søndag 27. juli 2014

Om man ser stort på det



 Kjære venner, livet skal være som en barokkopera. Vakkert, overdådig og dramatisk.
Vinder! Stormer! Lån meg deres vinger til mine føtter.
Himler! Guder! Styrk min hånd mot dem som har skyld i min sorg.

                                                                                                                                  Rinaldo




lørdag 12. juli 2014

Hvordan setter man spor for evigheten?

Hva er vel sommeren, om ikke et kompromissløst bilde på tidens gang? Vi sitter i våre hager med jordbær mellom tennene, mette av sol eller lengtende til sol alt ettersom hvor man befinner seg i verden, vi leser lange bøker med minimalt innhold for virkelig å få avkobling, helt uten øye for at det er påkobling de fleste av oss egentlig trenger. Ferien er likesom nettopp begynt, og man har akkurat senket skuldrene idet bjerken plutselig er gul. Og vips! Så er det jul.

Dyp er det forgangnes brønn, skriver Thomas Mann. Må man ikke kalle den uutgrunnelig? Uansett hvor langt ned man dykker i historien kommer man aldri til begynnelsen, for ved hvert tilsynelatende endepunkt speider man nedover i nok et uendelig dyp, fylt av liv og historier. Og man kan saktens undre seg om det føltes slik den gangen også, i det forgagne, at sommeren var kort og at livet gikk fort?

Man forsøker kanskje å ikke tenke så mye over tidens gang, der man nyter sine jordbær og sine husmorromaner og med sine tre ukers tilmålte ferier som helst skal vare i en liten evighet. Lev i nuet! Grip dagen! Mantraene kastes mot oss fra ukeblader og fra sosiale medier, og selv om vi vet at lykken ligger i øyeblikket, sniker fremtiden seg på oss bakfra og vi blir oss bevisst tungsinnet over at solen snur allerede ved midtsommer. Winter is coming. Så leser vi videre.

Ingenting varer evig. Men noe varer lengre enn annet. Byer for eksempel, byer har nærmest evig liv sammenlignet med den lille tiden vi mennesker oppholder oss i dem, og selv om et hus eller en bydel eller en hel by skulle gå opp i brann, lever byen fremdeles videre med nye hus og med nye mennesker. Ta Gamlebyen, for eksempel, de fleste av de gamle husene i Gamlebyen er ikke stort eldre enn 200 år, mens Gamlebyen selv snart feirer sine 450. En gang lå torvet i Gamlebyen et helt annet sted, gatene vi spaserer i idag fantes ikke, og den fremtiden man tenkte seg og bekymret seg over den gangen, i Gamlebyen for lenge siden, ble aldri noe av. Og plutselig var ikke Gamlebyen engang den virkelige byen, plutselig en dag befant byen seg på den andre siden av elven og kom aldri tilbake.

Byutvikling kaller man det, når gater flyttes, gårder eller bydeler går opp i brann eller når gamle hus rives for å vike plass for noe nytt. Byutvikling er vårt ubehjelpelige forsøk på å lede tidens gang i den retningen vi vil i de få minuttene vi er tilstede i en bys uendelighet, i et nesten forgjeves håp om å utgjøre en forskjell. Kikker vi ned i det forgangnes brønn, viser den oss at det ikke er lett. Uendelighetens flyktighet bærer bud om branner, kriger og uforutsette hendelser som griper inn i byens liv og endrer retningen for en stakket stund inntil en ny tid igjen melder sin ankomst. Og den nye tiden er alltid moderne. Den nye tiden er alltid nå.

Dersom aktiv byutvikling i et langt perspektiv skal ha noe for seg, ja dersom man virkelig skal klare å utgjøre noen forskjell om enn i en liten del av byens evige liv, kan ikke hver generasjon være seg selv nok. Hver generasjon må smake på den korte sommeren og vite at tiden vi har er begrenset. Vi må ta fremtidige generasjoner til hjelp i byens utvikling, på samme måte som vi må hjelpe generasjonene før oss. Byutvikling må handle om noe mer enn bare noen generasjoner, dersom det virkelig skal nytte. For tidens gang klarer seg utmerket alene.

For hundre år siden så byen annerledes ut enn den gjør idag. Ikke bare byen, nei hele livet så annerledes ut. Det som har skjedd de siste hundre årene, etter to verdenskriger og med en teknologisk utvikling man ikke kjenner rekkevidden av, gjør at vi ikke lenger er i stand til å se for oss det livet som ble levet i Fredrikstad i 1914.

I 1924 stod hovedbiblioteket ferdig på Cicignon. Bygget, som i snart 100 år har vært byens stolthet, tjener avslutningsvis som et godt eksempel, for byggingen av det som fremdeles er et signalbygg må sees i et byutviklingsperspektiv. Hvem hadde i 1924 klart å se for seg livet til en bibliotekbruker i 2024? Hundre år senere er også bygget rent bibliotekfaglig dømt til døden. Men hvor langt frem klarer man å se idag, med tanke på byens og bibliotekets behov om hundre år?

Spurt på en annen måte: Hvor mange utdaterte og gamle hovedbibliotek skal byen ha i fremtiden? Hvis svaret er at vi ikke vet, må vi løse utfordringene der de er. Oppskriften er enkel: Vi må endre for å bevare. Vi må forsterke og forbedre. Og om vi er heldige blir det kanskje igjen noen spor etter oss til slutt.

Nyt jordbærene og ha en god lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. juli 2014. Illustrasjon: Camilla Billett

fredag 11. juli 2014

–Bør telle publikum under Tall Ships' Races

Tall Ships’ Races besøkstall for 2005 er et stadig tilbakevendende tema i diskusjonen om hvorvidt det er en god idé for lavinntektskommuner som Fredrikstad nærmest å fullfinansiere lignende arrangementer for fremtiden. Det er derfor tilsynelatende uforståelig at man ved første mulighet velger å belage seg på den samme usikre fremgangsmåten for telling, til tross for at Østfoldforskning fremholder at man relativt enkelt kan fremskaffe nøyaktige tall mens arrangementet står på. Tellingen kunne fastslå en gang for alle hva et slikt arrangement egentlig betyr for byen, og det er grunn til å stille seg spørsmålet om hvorfor man ikke er interessert i å få korrekte tall når disse er innen rekkevidde.

Fredrikstad kommune bruker betydelige ressurser på Tall Ships’ Races, både i form av rene arrangementsutgifter og ved kulturseksjonens flerårige engasjement i planlegning og administrasjon av prosjektet. Byens innbyggere, som betaler gildet, bør vises såpass respekt at arrangørene tar seg bryet med å finne ut hvor mange som faktisk møtte opp.

Trykket som replikk i Fredriksstad Blad, 11. juli 2014

torsdag 10. juli 2014

På ryggen i det søndre Sverige

Jeg har alltid fulgt den gode Knut Borges oppfordring fra Reiseradioen om å slå et slag for ryggsvømmerne. Hvor er vel livet bedre enn der ute i havet, flytende på ryggen i fullstendig avslappethet og endelig på lag med tyngdekraften? I ferien befatter jeg meg derfor ikke med adspredende ballspill eller plagsomme mosjonsturer i omegnen. Jeg oppdaterer meg sjelden på fagområder jeg fra før kjenner dårlig til, og det er med mildt rødmende skam å melde knapt så jeg leser en avis. Likevel vil jeg, av mitt hjertes skjære godhet, for en liten stund trede opp av fluktstolen for å gi noen ganske få tips til ryggsvømmende nordmenn i Skåne.
Tips I – Skanör. Befinner man seg i Skåne er man nesten i Danmark, og ligger man riktig vei i havet utenfor Skanör er det nesten så man kan skimte kysten av Danmark ute i horisonten. Dansk kulturlandskap og svenskenes utmerkede sans for kundeservice er en herlig kombinasjon, og i Skanör kan man velte seg i sanddyner og bølgeskvulp vel så godt som hos våre naboer i syd. Prikken man kan skimte langt der ute på bildet min for anledningen ryggsvømmende madame.
Tips II – Lomma. Meget nærmere Lund og Malmö er stranden i Lomma, og med den malmöske skyline mot den tettbefolkede stranden kan man nesten forestille seg et skånsk lite Coney Island, dog uten circustivoli og brautende amerikanerinner. Ønsker man å kombinere by og land er Lomma-bukten et utmerket alternativ. Men inte blev vi av med lukten, som det synges i drikkevisen.

Tips III – Stadsparken i Lund. Erfaringsmessig kan man ikke ligge på ryggen hele dagen, og befinner man seg i tørr og relativt oppegående tilstand i nærheten av Lund kan man uten fare for stor mosjonsfaktor spille en omgang eller to med pétanque, eller boule som de lokale borgerne feilaktig liker å omtale spillet. Rett i nærheten finner man også en trivelig liten café, hvis kelnere velvillig bistår med å fremskaffe både øl og smørbrød. For husk, det er ferie og man skal endelig ikke overanstrenge seg.

torsdag 3. juli 2014

En vänlig grönskas rika dräkt


Om du som jeg befinner deg i den skånske byen Lund en julidag med passe deilig vær og i tillegg inklinerer mot havehold, bør du la turen gå innom botaniska trädgården. Å si at den ligger som en oase midt i byen ville være en vag overdrivelse, for selve Lund er en oase i det skånske landskapet, en slags dansk-engelsk enklave omgitt av Sverige, men likevel er det en oase den botaniske haven virkelig er. En tur innenfor gjerdene, og alt annet ligger rent tankemessig på utsiden.
Jeg aner ikke hva de heter, alle små blomstene, men i botaniska trädgården i Lund som i botaniske haver i alminnelighet har man fordelen av å kunne lese navnene på små skilt i forkant av beplantningen. Man både har ferie og lærer navn på plantene. Et barns drøm, der altså.
Slik som denne: «Pil.» Denne pilen har stått der i ganske mange år, men dessverre var den uheldig og mistet kronen sin i orkanen i 1999. Likevel kjemper den på, og selv om det ikke fremkommer har den skaffet seg en ny. Krone altså.

Når man er lei av plantenes hemmelige, men relativt stillestående liv, kan man slå seg ned ved denne dammen. Her er det nemlig en café, og i selskap med en kaffe og en bedre bakelse kan man nyte synet av et velordnet villmarksliv for en stakket stund. Før livet atter tar deg med utenfor gjerdet.