskelig resultat. At denne diskusjonen etter flere år med betydelig kulturell modning i begge byer nå endelig løftes helt opp på rådmann- og bystyrenivå er bra. Riktignok mente Fredrikstads rådmann at tiden foreløpig ikke var inne da saken ble behandlet i formannskap og bystyre denne måneden, kanskje i et forsøk på å tolke politiske signaler fra Arbeiderpartiet i både Sarpsborg og Fredrikstad, som begge har valgt å holde en lav profil i saken. Sarpsborgs rådmann på sin side ønsker samtaler med Fredrikstad om en felles fremtid, og Høyre i begge byer mener at tiden er mer enn moden for i det minste å snakke alvorlig sammen om temaet.

Ordfører Jon-Ivar Nygård hevdet at debatten i bystyret 5. februar var en skinndebatt, idet både Arbeiderpartiet og Høyre var enige om at sonderinger byene imellom var viktig, men at man først ønsket å konsentrere seg om Hvaler og Råde. Dersom dette er riktig håper jeg ordførerne i Sarpsborg og Fredrikstad benytter den gode tonen seg imellom til å ta debatten seriøst når den nå etter flere tiårs ulming omsider ligger på bordet. Våre to byer har brukt mye tid og ressurser på uenighet om næringsutvikling og plassering av arbeidsplasser, nå sist illustrert med Fredrikstads innvendinger mot Sarpsborgs planer på Kalnes.

Disse ressursene er bedre brukt i konkurranse mot andre kommuner og regioner, og muligheten vi nå har til å skape et robust og slagkraftig handelssentrum utenfor Oslo bør veie langt tyngre enn at regjeringens kommunereform først og fremst var tenkt for mindre kommuner. Reformen har banet vei for det uungåelige spørsmål om kommunestrukturen i Østfold knapt andre politikere enn fylkesordfører Ole Haabeth torde stille seg for fem år siden. Det er et momentum Nedre Glommas lokalpolitikere ikke har råd til å la gå fra seg.

Knut Thomas Hareide-Larsen
Bystyrerepresentant, Fredrikstad Høyre

Folkefest på glattisen

Det er nødvendig, til tross for at det fantastiske arrangement på vollgravene i Gamlebyen er behørig dokumentert og beskrevet i opptil flere avisartikler, også her å vie Vollgravene Winter Classic i det minste noe oppmerksomhet, om enn ikke annet for å vise at jeg som den friluftsmann jeg jo er også deltok i festlighetene på opptil flere aktiviteter. Riktignok hører samtlige aktiviteter innunder kategorien mat, men fordi jeg var ikledd høye gummistøvler var jeg nemlig i en helt særegen posisjon i forhold til (sic!) å sikre meg diverse kioskvarer, siden området omkring det lille utsalget på grunn av et raskt økende antall varmegrader etterhvert dels var blitt bløtet ned av overflatevann og dels stod i fare for å forsvinne ned i vollgraven (ihvertfall føltes det slik). Dette fortrinn kunne jeg naturlig nok ikke unnlate å benytte meg av, og jeg fikk følgelig sikret meg både pølser, leskedrikk og vafler der ute på isen, mens popcornmaskinen beklageligvis var midlertidig ute av drift akkurat i det tidsrommet jeg dyrket mitt friluftsliv.

Etter en strabasiøs dag på isen kan jeg endelig hvile ut på chaiselonguen og nyte en stille aften i provinsen, der den eneste isen jeg har utsikt til klirrer muntert omkring i forfriskningene. Chin chin!

Situasjonskomikk uutløst

Idag var jeg vitne til et klassisk tilfelle av hund møter postbud. Til postbudets store glede og min egen situasjonsbetingede skuffelse befant det seg overraskende nok et gjerde mellom hund og tjenestemann.

Ingenting skjedde. Det som kunne vært en perfekt komisk situasjon ble raskt innhentet av virkeligheten.