Anger er livsnyterens dessert

Idag er det bots- og bededag. Dette vet jeg fordi vi har syv års bryllupsdag idag, og jeg giftet meg nemlig dagen før bots- og bededag. Fest først, bot etterpå. Og for en som lever livet etter prinsippet "anger er livsnyterens dessert", falt dette seg i grunnen ganske naturlig. Nå har ikke dagen fortonet seg så veldig bots- og bededagaktig. Ikke bare på grunn av bryllupsdagen, jeg fikk til og med hjerteformede speilegg til frokost, men også fordi det er det siste dagen i en absoulutt verstinguke hva lavkarbokosthold angår. Her har man hygget seg voldsomt kan jeg forsikre - uken og helgen har bestått av  snitter, marsipankake, vafler, kjeks, appelsinjuice, rom & cola og Irish Coffee med masse krem, og idag toppet jeg det med et besøk på Rich. Bar i Sarpsborg. Ifjor ble bryllupsdagen feiret med treretters middag på Mer, i år ble det altså pølse og potetstappe på gatekjøkken. Men så er det også syvårskrisen det er snakk om, og dessuten verdens beste potetstappe.

Imorgen blir det bare fett og ikke noe brød, jeg lover. Bot og bedring.

Snittefellen

Jeg vet ikke helt hva som skjer om dagen, men jeg får altså servert snitter overalt. Og når jeg ikke eier viljestyrke er det så godt som helt umulig å styre unna karbohydrater, noe som igjen er en ulempe for meg som idrettsmann. Det er tross alt viktig å holde på formene, når man som jeg er aktiv i lokalidretten, nærmere bestemt i Christiansteen Private Croquet-Club. Sesongen er forresten over for croquet-spill, og i den anledning skal vi snart holde middag for medlemmene. Middager er nemlig bra for motivasjonen, og selv om vi i år ikke har slått et slag croquet, kan man ikke likegodt se bort fra formalitetene. Er sesongen over, må den avsluttes på behørig vis. Slik gjør vi det ihvertfall hos oss.

Vi skal spise coq au vin, så det blir ihvertfall litt avveksling fra alle snittene. Godt skal med godt fordrives!

Et lite wienerbrød

Egentlig skulle jeg bare slappe av i chaise longuen hele kvelden igår, men siden jeg var helt møteløs og en tanke rastløs fant jeg ut at jeg skulle dra avsted for å høre stipendiaten holde foredrag. Hvor, sier du? Men i kirke- foreningen, selvsagt, det er da der man tilbringer en tirsdagskveld. Det er kanskje unødvendig å si at jeg røk på en skikkelig karbosmell, og har man først gjort dét er det vel ingen vei tilbake, spesielt dersom man som jeg ikke eier viljestyrke og knapt nok har noen karakter. Det ble derfor både smørbrød, julekake og wienerbrød på meg, og jeg må innrømme at jeg forsynte meg et par ganger for mye. Men bevares, litt måtte man da underholde seg med under tombolaen, jeg som i min mangel på erfaring med denslags ikke hadde hatt med meg penger til lodd. Eller lodder, som det heter. Stipendiaten, han fikk fem lodder pluss en blomst som takk for foredraget, så han led ingen nød.

Og der ser man, det man tror blir en rolig kveld på chaise longuen blir brått til en real heisatur inn i norsk kulturhistorie. Og takk for det.

Middagshvile

Idag var det far selv som ordnet middagen, for siden jeg er så ofte borte på kveldene er det ekstra hyggelig å lage noe godt når jeg først er hjemme. Nå er jeg fremdeles på lavkarbokjøret, selv om jeg så ingenlunde er konsekvent og derfor bruker ekstra lang tid. Uansett var det på den nokså briljante LCHF-bloggen at jeg fant dagens middag: Salat med biffkjøtt, roquefort og vinaigrette. Vinaigretten lagde jeg av honning, Dijon-sennep, olje og Worcestershire-sauce, dryppet den over ruccola og hjertesalat, strødde osten over og danderte biffkjøttet på toppen. Ikke spesielt komplisert, og en velsmakende tirsdagsrett. En aldri så liten mosjonsrunde etter middag ble det også tid til, så nå er jeg egentlig ganske fornøyd.

Man skal se jeg snart finner chaiselonguen.

Et rått liv

Idag har jeg vært på gruppemøte i Høyre. Bystyregruppen med alle varamennene møtes relativt jevnlig for å gå igjennom saker til formannskap og bystyre, og det er selvsagt veldig nyttig for meg som ny å ha mange å dra veksler på. Spesielt nå når det nærmer seg budsjettforhandlinger, for der har jeg helt klart en bratt læringskurve foran meg. Men det er morsomt, og selv om jeg ikke har skrevet så mye om det her på Tweeds, gleder jeg meg stort over det ansvaret jeg har fått og til å utføre den jobben jeg torsdag ettermiddag offisielt ble valgt til, som representant i sosial- og omsorgsutvalget. Jeg er tross alt en svært sosial person, derfor passer det utmerket at jeg nå er sosialpolitiker.

Og ekstra hyggelig er det at administrasjonshuset, hvor gruppemøtene avholdes, ligger i Fredrikstad sentrum, bare et stenkast unna byens desidert beste på sashimi, og når den slags herligheter står på menyen gjør det ikke så mye om middagen må serveres litt sent. For slik er altså livet for en politiker - luksusmat og sene kvelder. Jaaada.

Neida.

I samfunnets tjeneste

I en folkevalgtforsamling er det ofte symboltungt. Det er retorikk og polemiske virkemidler som råder grunnen, og de signaler man sender ut later til å være det aller viktigste, noe jeg fra Høyres syvende bystyresete torsdag ettermiddag hadde god utsikt til. Posisjonen, med Arbeiderpartiet i spissen, inntok plassene sine selvsikkert og utvilsomt etterlengtet, og slik skal det da også være etter et brakvalg og etter fire år i opposisjon.

Men. Det første vedtaket som ble gjort, mot opposisjonens stemmer, var å gi rådmannen oppdrag om å stanse konkuranseutsetting av byens sykehjem. Videre, stanse omdannelsen av kommunens kjøkkentjeneste til kommunalt foretak og ditto behandling av Boligforvaltningen. Uten tvil et symboltungt vedtak som viser en besluttsom posisjon, men er det i samfunnets interesse? Jeg tror ikke det.

I en by som Fredrikstad har jeg tro på brede forlik og på å legge de mest firkantede prinsipper til side. Jeg har tro på en god tone mellom partiene og politikerne og at alle, både posisjon og opposisjon, tenker og handler konstruktivt for å løse de problemene vi har felles. Alle er kanskje ikke enig i dette, men jeg synes at man i en såpass liten og trivelig by, i en forsamling som skal sitte sammen i minst fire år, at man kanskje skulle ta en drink sammen etter møtene - treffes sosialt og bli kjent. Vi bør diskutere, gjerne temperamentsfullt, men vi bør være venner. For hva er vi egentlig? Vi er naboer, i samfunnets tjeneste.

Mye kritikk er blitt rettet spesielt mot Fremskrittspartiet de siste fire årene, og mangel på styringserfaring har ofte blitt trukket frem. Jeg er langt ifra noen sympatisør med partiet, men jeg kunne allikevel tenke meg å trekke frem noe positivt med Fremskrittspartiet som jeg tror er viktig på lokalt plan: De har ingen etablerte sannheter. Ingen ideologi som bestemmer hva som er rett eller feil - man velger etter beste evne det som fungerer. Så kan man gjerne stille spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets evne til allikevel å velge riktig, men et åpent sinn - det kan vi lære av.

Dette ønsker jeg meg mer av hos dagens posisjon i Fredrikstad. Kan en privat aktør, det være seg et foretak eller en ideell organisasjon, tilby et bedre sykehjem enn det storsamfunnet klarer, bør borgerne få anledning til å benytte dette tilbudet. Er det kommunale tilbudet bedre, ja da benytter man seg selvsagt av det. Vil Kjøkkentjenesten kunne bidra til kommuneøkonomien ved å bli et foretak, ja så er dette utelukkende positivt. Jeg har tro på at man finner den beste løsningen, i hver eneste sak.

De rødgrønne har bestemt seg lenge før de vet svaret. Det tror jeg samfunnet i lengden taper på.

Stolt

Og plutselig var dagen her. Dagen da jeg kunne ta tversoversløyfen og den lyseblå blazeren, cordfløyelsbuksene og de nye skoene på. Nesten som en liten gutt på første skoledag i grunnen, bare ikke. Dagen da jeg kunne gå opp trappene til bystyresalen, hilse pent og presentere meg for de politiske ringrevene, forsyne meg av møterundstykkene, ett med egg og ett med salami og agurk, ta en kopp kaffe og en flaske boblevann og sette meg ned på plassen min. Strengt tatt heter det ikke plassen min, det heter bystyresete, men blås, snobbete har man da aldri vært på Tweeds.

Hva kan vi lære av fortiden?

Jeg har mange gode venner og kan være stolt av dem alle sammen. Men idag er det i særdeleshet stipendiaten som fortjente heder og ære, etter gårsdagens foredrag i Gamlebyen om Fredrikstad som en inkluderende by - i lys av vår historie som fristad og handelsby. Er vi like inkluderende idag som dengang? Min gode venn viste seg som en tenker og en samfunnsdebattant og essensen kan oppsummeres slik: Det er ikke sikkert det er så mye verre å få en kurder på tebesøk, enn det var for en vanlig Fredrikstad-borger å få en jesuittmunk inn i huset i 1650.

Takk for det!

Sirkushesten i malerverkstedet

Det sies at en sirkushest alltid vil være tiltrukket av lukten av sagmugg. Det sies også at skuespillere er som sirkushester.

Når jeg jobber som skuespiller er jeg ofte nervøs, og spesielt like før man skal "inn" er det et ekstra adrenalinrush som går igjennom kroppen. Ulempen er at det er ubehagelig, jeg lurer alltid på når jeg står der hvorfor jeg driver med dette og ikke bare har en kjedelig jobb, og fordelen, ja rent bortsett fra at man får stillet oppmerksomhetsbehovet for en halvtimes tid, er at alle andre ubehag forsvinner. Hodepine, for eksempel, ikke en hodepine overlever adrenalinrush. Et av de stedene jeg ofte står og venter på publikum, er et gammelt malerverksted. Der er det fullt av gamle malerting, terpentin og maling og hva nå alt heter som ligger rundt omkring på et slikt sted, og på en måte er det litt fint å stå der inne og være nervøs og vente på å spille. Og alltid når jeg går inn dit i andre sammenhenger blir jeg spent og forventningsfull, selv om jeg ikke skal spille. Jo. Det er nok noe med sirkushester.

Men der andre kjenner lukten av sagmugg, kjenner jeg altså lukten av et gammelt malerverksted.

Ord på en dør

Jeg så dette skiltet hengende på en toalettdør i Oslo her om dagen. Og jeg føler vel på mange måter at ordet "ulempene" i denne sammenhengen er en tanke utilstrekkelig. Bare tenk litt på det.

I Olympens hall

Jeg var på et lite Oslo-besøk igår, og som alltid er det på samme tid en deilig og vemodig opplevelse. Deilig, fordi jeg i Oslo føler en helt annen form for frihet, frihet til å gå ut til selve livet og oppleve uten å ta del. Den delen av livet finnes ikke i mindre byer - her sitter man helst inne etter klokken fem, og det er ikke så mye så se for den som måtte finne på å vandre rundt. Kanskje sitter folk flest helst inne i Oslo også, men mindretallet er altså nok for meg. Det har jeg i grunnen alltid visst. Det er også vemodig, fordi Oslo var min by, og jeg bor der ikke lenger. Å besøke noe som en gang var en så naturlig del av dagliglivet føles rart, og jeg vil i grunnen sjelden hjem igjen. Men hjemme er jeg altså.

Birgitte og jeg spiste på Olympen. Der har jeg aldri vært, merkelig nok, men dit skal jeg tilbake ved første anledning. Jeg liker det meste som er retro, og på Olympen er det virkelig retro. En stor sal utsmykket med enorme veggmalerier, veldige lysekroner, kelnere i sort og hvitt og ikke minst utmerket mat i fokus, minnet meg om Paris og en mer kontinental spise- og drikkekultur. Deilige Paris! Deilige Oslo!

Jeg spiser altfor sjelden tartar, og jeg benyttet anledningen til en aldri så liten en til forrett, med øl og dram selvsagt. Den smakte fortreffelig, og i tillegg til eggeplomme, kapers, rå løk og rødbeter ble det også servert lodderogn ved siden av biffen, noe som faktisk passet bra til det andre tilbehøret.

Hovedretten bestod av urfelår med grønnsaker, sopp og potetstappe, og det er ikke tvil om at vi en stund lurte på hva en urf var. Ikke ble vi så altfor mye klokere da forklaringen kom heller, et urfe er nemlig en kortvokst, langhåret okse som lever på Snåsa. Feet smakte ihvertfall godt, det får være konklusjonen. Desserten hørtes urnorsk ut, og var det sikkert også - tjukkmelkpudding, kombinert med en noe mer snobbete blåbærsorbet.

Etter middagen dro vi hjem til Birgitte og hennes oppvartende og i hvertfall i barskapssammenheng svært praktiske mann Mads, som disket opp med både Old Fashioned og gin tonic, og det er vel ikke egentlig så rart jeg sjelden vil hjem når jeg blir såpass godt traktert? Sett drinker på bordet, og jeg blir en lang stund. La meg røke inne i tillegg, og du kan like gjerne re opp divanen.

Der har du meg.

Led oss ikke

Jeg eier ikke viljestyrke, noe som er svært upraktisk når man skal følge en spesiell type diett, for jeg er så utgjort elendig på å motstå fristelser. Dette går som regel bra når det er snakk om fet mat og alkohol, for det kan jeg spise, men igår gikk jeg altså på en smell når det gjaldt junkfood. Middagen ble inntatt på McDonald's. Noen kulinarisk opplevelse var det ikke, men jeg fikk i meg brød og transfett, og jeg tror det var akkurat det kroppen trengte.

Etterpå dro jeg hjem og bakte lavkarbobrød, sånn bare for å kompensere for elendigheten. Og ja, det smakte himmelsk endelig å kunne ha litt brød under pålegget for en gangs skyld, selvom brødet falt sammen bare du snakket litt hardt til det.

Nå er jeg på vei til Oslo. Har du et hotellrom til meg så bare si ifra, jeg sover svært stille!

Luksustraktement

Gaute på jobben er en friluftsmann. Jeg går ihvertfall ut fra det, for han har oppsiktsvekkende ofte vært ute og plukket sopp, og da regner jeg med at man liker å være ute. Eller så liker man bare sopp. Uansett, jeg var ute i skogen igår, men noen sopp så jeg ikke, bortsett fra den ene traktkantarellen, eller tutkantarell som jeg liker å kalle det, som svigerforeldrene fant. Nå gikk vi i en lysløype altså, så vi gikk ikke helhjertet inn for det, men allikevel, vi var omgitt av natur på alle kanter (bortsett fra veien), og ikke så mye som et bær å se. Gaute, derimot, han kommer sjelden tomhendt hjem, og med jevne mellomrom nyter vi alle godt av hans kombinerte interesse for friluft og alt som vokser i den.

Idag: Trutkantarellsuppe til lunch.

Old fashioned, Knausgård og svineribbe

Igår ble jeg ferdig med Min kamp 4, og det er med litt blandede følelser jeg innser at dette verket ikke kommer til å vare evig. Vinteren er lang, og jeg liker det Knausgårdske selskap,så for min del kan han godt lage et syvende bind. I numrene 3 og 4 har jeg nesten vært mer opptatt av handlingen enn av ordene eller det litterære, og om det er fordi jeg er rastløs eller at det er mer driv i bøkene, er jeg usikker på. Den gode leseropplevelsen som startet i februar med En tid for alt, har ihvertfall fortsatt helt til nå, noen tusen sider senere.

Ellers var det en god søndag, for ikke å si en helt perfekt søndag, for vi gikk i skogen, denne gangen opp til Skihytta i Fredrikstad, og svigerforeldrene mine var også med, for å nyte den flotte Fredrikstad-naturen. De bor nemlig i Sarpsborg. Vi grillet pølser, og også denne gangen slapp jeg å forholde meg til båltenningen. Da vi kom hjem noen timer senere til Old Fashioned i glassene og en ribbe i ovnen, da var det bare å nyte livet resten av kvelden.

Og det sørget Knausgård for at jeg gjorde.

Det er I, herr rådmann

Denne uken har kanskje vært en liten forsmak på hvordan de neste årene vil bli: Møter hver dag og kveldsjobbing. Kveldsjobbingen er egentlig som en liten oase i hverdagen, det går som regel ut på å spille Fredrikstads borgermester anno 1715 og underholde gjester i Gamlebyen. Det er nesten alltid en takknemlig oppgave, og det er aldri kjedelig. Nå har ikke møtene denne uken vært kjedelige heller, tvert imot har det vært høy temperatur og livlig diskusjoner som har stått på programmet. De ulike utvalgene har nå blitt fordelt på borgerlig side, og det ser ut som at jeg skal sitte de neste fire årene i Fredrikstads omsorgsutvalg. Det passer fint, for jeg er som kjent ganske empatisk. Om jeg skulle velge ut fra egeninteresse ville det nok vært kulturutvalget som lå nærmest, men om jeg skal bli i politikken en stund er det helt nødvendig med innsikt i andre områder. Kulturen tilhører jeg jo tross alt om jeg vil eller ikke, som den eneste chaise longue-bloggeren i bystyret. Det må man ta inn i regnskapet.

Joda, så derfor har det blitt litt lite skriblerier i det siste, men jeg regner med at min veldige leserskare kan leve med at jeg er opptatt av og til. Jeg kommer alltid tilbake.