Minner fra natten

Månefestivalen er over. Alt er trist og stille.
Det er som om man var yngre og hadde kommet hjem fra sommerleir, et deilig sommersted med hundrevis av andre. Hundrevis av andre, ukjente og spennende folk og man gjorde noe hele tiden; aktiviteter og lek på dagen, ugangn og fest på natten. Man snek seg inn til jentene, man måtte nemlig snike, for hos jentene skulle man ikke være, man skulle være i sin egen seng, og gjemte seg for nattevaktene som skulle hindre usømmelighet og morskap. Det ble alltid mest morskap.
Plutselig er det over og man er trøtt og forvirret og selv om solen skinner så er været grått, for alle har dratt hjem og det er et år til neste gang, hvis det i det hele tatt blir noen neste gang.
Så er det minnene. Denne uken har hver dag vært en lørdag. Jobb på dagen, fest på natten. Ut i gatene, besøke klubbene, hilse på folkene. Når alt nesten er for sent, en tur til den nær mytiske Månehagen, der cirkusdirektøren kjenner sine gjesters ønsker bedre enn noen, og hvor man kan lande, om enn nødlande, etter nok en natt i Gamlebyen.
Så galer hanen fra Ingeniørgaarden, og det er på tide å dra hjem.
Jo, man har faktisk minnene.
Månefestivalen er over. Det er søndag midt i uken.
Men snart er det lørdag. Da våkner vi.

Til minne om noe vi har glemt

Ute på Øra i Fredrikstad står et merkelig lite fenomen. Det er et monoment, et minnesmerke over mannen som foretok Norges første flyvning og som landet nettopp der etter å ha fløyet over fjorden fra Horten. Løytnant Dons het han, og det er ikke mange som husker ham. Faktisk var det ingen som husket hundreårsjubileet i juni heller, monumentet ble satt opp i løpet av noen dager etter initiativ fra en entusiast fra Horten, fru Hildur Wilhelmsen, som ved hjelp av noen lokale bedrifter fikk avviklet høytidelighetene. Kommunen kom forvirret til avdukningen og takket og smilte og forsøkte beklemt å huske om det hadde vært noen som helst politisk behandling av dette oppstyret.
Et monument over en glemsom kommune.
Nå står det der, på en gressplen ved et kryss på Øra, omgitt av fabrikker, tungtransport og idyll,  daglig passert av hundrevis av biler på vei til byens renovasjonsanlegg. Men det er ingen som ser det.
Det kanskje er meningen?

Omnes viae Romam ducunt: Tweeds' lille bokbad

Nå om dagen leser jeg om Ludvig XVIII, den glemte kongen med det litt ambivalente tilnavnet Den uungåelige. Yngre bror av Ludvig XVI, han som mistet hodet, og eldre bror av Charles X, han som klarte å gjøre ende på nesten 250 års regjeringstid for Bourbon-familien, etter at de drøyt 15 år tidligere hadde klatret seg tilbake til toppen etter den utrivelige historien med den franske revolusjon.
Sommeren er nemlig tiden for historiebøker, etter at jeg på en ferie for mange år siden begynte å lese Tom Hollands Rubicon, som handler om Romerriket og som faktisk virket dannende på meg når det kommer til hva det betyr å være en borger. Holland skulle da også egentlig kalle boken for Citizens, hadde det ikke vært for at Simon Schama allerede hadde brukt tittelen i sin bok om nettopp den franske revolusjon. At tittelen var aktuell for begge bøker understreker vel også at veien fra Det romerske rikets idealer, via revolusjonen og til Napoleons keiserdømme ikke er så lang som de mange århundrene i mellom dem kanskje skulle tilsi, og likheten mellom Julius Cæsar selv og Napoleon er heller ikke helt ubetydelig. Rubicon tente slik ikke bare interessen for historielesning i alminnelighet, men også interessen for fransk historie og fransk kultur. Og dermed også interessen for Ludvig den uungåelige.
Slik vokser interessefeltet, slik blir man interessert i å lese mer og slik finner man stadig nye bøker å lese.

Den konservative byråkraten

Jeg er vel en slags selvutnevnt Konservatismens Beskytter i Fredrikstad, og selv om jeg nå og da vanker i det som må betraktes som svært konservative sosiale sirkler, hender det ofte at jeg må kjempe for å få mine, av enkelte oppfattet, reaksjonære standpunkter igjennom. Spesielt ofte er det om jeg vil bytte ut et ord i en tekst med et mindre moderne, selv om ordet jeg vil bytte det ut med er aldri så utmerket. Derfor gleder det meg nå at Fredrikstad kommune, helt uten min innblanding og til min store overraskelse, oftere bytter ut betegnelsen virksomhet, som jo er helt presis men akk så kjedelig, med det deilige, franske etat. Hva skjer? Drømmer jeg?
Jeg burde gi vedkommende byråkrat som står bak dette en hederpris, om jeg bare visste hvem det var.

Hva man gjør det til

Det er preget av pomp og prakt, å gå inn på kontoret om dagen. Månegartneriet har plassert seg rett inntil huset, og for å komme meg inn i bakgården bruker jeg gjerne deres provisoriske inngangsparti, fullt av sommerblomster og med en grønnmalt portal tronende foran det lille utsalget.
Eller, hvorfor ikke heller en baldakin? Som var jeg en sultan på vei inn i sitt serai, med røde sko og omgitt av skjønnhet.
Så kommer jeg inn på kontoret, og alt er som vanlig. Men stemningen sitter i likevel.

En slags restaurantomtale

Den ser kanskje ikke så bra ut fra utsiden, den lille thairestauranten som ligger klemt mellom en 7-eleven og Fredrikstad Fotballklubbs supporterpub på Stortovet i Fredrikstad. Men når man kommer inn, som regel ganske raskt møtt av en smilende og serviceinnstilt servitør, tenker man ikke lenger på den litt usjarmende beliggenheten. Dessuten, Thai Market er etterhvert blitt en av Fredrikstads beste restauranter, helt fri fra det pretensiøse og stive som lett skaper de ubehagelige fallhøydene som andre restauranter i byen har en lei tendens til å slå seg på. Så unødvendig, i grunnen. Hvorfor legge listen så høyt? Hvorfor tilby noe kelneren din ikke kan uttale?
Curry så sterk at nesen din renner og så god at du ikke bryr deg, det er det du får på Thai Market.
Trenger du så mye mer?

Månen kjenner sin by

  - Hvorfor er det ikke mer liv i Gamlebyen, spør folk meg av og til. Hvorfor er ikke Gamlebyen lik en sydeuropeisk landsby, med liv og røre på torvet og hvor folk sitter på fortausrestauranter, danser i gatene og er muntre til langt på natt? - Fordi vi bor i Norge, sier jeg da. Fordi det stort sett er temperaturer her som kan skremme vekk den minste endorfin og fordi det er mørkt halve året.
Men under Månefestivalen, sier jeg, da danser folk i gatene og selv menighetsrådet er muntert og tar turen ut for å se på livet. Da kan man sitte så lenge man gidder på vollene, da kan man høre på musikk overalt og lukke øynene og ikke forstå at man er i Norge overhodet.
Selv om det regner, for det gjør det i Frankrike også.
Da kan man gå på klubb og flørte med livet, da kan man sitte under et telt midt i gatene eller på en fortauscafé eller rett på brostenen, da kan man skimte ting i mørket man bare drømmer om ellers i året, så om du virkelig vil kjenne at du lever, så kom hit da?
Men det er ikke alle som tenker sånn. 

Foto: Hildegunn Larsen

Om ikke annet

Været er rart.
Uansett hvordan det er, om det blåser i vinkel, duskregner eller er strålende solskinn, er det alltid mulig å snakke om det. Nei, folk blir faktisk ikke lei, og selv om det er en eldgammel klisjé snakker man likevel. Man kommenterer at man faktisk snakker om været, ler brydd for så å fortsette der man slapp,  fordi det har faktisk vært ille i det siste, eller idag er det faktisk deilig. Og da må det jo ut.
Det er ikke annerledes på tekst. Enten man blogger eller skriver for en avis - lider man av akutt skrivesperre, har man alltid været.
Man tenker lenge. Og ser ut.
Idag er det grått, men det er ihvertfall ikke vått.
Slik skriver man.

Må man, så må man

Flere ganger om dagen lyder en fanfare i området nærmest Kongsten fort. Det er ikke en spesielt staselig fanfare, den minner mer om den rare lille snutten som blir spilt ombord på Ryanair-fly når de lander "on time", et syntetisk uvesen som varsler om at noe er på ferde.
Det er ikke noe som er på ferde. Det er ingen standspersoner på vei opp Den dekkede vei, det er ingen konge til hest, og det er heller ikke et smakløst bryllup som gjør ære på gjestene etterhvert som de kommer.
Det er en hundeutstilling. Både på de to fotballbanene, på parkerings- plassen av grus rett foran huset vårt og på forterrenget rundt selve fortet, løper mennesker av alle slag, med hunder på slep og i bur eller som selv henger på slep etter en hund.
Midt på gressplenen står et enslig portabelt toalett, av typen man bruker på musikkfestivaler. Det finnes ikke noe diskret ved plasseringen, det står helt alene ute på plassen, og man kan vanskelig se for seg at folk bruker toalettet før det blir ytterst nødvendig. Alle kan se på hundre meters avstand hvem som må besøke det, og jeg skal vedde på at toalettet er et påfunn fra en spøkefugl i sekretariatet som er lei kjedelige utstillinger. Og hver gang noen våger seg ut på plenen foran toalettet, innbiller jeg meg at han trykker på en knapp.
Da lyder fanfaren.

22/7

Les petits rois

Jeg har funnet et festlig nettsted som portretterer kjente historiske personer som figurer. Om de er til salgs er jeg usikker på, og godt er kanskje det, ellers ville kontorhyllene raskt fylles opp. Her er Ludvig XVIs to yngre brødre, også de konger av Frankrike; Ludvig XVIII, den fete med krykkene, og Charles X, den jålete ultra-rojalisten som  alene personifiserer utrykket Personne n'est corrigé, personne n'a su ni rien oublier ni rien apprendre - Ingen har forbedret seg, ingen har glemt noe og ingen har lært noe.

Samme kan det være

- Én fysisk nytelse er ganske lik en hvilken som helst annen, skrev greven av Provence til sin elskerinne.
Kongelig avslappet type.

Samfunnslegen

Per Fugelli er lege og professor i samfunnsmedisin, og det kunne vel ikke passet bedre. Hvem andre tør gi oss den pillen vi ikke vil ha, fortelle oss det vi ikke vil høre og ikke bry seg om politisk korrekthet eller den almenne helsefanatisme?
Professoren i samfunnsmedisin tok røkernes parti under røkelovsdebatten. Professoren i samfunnsmedisin sier at fysisk helse ikke går foran alt. Professoren i samfunnsmedisin sier at folk er bortskjemte og at vi må skjerpe oss.
Folk flest hører ikke etter når professoren i samfunnsmedisin prater.
Er det ikke typisk?

Tradisjoner

Da jeg var liten tok min mor meg ofte med på kirkegården for å sette blomster på gravene til folk i familien. Jeg likte å gå omkring og se på forskjellige gravstener og lese de gamle navnene og titlene som stod der. Faktor, var det for eksempel en som titulerte seg. I det minste var det det familien valgte å skrive på gravstenen. 
Nå om dagen er det barnebarna moren min tar med seg til kirkegården, og de synes også å sette pris på denne formen for oppdagelsesferd. Men da et av dem la merke til kunstmaleren Bendik Riis' upyntede grav, måtte tanker omsettes til handling.
Det fikk være måte på.

Den glade despot

Dette med politimester Bastian.
Hva ville man egentlig tenkt om en fyr som dagen lang vandret rundt i en forholdsvis prangende uniformsjakke, som var samfunnets lovgivende, utøvende og dømmende makt og hvis ære ble sunget av byens befolkning på høytidsdager?
Sikkert ikke noe fint.

Den enkle sannhet

Jeg kunne ikke motstå å kjøpe denne matboksen til femåringen, helt i tråd med min egen filosofi.

Kunnskap er Macht

I Morgenbladets utgave for 29. juni til 5. juli stod følgende avsnitt å lese i for avisen noe så uvanlig som en spillanmeldelse:

Hva er det egentlig som bestemmer om noe er sant? Spørsmålet er like gammelt som det er forbannet av hoderystende filofobe. Å stille slike spørsmål er en sikker oppskrift på å bli en forhatt karakter i samtiden - en sofist, en oppvigler, en virkelighetsfjern kverulant uten sans for de praktiske problemene skikkelige arbeidsfolk strever med.
Det er, med andre ord, et passende spørsmål for Morgenbladets lesere.

Dette sikret selvsagt min oppmerksomhet, forfengelig som jeg er, og nedenfor fulgte en innfløkt anmeldelse av det nye kunnskapsspillet Macht. Jeg bet på, og kjøpte en utgave for den nette sum av 999 kroner, og jeg har ikke angret siden. Dette er ikke Geni eller Trivial Persuit, dette er mer dyptgående, og svarene på sprøsmålene består gjerne av flere setninger, som man mest sansynlig lærer noe av selv om man allerede vet det riktige svaret. Dette er et dannelsesspill for 2-4 personer, og hva passer vel bedre en regntung sommer?
Nettopp. Løp. Og kjøp.

Mitt hjertes fedreland

Jeg ser anglofil ut, men jeg er frankofil. Dette vet jeg, for jeg blir nemlig glad av bare ordet frankofil, og ord man blir glad av lærer man gjerne noe av også. Når jeg ser anglofil ut, har dette sammenheng med min størrelse og min konservative legning, og dessuten trøster jeg meg med at kler de seg konservativt og anglofilt i Frankrike også, de konservative altså, om det går an å omtale en bestemt måte å kle seg på som anglofil (en ektefødt franskmann ville selvsagt aldri bekjent seg til en anglofil klesstil).
Jeg er altså en fransk sjel i en engelskmanns klær, plassert i den norske provinsen ved en inkurie, som nå gjør sitt ytterste for å rette opp det relativt skjebnesvangre uhellet.
Derfor min misjon, derfor Tweeds.

Kjære Frankrike, gratulerer med dagen. Vi sees igjen.

Summen av alt

Det er ikke så ille som man tror.
På dagen dette bildet ble tatt, for eksempel, spiste jeg østers og drakk italiensk hvitvin. Jeg hadde givende samtaler med mine beste venner om livet og kunsten, jeg var i en by jeg elsker og kunne vel stort sett ikke bedre ha det, som det heter her nede i provinsen.
Men været, det var ikke så bra.

Sammy Davis vs OASE 1-0

OASE, marginalkristenfolkets store misjonsfest i Fredrikstad, pågår rett på utsiden av vinduet mitt. De har slått leir ved Kongsten fort, gjort forterrenget om til en campingplass, okkupert friluftsbadet og roper i skrivende stund med mikrofon utover hele havebyen. Selv har jeg satt på Sammy Davis Jrs All that Jazz, og merker overhodet ingenting.
Det er så mye man kan gjøre for å bedre sin egen situasjon. Dette kan man også lese om i amerikanske selvhjelpsbøker.

Nærmere enn man tror

Det er ikke alltid man må reise langt avsted for å ha en god kulturopplevelse. Igår hadde jeg min beste kulturopplevelse på lenge, og jeg reiste ikke lenger enn til Trara, boligstrøket i Fredrikstad der min beste venn gjennom ungdomsårene vokste opp. Vi var sammen, hele familien hans og mange venner, for å høre familieorkestret spille musikk som morfar i huset hadde arrangert, en intimkonsert i ordets rette forstand ,og en fest som på mange måter ble et høydepunkt og en aldri så liten opplevelse for livet. Min venn, som er musiker, har kommet til den kloke erkjennelsen om at musikk ikke skal være et gjestende element i livet, noe fremmed som kommer på besøk når det passer oss. Musikk skal være en del av selve livet, omslutte oss og være med oss hele tiden. Det kunne ikke illustreres bedre enn igår kveld, da Trara forvandlet seg til noe fra søreuropa, og venner fra 20 til 80 år drakk og spiste og spilte sammen og bare nøt livet og sommerkvelden. Alle var med, fra profesjonelle yrkesmusikere til amatører som meg, helt bakerst og naturlig diskret i rytmeseksjonen.
- I left my heart in San Fransisco, sang familiens yngste, til et måpende publikum som aldri før hadde hørt ham synge så mye som en tone.
Igår ble hjertet mitt igjen på Trara.

Relativt Harry

Folk i Østfold drar på Harry-handel til Sverige, det er noe alle vet. Man får tak i billig flesk og øl og gigantposer med potetgull, derfor drar man i rekkevis over til den andre siden. Når man kommer til kassen lar man seg forvirre av ekspeditrisens "norske eller svenske?", og svarer selvsikkert "norske," for hvem vil vel betale med svenskepenger, som har så dårlig kurs og alt. Så tjener butikkene litt ekstra på kursen, og så blir alle fornøyde.
Inne i Strømstad har jeg funnet min butikk. De har klær i min størrelse, ganske dyrt, riktignok, men jeg blir behandlet bra og kommer ut velkledd, så det må man leve med. De kan også bestille tversoversløyfer til meg i alle tenkelige mønstre, og hvem kan motstå det? Det er så mye lettere å kjøpe klær i Sverige, for de tør å være friske i farvene og ligger et skritt nærmere Europa.
Strømstad, det er kontinentet, det.
Så joda, jeg også drar på Harryhandel. Jeg kommer bare ikke hjem med flesk, potetgull og øl.
Jeg kommer hjem med tversoversløyfer, skarlagensrøde sko og gin.

Livets glade gutter

Det er viktig å drive skikkelig research når man skal arrangere en kulturfest, og derfor tok jeg igår turen til Oslo for å møte et par potensielle bridragsytere og for å planlegge med mine medsammensvorne. Det gav resultater, både i form av konkrete forespørsler som skal sendes ut og ikke minst i form av inspirasjon, som selvfølgelig er halve jobben for en arrangør. Idet toget rullet inn på stasjonen med meg ombord, lettet skylaget og et regntungt Oslo ble som ved et trylleslag lyst og fint og klar for en fest. Vi spiste lunch på et lite prosecceria og gikk derfra videre til Internasjonalen, der jeg snuste inn atmosfæren til unge hipstere med sans for gode drikkevarer. Selv om jeg antagelig var den eneste Høyre-mannen der, og den eneste med grønn tversover, ble jeg godt mottatt og servert en ypperlig Dry Martini. Ved middagstider dra vi avsted til Solsiden, hvor jeg, ganske typisk helt ute av stand til å motstå fristelser, falt for et enormt skalldyrsplateau, og spiste reker, kreps, hummer, kamskjell, blåskjell, krabbe og østers resten av kvelden, mens Tweeds Kulturfest stadig ble tydeligere i konturene. Her er det bare å glede seg.

Den beste løsningen

Kanskje vi som har med oss smarttelefoner overalt og som stadig sjekker Facebook og Twitter har noe å lære av de eldre? Jeg har en Facebook-venn som er over 80 år, og her om dagen var følgende  å lese på hennes Facebook-side. Vi kaller henne Reidun.

Kjære Reidun. Leser du ikke dine mail?
Kjærlig hilsen Tove

---

Jo, jeg gjør det, men mange ganger kan jeg ikke komme inn på nettet,
og da går jeg min vei.

En fest i hverdagen

Enkelte har nok allerede fått det med seg gjennom avisene, og her kommer altså bekreftelsen: Tweeds skal ta steget ut i den virkelige verden for å misjonere sin filosofi også der, i form av en kulturfest i Gamlebyen. Tweeds Kulturfest er i første omgang tenkt å vare i tre dager på senhøsten, når mørketidsdepresjonene er på vei og saker og ting begynner å bli triste. Tema for disse tre dagene speiles i interessene til stipendiaten og meg selv, fordelt på i hovedsak tre kategorier - Smak - Musikk - Tanker. Det er litt for tidlig å gå ut med programmet, men jeg kan røpe at det arbeides med spennende bidragsytere innenfor alle tre kategorier og at kvaliteten prioriteres høyt. Og som seg hør og bør, vi hygger oss med både forfriskninger og godsaker under planlegningen.
Jeg håper vi sees på Tweeds Kulturfest!

Skatten på sjørøverøya

Et godt tips for værfrustrerte folk i nærheten av Fredrikstad er å tre ut av virkeligheten en liten stund og besøke piratene i "Skatten på sjørøverøya", som spilles på Båthusteateret i disse dager. Med forholdsvis enkle midler skaper de et sjørøverunivers som er engasjerende og morsomt, og selv ikke utålmodige far behøver å se på klokken i løpet av den timen det tar å komme seg igjennom eventyret.

Herved anbefalt - riktig god fornøyelse!

Kjempebunker til besvær

Dagens mediekommentar handler om Fredrikstad-politikken og saken som har gått i byens aviser siden siste bystyremøte - nedleggelsen av Utekontakten. Opposisjonen kritiserer nedleggelsen, og posisjonsparti etter posisjonsparti har etterhvert snudd i den pinlige saken, nå sist SV. Lederen i Fredrikstad SV, Grete Rognes, forklarer hva som gikk galt. - Det kom rett og slett litt kjapt på. (...) Saken lå på en måte inne i en kjempebunke, sier hun til avisen.
Ja, er det ikke det jeg har sagt. Politikk er vrient.

Sånn passe

Det sitter en tykkfallen dame på benken, hun ser ut som om hun har sittet der i mange år og at noe annet ikke kunne falle henne inn. Litt surt stirrer hun utover, på menneskene som går forbi og på båtene nede i elven et stenkast unna. Damen sitter med en hund i bånd, en liten hund som av utseende burde tilhøre noen andre, men som virker tilfreds med eieren og med livet generelt.
Lenger nede i gaten kommer en annen hund med en annen eier gående, det er en ung jente som går hurtig avgårde, for hun skal sikkert noe. Det skal man jo gjerne. Hunden ved benken glor på de to gående og logrer. Damen på benken glor også på de to gående, men logrer ikke.

Jeg bare spør

Hvem kan motstå en pause på vei hjem fra byen, på caféen der den franske innehaversken sitter på et av småbordene og prater med kundene, der man drikker en espresso og nesten føler at man tar kaffepause i et annet land og når til og med temperaturen er fransk?
Og hvem kan motså et stykke marmorkake, selv om man egentlig burde hatt viljestyrke og kanskje ikke hatt sukker i espressoen en gang, når kaken først står der på disken og det føles helt riktig å spise den mens man ser på folk som går forbi og som ikke tenker på kaffe eller pause eller Frankrike overhodet?
Ikke jeg.

Klipp her

Dagens mediekommentar. Vi tar oss tid til en liten slik en, en mediekommentar altså, det er faktisk alt for lenge siden denne Tweeds-gjengangeren. I Dagbladets nettutgave, som er full av nyttige tips om dette og hint, ble man igår fristet til å legge godsaker på grillen som alternativ til den klassiske ventepølsen. Jeg synes hele saken er vel og bra, og forslaget som stilles virker også svært fristende, det dreier seg om hjemmelavet potetsalat rullet inn i spekeskinke. Jeg stiller meg likevel tvilende til kokkens evner på kjøkkenet. Sakens ni ord lange ingress sier nemlig:  
Omtrent like mye jobb som å åpne en pølsepakke.

Oppskriften lød imidlertid slik:

Selve potetsalaten lager du som en enkel variant: Poteter, rømme og finhakket purre. Skjær opp potetene i små terninger og kok dem til de er møre. Hell av vannet og ha i rømme og finhakket purre. Pepre. Potetsalaten skal ha en tørrere konsistens enn den du kjøper i butikken. Omtrent en halv boks rømme på fem middelstore poteter. Rør godt sammen. Bruker du ferdig oppskåret skinke kan du legge to skiver sammen med god overlapp. Legg på en skje med potetsalat og rull sammen. Legg på grillen og pensle med en god olje. Stek på middels varme. 

 Vel å bra det, altså. Men går det an å surre så mye med en pølsepakke at det blir like mye jobb å åpne den?

Der man helst vil være

Twitrere klager over folk på Facebook, slik har det alltid vært. At man selv åpenbart tilbringer en del tid på Facebook og at det er sin egen omgangskrets man harselerer med, det synes å være mindre viktig - det essensielle er å være kritisk og ironisere over noen, for slik er man på Twitter. At det er ens egne det går utover, ja det får være en relativt billig pris å betale for å kunne være en del av eliten.
For Twitter er elitens sosiale medium, slik har det alltid vært.

Ingenting som er noenting er gratis

Her om dagen, da jeg syklet omkring og kjente litt på livet, filosoferte jeg over dette med at alt koster penger. -Visst er det vel sant, at alt ikke behøver å koste penger, tenkte jeg. En besnærende tanke i grunnen, siden svært mye av det som opptar mitt dagligliv og min selvpålagte livsnytermisjon, faktisk koster penger. Ganske mye penger. Jeg kan nevne i fleng. Klær man kan føle seg vel i. God mat. Godt drikke. Bøker å lese. Musikk å lytte til.
Men helt enkle ting, det behøver jo ikke koste så mye.
Som det å sitte i en fluktstol uten sko på og kjenne på gresset og gjøre ingenting.
Hvis man ikke veier for mye for billige fluktstoler, da ender man gjerne på gresset med mer enn bare føttene.
Jeg skriver av erfaring.

Ikke bare hamburger

Jeg for min del har aldri delt den enorme amerikaskepsisen som bølget over landet vårt i noen år og som til en viss grad skvulper ennå. Neida, jeg er ikke ukritisk enig i amerikansk utenrikspolitikk, og javisst er det festlig å se videoer av Bush som har problemer med å stokke tungen. Jeg tror bare ikke, ulikt mange europeere, at amerikanerne flest er dumme.
Eller la meg korrigere, jeg tror ikke amerikanere flest er dummere enn folk flest.
Jeg har alltid latt meg fascinere av USA. Ikke bare østkysten med New England og tweed og halvstiv overleppe, men også sørstatene, med sin avslepne aksent og støvede eleganse, varme dager og bourbon-lemonade ice tea på verandaen.
Jeg ser for meg Louisiana. Jeg ser for meg en hvit dress.
Det er også Amerika.

More Mouret!

Jeg har nettopp oppdaget musikken til Jean-Joseph Mouret, den franske komponisten som var Bach og Händels samtidige, men som ettertiden til tross for at han var en av Frankrikes fremste komponister i sin tid nesten har glemt. Mouret levde sitt liv i sus og dus som operasanger, direktør og komponist, men akk, hvor lenge var Adam udi Paradis - ganske typisk gikk han på en aldri så liten økonomisk og sosial smell og døde 56 år gammel på et fattighus utenfor Paris.
Tilbake står deilig fransk musikk.

Hvordan man ser det

Lykkelige er de rekene som lever sitt ti år lange liv i et rovdyrfritt økosystem fra BioGlobe. Og enda lykkeligere er de som får stå på kontoret mitt, nysgjerrig betraktende en flanerende bystyrerepresentant hver dag, på trygg avstand og med glasskulens beskyttelse.
Ryktene har nok gått om hvor glad jeg er i et glass chardonnay med noen reker ved siden av.

Folkelig og fin

Aldri fremstod vi vel så folkelige, stipendiaten og jeg, da vår lille croquet-club i agurktidens navn ble gjenstand for pressens oppmerksomhet.
Min garanti til avisens lesere om at vi aldri kommer til å søke formannskapet om 25.000 kroner til spillerutvikling og at vi lar gressrotmidlene stå helt i fred, ble imidlertid ikke trykket.

På tide

Et sikkert tegn på at det er på tide å ta sertifikat for bil er når femåringen treffer drosjesjåfører han kjenner på parkeringsplassen til Rema og slår av en prat.

Fornøyd med situasjonen

Jeg har alltid tenkt slik at jeg ikke kan kjøpe klærne mine i vanlige klesforretninger, fordi jeg er altfor omfangsrik og forretningene følgelig ikke fører store nok klær. Det stemmer nok ikke helt, siden jeg sansynligvis har en viss tilbøyelighet til luksus og dyre klær i utgangspunktet.
Den ubehagelige sannhet er altså at jeg handler i dyre forretninger fordi jeg er en snobb.
Trøsten er imidlertid at det også i dyre forretninger er en hel masse klesplagg jeg på grunn av min størrelse ikke kommer inn i.
Resultatet blir således at jeg sparer en god del penger på min overvekt.

Født sånn eller blitt sånn

Nå om dagen filosoferer jeg over hvorvidt måten man lærer å sykle på kan si noe om hva slags syklist man kommer til å bli i fremtiden.
Sønnen min, som lærte seg å sykle for en ukes tid siden, viser seg nemlig å være en svært pasjonert syklist. Vi har stort sett vært ute på sykkeltur daglig, og han suser avgårde i full fart og med hjelm på hodet. Jeg ser for meg at min egen regel om at man sykler for fort dersom man må gire opp i andregir, ikke kommer til å gjelde for ham.
Selv lærte jeg meg å sykle i Danmark på besøk hos min grandtante Gerd, på hennes gamle damesykkel.