Vår fedrene by

Hvor Glommen har suset fra sagaens gry, skrev Arne Svendsen i sin patriotiske Fredrikstad-sang til byjubileet i 1917. At tidens store revykonge med dette gav et ærbødig nikk oppover elven til selve opprinnelsen kan det ikke være mye tvil om, og han hadde da også sin grunn: Det var ved Sarpsborg at det hele for vår del begynte. Men kan historien om de to byer som egentlig er én noengang slutte?

Fredrikstads historie begynte i 1016, da byen Borg ble grunnlagt et stykke oppe i elven av ingen ringere enn Norges evige konge Olav Haraldsson. Der lå den i et halvt årtusen, inntil byens borgere en dag så seg mektig lei av svenskenes utidige plyndring og nedbrenning av byen, og søkte danskekongens velsignelse til å flytte. Så ble gitt, og 12. september 1567 flyttet Sarpsborg med byprivilegier, mann og mus ned til Glommens munning. Og der har den ligget siden.

Byen ved Glommen kalte seg også Sarpsborg, men tok etterhvert istedet navn etter kongen som ratifiserte flyttingen. Og dette er viktig: Sarpsborg er fra dette tidspunkt Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. At tingenes iboende elendighet understreket saken ved å la restene av gamle Sarpsborg forsvinne ned i fossen i 1702, skal man kanskje ikke gjøre et for stort nummer ut av. Forvirringen oppstod imidlertid når bosettingen oppe ved Gleng utover 1800-tallet igjen vokste seg så stor at den søkte om byprivilegier. Et historieløst Storting fattet i 1839 et skjebnesvangert vedtak: Privilegiene innvilges og byen kalles Sarpsborg. Sarpsborg, som i 1567 lå ved Glommen, fantes nå altså to steder, og ble på samme tid både far og lillebror til seg selv. Ikke så underlig at det oppstod en identitetsforstyrrelse.

Siden den gang har de to byene rivalisert og småkjeklet som bare søsken kan, og kranglet om alt fra fotball til lokalisering, togtraséer, tilknytning til hovedveier og skattekroner. Bypatriotisme er viktig for utvikling av identitet, og rivalisering mellom søsken og byer i sin alminnelighet er naturlig. Men i en tid der regioner blir stadig viktigere og konkurransen om tilflytting hardere, er det på tide å tenke annerledes: Sarpsborg og Fredrikstad må sammen gjøre seg sterke og ta posisjonen som den viktigste regionen i Oslofjord-området. Lokaliseringspørsmål av relevans er nemlig ikke lenger Rolvsøy eller Grålum, det er Sarpsborg/Fredrikstad eller Vestfold og Akershus.

Sarpsborg/Fredrikstad har som region mye å tilby næringslivet. Tilknytning til E6, som brukes som forklaring på at Fredrikstad sakker akterut i næringspolitikken, finnes allerede i Sarpsborg. Om en bedrift med behov for slik tilknytning kan ligge ved E6 i Sarpsborg, samtidig som dens ansatte er bosatt i en av byene og bruker penger i hele regionen, er dette bra for alle. Problemet oppstår når et kunstig skille for økonomi og skattekroner skaper konkurranse der man burde ha samarbeid. Borg Havn er et tilsvarende eksempel, og dertil kommer byenes store ledige arealer, hovedstadsnærheten og ikke minst utviklingen av kompetanseklynger som Øra Industripark, som i seg selv bidrar til å tiltrekke seg et næringsliv som ønsker gode bomiljøer for sine ansatte.

På toppen kommer byutviklingsområdene på Værste, det store potensialet ved Paddekummen med drømmen om elvemetro fra Sarpsfossen til havgapet, en deilig skjærgård å tilbringe fritiden, og i det hele tatt to blomstrende byer med alle muligheter til fredelig sameksistens med hvert sitt urbane sentrum. Den kritiske suksessfaktoren er evne til samarbeid, vilje til å lykkes og ikke minst raushet rettet mot hverandres byer. Kort sagt kan min partikollega Truls Velgaard trygt siteres fra en konferanse nylig: Det som er bra for Sarpsborg er bra for Fredrikstad.

La sirkelen skapt av den historiske runddansen til søskenbyene komme til ende i en ny og felles Borg kommune, slik at vi sammen kan løfte regionen og bli et sterkt urbant sentrum folk fra alle kanter vil være en del av. Søskenrivaliseringen bør ikke lenger legge føringer for byutviklingen. Den kan vi la ligge igjen på fotballbanen.

Trykket som kronikk i Fredriksstad Blad, 25. juni 2014.

Kongene av Kongsten Haveby

Journalist og Fredrikstad Kings-spiller Are Bye og meg selv foreviget før kampstart.  
Foto: Morten Marius M. M. Apenes.

De små sportsopplevelsene viser seg ofte å være de største. Ihvertfall gjelder det for meg, som har mine beste idrettsgleder på croquetbanen iført stråhatt og tversoversløyfe og i selskap med en håndfull likesinnede, og som syntes fotballkampene var best på gamle Fredrikstad Stadion da FFK spilte i tredje divisjon. Ikke at jeg noengang har vært direkte fotballinteressert, min far mente alltid at jeg fulgte mer med på hvor pølsemannen befant seg på tribunene enn på fotballen, men selve opplevelsen rundt blir større om omgivelsene er mindre, og det er lettere å være engasjert. Bare det at det finnes en pølsemann løfter tross alt enhver idrettssituasjon. Derfor hadde jeg et aldri så lite idrettsmomentum da Fredrikstad Kings møtte Olavs Menn i det som var et veritabelt nabobyderby på en fotballbane knappe 30 meter fra der jeg bor tidligere idag. Pølsesalget var riktignok begrenset til en bod, men siden amerikansk fotball er en tanke smalere her til lands enn sin beskjedne europeiske navnebror var det likevel en spesiell stemning blant dem som hadde møtt opp, og som forholdene tatt i betraktning var mange flere enn jeg på forhånd hadde tenkt. I fluktstoler og med bikkjer, koner ektefeller og døtre på slep heiet publikum frem favorittlagene sine, tyggende på pølser og vafler og i vennskapelig overbærenhet overfor sine nabomenn i tversoversløyfer, som fordi amerikansk fotball er bort imot umulig å forstå seg på ikke var helt oppdatert på reglene. Kampen endte 28-6 til Olavs Menn, men spør meg ikke hvorfor. På den annen side er det da heller ikke poenget.

Prosjekt Dialekt

Min mormor, som bodde i Fredrikstad i nært opptil hele sitt liv og hvis mor også var fra byen, lærte seg dessverre aldri å snakke helt korrekt. Dette til tross for at hun det meste av tiden bodde i gode arbeiderstrøk. –Adjø, sa min mormor til meg, helt uvitende om at man ikke skulle si adjø i datidens arbeider- eller middelklasse, men uttrykke seg i langt mer folkelige vendinger. Hun sa gummistøvler istedenfor pælær, boken istedenfor boka, omforlatelse istedenfor ynnskyld (sic!) og syv i stedet for sju, og det var ikke før i voksen alder jeg forstod at hun ikke bare gikk på akkord med seg selv og sin egen plass i samfunnet, men sågar overførte denne ulykksaligheten til generasjonene etter seg og antagelig er skyld i at jeg nå, mer enn 60 år senere, heller ikke snakker korrekt.

Situasjonen er heldigvis en annen for den oppvoksende generasjon, ikke minst takket være den store dialektiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land og kanskje i særdeleshet byen Fredrikstad. Nå skal det nemlig være slutt på at Fredrikstad-folk ikke snakker slik Fredrikstad-folk skal snakke, og man har endelig satt seg fore å rette opp en språkutvikling som lenge har gått i uønsket retning. Byens ledende avis kommer tidvis ut på vaskeekte Fredrikstaddialekt, til tross for dialekt ikke er et skriftspråk og vi fra før har to skriftspråk stadig flere har problemer med å mestre. På fjernsynet sendes tåredryppende programmer om folk som har vært så uheldig å få vannet ut dialekten sin.

I det hele tatt, vi skal tilbake til opprinnelsen. Men hvor langt tilbake må vi? Jeg kjente få mennesker i min oppvekst som snakket korrekt Fredrikstad-dialekt. Jeg kjente ingen som brukte ordet pælær, men jeg kjente en gammel mann som sa kakeskive når han mente brødskive og en dame som sa ista når hun mente etterpå. Jeg skjønner ikke annet enn at dette bare fører til forvirring og elendighet, men i likhetens navn må man tross alt være villig til å forsøke.

Det er nemlig likhet det egentlig handler om, og dialektprosjektet er i så henseende ikke akkurat nytt. I de glade 1970-årene stod tvert imot denne slags prosjekter høyt i kurs i de sosialistiske kretser, der idealet selv for ungdom oppvokst på Oslos beste vestkant var å snakke som ekte arbeidere. På denne måten ville man oppnå den nødvendige kredibilitet for å styrke samholdet i arbeiderklassen, og man ville kaste av seg det åk som en fortid i overklassen tross alt må sies å være i norsk moderne tid. I Norge skal det ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, og dessuten heter det heretter bare Salomo. Etternavn er i likhet med riksmål et uttrykk for dekadanse, og noe vi bestreber oss på å la ligge hjemme.

Tilbake til opprinnelsen. Jeg som ikke behersker korrekt Fredrikstad-dialekt er alltid usikker på hvor langt tilbake man skal gå for å finne den ekte dialekten. En liten gutt jeg hørte tidligere i dag, bosatt på Kongsten og således forpliktet til å snakke korrekt Fredrikstad-dialekt, ropte til sin mor. –Jeg tråkket i vann, ropte han, og han mente det ikke stakkars, han visste jo ikke at et-endelser er fy-fy når det kommer til dialekter. Han hadde sikkert bare hørt det gjennom høytlesning av feil slags skjønnlitteratur, bøker av den sorten som bruker konservativt bokmål og som egentlig ikke gavner Fredrikstad-dialektens utvikling. Snakk dialekt, skriv nynorsk, heter det. Da sier den nevnte gutten i fremtiden i hvert fall ikke tråkkET, selv om han i stedet kanskje kan komme i skade for å si vatten.

Konservativt bokmål er altså en kilde til problemet, og hjelper oss litt på vei for å anslå hvor langt tilbake man skal gå. Bokmål kommer som vi alle vet fra dansk, og dansk er ikke mye å stå etter om man ikke er riksmålsmann og per definisjon både bakstreversk og flau over dialekten sin. Har vi kommet til dansketiden har vi altså gått for langt. Svensketiden derimot, kan være nærmere sannheten. Tett på grensen som Fredrikstad ligger er det umulig å ikke la seg påvirke av naboene, og mye tyder også på at haldenserne, som er nærmere det svenske språket, er enda hardere angrepet av dette fenomenet.

Oppsummeringsvis er det altså i utgangspunktet negativt å la seg påvirke av dansk, mens det er mer plausibelt å ta etter svenskene. At det ene skal være mer genuint enn det andre, kan være vanskelig å forstå. Det samme gjelder de uskrevne regler for når man snakker om naturlig utvikling kontra en villet forfining av egen dialekt. Dette skal man ikke ta så tungt. Det viktigste er å følge strømmen og gå i takt.

God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 14. juni 2014. Illustrasjon: Nina Klausen

Gamlebyen har gått ut på dato

Dersom man i løpet av de siste månedene har begitt seg mot Gamlebyen per bil vil man ha lagt merke til at gravearbeider sperrer halvparten av den siste lille strekningen fra Torsnesveien og inn mot festningsbyen. Utfordringene dette medfører for handelsdrivende har sendt ringvirkninger ut i mediene, og leder oppmerksomheten mot spørsmålet stadig flere besøkende stiller seg: Bør det egentlig være biltrafikk i Gamlebyen? Spørsmålet må stilles i et videre perspektiv.

Gamlebyen har nemlig gått ut på dato. Det mest praktiske og fornuftige ville være å rive hele bydelen og erstatte den med moderne hus, forretningslokaler, luftige plasser, grøntarealer og en moderne arkitektur som speiler vår tid. Uenig? Vi sympatiserer med deg. Gamlebyen er Fredrikstads viktigste kulturbærer, stolthet og ansvar. Men at bydelen har gått ut på dato, det er sant, og der ligger etter vår mening også Gamlebyens viktigste verdi. Spørsmålet er om vi er villige til å satse på det, og rendyrke det.

Mantraet i tenkningen omkring Gamlebyen har i mange år vært at «vi vil ha en levende by». Byer med kaféer, uteliv som syder av lyd, musikk og mennesker synes vel de fleste er flott. Men vi minnes stadig om at Gamlebyen er i ferd med å dø. Det yrer ikke av liv i de gamle gatene. Butikker må legge ned. Forsvaret får ikke leid ut sine fredede 1700-tallsbygninger. Beboerne blir tynget av rigide regler for vedlikehold og bygningsvern. Gamlebyen må reddes. Vi må tenke nytt. Kanskje må vi lette på alt det rigide og vanskelige. Vi må få Gamlebyen mer «i tiden». Uttrykket «en levende by» legitimerer dermed en holdning hos krefter som ikke har til hensikt å bevare, men som søker fleksibilitet og forandring for et kortsiktig utbytte.

Men hva betyr det at Gamlebyen skal være «en levende by»? Og er det egentlig det vi vil? En levende by er der hvor mennesker bor, handler og lever sine liv i en urban og moderne kultur. En levende by er en by som utvikler seg med tiden, et sted hvor gamle og nye bygninger vokser frem, hvor det moderne lever i beste velgående med byens historiske sjel. Fredrikstad er en slik by, det er Oslo, London og Buenos Aires også.

Gamlebyen har vi derimot «historisert». Det fantes husmorvinduer og asfalt i Gamlebyen. Hus ble revet og nye bygget helt til 1930-tallet. Men så sa samfunnet stopp. Det levende, moderne livet i byen skulle stanse. Årsaken var det historiske byfestningsmiljøet. Allerede på 1930-tallet skjønte man verdien av det, og det har blitt befestet og bejublet opp til våre dager. Det er derfor Gamlebyen har sine mange og til tider rigide regler, det er derfor Gamlebyen ikke er en levende bydel. Og det er egentlig det viktigste.

For at Gamlebyen skal være den sjarmerende, historiske bydelen den er, kreves det vern, pleie og omsorg. Kanskje må det «historiserende» rendyrkes enda mer. Faktisk har man holdt på å historisere Gamlebyen i flere tiår, men ikke konsekvent. Men vil den ikke dø og bli et museum? Nei. For det er det sære og det som er annerledes, og det som er så godt bevart fra historien som gjør Gamlebyen til nettopp det den er.

Så til bilen. Skal Gamlebyen rendyrkes for sin særegenhet må man innenfor vollene være mindre bilavhengig. Beboere må selvfølgelig fremdeles kunne kjøre til og fra hjemmene sine, og varetransport er en nødvendig forutsetning for handel. Samtidig mener vi at Gamlebyen som internasjonalt kulturminne og turistdestinasjon, som handelsområde og ikke minst nærmiljø vil oppleves som et bedre sted å oppholde seg om biltrafikken reduseres, og mindre vibrasjon fra biler betyr mindre skade på grunnforholdene. Det må satses på flere parkeringsplasser utenfor Gamlebyen, det gode fergetilbudet til Gamlebyen må kommuniseres enda bedre til byens mange besøkende og det må legges til rette for mer sykkeltrafikk.

Hva så med døende butikker, vinterstille gater og tomme lokaler i Gamlebyen? Kanskje vi av og til bare må godta at loven om tilbud og etterspørsel regulerer hvilke butikker det er rom for, uten at dette betyr at Gamlebyen er død. Gamlebyen kan ikke med samme rammevilkår konkurrere med Dikeveien eller Torvbyen, og derfor bør man også tilby noe annet en det man finner i et hvilket som helst kjøpesenter. Publikum må tilbys nisjer og kvalitet, og det må satses på den fantastiske opplevelsen det er å vandre i en historisk festningsby. I Gamlebyen må det være annerledesheten – ikke det å lokke kunder inn som må være viktigst. Det må handle om vår felles identitet. Det er i dette perspektivet spørsmålet om bilens fremtid i Gamlebyen må stilles.

Trond Svandal 
Knut Thomas Hareide-Larsen

Kronikk i Fredriksstad Blad 11. juni. 

Og hvorfor skulle det være annerledes?

En katt besøker meg mens jeg spiser mitt smørbrød ved et lite bord på utsiden av den caféen jeg slo meg ned ved på vei hjemover fra byen. Den er sort med hvite detaljer, og den smyger seg inntil føttene mine, setter seg ned for å kikke arrogant og halvkjælent opp på meg, åpenbart vant til å frekventere caféen og belønnes med små matbiter av gjestene for sin charme og utstråling alene. Den får en brødbit, men lar den misfornøyd ligge på asfalten foran meg og setter potene på lårene mine en kort stund likesom for å se hva jeg har på tallerkenen før den forsvinner til et annet bord.

Den ser gravid ut, men den besøkte meg også da jeg satt her for flere måneder siden, og en venn jeg spiste sammen med bemerket hvor stor og høygravid katten var allerede den gang. Den kan altså ikke være gravid, men er stappmett og likevel aldri fornøyd.