Uff da

Min amerikanske slektning fortalte meg her om dagen at han leser Tweeds oversatt fra Google Translate. Det gav meg visse bange anelser om at jeg ikke alltid fremstår så velartikulert som jeg skulle ønske.

Dette er hva han leser (originalen finnes her):

After all.

I would suggest the other day that I can not produce anything but sausages and eggs & bacon. Just over coy (sic), for I am in fact an excellent cook red cabbage. Therefore, it is I who forsnyner family of red meat to roast, which was yesterday's Sunday dinner, and of course when it comes to goose on New Year's Eve. There are other things I'm good at, yes I mention as well galore. I make an excellent risotto. It is closest to a signatory to rain, along with soup à la Rose Buds, although I admittedly usually leaves the execution to my madame. I'm not miserable when it comes to aioli, if I well to note not too hungry and I manage to keep tempers at bay when on rare occasions goes wrong. However, because it is a rare occasion goes wrong, I often lose both courage and motivation before I started. Furthermore, I make mashed potatoes, fish bowls with white sauce, roasted pork and nod and not least arrabiata that it tastes the way delicate five year old gets angry. Moreover, it is generally known that I am a real crackerjack of cooking merry cousin cocktail mix. But where I think unfortunately it stops.

Jeg skjønner om jeg aldri blir invitert på besøk over dammen.

Lindhjemsk førjulshygge

Det blir ikke advent uten Oldemor Lindhjems medisterkaker i Dunkejongaarden, og første desember står gården pyntet og klar med meg selv som Bør Børson og diskenspringer for anledningen. Idag ble medisterkakene blandet, trillet, rullet rundt, stekt og pirket i. Et par ble også spist. Av meg. Dessuten kvalitetskontrollerte jeg årets genever, for selv om vi ikke serverer genever til medisterkakene er det viktig med kontroll og dessuten er det tradisjon. Bare se så blid jeg ble.

Men det er utenpå

På toget.
Nålstripet uten slips leser Dagens Næringsliv. Tweed med tversoversløyfe leser Morgenbladet. Begge har godlukt på.

Tross alt

Jeg kom til å antyde her om dagen at jeg ikke klarer å lage annet enn pølser og egg & bacon. Det var i overkant kokett (sic), for jeg er nemlig en utmerket rødkålkokk. Derfor er det jeg som forsnyner familien med rødkål til fleskesteken, som var gårsdagens søndagsmiddag, og selvsagt til når det kommer til gåsen på nyttårsaften. Det er også andre ting jeg er god på, ja jeg nevner likegodt i fleng. Jeg lager en utmerket risotto. Det er nærmest for en signaturrett å regne, sammen med fiskesuppe à la Rosenblad, selv om jeg riktignok som regel overlater selve utførelsen til min madame. Jeg er heller ikke ussel når det kommer til aioli, dersom jeg vel å merke ikke er for sulten og jeg klarer å holde temperamentet på avstand når det en sjelden gang går galt. Men, fordi det en sjelden gang går galt, mister jeg ofte både motet og motivasjonen allerede før jeg har begynt. Videre kan jeg lage potetstappe, fiskeboller med hvit saus, stekt flesk og duppe og ikke minst en arrabiata som den i smaksveien sarte femåringen blir sint av. Dessuten er det alment kjent at jeg er en riktig kløpper på matlagningens lystige fetter cocktailmiksingen. Men der tror jeg dessverre også det stopper.

Øyeblikk

Jeg hadde hørt om brannen tidligere på morgenen og hørt at stipendiaten og resten av de evakuerte var innlosjert på puben. Det kan passe godt etter en dramatisk natt, tenkte jeg, men da jeg syklet forbi var vinduene mørke og det var absloutt ingen som satt der inne og drakk. Nei, så var kanskje ikke et skjenkested det naturligste sted å være for midlertidig husløse likevel? Men idet jeg titter forbi det lille hotellet i Gamlebyen for å se om han kanskje har søkt tilflukt der, ser jeg stipendiaten sitte i den glassoverbygde vestibylen. I pyjamas. En hjelpsom medborger er innom med en dress og et par sko i størrelse 42, og til og med en tversoversløyfe.

Livets ideal

ferske(n)muffins er en matblogg. Tweeds er ikke en matblogg, siden jeg er langt mer glad i å spise mat enn å lage mat, men jeg går stadig rundt med intensjoner om å forbedre meg. Lage mer mat til familien. Være den tykke og glade kokken som forsyner venner og øvrig omgangskrets med lekre retter. Kanskje til og med gjøre litt nytte for meg i hjemmet. Men nei, ingenting skjer, det blir fremdeles wienerpølser eller egg & bacon med tomatbønner til middag. Eller sushi som noen andre har laget eller østers som noen andre har fanget. Men fersken(n)muffins, som jo var utgangspunktet her husker vi, og som er skrevet av en språkelskende kokk eller matelskende oversetter (alt ettersom) med forbindelser til både den norske og den engelske provinsen, egner seg helt utmerket for en som jeg, som elsker velsmakende og velskrevne godbiter og bilder man blir sulten og frustrert av. En vakker dag skal jeg lage en rett derfra, og det er da det begynner. Mitt liv som kokk.

Men først skal vi spise på Fabel.

Fabuleringer

Gode nyheter. Restaurant Fabel, som åpner i det nye litteraturhuset i Fredrikstad 1. desember, skal servere østers. De har etter hva jeg har skjønt også tenkt til å være gode på cocktails, etter min mening selve akilleshælen til skjenkestedene i byen vår, og seiler dermed opp som favoritter allerede før åpningen neste uke. Dersom de også serverer tartarsmørbrød med tiden, legger jeg med dette inn søknad om fast bord.

Jeg gleder meg. Nå gjelder det bare at de leverer.

Takk og lov

Idag var jeg i radioen for å snakke om Thanksgiving. Hvem mener noe om Thanksgiving? Folk mener masse om Halloween og Valentines Day og farsdag, men hvem, her i Norge altså, mener egentlig noe om Thanksgiving? Det gjelder å finne nisjen sin, og det viser seg at jeg mener noe om Thanksgiving. Jeg twitret nemlig småfilosofisk rundt Halloween-tider om vi ikke kunne valgt Thanksgiving istedenfor Halloween når vi først skulle importere en amerikansk tradisjon? For det synes jeg hadde vært så mye hyggeligere. Ikke at vi behøver å være for bokstavlige, vi har for eksempel ikke så mange indianere som kan gi oss råd om jordbruk, men vi kunne kanskje sprite opp høsttakkefesten vår en tanke og bytte ut grønnsakssuppen og kirkekaffen med en festsoirée for dem vi liker å være sammen med. Novembermørket er da også som skapt til å lyse opp i, og med en fem måneder lang mørkeperiode synes jeg vi nordmenn skal benytte de få sjansene vi har til å lage festligheter midt i uken. Og selv om dette med avling og jordbruk ikke står så sentralt i livene våre lenger, så bør ikke en takkefest være så fremmed. Kanskje noen hver faktisk trenger en påminnelse av og til om å tenke over hvor godt man egentlig har det og hviske en stille takk under måltidet?

En slik påminnelse trenger ihvertfall jeg. God 22. november!

Miljøskade

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om hverken skriving eller lesing når andre prater rundt meg. For eksempel når fjernsynet står på eller når jeg sitter i nærheten av noen som snakker i telefonen eller fører en samtale med sidemannen sin. Jeg klarer heller ikke ha på noe særlig av musikk, spesielt ikke opera, jeg blir distrahert av det gjenkjennelige og av all meningen. Til og med Mozart er vanskelig å høre på, og jeg føler meg sjelsbeslektet med Sibelius som ikke orket lyden av vannet som rant fra takrennene. Men Bachs Das Wohltemperierte Klavier klarer jeg å høre, ja det er faktisk nyttig å ha den på i bakgrunnen om det er annen lyd rundt, for musikken omfavner og kveler det andre og stenger det meste annet ute av hodet mitt. Deilig er det også, det er som at musikken berører meg, som om polyfonien kilte meg innvendig; fugene ruller over hjernecellene mine og stimulerer dem når jeg hører på de første hurtige satsene. Tikketikketikketikketikketakk går det igjennom hjernen min mens jeg lytter, og jeg kan skrive samtidig. Men den første satsen, preludium i C-dur, klarer jeg ikke å høre uten å synge Gonouds Ave Maria samtidig. Da kan jeg hverken lese eller skrive.

En mulig bivirkning er at jeg skriver om musikken istedenfor det jeg egentlig skulle skrive om, som i dette tilfellet var tartarsmørbrødene på Grand Hotel. Bildet får tale for seg selv.

Darjeeling

Ta tekrus. Jeg har aldri forstått sjarmen. Krus i seg selv er ille nok, men til te? Det skurrer virkelig. Te er vel dannelse? Te er da kultur?
Kanskje man burde heller burde litt ettertenksomt burde si tea. Eller thé. Det er noe annet, merker man. Thé drikkes fra lave kopper av fint porselen.

Min er fra Japan.

Brysom bevaring

Jeg oppfattes ofte som erkekonservativ i bevaringssaker, kanskje noen ganger også på grensen til kompomissløs og reaksjonær, når jeg for eksempel vil at Fredrikstad kommune skal omgjøre Vaterlandsvedtaket eller at bevaringsverdige hus skal tilbakeføres til den stil de er bygget i. Gang på gang må jeg kjempe hardt og innbitt for at selv Høyre skal innta konservative standpunkt, og andre partier, foruten Venstre, er det bare å gi opp. I enkelte tilfeller, som i Badelandsaken på Kongsten, kan man ikke gjøre annet enn å vente og håpe at opinionen snur, for opinionen seirer nemlig alltid over fornuften når det kommer til signaler en politiker virkelig lytter etter. Men hvorfor er man ikke opptatt av kulturminnene i nærområdet sitt? -Ordførere og lokalpolitikere er Riksantikvarens største hodepine, sier Jørn Holme i et intervju med Aftenposten. Han mener kulturminnevern blir sett på som plunder og heft, hvilket han nok dessverre har rett i. Ofte er jeg tilstede i ulike fora der utbygningssaker blir diskutert, og hvor det interessante er hvor langt man kan gå før bevaringsmyndighetene reagerer. Kulturminnet i seg selv er man gjerne ikke så bekymret for, og fylkeskonservator og riksantikvar blir i beste fall sett som en slags ytterste grense til hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester fra bevaringsmyndighetene er det bare å kjøre på, og noen egentlig ansvarsfølelse for egne kulturminner har man tilsynelatende ikke. Hadde riksantikvaren sagt det var greit å bygge ut og sperre utsikten til Kongsten fort, er min påstand at det allerede ville vært gjort. I saker som angår bevaring behøver politikerne nemlig ikke å tenke selv lenger. Vi trenger ikke å føle noen skam. Vi trenger ikke ta ansvar. Har bevaringsmyndighetene blitt en pute som historieløsheten kan hvile på?

Bare ta og riv det ned

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremstår ofte som at de ønsker å være så forskjellige som mulig, og representantene i de to partiene liker nok å tenke at det er en stor ideologisk avgrunn mellom dem. Men er de så ulike i praksis? Det er klart, på nasjonalt nivå har man endel forskjeller, og når det kommer til innvandring er Arbeiderpartiet også på lokalt plan langt mer sympatisk. Men der innvandring skiller dem, forenes de av anti-konservatismen. I Fredrikstad er de to partiene enige om ganske meget og mangt, og de slåss stort sett om de samme velgernes gunst. Bevaring og gammel kultur har ingen av dem noensinne brydd seg om, selv om Frp riktignok ikke kan måle seg med Arbeiderpartiet når det kommer til rivning av eldre gårder til fordel for nye kassehus. Men det er klart, gi dem 80 år så skal de nok gjøre sitt beste. Ingen av dem er interessert i å snu i Vaterland-saken. Begge var helhjertet positive til et badeland ved Kongsten fort, ingen av dem er nevneverdig interessert i Bibliotekets Aula, de belaster gjerne en allerede forgjeldet by med 100 millioner til en fylkeskulturscene nesten ingen vil ha, og turisttog i Gamlebyen er åpenbart midt i interessefeltet. Konklusjonen er at alt som er nytt og flott er bra, mens gammelt og kjedelig kan det i grunnen være det samme med. Og formannskapsmodellen er bare så 1837.

Jeg tror ikke vi kommer noe særlig nærmere søskenpartier i Fredrikstad enn disse to.

Ord betyr faktisk noe

Ord og uttrykk som betyr noe, men som lett tømmes for mening ved hyppig konferansebruk: 

Unik. 

Utvikle.

Spennende.

Synergier. 

Innovasjon. 

Katalysator.

Trippel-helix.

Tretrinnsrakett.

Paradigmeskifte.

Å skape gode arenaer.

Å spille hverandre gode.

Å legge ut på eller å ha foretatt en reise.

Savner du verdiskapning? Det betydde ingenting i utgangspunktet.

Den gode strid

«Kampen mot hverdagslivet» er stipendiaten og mitt noe tabloide valgspråk knyttet til den livsnyterske misjonsvirksomheten vår. Kampen mot hverdagslivet er igang, og det har den i grunnen vært sålenge vi har kjent hverandre, selv om det er først i de senere år at den for alvor er blitt formalisert og spisset. Det fører naturligvis en rekke konsekvenser med seg også for dem rundt oss, som for eksempel igår da vår glade kameratskap på seks venner skulle samles. Hvert medlem har ansvar for hvert sitt arrangement, én gang i året. Og selv om det hos oss som alle andre steder er enkelte som sjelden eller aldri tar ansvaret sitt, lykkes det oss faktisk å møtes ihvertfall tre til fire ganger i året på denne måten. Igår var det Oslo-borgerens tur. Vi ble invitert på taco.

( Rød alarmtelefon ringer.)
-Taco. Drar vi til hovedstaden med tog, fire herrer, for å spise taco? (Kort betenkningstid i den andre enden) -Nei. Det gjør vi ikke.

Samtalen fant sted i hemmelighet.

I timene som fulgte utspilte seg en intrikat kampanje av list, opinionspåvirkning og skitne triks, med det heldige resultat at en fiendlig overtagelse av Oslo-arrangementet til fordel for livsnyterne snart var et faktum.





Tapas. Cocktails på Fuglen. Seksretters middag.  Ingen spiste taco denne dagen.

Og kampen fortsetter.

Endelig fredag. Men hva nå?

Ingenting er vel som fredag, med utsikter til en hyggelig helg, cocktails og perfekte fridager. Men blir helgen alltid like vellykket som man tror? Nei, og nettopp dét er trolig grunnen til at fredag for mange er den foretrukne helgedagen. Blir lørdagen kjedelig og tverr, vet man det jo ihvertfall ikke ennå. Dessuten, vi nordmenn har en hangup på helgen, medfødt antagelig, siden selv jeg merker den, med mitt ellers våkne og objektive syn på ukens dager. Hverdagen skal helst være preget av hektisk måtehold, og vinflasken skal først komme på bordet fredag. På den måten får man mest mulig kos ut av helgen, og at man samtidig får en hel haug, ja faktisk et helt liv av kjedelige hverdager, det synes ikke å affisere oss nordmenn stort. Kjedelige hverdager og altfor høye forventninger til helgen gjør at fallhøyden blir stor, og at fredag ender opp med å bli den beste dagen i uken.

For et merkelig liv vi lever.