Gi lys til nettets mørke kroker

I kjølvannet av terrorangrepet i Oslo og på Utøya blir det reist et vanskelig spørsmål:

Er det like ille å mene som å gjøre? 

Debatten går friskt, både i avisspaltene, på fjernsynsskjermene og i de sosiale medier. Har politiske partier et ansvar, med sin retorikk og sine holdninger, for at ekstreme synspunkter får grobunn og at enkelte griper til handling, eller må holdninger og gjerninger holdes adskilt? Jeg vet ikke. Men jeg vet at gjerninger følger holdninger, og aldri motsatt. Dersom vi, fremfor å se på hva hva vi kunne ha gjort, heller skal se på hva vi kan gjøre fremover, tror jeg et viktig sted å begynne er å kaste lys på menneskers holdninger, og dette kan vi gjøre gjennom debatt.

Dagens Næringlivs Dagens IT har idag en artikkel som handler om "nettets mørke kroker", og nødvendigheten av at flere deltar i ekstreme debatter. Disse debattene finner vi først og fremst på nettet, på spesielle debattfora, men også hos de større nettavisene. Innleggene er ofte tøffe og usaklige, og som det hevdes i artikkelen; "debattklimaet" oppleves ikke som godt. Dette kan nok også være årsaken til at samfunnsdebattanter med mer moderate holdinger, de siste årene (etter en optimistisk start) har kviet seg for å ta debatten, og vi stempler heller meningsmotstanderne våre som gærninger og lar dem holde på i fred. Den tiden håper jeg er over. Vi kan ikke lenger akseptere at ekstreme holdninger får stå umotsagt, i hvilken retning de enn går - vi må gidde å fronte hva vi mener, vi må ta oss bryet med å fortelle noen andre at vedkommende, med respekt å melde, etter vår mening er på bærtur.

En venninne deltok ifjor høst på "Aksjon Besserwisser", en slags laiv/flashmobhendelse hvor deltagerne med "rasjonelle argumenter, høflighet, et snev av logikk og til og med research av egne innlegg", inntok Debattsentralen hos aftenposten.no.  Denne aksjonen bør utvides til å gjelde oss alle, hele tiden. Ikke som eksperiment og for interessens skyld, men fordi vi bør være aktive i samfunnsdebatten der den skjer, også den delen av samfunnsdebatten vi synes er mer ubehagelig, og som virkelig speiler meninger som er urovekkende forskjellig fra våre egne. Ja, kanskje spesielt der. Kanskje kan vi ikke overbevise noen, men vi kan muligens være med på å så tvil om hvorvidt visse holdninger er usunne og "unormale". Og hvem vet, kanskje tvilen blir sådd hos én hvis holdninger en dag skulle omgjøres til gjerninger.

Troll sprekker i lys, heter det seg. Det gjenstår å se.

Helt svarte dager

Idag er det vanskelig å skrive. Alle ord virker bare platte og selvfølgelige, og ingen av dem synes  tilstrekkelige til å beskrive den følelsen man sitter igjen med etter igår og idag morges. Alt er feil. Og det selv om jeg ikke er direkte involvert, selv om jeg ikke var der, selv om jeg var trygg. Jeg skriver ofte om å nyte livet. Ikke alltid for noen annen grunn enn nytelsen selv - det ligger ikke alltid en filosofi bak om å gripe hver dag eller ta vare på livet fordi det er kort. Men egentlig gjør det ingen forskjell. Livet er kort. Livet er heller ikke nytelse, nytelsen må man bidra med selv ved å unne seg ting som gjør at man føler seg bedre i en hverdag som noen ganger er lys og andre ganger grå. Og på dager som idag, helt svarte dager, må man kanskje bare vente til det blir lysere av seg selv. For det blir det.

Det er ikke så lett å nyte livet på en dag som idag. Men det er en dag det er lett å kjenne at man er glad for at man lever.

Konturer av fordums storhet

Det er ingen tvil om at det gamle hotellet på Hankø fremdeles har et historisk sus over seg. Med historie helt tilbake til 1870-årene er det heller ikke så rart - det gamle kurbadet var eksklusivt og  moderne, og et sted der både plankeadel og annen adel tok turen for å puste inn ren sjøluft og for å ta sine helsebringende bad. Selv kong Oscar II besøkte hotellet hele tre ganger, og da skulle det vel bare mangle om slikt ikke setter seg i veggene. Problemet til Hankø Fjordhotell og Spa anno 2011 er at det kun er i veggene det fremdeles sitter.

De utenlandske sesongarbeiderne som finnes overalt, evner ikke ved sitt vesen å formidle eleganse eller gammel storhet; de aner ingenting om stedet og kunne ikke redegjort for seg om det hadde visst det. Husene bar heller ikke preg av å ha vært nevneverdig pusset opp siden 1990-tallet, og vi har hele tiden en følelse av å balansere på den fine linjen mellom "slitt charme" og "usjarmerende slitt", og av og til - som når det renner vann fra toalettet eller når man i et spa finner "trykk-på-knappen-for-å-få-vann-i ti-sekunder"-dusjer eller når boblebadet er i ustand, faller man ned på sistnevnte kategori.

Maten, derimot, var helt utmerket. Og om fordums storhet bare kunne anes på hotellet, var det godt synlig ellers på øya. På vår spasertur passerte vi flere tennisbaner, en liten båthavn og mange velstelte haver, og de gamle sommervillaer i tre, med engelskspråklige navn og utsikt over havet, pene gangveier til strendene og ikke minst "badehuset" på sjarmerende Trouville Bad (som vist på bildet) vitner om at Hankø fremdeles evner å ta vare på sine fornemme sommergjester.

Vi trenger altså bare en villa.

Fra svensk storbyidyll til norsk skjærgårdsperle

Vel tilbake i Norge venter et nytt hotellopphold, denne gangen i mitt eget nærområde - Hankø Fjordhotell. Helt siden forrige århundre har millionærer og adelsmenn nydt late sommerdager på den lille plassen utenfor Fredrikstad, og selv om dannelsesnivået og adelskapet har falt betraktelig siden den gang, er det fremdeles en perle i den norske skjærgården. Jeg har aldri sovet over der før, og ser frem til å nyte deilig mat, passelige mengder med drikke og ikke minst spaavdelingen.

Det blir en kjærkommen forandring etter kjøreturen fra Stockholm.

Blant Rosendals trær

Da vi bodde i Oslo var Botanisk have min favorittpark. Med utgangspunkt i haven til Tøyen hovedgård strekker den lille oasen seg utover og inneholder både åpne gressplener, fruktlunder og en liten fjellhave, med sildrende vann og fremmede blomster.

Hadde jeg bodd i Stockholm, ville havene rundt Rosendals slott fylt den samme funksjonen. Her samler folk seg på plenene eller på de mange små trebordene under trærne, her kan man kjøpe planter, og sultne familier, kjærestepar eller enslige filosofer kan velge blant de nydeligste bakverk. Småkaker, hjemmelagede større kaker eller smørbrød - alt kan den lille caféen ved siden av drivhusene tilby. Her kan Norge igjen lære av svenskene, der Tøyen hovedgårds "kafé" drives av universitetets kantiner og serverer kaffe fra pappkrus, finnes det på Rosendals er vertshus som serverer velsmakende varmretter og vin.

På Onsøy ligger en gammel herregård med en stolt historie, og vansmekter stort sett i fred. Kanskje ledelsen ved Fredrikstad Museum skal ta en studietur?

Så lunka vi så småningom

Været er deilig, solen skinner og det er varmt. Vi tok ferjen over til Djurgården, hvor Grøna Lund har noe å tilby for hele familien - radiobiler og karuseller til barna og hvilesteder med ølskjenking til far. Ikke nok med det, de hadde også en velutstyrt restaurant som serverte spareribs med hotsauce og pommes frites samt en svært vederkvegende Jack Daniel's. I skrivende stund nytes solen på en benk ved Skansen, sammen med en liten cubaner. En cigar altså, ikke en virkelig cubaner, av dem kjenner jeg så altfor få. Midt i Bellmann-land slutter jeg meg til sangteksten:

"Tycker du att graven är för djup,
nå, välan så tag dig då en sup,
tag dig sen dito en, dito två, dito tre,
så dör du nöjdare!"

På plass i Stockholm

Da vi endelig kom frem til Stockholm var det lett regnvær og sol om hverandre, varmt i luften og fullt av liv i gatene - en velkommen avveksling fra stille og regntunge gater i Fredrikstad. Etter å ha sjekket inn gikk fireåringen og jeg på The Bishops Arms, en engelsk pub i St. Eriksgatan, hvor vi fikk en skikkelig herreprat over en eplejuice. Middagen ble inntatt på en liten italiensk restaurant litt lenger oppe i gaten, hvor vi fikk prosciutto e melone og for min del en deilig spaghetti med scampi.

På vei inn til Stockholm så jeg forøvrig et skilt med reklame for leiligheter på et lite tettsted på utsiden av byen, med den idylliske teksten, "Ursvik. Två minuter til blåbären, 10 min til Stureplan". En forretningsmann jeg traff i et bryllup en gang sa det på en litt annen måte om Oslo, hvor han var stolt 10. generasjonsborger; "Det er femten minutter med trikken den ene veien for å gå på jakt, og femten minutter den andre veien for å gå på horehus."

Folk er forskjellige sånn.

Hver tar sin

Stockholm nærmer seg. Som dere ser slapp vi ikke helt unna regnet i Sverige heller, og kun hastig gang over parkeringsplassen til den lokale veikroen i Arboga hindret en altfor fuktig tur videre. Lunchen var skuffende ordinær, men hva kan jeg egentlig vente meg når jeg bestiller wienersnitsel med stekte poteter og tomatsaus på en veikro? Jeg angret i det jeg bestilte, et typisk familietrekk hos oss, og så langt etter alle som spiste varmrøkt laks og nypoteter.

I bilen rådet en stund en velsignet ro, siden alle var opptatt med hver sin mobile mediaspiller - de voksne med hver sin iPhone og minstemann med sin elskede Kaptein Sabeltann på DVD. Det utartet seg imidlertid til uroligheter da Spotifyen min stanset MIDT i "Å æ kjinne ein kar" fordi min madame trykket på sin egen Spotify, og man ikke kan bruke den begge to samtidig. Det så stygt ut en stund, men nå er alt bra. 

Hotellet neste.

Et lite wienerbrød

Vi hadde knapt tatt av fra E6 til E18 mot Stockholm da styrtregnet stanset og solen tittet frem, som for å bekrefte at jo, det er denne veien dere skal, solen og Europa venter. Sverige er noe helt annet enn Norge, det er rart at vi i alle disse årene har levd side om side og allikevel er så forskjellige. Norge ser innover; på det norske, på enkelhet og tømmerkoier og skiturer, mens Sverige er opptatt av Europa, espresso og fremmede impulser. Slik virker det ihvertfall på meg.

Befinner man seg på vei mot Stockholm en mandags formiddag og behøver en liten rast, kan man med fordel stanse på den lille café Sandaholm, som ligger med utsikt over et hva som for meg virket som et stort vann, og som jeg, siden jeg ikke er så geografisk orientert, ikke aner hva heter. Men wienerbrød, det har de.

Atter videre.

Fra Hediard til Stockholm

Hver gang vi er ute og reiser, om det bare er en lengre kjøretur eller om vi skal avgårde med fly, er den røde matboksen fra Hediard i Paris med. Vi kjøpte den første gang vi var i Frankrike, og den dagen vi dro hjem fylte vi den med bakervarer fra vårt lille yndlingspatisserie. Det smakte ikke like godt da vi kom hjem, men det var Paris, det var et minne.

Nå er den røde matboksen på vei til Stockholm, mot nye minner.

Svensk storbyflukt

Ikke mye minner om gårsdagens deilige sommer på terrassen, med reker og savignon blanc til langt på kveld. Den våte norske sommeren er tilbake, og ifølge ryktene skal den bli en stund. Nå skal man kanskje ikke høre på rykter, ihvertfall ikke om vær, men en hel uke med regnvær og inneliv er ikke det som frister mest på en søndagsettermiddag, som per definisjon er grå uansett. Det som derimot frister er å gjøre seg til klimaflyktning for en dag eller to og reise til den av mine favorittbyer som ikke har dårlig vær denne uken, ihvertfall ifølge (den relativt upålitelige) værmeldingen, nemlig Stockholm. Jeg liker Stockholm, den er akkurat passe stor og akkurat passe fremmed til at man kan hente inspirasjon og få litt andre impulser.

Det er lenge siden det har vært noe Dag Frøland her på Tweeds, heldigvis sier sikkert noen, men siden jeg fremdeles lar meg charmere av intelligent humor og gode karikaturer, synes jeg søndagen bare blir bedre av litt Frøland. Og selv om den har blitt vist før, også her på Tweeds - hva passer bedre for en soon-to-be Sverige-flyktning som megselv enn en den aller svorskeste diva, Liv Ullmann?

Sosiologiske strandstolsbetraktninger

Når sant skal sies, er jeg ikke så glad i folk flest. Det høres kanskje feil ut, men det er i grunnen helt OK, for folk flest er ikke så begeistret for meg heller. Og siden det er behørig dokumentert gjennom lave lesertall over lang tid at folk flest ikke leser Tweeds, så velger jeg å være relativt åpen om det. Det blir litt som et skjult handikap, egentlig, for man kan ikke se det på meg og folk flest er nesten overalt, spesielt der du minst aner det. Idag var de rett ved siden av meg på Saltholmen, for eksempel. De satt der og snakket med hverandre, eller kanskje mer hoitet til hverandre, det var nemlig mange av dem og som folk flest snakket de høyt og brautende, og med liten tanke for at andre kanskje ikke var så interessert i deres samtale eller deres versjon av barneoppdragelse eller musikken som strømmet fra den kombinerte radio- og kjølebagen deres. Jeg har lært meg å leve med dette skjulte handikappet mitt folk flest er, så jeg satt i den nye strandstolen min (som foreløpig ser ut til å tåle vekten min) leste Morgenbladet og så utover havet og den lille horden av egne familiemedlemmer, som heller ikke på noen måte kan inkluderes i begrepet folk flest. Idag reiser de hjem til Sverige, hvor de til daglig er enda mindre som folk flest enn jeg, men så er det også flere av slike som dem i Sverige, så alt i alt virker de nok mer normale.

Jeg får reise på besøk snart.

Siste sjanse

Som jeg skrev for en tid siden har jeg hatt en tendens til å sitte i stykker solsenger og strandstoler, på grunn av mitt korpus og min inklinasjon til å ta livet med ro. Dette har gått på trivselen løs, jeg liker nemlig ikke så godt å ligge på håndklær eller direkte på svaberg, gress eller sand - jeg foretrekker en mer elevert tilstand noen centimeter over bakken mens jeg leser eller nyter utsikten. Derfor kjøpte jeg idag en ny stol, en litt mer kostbar variant fra interiørbutikken Domino i Gamlebyen, og denne stolen er min siste sjanse til å sitte komfortabelt før jeg blir tvunget inn i vektreduksjon. Blir denne stolen ødelagt, blir det sten eller mosjon. De to ekspeditørene som hjalp meg lette lenge etter en slags vektbegrensing på den, og det var like før fabrikanten ble forstyrret midt i frilørdagen sin for at jeg skulle føle meg sikker. Butikkeieren på sin side mente at hun aldri en gang hadde tenkt på at jeg trengte å bekymre meg for den slags. Og såpass forfengelig er jeg da at jeg kjøpte stolen.

Jeg formelig sitrer av spenning.

En slik dag

Visse dager, som idag, er det ikke meningen at man skal sitte i kø, i regnvær, på vei til Sverige. Visse dager skulle man bare holdt seg innendørs i et stille hus, hørt på klassisk musikk og lest om livet helt andre steder.

14 juillet 1789: "Rien"

Jeg tror ikke helt han forstod omfanget av denne dagen, den forvirrede Ludvig XVI av Frankrike - konge av Guds nåde som han var. Uroligheter og misnøye hadde vært en del av hverdagen i Frankrike fra bestefaren var konge, og selv med de forandringene som den senere tid hadde tvunget seg frem var et utfall uten ham som konge helt utenkelig. Derfor skrev han heller ingenting i dagboken om at Bastillen, den tradisjonsrike festningen midt i Paris som den siste tiden ble brukt som fengsel for urolige medlemmer av overklassen, hadde falt; et kort rien - ingenting - fortalte bare at han ikke hadde noen offisielle punkter på programmet, denne 14. juli 1789. Likefullt var revolusjonen et faktum, og hans l'ancien régime, som hadde styrt Frankrike siden Hugues Capet ble valgt til konge 802 år tidligere, stod for fall. Riktignok betød ikke revolusjonen den umiddelbare slutten for den franske monarkiet - Ludvigs to yngre brødre ble begge konger i sin tur etter at Napoleon Bonaparte var kastet på dør og satt i sine to øyeksil, og den siste franske konge gikk ikke av før i 1848, nesten 60 år etter den skjebnesvangre julidagen i 1789. Også han på grunn av en revolusjon. Likevel blir 14. juli 1789 stående som et symbol på tyranniets fall, og som en påminnelse til alle franske makthavere om at det er folket som bestemmer og at frihet, likhet og brorskap er de ubrytelige kjerneverdiene. Alle kan skiftes ut om de trår over grensen, og derfor frykter også Frankrikes president brennende biler i Paris' drabantbyer mer enn vi egentlig forstår i Norge.

Deilige, fascinerende Frankrike, mitt hjertes fedreland - gratulerer med dagen!

Lykken er hva sangen forteller

Små bagateller.

Og idag er bagatellen en forfriskende dukkert på friluftsbadet på Kongsten, for anledningen fylt opp med svært mange deltagere fra årets Oase-stevne. Kristentreffet burde heller hete Nomade enn Oase, for de kommer med telt og campingvogner og det ene med det andre, og hele croquetbanen vår er nå fullstendig omkalfatret av alle nomadene som griller, slapper av og går tur i sitt nye nærområde.

Men badet var altså nydelig.

Fjelltur: Ting man ser fra veien

Man skulle kunne tenke seg at veien fra Oslo til Sjusjøen var ganske idyllisk. Det er den ikke, ihvertfall sett med mine øyne. Det kan ha noe å gjøre med at det ble bygget og rehabilitert nesten over hele strekningen, så anleggsområder var det som gjorde absolutt sterkest inntrykk. Utover dette var det bare åkre og skog. Dessuten er ikke norsk bygdebebyggelse spesielt pen - kjedelige og triste hus beliggende langs en vei, ute av stand tl å frembringe noen andre følelser en trykkende kjedsomhet. Det er det som skjer med meg når jeg kommer oppover i fjellet, jeg blir grepet av en altomfattende, trykkende kjedsomhet.

På veien opp stanset vi på en bensinstasjon på Espa, et sted som angivelig har verdens beste boller og som visstnok er kjent for dette. Jeg visste ikke noe på forhånd, uvitende som jeg er om bollestedene i bygde-Norge, og jeg vet heller ikke om jeg er helt enig i påstanden. Bollen smakte godt, det er helt sikkert, men verdens beste?
Njaaaa.

Noe som var helt på toppnivå på Espa var imidlertid veikroen som lå et stykke ovenfor, der stanset vi på hjemveien. Stedet var riktignok fylt nesten til randen med sultne japanere, et faktum uten forkleinelse for maten, som jeg i veikrokategorien vil kalle utsøkt. Jeg spiste fjellørret med ferske poteter og agurksalat. Bollene på Espa, dere har en lang vei å gå.

Vi kjørte også forbi en rekke skilt, heldigvis får man kanskje si, og det var spesielt ett som vekket min oppmerksomhet. Det gikk alt for fort til at jeg fikk tatt noe bilde, men jeg har lagt ut et illustrasjonsbilde som den oppmerksomme leser kanskje ser. Det var altså et skilt som varsler rasteplass og toalett. Men bokstavene WC var strøket over med bred, oransje veivesentape, noe som gav det motsatte inntrykk - her er det absolutt ikke noe toalett.

Jeg lurer på hva som er historien bak dét skiltet.

Fjelltur: Dyr man treffer på fjellet

Jeg er tilbake fra en tur på fjellet, nærmere bestemt Sjusjøen, og holder på å akklimatisere meg. Jeg er ikke noe fjellmenneske. Jeg er heller ikke noe landmenneske, jeg liker meg i grunnen aller best i byer, og helst litt større byer i kystnære områder. Derfor er fjellturer alltid en prøvelse. Nå skulle vi være sammen med svært gode venner, så jeg visste at det sosiale ville veie opp for klaustrofobien jeg føler bare jeg kjører til indre Østfold, men likefullt var det ikke fritt for at all skogen og de høye fjellene stadig gjorde meg oppmerksom på at jeg var langt unna mitt naturlige habitat. Dette føltes særlig påtrengende da vi nærmet oss sluttdestinasjonen og det bgynte å dukke opp skilt om at det var fare for å treffe på sauefamilier. Og ca. 100 meter etter skiltet kom den første sauefamilien.

De var overalt, man kunne nesten ikke kjøre fremover i frykt for å få en fårefrikassé i grillen. Hvorfor de går fritt vet jeg ikke, men det må være et ganske organisert opplegg, for jeg kan aldri tenke meg at så mange sauer rømmer på én gang. Da vi kom frem til hytten var det sauer der også, løst og ledig henslengt inntil hytteveggen, mens lyden av alle bjellesauene inne i skogen varslet en ganske uvant helg. Det kommer nok mer om dette.

Nå må jeg ha mer luft.

Indisk småbycharme

Noen bloggere har dagens outfit som fast spalte. På Tweeds, derimot, er det litt vanligere med dagens middag.

En variant av dette er gårsdagens middag, som igår ble inntatt på Fredrikstads eldste og tidvis eneste indiske restaurant, Mother India, et ganske sjarmerende lite sted som serverer helt utmerket indisk mat. Igår ble det frityrstekt kyllingfilet til forrett, med en sterk chilisaus ved siden av, og kongereker à la indisk til hovedrett. Service var utmerket på en folkelig måte, ikke noe fiksfakserier, men man blir godt ivaretatt av innehaveren selv, som villig anbefaler retter ved anmodning fra beslutningsvegreren. Et godt indisk øl fikk jeg også.

Befinner du deg i Fredrikstad en regnværsdag og vil spise noe godt, så vet du altså hvor du kan gå.

Gullkalven

Jeg kjenner jo mange rare folk. Her om dagen fortalte en venninne at hun hadde blitt oppringt av moren sin, som mente hun burde begynne å spise økologisk kjøtt, og som kunne fortelle at det akkurat nå var en halv kalv til salgs. Hvordan man ramler over et slikt tilbud aner jeg ikke, men det er ihvertfall ikke så ofte det ringer folk hjem til meg for å selge halve husdyr, så jeg hadde nok slått til. Venninnen min var ikke så ivrig på å ha en halv kalv i fryseren egentlig, men gikk med på kjøpet da det viste seg at kalven skulle komme ferdig i pakker når den hadde blitt født og gresset seg opp en stund. Da går det liksom an. Men så kom dagen da kalven skulle betales, og det viste seg at en halv kalv faktisk kostet 12.000 kroner(!). Hun kunne ikke akkurat takke nei, heller, selv om det var mye penger, kalven var tross alt allerede født og oppvokst og hadde liksom regnet med dette hele livet, så her var det bare å punge ut. Og da kalven endelig kom, stykket i passelige deler, kvernet, filetert og pakket i plastikk, viste det seg at mesteparten var kjøttdeig. Neste gang noen ringer og vil selge kjøttdeig for 250 kroner kiloen tror jeg hun sier nei.

Sommerfriskt på Saltholmen

Sommeren er over oss, hver dag rent kalendermessig og i høyden annenhver dag i praksis. I går var den her igjen, og jeg ble spurt om å bli med ut på Saltholmen for å bade. Det ville jeg selvsagt, det var deilig og varmt, og ingenting minner mer om barndommens sommeridyll enn deilige Saltholmen, som ligger i Saltnes i Råde. Der har jeg tilbragt så godt som hver eneste sommer frem til jeg var 10-12 år, fisket og badet, samlet skjell og begynt min karriere som tidlig livsnyter.

Vel ute i vannet, sånn omtrent til det nådde meg til låret, oppdaget jeg at det slett ikke var badetemperatur. Jeg burde sjønt det da det nesten ikke var voksne folk der ute, bare vinende småbarn og én forfrossen far, som stod som jeg med vannet til låret og med dødsangst i øynene. Jeg la meg selvsagt på svøm et par sekunder, men det var liksom ikke noe alternativ å bli der. Uansett, årets første (og kanskje eneste?) bad er unnagjort.

Grillkonge à l'Américaine

Idag er det amerikanernes nasjonaldag. Dette må selvsagt feires av en amerikavenn, og derfor passet det ekstra godt med en amerikansk barbeque igår ettermiddag. Jeg er så heldig å kjenne selveste grillkongen, helt uformelt kronet, for den beste jeg vet til å servere et lekkert og bugnende BBQ-bord er nemlig min egen far. På menyen igår stod ribbe i forskjellige varianter, fra fleskebiter til bare ribsen, og ved siden var det både grillede tomater, grillede maiskolber, BBQ-sauce, hvitløksbåter, sauce bearnaise, frisk salat, pølser og øl, ja til og med en romslig whiskey til ventepølsen fikk jeg i meg. Det er vel ingenting som får en til å føle seg så amerikanisert og lykkelig som når mat stapper i seg alt dette?

Hadde du ikke noe etegilde igår for å hedre våre amerikanske venner på deres aller største festdag - fortvil ikke. Du har helt til imorgen på deg.

På den syvende dagen hvilte han

Nok en søndag er her, og søndager er som kjent gjennomgående kjedelige og deprimerende, selvom de ikke er fullt så ille nå i juli. Nå kan man tross alt være ute og gjøre hyggelige ting, kanskje ta en drink og fortrenge hvilken ukedag det er. Det er selvsagt ikke alle som har denne søndagsnevrosen - for mange er søndag bare en hvilkensomhelst dag i juli, siden det er ferietid. Slike enkle og problemfrie mennesker vet ikke hvor heldige de er, antagelig fordi de er enkle og problemfrie og sjelden reflekterer stort over egen situasjon.

Men heldigvis, aldri en søndag uten lørdag. Igår var en relativt travel dag for meg, jeg er jo makelig anlagt fra naturens side og forsøker å unngå for mye aktiviteter på én gang, men igår måtte jeg altså til pers så til de grader. Aller først kino med familien, en film om en blå arapapegøye som var på besøk i Rio de Janeiro. Fryktelig rørende det var det faktisk, og jeg nektet å gå midt i, da fireåringen syntes det var litt skummelt. Det var nemlig ikke måte på hva den blå arapapegøyen måtte gjennomgå.

Filmen sluttet dessverre etterhvert, og neste post på programmet var drinker og min søsters Fiskesuppe á la Rosenblad, en deilig og spicy variant med både cayennepepper og safran, og min egen aioli ved siden av. Jeg er i all beskjedenhet en djevel til å lage aioli. Chardonnay må til når man spiser fiskesuppe, masse chardonnay, og alt dette ble et perfekt forspill til kveldens siste aktivitet, en bursdagsfeiring i nabolaget. Der ble det gin tonic og calvados, gode venner og en hel del munterhet - bursdagsbarnets fullvoksne storebror av en politimann kåserte villig om sin samfunnsoppfattelse og fikk som regel alles oppmerksomhet, spesielt min venn Martin ble fullstendig sjarmert og fniste som en frøken av alle ...morsomhetene. Han drakk ikke en gang.

Hælene i taket, der altså.

Bønder i by'n

Jeg følte meg litt som en bonde i byen da jeg var i Oslo i går, selv om jeg har bodd der ti år. Hvorfor?

1. En kamerat spurte om jeg kunne kjøpe med meg Nespresso-kapsler fra Nespresso-butikken. Dette er litt sånn som skjer på bygden, kan jeg tenke meg, at man plukker opp at noen skal til storbyen og ber vedkommende kjøpe med storbyvarer, gjerne på vegne av flere naboer som også trenger ting. Jeg er blitt en bonde som drar til storbyen og kommer hjem med varer.

2. Vi spiste på Aker brygge. Aker Brygge kan høres fancy ut, men er det noe stedcbønder i byen vet hvor er, bortsett fra Mama Rose på Karl Johan da, så er det Aker Brygge. Og dit går de. Så Aker Brygge-folk kan være rosaskjorter og finans så mye de orker, men bryggen er i virkeligheten et upgradert bondens marked.

Forøvrig gjorde jeg en aldri så liten observasjon da jeg satt på Oslo S og ventet på toget hjem. En hel gjeng NSB-ansatte står plassert ved inngangen til sporene, for å geleide folk i retning av riktig buss for tog. Jeg kikket på dem, og plutselig så jeg at de stod på hver sin lille ergonomiske matte, som de flyttet med seg om de skulle stå et annet sted. Dette skjer KUN i Norge, jeg lover dere. Kun i Norge.

Sikkert som banken

Før jobbet jeg i bank. Og uten å si et vondt ord om banker, kan vel man vel ganske trygt si at det beste for meg med å jobbe i bank, var tre personer som heter Liv, Sheila og Kyrre. Vi ble opplært som finansrådgivere sammen, røkte sammen (Kyrre kun passivt og ufrivillig), pratet på bakerste benk sammen og etterhver jobbet vi også sammen på bankkontor, ihvertfall jentene og jeg, mens Kyrre - en forsiktig, men også forunderlig karismatisk person som av personlighet kan minne litt om Kjell i Olsenbanden, bestemte seg for å bli tallknuser. Igår møtte jeg denne sjarmerende lille gjengen på Fridays i Oslo, og vi spiste og drakk og nøt livet etter alle kunstens regler. Det er Liv og Sheila man kan se på toppen, og de er så ingenlunde så beskjedne og forsiktige som de ser ut, noe som ofte går utover Kyrre, den mest følsomme av oss. Igår lot han seg velte over av forundring over hvor mye vi kunne røke og drikke på en gang - han viftet med hånden for å se oss gjennom sigarettrøken og bestilte hoderystende en Pepsi Max for hver gang vi tok en drink til. Han bekymret seg nemlig for morgendagen, en bekymring vi tre andre ventet med til idag. Sheila truet ham til å drikke øl, hun er nemlig fra Drammen og kan dette med å true folk, så han fikk nok kost seg litt han også. Full av pågangsmot bestilte hun etterhvert en tequila til ham, en slik med sitron og salt og det hele, men endte med å drikke den selv da Kyrre i desperasjon tilbød seg å betale for å slippe, hvorpå han utbrøt - Det var riktig som Maria sa, jeg skulle aldri ha kommet hit. Maria, det er hans kone.

Dette er et bilde av Kyrre som nekter. Vi elsker ham selvfølgelig, selv om han drikker mindre og ikke røker i det hele tatt. Det er lov det også, vi trenger flere folk på jobben dagen derpå. Og det han ikke drakk tok vi andre igjen - selv drakk jeg opptil flere Bloody Marys, en øl, en White Russian, to Manhattan og en en bitteliten Dry Martini sånn helt på tampen. Jentene snakker jeg ikke om engang.

En deilig sommerkveld i deilige Oslo. Og nå - helg.