Forbudt kjærlighet?

Jeg liker å tenke på meg selv som en sammensatt person. Hvorfor vet jeg ikke, og det er ikke slik at jeg akkurat streber etter å være vanskelig, men det forholder seg nå engang slik at sammensatte mennesker gjerne er interessante på en annen måte enn enklere folk. Som jo er interessante nettopp fordi de er så enkle. Enkelt burde på sin side være bra, lett å forstå og ikke så mye bryderi, men paradoksalt nok har jeg aldri hørt det at noen bli omtalt som enkel være en positiv ting ved vedkommendes personlighet. Når det kommer til folk, er sammensatt det man vil være. Derfor er mine matvaner kimen til et potensielt problem. Jeg ser nemlig ut som en pølseelsker. Og det er nøyaktig det jeg er.

En notorisk, uforbederlig pølseelsker, som bare unntaksvis lar en anledning til å spise pølser gå fra seg. 

Wienerpølser i brød eller lompe, med sennep, ketchup, rå løk og et glass Coca-Cola ved siden av. Riktignok elsker jeg også østers. Moules-frites. Foie gras. Champagne og Dry Martinis. Og er derfor beviselig en svært sammensatt person. Men hva hjelper det når man i bunnen er en pølseelsker og også ser ut som en? Likevel klarer jeg ikke befri meg helt fra den trøstende tanke at det nettopp er min kjærlighet til pølser som gjør meg til en sammensatt person, at jeg nettopp elsker både pølser og østers. Ja, når jeg sier kimen til et potensielt problem og ikke kimen til et problem eller kimen til et reelt problem er det kanskje underbevisstheten som strekker ut en hjelpende hånd, som peker på det nettopp sammensatte ved å problematisere noe så enkelt som kjærligheten til wienerpølser. Kanskje ville jeg uten kjærligheten til pølser vært mindre sammensatt eller kanskje ikke sammensatt i det hele tatt? Jovisst er det en trøstende tanke, og jo mer jeg tenker på den som trøstende, desto mer trøster den. Og på den måten hjelper jeg tanken på vei, og blir etterhvert min egen trøster.

Jeg er en sammensatt person og jeg elsker wienerpølser. Så enkelt, så vanskelig.

Så bra man kan ha det

Langfredag ved den gamle by. Våren er kommet, og lukten av råte og brakkvann fyller nesen med håp om lysere tider, der jeg er på vei langs Glomma fra Ringverven og forbi nordre bjørn mot Gamlebyen. Søle, som ellers om året i beste fall blir sett på som et nøytralt innslag i naturen, blir en kjærkommen avveksling fra snø og kulde. I mars og april er søle bra.

Det sitter en kråke på norde bjørn. Den roper, enten på meg eller på våren, jeg vet ikke, men begge svarer vi etter beste evne. Kråken fortsetter bare.

På Café Magenta sitter Magne og Trond, stipendiaten. De filosoferer over livet, påskehøytiden og Pariserkommunen, godt hjulpet av denne mannen,

kunsteren Rolf Grieg, som en gang satt en hel måned i arkivet til Musée Carnavalet i Paris og leste om Pariserkommunens uhyrligheter og som nettopp idag har salgsutstilling på Café Magenta.

Simon og Anne-Marit tror knapt sine ører.

Selv drikker jeg min cappuccino og spiser smørbrød og sier etterhvert farvel og tenker at jovisst er ikke den gamle by fortapt helt ennå. Og at til middag er det fisk og fisk er utmerket til middag.

Rock and roll

Det kommer neppe som en overraskelse på noen at jeg svært sjelden går på rockekonsert. Men påsken er kontrastenes høytid, og hvilken dag passer bedre, om man først skal snu litt på det, å gå på rockekonsert på om ikke skjærtorsdag? Først tok vi et glass på Fabel.

Nina og Trond.

Elisabeth og Ole-Henrik. Jeg trenger sannelig et nytt kamera. Vennene mine ser kornete ut. Og det er de ikke altså, virkelig ikke.

Hedvig Mollestad Trio. Konserten var bra. Meget bra. Dette sier jeg til tross for at jeg fremdeles har en dott i høyre øre og at jeg på grunn av lyskasterne var skråsikker på at jeg kom til å få et epileptisk anfall underveis. Men hva skjer egentlig med rock and roll? Jeg trodde at jeg som erkekonservativ kom til å stikke meg voldsomt ut på denne konserten. Men nei. Jeg var for eksempel ikke den eneste tilstede fra styret i foreningen Gamle Fredrikstad, som er oppsiktsvekkende nok i seg selv når det gjelder en rockekonsert. Jeg var ikke den eneste med jakke. Jeg var heller ikke den eneste med tversoversløyfe, selv om jeg riktignok var den eneste med både jakke og tversoversløyfe. Til gjengjeld så jeg en hel haug mennesker med skjorte og v-genser. Jeg var langt fra den eldste, jeg hilste på minst én over 70, og jeg tror heller ikke jeg var den eldste til sinns. Jeg var ikke den eneste bystyrerepresentanten, og jeg var ikke en gang den eneste bystyrerepresentanten fra Høyre. Holder vi gode konservative på å ta over rockescenen? Er vi endelig hipstere?

Det er sannelig på tide.

Leve friheten

Jeg er sikker på at de fleste kjenner seg igjen. Man drar på besøk i høytiden og får servert det samme man fikk på besøk hos noen andre dagen før. Eller som man vet man får på et nytt besøk dagen etter. Spesielt om man er skilsmissebarn og har mange foreldre å besøke, da har alle en lei tendens til å ville servere det som er mest stas, og som man derfor av naturlige årsaker er lei av før tre dager av høytiden er gått. Dette gjelder både jul og påske forsåvidt, og de to rettene man har en tendens til å bli mest utsatt for i min egen familie er pinnekjøtt og lammestek. Derfor minner jeg om at påsken ikke må brukes til å lage tradisjonsmat. Tvert imot, lager man noe man har kjempelyst på istedenfor det man tenker at man må lage, har alt en tendens til å bli noen toner lystigere, ihvertfall for mitt eget vedkommende. Derfor hadde vi buffalo hot wings to kvelder på rad denne uken. Derfor spiste vi igår enchiladas med hjemmelaged pico de gallo. Derfor skal vi ha juletorsk på langfredag.

Pico de gallo er en meksikansk relish, en miks av ulike grønnsaker som kan brukes med hell i all slags mat med meksikansk tilsnitt. Sammensetningen kan du bestemme selv, og min egen lille oppskrift har jeg fått av min venn Torgeir. Jeg bruker tomater, rødløk, chili, hvitløk og koriander, som hakkes sammen og smaksettes med salt og pepper. Det hele marineres en halvtimes tid i limejuice. Bedre enn pinnekjøtt. Bedre enn lammestek.

Prøv selv!

Nytelse uten strev er også nytelse

Du er ute på ski. Du har gått langt, du henger etter familien fordi du er dårligere enn dem til å gå på ski eller du er i dårligere form. Det er noe galt med klisteret også, sant og si vet du ikke hva som er galt for spesielt mye greie på klister har du ikke, du bare merker at her er det noe som ikke er som det burde være. Eller er det snøen som ikke er som den burde være? Snøen burde være borte, tenker du. Død over snøen. Uansett, det er pause. Deilig. Du setter deg ned, din kone åpner sekken og gir deg belønning for alt strevet: En appelsin. En appelsin?!

Joda, vi har appelsin her nede i byen også. Og det er merkelig, men den smaker faktisk enda bedre uten alt slitet som skiturer og utedo innebærer. Når man ligger i sofaen for eksempel, leser en bok eller lytter til musikk man liker. Jeg har lyst på noe, tenker man. Ikke sjokolade, det kan det ikke være, for sjokoladen står på bordet rett foran meg. Ikke kaffe, jeg har kost meg masse med både kaffe og thé og varme drikker. En tur ut, kan det være det jeg har lyst på? Nei, jeg var jo ute igår. Noe friskt er det jeg vil ha, noe jeg blir i godt humør av. Kanskje noe som så og si dekker mitt daglige behov for c-vitamin? Og så har man svaret og løsningen er nær, for butikkene er åpne her nede og ens kone tenker selvsagt på behovene dine her også. Ja, faktisk har vi appelsin inne på kjøkkenet.

God bypåske!

Bypåske har nå alltid vært best

Påskeroen begynner etterhvert å senke seg over hjemmet. Det betyr lange dager i sofaen, hyggelige middagsbesøk, god mat og vederkvegende drikke. Det betyr å lese bøker, jeg har nylig avsluttet Brødrene Karamasov og begynt på Dag Solstads 16.07.41, og det betyr kulturopplevelser som Hedvig Mollestad Trio på skjærtorsdag og første påskedags gudstjeneste i Glemmen kirke på søndag. Det betyr å skrive, sansynligvis mindre enn jeg tror på forhånd og samtidig forhåpentligvis mer enn jeg gjør til vanlig, og det betyr å gå turer i solen og ellers prise meg lykkelig for at jeg ikke er på påskefjellet.

Som en hyggelig avslutning før feriedagene tok jeg turen innom Hydrogenfabrikken og det eminente kreative byrået Netron. Der hjalp Morten Marius og Christopher meg med å finne et egnet kamera for blogging og hobbyfotografering, for i det siste har den dårlige bildekvaliteten på egne fotografier begynt å plage meg mer og mer. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å huske å ta kameraet med meg? Disse små anfallene av selvinnsikt har forøvrig også begynt å plage meg mer og mer.

Ellers skriver avisen at jeg er Gamlebyens nye vaktbikkje, etter at jeg tok over som formann i foreningen Gamle Fredrikstad. Dersom jeg kan velge rase selv, vil jeg gjerne være en fransk bulldog.

Påskekylling

Bildene i dette innlegget skulle egentlig tale for seg selv, men Birgitte syntes de var så ekle at de behøvde en tekst. Jeg skjønner at dette kan se ekkelt ut. Men som connoisseur kommer man ikke utenom gode råvarer, og ferdigkrydrede kyllingvinger à la den lokale kjøttdisken kan ikke måle seg med dem man lager selv.

Tiden det tar for kyllingvingene å ble delikate og brunstekte kan du benytte til å gjøre noe nyttig. Eller du kan sette deg i en god stol og tenke. Tenkning under matlagning er undervurdert.

Bare se hvor lekre de blir etter en halvtimes tid i ovnen, og du føler deg helt sikkert bedre selv også.

Hemmeligheten bak enhver vellykket Buffalo-kyllingvinge: Buffalo Style Sauce. Jeg sverger til Tabasco, for jeg er konservativ og Tabasco er sørstatenes ukronede dronning av hotsauces. Bland hotsauce med smeltet smør og vend de nystekte kyllingvinger grundig i nevnte blanding.

Et voilà - familien kan nå innta et sunt og godt måltid fra mulighetenes land, sammensatt av alle næringsgrupper. Påskestemningen blir garantert god etter dette. Lykke til!

Where the magic happens

Har man egentlig ferie eller helg når man står opp 07.30 og tidligere? Spørsmålet er ikke tilfeldig. Jeg våkner nemlig tidligere enn jeg har gjort før, og det til de grader at min kone spør om jeg har blitt et A-menneske. Dette volder meg en viss bekymring, siden jeg har et rykte som livsnyter å ivareta. Jeg er derfor av prinsipp ikke til nytte når jeg først har stått opp, og benytter den første tiden i våken tilstand til å gjøre absolutt ingenting.

Jeg kompenserer selvsagt for dette når dagen først er igang, og er til tider bent frem effektiv. Her lages thé, og det er rett før jeg får gjester på kontoret, som også serveres thé.

Fra min beskyttede tilværelse i Gamlebyen bar det siden ut i den mer upolerte verden. Der oppdaget jeg at forretninger som spesialiserer seg på alt mulig annet enn sjokolade i disse dager har begynt å fuske i godteributikkfaget, samt at dette etter hva jeg kunne observere nærmest må kalles en trend. Her fra Elkjøp.

Og her fra Jula. Eiendommelig å finne sjokolade der man også kan kjøpe gressklippertraktorer? Damen på Jula syntes nok jeg oppførte meg enda mer eiendommelig der jeg gikk omkring og fotograferte søtsaker, og hun spurte om jeg var en spion. Jeg vet ikke om de er mye plaget med spioner der, men for å virke mindre truende satt jeg meg ned ved et utstillingsmøblement og spurte om de hadde kaffe.

Min mangeårige venn Vigmund fant andre ting han var mer interessert i enn sjokolade. Han kjøpte fem forskjelligfarvede plastbokser som erstatning for en skittentøysdunk, i hvilke hans husholdning heretter skal sortere sin vask. En hvit boks for hvit 60 graders vask, en annen hvit for hvit 40 graders vask, en tredje hvit for finvask 60 grader, en fjerde hvit for finvask 60 grader, deretter en blå for farvet 60 graders vask, en andre blå for farvet 40 graders vask samt en enslig turkis for skitne filler (sic!). Her har vi altså en mann som har styr på hjemmevasken.

Lunchen ble inntatt på Rich. Bar, et av Sarpsborgs desidert beste spisesteder. Der satt vi på en benk i solen, med god oversikt over riksvei 111 og innkommende trafikk til etablissementet.

Det er deilig å komme seg ut en gang i blant, og du verden så mye rart man oppdager.

Våren i ...Grebbestad

Søndagen startet tidlig. Det betyr som regel thé, for hverken kaffe eller frokost gjør seg altfor tidlig på morgenen om man i utgangspunktet et B-menneske og ønsker en harmonisk start på dagen. Thé, chaise longue, mac og/eller aviser i omtrent en time. Da, først da, kan man etterhvert begynne å sette eggene på koking og dekke på frokostbordet.

Etter frokost tok vi en familietur for å komme våren i møte, og heldigvis trengte vi ikke dra lenger avsted enn Grebbestad. Litt snø her og der, kaldere enn man skulle ønske seg og kanskje litt glissent på trærne foreløpig, men ingen var i tvil; våren er på vei.

Madame og junior på tur.

«Jeg er seiler ifra topp til tå.»

I motsetning til tidlig på morgenen passer det godt med espresso etter en kjøretur til Sverige. Derfor smakte det utmerket med en macchiato, i kategorien hipsters old fashioned.

Dagens outfit. Det går altså i ruter og striper når det skal slappes av i det tweedske hjem.

Lørdag ettermiddag

Lørdag gikk turen til litteraturhuset for å spise lunch. Vi spiste ikke lunch i baren slik det kan fremstå på bildet, men sky for oppmerksomhet som jeg er fant jeg det best å ikke fotografere inne i restauranten. Selv om maten, dagens bifangst i form av rødspette, var vel verdt et bilde. Etter maten og en lekker liten macchiato tok jeg derfor min kone med på en rundtur i huset, og det var da vi endte opp i baren. Det ble imidlertid med bildet.

Ned for telling

Det er tidlig på morgenen, Bok i P2 strømmer fra radioen og jeg drikker Ceylon-thé og ligger på chaise longuen. Det er akkurat en slik morgenstemning man kan tenke seg finnes hos de svenske kvinnelige bloggerne som er så populære om dagen, de som flytter til Paris og New York og lever av skribleriene og fotografiene sine og som også enkelte av mine egne lesere liker å titte innom. Derfor skaper jeg denne lune stemningen som et slags velkommen til meg. For å imøtekomme de nye kravene til intimitet og underholdning ytterligere skal jeg også svare på en spørsmålsliste, som jeg har gjort tidligere med et visst hell. Denne gangen er det bloggen Niotillfem som er inspirasjonen. For å bevare litt av det autentiske preget velger jeg å beholde det svenske språket, men frykt ikke - jeg svarer på norsk.

10 saker jag tycker om:

- Dette er jo lett. Jeg liker Paris.
- Jeg liker også varme, mye mer enn man burde innrømme når man bare er 34 år. Jeg kunne pensjonert meg og flyttet til Florida, og jeg er ikke redd for å si det.
- Fine klær. Jeg kjøper altfor mye av alt, men det virker ikke som at det noensinne skal stoppe. Om man skal man flytte til Florida eller Paris eller bare holde seg hjemme må man uansett ha en sløyfe og en hatt for alle anledninger.
- I stillhet å lese bøker.
- Radio. Jeg tenker jeg kunne gjort meg på radio selv faktisk, som en slags blanding av Knut Borge og Niles Crane.
- Jeg liker familien min. Tenk så mye jeg ville likt den om vi også bodde i Paris.
- Opera. Et perfekt soundtrack til en konservativ livsførsel. Jeg pleier å si at livet skal være som en barokkopera. Dramatisk, vakkert og overdådig.
- Egg til frokost. Frokost uten egg er bare mat.
- Piker, gin og sang. Dette er egentlig tre ting, men det har i mange år vært alment akseptert å slå dem sammen. Min erfaring er imidlertid at de hører sammen i par; enten piker og gin eller gin og sang. For kombinasjonen piker og sang henvises til punktet om opera.
- Jeg liker å sove lenge om morgenen. I det siste har jeg begynt å våkne tidligere, som jeg ser som et tegn på at punktet om å flytte til Florida stadig rykker nærmere. Deilig.

9 saker jag tycker mindre om: 

 Dette burde være like lett, jeg irriterer meg over ganske mye. Skal vi se.
- Ventemusikk når jeg ringer en hvilken som helst kundeservice. Jeg liker opera. Uønsket musikk generelt plager meg.
- Å skrive fra chaise longuen. Hva er greia med at jentebloggere skriver i lotuslignende sittestilling? Det er ubehagelig, og jeg bare velter.
- Dette vårværet. Det er kaldt og det deprimerer ikke bare meg, som er ille, men også folk rundt meg, som er enda verre. For meg.
- Folk som snakker i mobiltelefonen. Uansett hvor det måtte være.
- Å sitte ytterst på setet på bussen. Jeg liker ikke å ta bussen i utgangspunktet, og dersom jeg først må vil jeg gjerne føle meg trygg, presset inn mot veggen.
- Pjolterdrinker uten isbiter. Kall meg en snobb, men klirringen av is både beroliger og trøster.
- Ufrihet. Jeg føler meg stadig ufri, og burde helst vandret omkring i California som en slags 30-talls hobo. Men får de is i drinken? Nei.
- Barne-TV. Ingenting er mer egnet til å skape nevroser enn barne-tv.
- Prating i bakgrunnen. Jeg blir irritert av det, og måtte derfor nettopp gi opp radioen.

8 bloggar jag läser:

 Dette er verre. Jeg leser knapt blogger, men kan godt liste opp noen blogger jeg har lest og synes er fine kikke innom.
- Fra den gamle by. Dette er stipendiatens egen blogg, og han skriver smalere og særere enn jeg. Så denne leser jeg.
- Finistère. Bodil Malmstens blogg. Tenk om min var som hennes.
- ferske(n)muffins. En matblogg laget av en kvinnelig skribent med tilknytning til Fredrikstad. Alle tre ting er gode. Gud så tørt.
- Jeg leste av og til Linnea Myhres blogg. Den finnes visst ikke lenger.
- Jeg leser av og til Supermaries blogg. Hun er visst ute på reise og tar fine bilder. Kanskje jeg trenger et kamera, slik at jeg også kan ta fine bilder? Dessuten er hun fra Fredrikstad, men om hun stemmer på meg er jeg mer usikker på.
- Denne listen har jeg hentet fra Niotillfem, altså har jeg vært innom der også. Jeg skal nok gå innom mer, for jeg liker Paris og det er svært mange fine bilder fra Paris der. Dessuten er jeg svak for frankofile blondiner fra Sverige. Alltid vært.
- Civita. Civitas forløper Libertas eide engang Elingaard og hadde konservative seminarer der, tenk så fint om Civita kunne ha frokoster og seminarer i på en herregård i Fredrikstad.
- Jeg har ikke flere. Men for å fylle opp listen lagde jeg en strek. Betyr det at jeg innerst inne er en jukser?

7 saker jag vill göra i framtiden:

 - La meg se. Jeg vil flytte til Paris.
- Jeg vil reise med Orientekspressen eller den transsibirske jernbanen. Jeg håper de har restaurantvogn og gammeldags komfort fremdeles, og at ingen plager meg når jeg leser.
- Jeg vil reise med båt fra Southampton til New York. Med de samme forutsetningene som for togreisen ovenfor, og helst uten isfjell.
- Skrive en roman.
- Ta førerkort så stipendiaten og jeg kan kjøre nedover til Frankrike for å se på gamle kart og drikke calvados.
- Invitere til havefest med cocktails og levende jazzmusikk.
- Bli minister med ansvar for den kongelige husholdning. Det har likesom et sus av l'ancien régime, noe Norge helt klart trenger i fremtiden.

6 saker jag är rädd för:

- Høyder
- Store ting. Jeg har et vedvarende mareritt om å sitte i en robåt som ligger inntil et enormt, fortøyd skip. Det er ille.
- Holde taler. Folk som ikke er redd for å holde taler er gjennomgående kjedelige å høre på. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv?
- Skumle ansikter i mørke vinduer.
- Ansikter i mørke vinduer generelt, faktisk.
- At ingen av de syv saker jeg vil gjør i fremtiden kommer til å skje.

5 platser jag tycker om att vara på:

- Hjemme
- I Jardin du Luxembourg
- På en solseng under en parasoll.
- På croquet-banen i godt og tjenelig vær.
- I Lund

4 ord som beskriver mig:
- Overvektig
- Eksentrisk
- Konservativ
- Charmant

Altså dette er min blogg. Skal du si noe stygt om meg, gjør det på din egen.

3 saker jag ser fram emot:

- Vår og sommer!
- Frokost. Helt siden jeg begynte på dette innlegget har jeg ventet på frokost.
- Sålenge jeg venter på frokost klarer jeg nesten ikke å se lenger. Beklager.

2 bra filmer:

- Vicky Cristina Barcelona. Jeg liker varme, Woody Allen og nevrotiske damer.
- Marie Antoinette. Ikke helt historisk korrekt, men hva gjør vel det? Frankrike og parykker. Og nevrotiske damer.

1 bra låt:

Der går en herre som har fått solstikk

Det er sjelden jeg er på safari, men jeg kunne likevel godt tenke meg at tropehjelmen ble moderne igjen. Nå om dagen kan man knapt nok ta den på seg når man skal reise til tropene i frykt for å bli oppfattet som reaksjonær. Nå er jeg forsåvidt sjelden redd for å bli oppfattet som reaksjonær, for all erfaring viser at jo man må male med brede penselstrøk om man i det hele tatt skal gjøre seg bemerket. Imidlertid vil de ulykkelige omstendighetene det slik at jeg heller ikke reiser til tropene spesielt ofte, og gikk jeg omkring her i havebyen med tropehjelm på hodet tror jeg neppe det er «aha, der går en herre som er reaksjonær» som ville ligge folk nærmest på tungen. Jeg har altså ikke funnet et egnet bruksområde for tropehjelmen ennå, og jeg venter i tillegg på at den skal få sin renessanse. Dette kan ta tid.

Stod der moren, fylt av smerte

Det er noe eget å sitte i Glemmen kirke og høre ungdomskantoriet synge. Som så mange andre her i byen er jeg vokst opp med å høre ungdomskantoriet synge, jeg hadde venner som sang der og da jeg var barn var jeg med kantoriet på turer omkring i Norge og Skandinavia i egenskap av lillebror og sønn. De var så voksne, jentene som sang i Glemmen Ungdomskantori, så voksne at man nesten ikke kunne være forelsket i dem engang, det var så fånyttes at det nærmest var en fremmed tanke. Derfor tas man likesom tilbake til barndommen når man hører ungdomskantoriet eller ser dem synge i de røde kappene sine, selv om de som står der nå ikke er de samme som de som stod der da, selv om de, som før var så voksne, nå er mye yngre enn meg, og selv om koret er litt mindre enn det var den gang, så er det Ungdomskantoriet som synger. Igår sang de Pergolesis Stabat Mater, slik de alltid synger den før påske, en rørende, nesten på grensen til vaklende fremførelse, som vitner om at det er ungdom, vanlig ungdom som ellers går omkring i byen vår og som vi, når vi ser dem, ikke tenker over at er noe annet enn ungdom, som synger om selveste Guds Mors lidelse. Og man kunne satt på en innspilling av Pergolesis Stabat Mater hjemme hos seg selv, kanskje med Andreas Scholl eller Fabio Biondi, men det ville likevel ikke vært det samme og det ville likevel ikke nådd helt opp til kirkebenkene i Glemmen kirke, der ungdomskantoriet høres syngende bak fra galleriet.

Stabat Mater Dolorosa

Under korset dypt nedbøyet 

stod med bitter gråt i øyet 

Herrens Moder ren og skjær. 

Hun led dødens kval og smerte, 

akk, for hennes moderhjerte

 stukket var av sorgens sverd. 

Hvor forpint var hun til mote, 

den velsignede og gode, 

akk, hvor skjelvet hennes sjel. 

Den enbårnes moder gruet, 

da sin edle sønn hun skuet

 naglet fast til korsets fjel. 

 Hvem kan uten tårefloder 

minnes Jesu fromme moder

 i så stor en hjertenød? 

Hvem kan, uten selv å lide, 

se Guds Moders tunge kvide

 over sønnens bitre død? 

 For sin slekt og for dens brøde 

så med gru hun Jesus bløde 

rammes hardt av piskeslag.

 Så sin kjære sønn, den rene,

 i sin død forlatt, alene

 til det siste åndedrag. 

 Moder, kjærlighetens kilde, 

å, hvor gjerne jeg dog ville

 dele smertens kval med deg. 

La din ild mitt hjerte tenne,

 la for Kristus kun det brenne, 

så han kjennes kan ved meg. 

Preg, o Moder, i mitt hjerte 

uutslettelig hans smerte, 

alt, hva han på korset led, 

han, din milde sønn, som ville

 for min frelse lide ille, 

som for meg med døden stred. 

 La med deg meg bittert gråte, 

Herrens kors med tårer væte, 

til min siste time slår. 

Under korset ved din side 

stort å føle Jesu kvide

 dertil all min lengsel står. 

Reneste blant alle kvinner, 

vær meg nådig, så jeg finner 

vei til tåren lett og fritt.

 Du meg lære selv å bære 

Kristi kors og kvaler svære,

 hvert et sår, som han har lidt.

 La meg dypt hans sår fornemme, 

la meg alt i verden glemme,

 sanse kun hans kors og blod.

 Og når dødens flammeluer 

meg på dommedagen truer,

 tal min sak, Maria god. 

 Når mitt blikk engang skal briste,

 for din Moders bønn, o Kriste,

 rekk meg seierens palmekrans. 

Når mitt støv til hvile stedes,

 la min sjel for evig gledes 

i ditt Paradises glans.

På skrivebordet

Darjeeling og bevaring, langt fra det verste en gammel, god konservativ på 34 år kan befatte seg med på en altfor kald vårettermiddag i mars. Foreningen «Gamle Fredrikstad» har røtter tilbake til 1897, da «Foreningen til Fæstningsvollenes forskjønnelse» ble stiftet, og arbeider den dag i dag for at den gamle festningsby med sine fortifikasjoner, bygninger og det som ellers hører by- og festningsanlegget til, blir bevart og vedlikeholdt som fortids- og kulturminne.

Eliminasjonsmetoden

Du vet at du har en solid tweed-sløyfe når du har vondt i fingrene etter å ha knytt den. Alternativt er du en pyse. Min nye favorittsløyfe er en amerikansk håndsydd en i fiskebensmønstret tweed, så jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er en pyse.

Jovisst lever de sitt eget liv

At solen skinner når man setter på Mozarts klarinettkonsert i A-dur har vi nylig kunnet slå fast, ihvertfall med stor sansynlighet. En av mine faste lesere i Lund, nemlig den gode Fredrik, forsøkte dette selv på en av de hustrigste vårdager nylig, og ikke bare følte han seg bedre, «det var dessutom sol och vår i luften, och morgonens fimbulvinter var åtminstone tillfälligt besegrad.» Det er altså ingen tvil om saken. Og når man først er inne på Mozarts treblæserkonserter vil jeg samtidig slå et slag for fagottkonsert i B-dur. Bli kjent med den fagotten og du har en lystig liten venn for livet. Fagotten er så frekk og struttende av selvtillitt i denne konserten, den skrøner, overbeviser og sjarmerer hvem som helst og triller en fullstendig rundt lillefingeren, spesielt i tredje sats. Luringen.

Tiger på tanken

Lykken kan man for en stakket stund finne på en liten café. Den kan ha med seg gårsdagens Aftenposten og siste utgave av Donald Duck, og kanskje, om man er riktig heldig, serverer den thé og småkaker før den bestemmer seg for å bli med hjem til barne-tv og middag.