Treningslykke

Jeg er veldig glad i å kjøpe briller. Jeg er ikke så veldig glad i å trene. Dette er utgangspunktet for dagens røverkjøp.

Jeg er nemlig medlem i en treningsklubb, hvor jeg har adgang til å trene på diverse maskiner samt til klubbens svømmehall. Svært gunstig, dersom man da ikke er som jeg. Jeg har svømt nøyaktig èn gang siden januar 2010, og svømmeturen har således kostet meg minst 5000 kroner. Disse pengene merker jeg imidlertid ikke så godt, siden de blir trukket hver måned, og her kommer genistreken: Jeg bestilte nemlig nye briller idag, og jeg bad om å få dem på en såkalt brillekonto, hvor jeg trekker et fast beløp hver måned, rentefritt og uten tillegg. Jeg avslutter medlemskapet i treningsklubben, og VIPS!

Gratis briller.

You're next!

Dagens mediekommentar. Jeg liker de nyhetene etter at en forbryter mot menneskeheten er tatt, som handler om hvem som er den mest ettersøkte nå, altså siden den som nettopp er borte naturlig nok ikke er mest ettersøkte fremdeles. Det er som regel noen helt fremmede, så det er nok sant som det er sagt, The winner gets it all and all that jazz og han som havner på andreplassen har ingen hørt om. Det skjedde etter at Osama var død, da var det en gammel mann på 81 år som var FBIs mest ettersøkte. Og i Serbia får vi forsikringer om at han som nå er mest ettersøkt, Goran Hadzic, er minst like ille som Ratko Mladic.

Livet i spotlighten. Når verdens eldste person dør, sitter det en glad gammel krok et sted i verden og tenker Yesss.

Danske dyr

Da jeg var liten dro vi en gang på besøk til min fars tante, som bodde i Danmark. Hun hadde gjess og ender i haven sin, enda jeg tror ikke det var på en gård, men det er sikkert vanligere i Danmark å holde litt mer eksotiske husdyr. Hun hadde en hund også, Rex, som var trent til politihund men som jobbet som noe helt annet. Hennes mann ville at pappa skulle agere tyv på et slags jorde, slik at Rex kunne løpe etter og omsider fange ham. Han var nok betenkt, men vi var tross alt på besøk. Så der løp han da, min far, med en ødelagt beskyttelseshanske på armen og en stor Dobbermann i hælene. Den bet igjennom hansken, forresten.

Inne i stuen, over sofaen, hang det er et enormt elgehode, som hennes mann hadde skutt i Rakkestad-skogene mange år senere, hvor hun var vokst opp sammen med farmoren min. Ihvertfall var det enormt for en liten gutt. Jeg var livredd for det og satt aldri under det, men i trygg avstand på den andre siden av stuebordet.

Neighborhood Watch

Jeg vet det kanskje ikke er verdens mest spennende ting å lese om, men når det spankulerer en rotte rett foran en, som ikke viser noen tegn til å ville gjøre noe annet enn nettopp det å spankulere, da er det rett og slett en bloggforfatters plikt å formidle dette til sine lesere. Jeg har ikke peiling på rotter, men jeg synes den var litt i overkant makelig anlagt der den snuste rundt i gresset, ikke svært interessert i hverken meg eller den hissige spurven som hadde en helt annen innstilling enn jeg, som jo agerte naturfotograf fremfor rotteskremmer. Fuglen, derimot, gikk til angrep på gangerdyret opp til flere ganger og var utvilsomt den av oss som var mest å skryte av når det gjaldt å forsvare nabolaget sitt.

Så her skjer det saker og ting.

Venit Rex

Stusse litt

Ukens rosablogg. Kjære bloggen. Idag har jeg kjøpt både skjeggtrimmer og nesehårstrimmer. Jeg liker ikke saks i nesen, for det kiler. Jeg har også bestemt meg for å kjøpe nye briller, og jeg har vært i brillebutikken og plukket med meg fire par som jeg nå går rundt og prøver, for å se hvilket alternativ som er best over tid.

Jeg har også klippet gresset. Da hadde jeg stråhatten min på.

Bare et spørsmål

Hvor ble den varme våren av?

Om å kanalisere engasjement

Dagens mediekommentar. Har folk for lite å gjøre? Jeg leste nemlig i avisen, ja Fredriksstad Blads nettavis altså, at tusenvis av mennesker stod i kø for å vente på at en sportsforretning i Fredrikstad skulle åpne ved midnatt igår. De seks første kundene kunne få en 18.000-kronerssykkel for en hundrelapp, og jeg kan vel forstå dem som håpet å få med seg denne. Men når man ser at det står ca 2.894 foran i køen, hvorfor drar man ikke da hjem? Joda, de ville selvfølgelig sikre seg noen andre godbiter, som joggebukser og soveposer. Man skulle nesten tro det hadde soveposer, forsåvidt, for de ivrigste hadde ventet i 32 timer.

Og man sier at folk nåtildags ikke er engasjerte? For noen hundrelapper er man tydeligvis villig til å gjøre hva som helst. Så kanskje kommunen skulle sette ut snømåking og gatefeing på anbud, til deg og meg? Om alle fikk en hundrings hver for å feie for egen dør ble nok hvermannsen i fyr og flamme, og så kunne man slå seg på brystet og stolt konstatere at man hadde gjort en god handel etterpå.

Også slapp man å klage på kommunen. Men dét ligger nok litt frem i tid.

Dengang hadde folk kultur

 Hva vil du lese om idag, spurte jeg. Jo, sa Birgitte, det har vært skrevet så mye om Selbak i det siste, om at Selbak ikke er slik det engang var. Men hvordan var Selbak? Det lurer jeg på.

Selbak er en liten landsbylignende bydel i Fredrikstad, et godt stykke utenfor sentrum, ved Glommas bredd. Selbak har et trivelig torv, små og sjarmerende hus, et anerkjent konditori og patriotiske innbyggere med bred dialekt. Grunnen til at det har vært skrevet en del om at Selbak ikke er som det engang var, er at det i de siste dagene har forekommet både knivstikking og postran på Selbak, og det liker man selvsagt ikke. Men hvordan var det egentlig på Selbak før knivstikkingen og raningen og alt dette som har kommet etter? Jeg visste ikke, men bestemte meg for å finne ut mer.

Min første tanke var å ta sykkelen og sykle Glommastien oppover for å spørre damene på konditoriet om hvordan Selbak var før. Om noen visste det, måtte det vel være de? Men da jeg kom utenfor huset blåste det så fælt at jeg raskt skjønte at jeg ikke kom til å ville sykle helt opp til Selbak, så jeg syklet istedet bort til butikken for å kjøpe middagsmaten min. Der traff jeg stipendiaten, og hvem passer det vel bedre å spørre om hvordan det var på Selbak før enn min gamle venn med en doktorgrad i historie så og si på baklommen? Jeg inviterte stipendiaten på middag, og begynte å fritte ut av ham detaljer om Selbaks svundne tid. Joda, stipendiaten kunne fortelle. Selbak var et typisk arbeiderstrøk, fikk jeg vite, hvor det var samhold og alle kjente alle. Etterhvert ble det litt slitent, og husene ble billige og gjenstand for oppkjøp av ikke-etniske nordmenn, også kalt innvandrere, og jeg skjønte på stipendiaten at han nok mistenkte at dette var hovedfokuset til mennesker som mente at Selbak ikke lenger er som det engang var, sammen med en smule "alt var mye bedre under krigen"-tankegang. Greit nok.

Jeg hadde altså funnet ut at Selbak før så noenlunde slik ut:

1. Arbeidende befolkning, ihvertfall den mannlige delen, siden kvinner ikke jobbet i gamle dager. Dessuten med lavere innslag av innvandrere.
2. Alle kjente hverandre

Videre hadde stipendiaten nettopp hatt en lengre samtale med en eldre mann fra Lisleby, en tilsvarende bydel på den andre siden av elven, og mannen kunne fortelle at det ble drukket en god del alkohol på Lisleby i gamle dager. Og det ble det ganske sikkert også gjort på Selbak, antok stipendiaten, og jeg stilte ingen spørsmålstegn ved dét. På bakgrunn av dette er det altså grunn til å tro at Selbak, slik det en gang var, bestod av en hvit, delvis arbeidende befolkning, hvor alle kjente hverandre og de fleste drakk. Etterhvert har det altså flyttet en god del innvandrere dit, som jo kan være forklaringen på at det idag drikkes mindre på Selbak nå enn før, og som nok i ærlighetens navn også kan være forklaringen på at alle ikke lenger kjenner alle. Problemene på Selbak kan altså tenkes ihvertfall delvist løst ved at man for eksempel inviterer en innvandrerfamilie på grillfest i haven. Man kan også vurdere å invitere på en liten knekkert, men da må man endelig huske på å ikke bli fornærmet om den blir avslått høflig. Ikke alle er like glade i knekkerter. Resten tror jeg vi får ta litt sånn pø om pø.

Idrettsmannen som liker å ta det med ro

Favorittsporten min er som kjent croquet. Det er en avslappet og dannet sport, spesielt om man uttaler navnet croquet og ikke krokkert, og idag kunne man sågar lese om idretten i lokalpressen. Riktignok med feil stavemåte og uttale, men pyttsann, man kan ikke forvente allverdens her nede i provinsen. Det nærmer seg tiden for å danne croquet-club'en vår, nærmere bestemt den 30. mai, på dagen 326 år etter at kong Christian V besøkte Kongsten fort, eller Christiansteen som det dengang het. Klubben skal nemlig få sitt navn etter det ærverdige fortet, og da må man liksom ha datoene i orden. Joda, litt kjedelig er det at vi ikke fikk rotet oss til å gjøre det ifjor, men den vanæren må vi liksom bare leve med, eller altså vente helt til byjubileet i 2017 på neste passende anledning. Men nei, vi hever oss over denslags og lar det stå til. Christiansteen Private Croquet-Club, stiftet 2011. Med egen president og skjenkemester med ansvar for isbiter og gin tonic. Bra? Meget bra.

Konge for en dag

Søndag ettermiddag.

2 timer. 1 bursdagskrone. 14 barn. 8 foreldre. 48 wienerpølser. 70 poteter til bursdagsstappe. 4 liter eplejuice. 4 liter gele. 1 kg smågodt. 2 poser potetgull. 1 kake. 4 lys. 15 ballonger. 6 ekstrastoler. 2 pakker serpentiner. En haug med gaver. En god del toalettbesøk. Mye bråk.

 Stillhet.

2 gin tonic.

I solnedgang

Igår kveld, da stipendiaten og jeg var på vei hjem fra byen, så vi en elg i Gamlebyen. Vi trodde først vi hadde drukket for mye, men vi så den jo begge to, så noen luftspeiling kunne det umulig være. Den la på sprang bortover gressplenen i syd, og nedover vollen mot Vaterland. Da vi kom frem til kanten for å se etter den, var den borte.

Baseballmesénene

Apropos mitt siste innlegg om mosjonering, jeg tar nå et skritt av gangen og har faktisk meldt meg inn i en ekte idrettsforening, nemlig Fredrikstads eget baseballteam Fredrikstad Bears. Som svært amerikavennlig synes jeg det er helt topp med baseball, og jeg skulle i grunnen ønske sporten var like stor her som der. Derfor venter jeg nå på et stadion hvor man kan få kjøpt hot dogs og øl, og skal være med Fredrikstad Bears på veien mot toppen. Ja, jeg er kun støttemedlem altså, for som sagt, ett skritt av gangen.

Og hva heter supporterklubben til Fredrikstad Bears? CareBears, selvsagt.

Avbildet ser man baseballmesénene i Fredrikstad, som alene står for hele tre fjerdedeler av byens baseballsupporterinntekter, gressrotandelsmidler fra Norsk Tipping ikke inkludert. Ganske imponerende herrer, der altså. Ønsker du også å bli baseballmesén? Send en e-post til playball@fredrikstadbears.no. PS. Alle støttemedlemmer får en stykk kul skyggelue i valgfri størrelse.

Pass Dem for fete folk i trappen

Huff, igår skjedde det igjen. Jeg ble midlertidig inspirert av en sunn livsstil og mosjonerte, for egen maskin, i nesten tyve minutter. Det er ganske forferdelig når slike innfall hvert jubelår kommer over meg, og det etterfølges som regel av depresjon, fordi all glede og nytelse brått og plutselig forsvinner fra livet mitt. For når man både skal mosjonere og diettere, som man skal når man er midlertidig inspirert av en sunn livsstil, så blir alt bare trist og grått, og man kan ikke la være å tenke på alt man går glipp av og på det nitriste livet man fra nå av skal leve. På grunn av dette dietterer jeg også svært sjelden, det er noe av det verste jeg vet. For et grått og elendig liv sunne folk lever? Igår mosjonerte jeg altså, for å motvirke effekten det har når jeg ikke dietterer, opp den lange trappen til Kongsten fort, og jeg gav meg ikke før pusten rev i lungene mine og pulsen var oppe i 156. Jeg aner ikke om det er lite eller mye, forresten, men det føltes mye og jeg kunne ikke gått et trappetrinn til om jeg hadde fått selve fortet i premie. Tyve minutters lidelse kan jeg forsåvidt leve med, dersom jeg kan spise og drikke tilnærmet normalt etterpå og ikke må spise gulrøtter og klibrød og drikke vann og sånn. Vann til middag orker jeg rett og slett ikke tanken på.

Dagens motto er derfor: Ja til mosjon, nei til diett. Ha en deilig dag!

Festen som kokte vekk i lapskausen

Da var det 18. mai. Dagen igår gikk fort som alltid, og jeg sitter og tenker, hva er egentlig 17. mai? Nå mener jeg ikke hva vi feirer, med refleksjoner over grunnlovsdagen, barnetog, nasjonalisme og hvor heldige vi er som lever i et fritt land og alt det der, for det er det så mange andre som gjør så uendelig meget bedre. Nei, jeg forsøker egentlig å få tak på dagen, for helt siden jeg var liten har den ikke vært så lett å få tak på. Det startet magisk, med korpsmusikk, pene klær og tog, etterfulgt av pølser og sukkerspinn og hippsan hurra. Og så vet jeg ikke hva som skjedde, for plutselig stod vi midt i skolegården på Trosvik skole, for eksempel, og hadde sekkeløp eller hørte på taler eller korps sittende på en scene for å holde konsert, som for ordens skyld ikke er på langt nær så sjarmerende som korps som går i tog. Korps bør holde seg i tog. Det er en magisk dag, det er det ingen tvil om, men magien synes altså å slutte ca. klokken to, når folk begynner å traske hjemover eller på skolearrangementer eller til besteforeldrene for å spise lapsaus. Norges største festdag forvandles på ettermiddagen til en søndag. Hvordan skjedde det?

En av mine beste venner, eller venninner som det heter når man er konservativ og det er man jo, sier at det er helt umulig å knekke den sosiale koden på 17. mai. Dette understreket hun i praksis for noen år siden, da jeg lente meg ut av vinduet en grytidlig 17. mai-morgen for å høre på korpset som spilte for borettslaget ved siden av, og jeg så henne jogge forbi der nede på gaten, uaffisert og uten spor av sentimentalitet for den ved siden av avspilte nasjonalsangen. Men hun har rett, det er umulig å knekke den sosiale koden på 17. mai. Skal man drikke champagne eller appelsinjuice til frokost? Skal man se på tog i bunader eller skal man sitte hjemme og se oppstyret på fjernsyn? Skal man drikke øl eller brus til lunch? Skal man være sammen med venner, eller skal man gå med bestemor og hennes yngste søster? Og hva med etter toget, skal man gi etter for familiepresset og spise denne lapskausen, eller skal man dra på fest? Alle fester jeg har vært på den 17. mai, har vært nedturer. Selv da jeg var avgangselev, jeg sier avgangselev, for jeg hadde ikke russedress, var 17. mai en bakrusdag av dimensjoner, som man ikke fikk noe som helst ut av på kveldstid. Festen var over.

Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at 17. mai ofte faller på en hverdag, og at man derfor skal på joben dagen etter. Det er altså kanskje av frykt for morgendagen at man prioriteter foreldre og besteforeldre på den potensielt største festdagen i året? Det skal jo liksom være barnas dag dette, og det skjønner jeg, man kan ikke feste med barna. Men det finnes en løsning. Kanskje man kunne plassere barna hos besteforeldrene sine etter en hyggelig frokost og etterfølgende barnevennling bytur, for så å dra på cocktailparty og lage en perfekt avslutning på dagen? Da kunne man virkelig utnytte den festdagen 17. mai er, kanskje til og med avslutte med et realt fyrverkeri á la amerikansk fjerde juli, og på slik måte med fest og moro kaste søndagsfølelsen tilbake dit den hører hjemme. Til søndagene. Og er det hverdag dagen derpå, så bruker man en av feriedagene med et smil og tenker på hvor morsomt det er å feire Norges nasjonaldag. Prosjekt "Ta nasjonaldagen tilbake fra søndagene" er herved igang, og vi begynner allerede til neste år.

Hjertelig velkommen skal dere være!

Bildet "Cocktail Party" er laget av Mike Jones.

Norges Skål!

Jeg er egentlig ikke spesielt nasjonalistisk av meg. Nå er "nasjonalistisk" kanskje et noe belastet uttrykk også, men det jeg mener er at jeg altså ikke har den helt store nasjonalfølelsen - stoltheten over å være nettopp norsk, opptatt av norske jordbær, norske nypoteter, norsk laks og ekte Linie-akevitt. Jeg er vel egentlig mer orientert mot resten av Skandinavia og mot Europa, og er det egentlig noen som kan klage over svenske nypoteter, sild og O.P. Andersson i glasset?

Men på 17. mai, da er jeg norsk. På 17. mai glemmer jeg den norske vinteren og at Norge er for klimamessig u-land å regne, da glemmer jeg den norske enkle folkesjelen som er så plagsom, da glemmer jeg jantelov og uhøflighet og dårlig fokeskikk og riktig nyter å være nordmann. Jeg tror egentlig det bare er julaften som kan måle seg med den barnlige gleden jeg føler når jeg hører et 17. mai-tog, korps som marsjerer, synet av pølseboder og ballongselgere, festkledte mennesker og plasttrompeter som skriker. Da jeg var liten stod jeg alltid på verandaen sammen med moren min og søsteren min og hørte på speidertoget som gikk forbi nede i gaten klokken 06.00. Selv om jeg var aldri så trøtt, ville jeg ikke gå glipp av det, og jeg tror at dersom jeg hadde bodd på det samme stedet idag, så hadde jeg stått der fremdeles sammen med min egen sønn.

Men det går da an å være både europeer og nordmann? Man må ikke være EU-motstander og grønnsaksbonde for å sette pris på det norske, og kanskje kan vi til og med se at vi har mye å lære av andre land, og ikke minst mye å hente på å være del av et større europeisk felleskap. Om jeg kunne få velge, var Skandinavia en politisk enhet, som også var medlem av EU. Hvilke fordeler kunne ikke Norge, Sverige og Danmark ha av å være sammen, av å trekke samme vei og av å dele de samme utfordringer?

Norge blir ikke mindre av at vi åpner horisontene. Om du drikker Norges skål i calvados eller en liten dansk en; nyt å være en norsk europeer på Norges vakreste dag.

Gratulerer med dagen!

Det er typisk norsk å være kjedelig

Den 28. januar skrev jeg om det lille fortet her i Fredrikstad, som hadde vært så uheldig å bli kommunalt på sine eldre dager, og som derfor ligger litt glemt der oppe på den lille fjellknausen sin. Hva er det nå da, tenker du sikkert, hva kan neste vers være i visen om det sjarmerende lille fortet? Joda, som del av det å være et kommunalt fort, eller til og med utskilt i en egen stiftelse som et fattig stakkars museum råder over, har fortet nå fått seg et flagg. Om man ikke akkurat skal henge opp et kommandantflagg med splitt, så kunne man lett tenke seg at fortet ihvertfall kunne prydes med Fredrikstads byvåpen eller noe slikt, men neida. Et blått flagg som tørt signaliserer "kulturminne", som var fortet redusert til et helleristningsfelt i et skogbryn ved E6, det er hva som ble hengt opp idag.

Jeg hadde et faktisk et fort en gang, en ganske flott sak, forsåvidt,  i plastikk og av merket Playmobil, i kunstig mur og med et blått flagg på toppen. Flagget hadde Playmobil-logoen på. Slik ser det lille fortet ut nå.

Mad Men Tweeds

Jeg liker svært godt TV-serien Mad Men, siden den utspiller seg i den tiden da jeg egentlig skulle vært voksen, på 50- og 60-tallet. Da var liksom mitt ideal helt på topp. Jeg skulle altså vært min egen bestefar, bare at jeg skulle jobbet på Madison Avenue selvsagt, og kunne drikke på jobben hver dag. På MadMenYourself.com kan du lage din egen seriekarakter, og i midten ser dere altså Mad Men Me anno 1965, iført den blå pysjamasen min og slåbråkk. Skal man ikke jobbe, skal man gjøre det med stil.

Charming? Skål i Bloody Mary og god søndag.

Pest eller kolera?

Som jeg nevnte igår, synes jeg det er veldig kjedelig å låse sykkelen. Det er nesten så jeg vurderer  å la den stå helt ulåst hver gang jeg parkerer, og det eneste som får meg til å bite i det sure eplet og faktisk låse den, er at det er enda kjedeligere å fylle ut forsikringspapirer dersom den blir stjålet. Og ifjor ble jo den gamle stjålet. Igår måtte jeg altså få meg ny lås, som det forrige innlegget beskriver, men hva slags lås er det jeg får tak i? En sykkelås med en firesifret kode. Som om det ikke var kjedelig nok å låse sykkelen fra før, så må jeg nå stå og pirke med bittesmå tall på en metallplate.

Hvor lang tid kan det egentlig ta å fylle ut forsikringspapirene, da?

Trygghetssamfunnets små problemer

Fredag den trettende. Klokken er 14.55 og jeg må forte meg bort til Gamlebyen Elektriske for å kjøpe to pakker 10-ampere sikringer før helgen, men av uvisse årsaker får jeg ikke opp låsen på sykkelen min. Sykkelen, som ble kjøpt for noen uker siden, har ikke fastmontert lås, så jeg måtte kjøpe en kraftigere type samtidig med sykkelen, slik at jeg ikke skulle få dårlig samvittighet av å la sykkelen stå ulåst. Jeg synes nemlig det er svært kjedelig å låse sykkelen, det føles så unødvendig, og min forrige sykkel ble alltid stående ulåst på utsiden av huset, inntil den natten den ikke ble stående lenger. Men, klokken 14.55 på fredag den trettende får jeg altså ikke opp låsen lenger, trygghetssamfunnet har slått tilbake og jeg har låst meg fast. Jeg begynner å gå, for jeg må jo fremdeles ha sikringer, og på gaten treffer jeg ganske så tilfeldig min gode venn kontrabassisten og hans bror. Jeg øyner håp om hjelp - jeg er ikke spesielt praktisk, og det er en sjanse for at jeg ikke har lirket nøkkelen godt nok inn låsen eller noe, og at disse brødrene kanskje kan være mer fingernemme. Jeg tror de har båtførerbevis og alt. Joda, kontrabassisten har utrolig nok til og med en baufil i bilen, så dette skal de ordne. Jeg går avsted for å kjøpe sikringene mine, noe som tar syv minutter inkludert utveksling av høflighetsfraser med damen bak disken, og når jeg kommer tilbake er låsen halvveis av og lyden av innbrudd lyder over torvet i Gamlebyen. De praktiske brødrene måtte gi opp lirkingen og baufilen er i ferd med å ta drepen på låsen min; trygghetssamfunnet skal bekjempes med vold og harde midler.

Sykkellåsen er nå død, den kan ingen lenger hjelpe. Og selvfølgelig fikk jeg den opp på første forsøk da jeg skulle demonstrere problemet et par minutter senere. Fredag den trettende.

Staten, det er deg.

Dagens lille mediekommentar. Jeg avstår herved fra å kommentere dagens forside i Fredriksstad Blad, der ordføreren og lederen for kulturutvalget er avbildet dansende iført Hanne Krog og Elisabeth Andreassens Grand Prix-kostymer fra 1985. Men jo, jeg så det.

Jeg vil heller kort kommentere reportasjen i samme nettavis, som skriver om at det er vi, bilistene altså (altså teknisk sett ikke meg, siden jeg ennå ikke har førerkort), som må betale for Statens Vegvesens tabbe som førte til at asfalten gled av den nye broen til Kråkerøy da den skulle heves. Det er fort gjort i en port, som det heter. Kommentatorene under reportasjen reagerer også på dette; det kan da ikke være mulig at VI skal betale for dette? Men kjære skattebetalere, felleskapet er "vi", det er vi som er staten, kommunen og storsamfunnet. Staten tjener ikke egne penger, det er vi som finansierer alle dumme avgjørelser, alle overbetalte og underarbeidede kommuneansatte, alle byråkrater som er til overs og alle endeløse seminarer, prosjekter og utredninger. Så om man reagerer sterkt på at det er brukerne av veien som må betale for Statens Vegvesens tabber, bør man kanskje skifte fokus og se hva man faktisk kan gjøre noe med - se på alternative måter å bruke pengene våre på, slå ned på fagforeninger som hindrer kommunene å komme seg ut av bakevjene, kritisere politikere som uten blygsel bruker dine og mine skattepenger på sine egne løfter, og ikke minst sørge for å stemme ut de personene som mener at det er helt alright at pengene dine skal gå til et felleskap som bare vokser og vokser, og som tilsynelatende færre og færre får glede av. Betaler for du for eksempel eiendomskatten din med glede, for at to personer skal gjøre én manns jobb i kommunen? Svaret for de fleste gir seg selv, om man bare er bevisst problemstillingen. Og det blir man fort om man leser Tweeds, vet dere.

Vi har krav på å få styre litt av felleskapet, og vi får en ny sjanse hvert annet år. Ikke kast den bort.

Når redaktørene gjør ormekur

Det er en liten stund siden dagens mediekommentar handlet om Fredriksstad Blad, men idag synes jeg de har gjort seg fortjent til en liten omtale. Saken det gjelder handler om Mona Hansen, som jeg kan legge til synger i den omreisende duoen M&M og som forøvrig sang og underholdt på skoleballet da jeg gikk i niende klasse. Fru Hansen har på grunn av sin ormefobi ifølge reportasjen store problemer med å ta i avisen når hun vet at den inneholder bilder av ormer, og hun forteller at hun nøye analyserer avisenes forside hver dag, for å kunne finne ut av om det er ormebilder den aktuelle dagen. I det siste har det altså vært så mye ormebilder at hun ser seg nødt til å si opp hele abonnementet.

Jeg skal som nevrotiker ikke kritisere andres nevroser, utover at dette selvsagt høres en tanke spesielt ut. Og en smule fornøyelig lesning er det jo unektelig. Så har det da også kommet i avisen, den avisen som nå må kuttes ut på grunn av ormeinnholdet sitt. Det merkeligste med hele reportasjen er forøvrig ikke fru Hansens ormefobi, men at Fredriksstad Blads nyhetsredaktør sier på slutten at de nå skal "gjøre så godt vi kan med å få varslet henne når det kommer slike bilder".

Fredriksstad Blad skal altså begynne å ringe rundt til folk med fobier for å advare om dagens innhold, for ikke å miste abonnenter. Den telefonsamtalen skulle jeg gjerne ha tyvlyttet på.

Middagene man spiser utendørs

Noe av det beste jeg vet er å spise middag ute. Jeg vet ikke hvorfor, men helt siden jeg for første gang fikk lov til å innta middagen på det lille bordet faren min hadde laget i sandkassen, har de vært nærmest magiske, de første dagene i året man kan spise på verandaen. Hjemme hos min far spiser man som regel alltid ute i sommerhalvåret, og spesielt godt husker jeg den sommeren jeg bodde hjemme hos ham i forbindelse med en sommerjobb jeg hadde på Fellesslakteriets salgskontor. På fest- og helgedager var ofte deilig grillmat og øl soms tod på menyen, jeg var tross alt myndig, og ikke sjelden fikk jeg servert en liten sterk en ved siden av, Larsens Spesial, noe jeg i ettertid har fått vite var hjemmebrent smaksatt med curacao-essens. Det var liksom en ekstra bra start på lørdagskvelden, å spise middag der hjemme først. En Sankthansaften det året husker jeg ekstra godt, for etter en slik start hos min far endte mine venner og jeg opp med å drikke rent for meget da vi besøkte et av Fredrikstads skjenkesteder, noe som resulterte i en noe uheldig bakrus dagen etter, som var normal arbeidsdag. Jeg var jo ikke vant til arbeidslivet, begrepet normal arbeidsdag var fremdeles noe diffus for meg, og ihvertfall ikke det jeg tenkte mest på mens jeg levde livets glade dager på en pub på selveste Sankthansaften. Sankthansdagen, derimot, tenkte jeg mer på hva jeg ikke skulle drukket. Det var ubehagelig, så fyllesyk har jeg siden aldri vært mens jeg samtidg var på jobb. Kroppen var ihvertfall på jobb. Jeg husker at jeg sov under pulten på kontoret i lunchpausen, og mottok i transetilstand ordre per faks hele dagen, ordre jeg leverte videre til min noe mer motiverte kollega. Da arbeidsdagen var ferdig serverte pappa stekt flesk og duppe på verandaen, og etterpå ble jeg kommandert ut i haven for å klippe gresset. Det hjalp.

Sitte på seg en smell

Idag knakk solsengen da jeg skulle sette meg til for å lese. Det vil si, den "knakk" ikke, den mer bøyde seg idet jeg halte litt i ryggen for å trekke den opp, i denne merkelige konstruksjonen på solsenger som sikkert har tatt liv av like mange senger som folk, som med frustrasjon har forsøkt å finne riktig posisjon. Det er ikke den første jeg har ødelagt. Den første jeg husker var en tilsvarende seng som hørte til mine svigerforeldres campingsted, men når det gjelder akkurat denne sorten solsenger, så er jeg tilbøyelig, ikke tilfeldig valg av ord forresten, til å skylde på selve konstruksjonen. Den andre innretningen som måtte gi etter for trykket av, vel meg, var en plastikkstol, en slik man kan bruke på stranden. Til mitt forsvar hadde jeg ikke satt opp støttebenene skikkelig, slik at setet måtte ta en uforholdsmessig stor del av vekten min. Det skjedde midt i Stensparken, da jeg skulle lese til eksamen en junidag sammen med Ole-Henrik, og parken var full av jenter man helst ville se på, og ikke i like stor grad bli sett av. Det var ikke så lett. De neste to stolene som bukket under for overmakten må jeg ta ansvaret for helt selv, selv om det må undertrekes at det skjedde etter flere års bruk. Det var også små strandstoler det var snakk om, som jeg er avhengig av for å kunne nyte strandlivet til det fulle, hvis det da ikke er en relativt dannet strand med skikkelige strandstoler man nærmest burde være et bjerg for å kunne klare å ta livet av.

En gang knekte jeg også toalettsetet hjemme hos min venn Martin. Det var nesten verre.

Tiger på tanken

Å sitte i en lenestol ute på gresset, med en bok i fanget og ingen sko på.

En old fashioned før middag mens man ser hvor langt ripsen har kommet. Reker på loff. En fireåring som ikke har gått tom for koser.

Lykkefragmenter.

Jeg kan vel ikke noe for at jeg har charme

Borgermester Peter von Ostenfeldt hadde igår sin kunsteriske debut i den Gamle By, for 140 skandinaviske gjester. Med elegant letthet beveget han seg rundt i brostensgatene, snakket vennlig med sitt folk og holdt sågar en liten konsert fra rådhustrappen. I all beskjedenhet.

Hva var det jeg sa

Det må da være altfor tidlig å plante tomater på første mai, tenkte nok naboen min som stod og så på i vinduet, og som i en årrekke hadde en parsellhaveflekk på Torsnes. Hun hadde rett i dét.

Damernas värld

Kunstens vei er tornefull. Som dere ser av bildet, har jeg fått laget en 1700-tallsdrakt, som jeg skal benytte på jobb. Ikke når jeg sitter på kontoret - vel er jeg noe for meg selv, men jeg tror nok at selv kollegene mine ville reagert på den kongeblå drakten ved lunchbordet til daglig. Når det er sagt tror jeg ikke mange hadde reagert om jeg hadde tatt den på meg på 17. mai, for sammenlignet med en bunad er den jo nesten nøytral. Men neida, det er selvsagt skuespilleri inne i bildet, og jeg skal til og med få en elegant parykk på hodet, med krøller og det hele. Vel. Jeg henviser oppmerksomheten mot mine kremhvite legger, nærmere bestemt mot strømpene, og jeg kan si at de har voldet meg et visst hodebry i løpet av dagen. Det er ikke spesielt morsomt å gå fra butikk til butikk og spørre etter knestrømper. Til meg. Hvor mange jeg gikk innom? Åtte stykk. og ja, det var pinlig å spørre søte små butikkmedhjelpere etter knestrømper eller strømpebukser til svært store damer. De fleste trodde antagelig jeg hadde noen helt spesielle interesser på soveværelset, og jeg tror ingen på fullt alvor trodde på at det skulle være til et "kostyme". Menn som lusker rundt i undertøysavdelingen på H&M er sjelden på jakt etter kostymer.

Jeg fikk omsider kjøpt meg et par lekre bunadsstrømper, noe jeg selvsagt skulle ha tenkt på med en gang, siden bunad vel er i 2011 den eneste grunnen til at voksne menn trer forseggjorte knestrømper på og ikler seg knickers. Uansett - en stykk belgisk blå er klar for fesjå. God aften!

Når ikke du kommer til TV, kommer TV til deg.

De ante ikke hvor galt det kunne gått, de stakkars 71° Nord-deltagerne som øynet håpet om at den vennligutseende, korpulente mannen som nettopp hadde parkert den nye svarte sykkelen sin på utsiden av huset sitt, kunne hjelpe dem å finne veien til Roald Amundsens fødested, som åpenbart var målet deres for deres strabasiøse ferd gjennom distriktet. For den mannen var nemlig ingen ringere enn megselv i egen person, med minimal kunnskap om kartlesning og som blir forvirret av begrepene høyre og venstre dersom det da ikke er snakk om politikk. Altså, jeg vet ikke hva deltagerne i programmet gjør her nede, jeg har aldri sett det før, og dette kan da vel umulig være 71°nord, etter hva jeg kan skjønne. Jeg skjønner heller ikke hvorfor de stikker kamerat opp i ansiktet på fremmedfolk for å spørre etter veien. Men, til deltagernes glede, den allestedsnærværende stipendiaten befant seg tilfeldigvis på den tiden i den andre enden av telefonlinjen, og jeg kunne heldigvis konferere med ham for å finne den riktige retningen. Både for deltagernes og for min egen æres skyld, selv om det strengt tatt bare er TV-Norge og jeg ikke har så mye å tape på den fronten. Jeg vet jo hvor det ligger, jeg har til og med slitt meg nesten helt opp dit på sykkel via turløypen som går langs Glomma, men jeg kunne jo ikke likegodt sende den stakkars gjengen på minst ti syklister pluss kamerabil ned motsatt vei igjen for å be dem sykle Glomma-stien oppover, fordi det beklageligvis er den eneste veien jeg kan. Måtte de finne frem før det mørkner.

Politisk brudulje

Jeg er veldig fornøyd med den overskriften faktisk. Det er dagens mediekommentar det er snakk om, og den handler idag nemlig om Fredrikstads nye bro over til Kråkerøy, omtalt i dagens nettutgave av alltid upåklagelige Fredriksstad Blad. Jeg sier bro, fordi jeg er fra Fredrikstad og fordi jeg er noenlunde dannet, og saken handler da også om at politikerne i byen vår vil kalle den for bro, kall dem dannede eller ikke, mens fylkespolitikerne vil kalle den for bru. Nå vil Fredrikstad-politikerne også kalle den "Værstebroa", et språklig misfoster av dimensjoner, så jeg skal ikke trekke den så langt som å si at jeg er enig i navnevalget. Men gjør det da ikke en vond sak verre å kalle den en bru i tillegg? Magne Aasbrenn, byens innbitte nynorskforkjemper, hevder det er mest riktig å si bru. Men nå er jo han innbitt nynorskforkjemper også da, dere.

Den blomstertid nu kommer

Det er kanskje litt for tidlig å plante tomater i kjøkkenhaven, men nå er det altså gjort og det får gå som det går. Det er ikke akkurat slik at hjemmedyrkede tomater smaker best heller, det er mer sjarmen med å plante, dryke, vanne og høste som virker tiltalende. Salatene, gressløken, dillen og krydderne, derimot, smaker utmerket fordi de er hjemmedyrket. Og mynten vi bruker i mojitoen om sommeren, den må jo bare komme fra egen kjøkkenhave, ellers er det ikke det samme.

Jada, vi plantet idag, og jada det er første mai. Jeg bryr meg ikke så veldig om første mai, i grunnen. Egentlig skulle man jo ha malt flaggstangen denne dagen, har jeg skjønt, men siden vi ikke har flaggstang og siden det faktisk er søndag, syntes jeg det var feil å provosere naboer med flaggstangmalning. Naboen synes forøvrig det er helt greit å provosere meg med høytrykkspyleren.
 

Som dere kan se blomstrer allerede kirsebærtreet, som jeg av prinsipp har begynt å kalle morelltreet nå, i protest mot det tilsynelatende særnorske fenomenet å kalle kirsebær for moreller. I beste fall kan jeg strekke meg til å kalle det for et søtkirsebærtre, men forkortet blir det altså kirsebærtreet.

Nå skal jeg hengi meg til fornektelse av søndag som prinsipp, og ta en drink i haven. God middag!