En stakkars detaljist

Når det nå har vært litt stille på Tweeds, er det utelukkende fordi det har vært noen hektiske dager i det siste. Det har som tidligere annonsert vært julegateåpning i Gamlebyen, og med det også adventscafé i Dunkejongaarden - huset der jeg til daglig jobber, og dette har selvsagt tatt en hel del tid. Ja, på fredag var det så vidt jeg fikk tid til å spise sen lunch med stipendiaten, men heldigvis fikk vi da presset i oss en gedigen juletallerken fra Major-Stuen. Vi har vært mange frivillige på kjøkkenet denne helgen; en svært sjarmerende samling mennesker har servert Oldemor Lindhjems medisterkaker, øl og vin og pølser og det ene med det andre, til stor glede for alle gjestene. Og gjestene, de var helt førsteklasses, man kunne virkelig se at her var det kremen av Fredrikstad som hadde tatt turen for å bli sett spisende og ivrig samtalende i Dunkejons stuer. Det er liksom litt fint det, forstår dere. Selv var jeg gjestgiver i prikkete forkle og tversover, en pengetellende storspiser som maste på kassapersonalet om mersalg av vin og øl. Det er tross alt der de store pengene ligger, og jeg er jo foreningens forretningsfører. Onde tunger kalte meg i smug for Bør Børson, men det tar jeg bare som et kompliment.

Bildet ovenfor er fra kvalitetskontrollen på torsdag, da både medisterkaker og genever ble behørig testet og godkjent.

Dille til besvær

Alle spiller Wordfeud om dagen. Dette Scrabble-aktige spillet man kan laste ned på såkalte smart-telefoner og spille mot kjente eller ukjente. Jeg sier Scrabble-aktig, for jeg har aldri spilt Scrabble før, heldigvis, får jeg nesten legge til. Men Wordfeud, det har jeg forsøkt. Nå er jeg i grunnen en litt utålmodig og hissig type når det gjelder spill, jeg blir veldig fort irritert om jeg ikke får det til og om jeg må tenke ekstra hardt. Derfor er jeg elendig i sjakk. Jeg får mavesår av Sudoku og helt alminnelig kryssord, og Wordfeud har vært irriterende fra dag én. Ikveld forsøkte jeg det igjen, faktisk i skrivende stund, og riktignok er det en fryd å spille mot en jeg kjenner fra før, for da kan man jo snakke med hverandre samtidig, men selve spillet stiller jeg meg i beste fall tvilende til. Man belønnes for eksempel svært lite for å tenke logisk og for å holde seg til eksisterende ord, ihvertfall ord som finnes i riksmålsordlisten. Mitt edle forsøk på "PR" ble for eksempel avvist, mens motspillerens "KJESK" derimot, ble behørig premiert. "LENDEN" passerte også, men "EU", nei det var fy-fy. Hvem har vel hørt om EU.

Jeg føler meg i grunnen hensatt til påskekrimmen på melkekartongen, der løsningen alltid viser seg å være helt absurd, noe man så ingenlunde har forutsetninger for å tenke seg frem til, men som man bare må gjette. Sånn, akkurat sånn er Wordfeud.

Dessuten taper jeg med over 130 poeng.

Om løsning af problemer

Jeg slo nettopp ihjel en flue med bystyrepapirene for 10. november. Den må ha blitt fristet av den åpne balkongdøren min, det har nok blitt veldig kaldt å være flue utendørs i november, men bystyrepapirene ble dens bane, tykk som bunken var. Fluens død minnet meg om Piet Heins utmerkede lille poème rundt samme tema:

Jeg sad og skrev og søgte svar
på de problemer, jeg nu har.
Da kom en flue til mit bord
og slog sig ned blandt mine ord
og tænkte på en fluemage...
og på en oversukret kage...
og på en solplet på en væg...
og på om lidt at lægge æg.
Dèr sad den i min fine skønskrift
og tænkte på sin sult og kønsdrift.
-- -- --
Jeg ramte fluen med et smæk,
og nu er dens problemer væk.

På det mer uproblematiske plan: Imorgen skal stipendiaten og jeg tradisjonen tro dele ut flyveblader med invitasjon til foreningen Gamle Fredrikstads årlige adventscafé, hvor vi skal servere Oldemor Lindhjems Medisterkaker til Gamlebyens besøkende, ihvertfall dem som tar turen innom Dunkejongaarden. Adventscaféen forøvrig tar resten av uken, idet det skal skrelles poteter til vår utmerkede potetstappe, stekes medisterkaker, handles inn til caféen og ikke minst gjøre huset presentabelt for storinnrykk. Det er mye som skal gjøres, vi virrer rundt som de reneste husmødre, men så er det også en svært hyggelig og dannet foreteelse da, til etterfølgelse for dere alle sammen. Dessuten gleder jeg meg til kvalitetssikringen - medisterkakene må selvsagt smakes til opptil flere ganger, og kanskje det til og med vanker en aldri så liten genever på kjøkkenet? Jeg er så glad for dét, som proprietær Figenschou sa.

Men nå venter Beate Grimsruds En dåre fri, som jeg begynte på igår.

The Imperfectionists

Igår kveld ble jeg ferdig med The Imperfectionists av Tom Rachman. Jeg begynte på den sist torsdag og har lest i den så ofte jeg har kunnet, og ikke vet jeg om det var det kontinentale ved den som tiltrakk meg, bokens handling utspiller seg i all hovedsak i Roma, eller om det var dens åpenbare velskrevethet, men alle tilfeller var den vanskelig å legge fra seg. Boken er bygget opp av kortere historier som også gjør det lettere å bli fristet til bare å lese én til før man gir seg for kvelden; historiene til 11 personer som alle har tilknytning til en internasjonal avis basert i Roma, grunnlagt av uvisse årsaker av en amerikansk forretningsmann på 1950-tallet. Nå er avisen på vei ned i det usikre, men hvem kan redde den? Utgiveren, hvis eneste befatning med avisen er at han lar hunden sin, den eneste i verden han virkelig forholder seg til, bruke den som spisebrikke? Eller redaktøren, som mener at internett er for nyheter det bilhorn er for musikk? Livet som nyhetsfolk i en fremmed storby skildres gjennom de 11 forskjellige skjebnene. For skjebner er det virkelig snakk om, og enkelte steder var det vondt å lese. Og etterhvert tegner det seg et bilde av også avisens historie opp igjennom de siste 50 årene.

Lett språk, deilige beskrivelser og interessante personskildringer med tidvis ganske sørgelige undertoner. Slik vil jeg på legfolks vis karakterisere The Imperfectionists. Og jeg vil anbefale den for dere alle.

Kafferaffle

På jobben pleier det alltid å være nedtur om man tilfeldigvis er den personen som trykker på kaffekannen og bare får en sprut med en hel masse luft i koppen. Da må man nemlig sette på mer, og hvem liker vel det?

Men nå har vi funnet løsningen: Kafferaffle! Den som nå får sprutluften i koppen og setter på ny kaffe, får en strek på kafferafflelappen på veggen, og hver strek representerer en innsats i et lotteri. Hva man kan vinne har vi ikke engang bestemt ennå, men det blir sikkert noe skikkelig fint.

Vi er alle svært ivrige på å sette på ny kaffe om dagen.

I stipendiatens dukkehus

Jeg har et lite knippe svært gode venner, og den lille gjengen vår forsøker etter beste evne å møtes noen ganger i året for å spise middag sammen og ha en hyggelig kveld. Igår var det selveste stipendiaten som åpnet hjemmet sitt, Et dukkehjem, som jeg kaller det, fordi han nærmest konsekvent har innredet leiligheten sin i 1890-tallsstil. Det er som man liksom venter på at Nora skal komme tilbake, skjønt noe kvinnemennske har jeg ikke sett der inne på en stund.

Disse omgivelsene passer i grunnen oss fire hurraguttene svært godt, konservative som vi vel må sies å være, og blant gamle møbler, tunge bøker og med klassisk musikk strømmende ut av høytalerne var stemingen naturlig nok på topp hele kvelden igjennom. Stipendiaten serverte pinnekjøtt, men ikke før alle hadde smakt på en liten forrett bestående av syltelabber og sennep. Det var en eiendommelig opplevelse, men slett ikke vondt, og med øl og dram og dessuten pinnekjøtt nært forestående, gikk det vel egentlig ganske bra. Hovedretten, altså pinnekjøttet, smakte helt utsøkt. Det er nesten bedre å spise pinnekjøtt nå enn i julen, for da er man allerede ganske lei. Hjemme har vi det alltid på første nyttårsdag, alle søndagers mor, og da er jeg som kjent både deprimert og matlei og ganske ute av stand til å nyte denslags.

Igår derimot, møtte jeg opp så glad og fornøyd at min kone nesten trodde jeg skulle på damebesøk. Stipendiaten og jeg tok vår første gin & tonic før klokken 17.30, og vi var i det hele tatt en riktig så lystig gjeng da vi avsluttet, etter å ha spist og drukket i tilsvarende en lovregulert norsk arbeidsdag.

Oppsummeringsvis: Det ble en svært rolig søndag.

Kulturell ubeskjedenhet

I programposten "Småkulturelle nyheter fra Tweeds" kan jeg nevne at jeg igår kveld begynte på en ny bok - The Imperfectionists av Tom Rachman. Boken består av historiene til 11 av bokens karakterer, som alle på sine måter er knyttet til en internasjonal, engelskspråklig avis med hovedkontor i Roma, som dermed på en måte blir bokens sentrum. Dette understrekes av at man mellom hver historie også får et kort innblikk i avisens historie opp igjennom de siste 50 årene. Min foreløpige konklusjon er at jeg liker den veldig godt. Hver historie er usentimentalt og lett fortalt, samtidig som menneskene som er beskrevet har noe trist og til dels kanskje til og med ødelagt ved seg. Jeg gleder meg ihvertfall til resten, og det er som regel et godt tegn.

I samme programpost må også nevnes min nyervervelse på kunstfronten, et aldri så lite kunstverk med Gamlebyens mellomport som motiv. Dette er så og si mitt diplom for å ha støttet foreningen Digitalt Personvern, for vedkommende jeg kjøpte bildet av ville at pengene skulle gå til dette gode formålet. Så kan man selvsagt spørre seg om det er jeg eller selgeren som egentlig støtter, men hvem stiller da slike spørsmål? Personlig ser jeg på bildet som diplom for et stykke vel utført samfunnsarbeid.

Riktig god fredag!

What happens in folkevalgtopplæringen

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt da jeg troppet opp på hotellet igår morges for siste del av kommunens politikeropplæring og fant popcornmaskinen kald og mørk. Vi hadde tross alt vendt oss til en viss standard, popcorn og softis, og når den ene pilaren plutselig er vekk blir man litt i villrede. Heldigvis, noen besluttsomme folkevalgte må ha sagt ifra til betjeningen, for i første pause var popcornet igjen på plass. Softisen klarte jeg, kryss i taket, å holde meg unna. Folkevalgtopplæringen viste seg å være et bra tiltak - det var svært hyggelig å bli kjent med representanter fra de andre partiene - stå i popcorn- eller softiskø, spise god mat og i det hele tatt snakke uformelt sammen. Gruppearbeidene hjalp i så måte.

Nå skal jeg ikke referere hva som skjedde under konferansen, det er nemlig almenn enighet om at det som skjer på folkevalgtopplæringen blir på folkevalgtopplæringen, men jeg kan røpe såpass at min gruppe, bestående av ordføreren, kommunalsjefen for organisasjonsutvikling, KrFs gruppeleder, en representant for Arbeiderpartiet og meg selv, tegnet en utmerket bil av typen biogassbuss som skulle illustrere kommunen og dens utfordringer i fremtiden. Ordføreren kjørte bilen og rådmannen var plassert i motoren. Selv har jeg som kjent ikke førerkort.

Etter konferansen og en kortere seanse som borgermester i Gamlebyen, besøkte jeg for første gang Østfold Kunstnersenters FilosofiCafé, der Lars Fr. H. Svendsen innledet til en samtale om frihet. Som Høyre-mann er dette et begrep som opptar meg, og selv om samtalen etterhvert ble litt vel filosofisk for mine tilbøyeligheter var den absolutt interessant å få med seg. Alt kan brytes ned, og jeg merker at jeg ikke er tålmodig nok til å filosofere over hver minste lille detalj. Derfor var det også befriende da han etter spørsmål fra salen om hvordan man kan definere det meningsløse, etter å ha tenkt seg om et lite sekund skjærer igjennom med følgende kommentar: "Se på Paradise Hotel en kveld, så har du tatt et dypdykk ned i det kompromissløst meningsløse".

Kafé Nyt, som Østfold Kunstersenters café heter, serverer også utmerket mat - før foredraget spiste jeg et smørbrød med eggerøre og røket laks, og til og med en gin & tonic eller to fikk jeg lurt i meg under filosofidebatten. Sånt føler man seg fri av.

Store menn, små gleder

Alle som er nye må på opplæring av et slag. Det er som regel ikke morsomt, siden en hel del tørt og kjedelig materiale skal gjennomgås, og man har i grunnen mest lyst til å komme skikkelig igang med arbeidet fremfor å kaste bort tiden. Jeg hadde av en eller annen grunn ikke tenkt på at også politikere skal opplæres, men selvsagt skal vi det, for hvordan skal vi ellers kunne alt det vi etterhvert kan så mye om? Hemmeligheten er altså et todagers kurs på et hotell nede i byen. Der samlet vi oss klokken 08.30 idag morges, altså pr. definisjon grytidlig, og sånn ca. 08.31 hadde de første oppdaget softismaskinen inne i hjørnet. Da spilte det ingen rolle om vi var voksne mennesker på konferanse - politikere og kommunalsjefer og andre dignitærer ble som barn igjen ved tanken på en utømmelig softiskilde, som man attpåtil fikk trekke i spaken på selv. Hvilket resulterte i en ekstra stor is på undertegnede. Jeg fant også til min store glede en popcornmaskin, og det er vel unødvendig å si at det ikke ble noen lavkarbodag idag heller.

Ja, denne politikken.

Slutten på leken

Jeg fikk lest en hel del igår, farsdag som det var, og det var veldig deilig. Det er en god stund siden jeg har lest skikkelig nå, ikke siden jeg ble ferdig med Min kamp 4 i begynnelsen av oktober har jeg hatt en vellykket leseøkt. Som ikke har med politikk å gjøre, må det legges til. Jeg fullførte Graham Greenes Slutten på leken, en ganske tynn bok jeg ikke trodde ville gripe meg nevneverdig, men som overrasket; både innholdsmessig og med det faktum at jeg ble mer eller mindre oppslukt av det som skjedde. Boken er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, en mørk, nærmest Moulin Rouge-aktig sådan, en historie som utspiller seg i krigsårenes London og som skildrer både sjalusi, mistillit og bedrag før man kommer til en slags avslutning - som tittelen røper. Hovedpersonen er en kynisk forfatter som innleder et forhold til en gift kvinne i den hensikt å bruke henne som research til sin nye bok. Det er kanskje unødvendig å si at han ender opp med mer enn han betaler for, men slik er det vel som regel alltid?

Ihvertfall i litteraturen.

(Bildet er hentet fra filmen The End of the Affair fra 1999.)

Men bare på farsdag

Jeg må innrømme det, jeg synes farsdag er en knakende fin dag. Folk skriker opp om den grådige handelstanden som finner på de merkeligste ting for å få oss til å kjøpe mer, men kjære vene - det må da helt fint gå an å skjemme bort far en gang imellom også? Idag har jeg fått sove lenge, ja det får jeg som regel alltid, men også idag har jeg fått sove lenge. Det var deilig. Jeg har kunnet gå omkring i slåbrokk og kronetøfler halve dagen, ja det får jeg som regel alltid, men også idag har jeg kunnet gå omkring i slåbrokk og kronetøfler. Skjønt "gå omkring", det er ikke så mye jeg går omkring, om vi et øyeblikk skal være helt ærlige med hverandre. Idag har jeg ligget i sofaen det meste av dagen og lest, ved siden av min av feber utslåtte sønn, som har sett på NRK Super. Han annonserte at det i tillegg til farsdag også var guttedag.

Jeg fikk gaver også; et flott håndavtrykk i blå maling og et riktig så lekkert skjerf. Jeg fikk skjerf på farsdagen ifjor også faktisk, og det synes jeg godt kan bli en tradisjon. Jeg liker tradisjoner av det slaget som gir meg små luksusgaver utenom jul og fødselsdag. Men det stoppet selvsagt ikke der - far måtte også få en kake, en god og deilig marsipankake som til og med min egen far fikk smake på, der han midtveis i feiringen min kom på besøk med sin splitter nye kone og barnet deres, som er min yngre søster. Det var hyggelig, for helt farsdag blir det ikke, uten far. Ingen ting kroner en feiring som en skikkelig kraftig søndagsmiddag, og hva passer vel bedre på selveste farsdag om ikke svineribbe med sprø svor, brun saus, surkål, ripsgele og til og med en aldri så liten potet? Og på farsdag, gjerne andre dager også, men særlig på farsdag, da unner jeg meg til og med en liten dram ved siden ølet.

Nei, for min del kan handelstanden bare holde på. Jeg er klar for neste festdag.

Budsjettkonferansen

Klokken ni idag morges var jeg på plass i administrasjonshuset i Fredrikstad, der Høyre skulle ha sin budsjettkonferanse. Dette til tross for et svært hyggelig selskap igår, hvor jeg sammen med noen venner inntok både spekemat, øl og dram - en konstellasjon som best kombineres med lange sovemorgener, men det gikk fint. Jeg var i riktig så god form, og etter en kopp kaffe eller to til og med relativt våken da vi kom igang.

Som nevnt tidligere er kommunalbudsjettet et mål- og styringsdokument uten mange tall å finne, og slik ble det vel strengt tatt med budsjettkonferansen vår også. Ikke så rart kanskje, at ordene kommer i fokus, med tolv taletrengte politikere som alle ville komme med innspill og idéer til budsjettarbeidet. Det er det selvsagt rom for i Høyre, selvom jeg mistenker at det etterhvert kan være nødvendig å innføre bruk av maksimum taletid og/eller munnkurv på enkelte. Et kjent problem i flere partier, ryktes det.

Dannede som vi Høyre-folk alltid er diskuterte vi oss frem til en felles forståelse, og dagen var absolutt vel anvendt tid. Jeg er helt sikker på at denne gruppen kommer til synliggjøre Høyres politikk på en god måte de neste fire årene, og at vi skal være et konstruktivt og ansvarlig opposisjonsparti.

Det fortjener Fredrikstad.

Leve forskjønnelsen!

Igår var det igjen møte i Fredrikstad Bystyre, og på plass på setet satt selvsagt jeg, klar med almanakk, fyllepenn, kaffe og møterundstykker. Det er bent frem umulig å unngå karbohydrater på disse møtene, så frem til jeg a) anskaffer viljestyrke eller b) lykkes i å påvirke møteledelsen i retning av mer karbohydratfattig møtemat, ser jeg meg nødt til å innvilge meg selv permisjon fra det sunne kostholdet når det tross alt er snakk om offentlig møtevirksomhet.

På sist bystyremøte ble jeg utnevnt som representant i sosial- og omsorgsutvalget, et for enkelte overraskende valg, siden dette vel ikke har vært mitt fokusområde oppigjennom, men likefullt er det nå engang der jeg skal høre hjemme de neste fire årene. Mer i tråd med min sosiale profil var derimot valgene denne gangen, når tiden var kommet for de mindre råd og utvalg. Jeg ble nemlig valgt inn som vararepresentant for Legatet for Fredrikstad bys vel og forskjønnelse, et valg jeg synes kler meg svært godt. For hvem passer vel egentlig bedre? Ja, jeg bare spør. Representanten fru Prebensen (AP) uttalte i sakens anledning på Twitter at jeg er bystyrets svar på Posh-Spice.

Jeg kunne ikke unngå å bli noe smigret av sammenligningen.

Veien til førerkortet

Jeg har begynt å vurdere seriøst å ta førerkort. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i å kjøre rundt omkring, selve bilkjøringen og biler generelt interesserer meg i det hele tatt svært lite, men tanken på å kanskje kunne slippe unna vinteren virker forlokkende. Det har nemlig slått meg at de som er mest ivrige på å få en hvit vinter, det er de som kjører bil absolutt overalt. Og da er det vel ingen sak med vinter? For meg, derimot, som må gli omkring som en i ull innpakket elefant samtidig som jeg fryser langt inn sjelen, er en hvit vinter synonymt med ulykke og depresjoner. Nå får jeg uansett ikke noe førerkort før det første snøfallet, om jeg da ikke blir bønnhørt og denne temperaturen fortsetter ut februar, men det er allikvel håp i hengende snøre. Jeg ble nemlig tipset om et trafikkskole i Brønnøysund, som for den ringe sum av 25.000 kroner, skaffer meg lappen i løpet av en liten uke. Det høres ikke umiddelbart fristende ut å tilbringe en uke i mørketiden i Brønnøysund, men man får kanskje sette livet på pause en stund og bite tennene sammen for et større formål. Dessuten må man dra sammen med noen, og de tar kun to "elever" pr. uke, så om jeg velger partner med omhu kan det jo tenkes å bli hyggeligere enn man skulle tro.

Jeg er optimist, hører dere.

Med en komités verdighet

Jeg er nettopp hjemme fra mitt aller første møte i sosial- og omsorgsutvalget. Egentlig liker jeg ordet komité bedre enn utvalg, det er liksom litt mer stil og verdighet over det, og stil og verdighet var det i aller høyeste grad over sosial- og omsorgsutvalget. Andre steder i samfunnet har man kanskje gått litt langt i retningen av uformell adferd, man er tilsynelatende til og med på fornavn med stastministeren, men i sosial- og omsorgsutvalget er det ikke noe slinger i valsen i så måte. Her står høflighet og dannelse i høysetet; "representanten fra Høyre" eller fullt navn, tusen takk - slik snakker man med hverandre hos oss. Det vil si, vi snakker ikke med hverandre, vi snakker gjennom lederen, den utmerkede fru Wroldsen. Om man da snakker i det hele tatt. Jeg snakket ikke i det hele tatt, bortsett fra i pausene, da det som seg hør og bør ble servert rundstykker, for med blant annet én tidligere utvalgsleder av det samme utvalget, én tidligere ordfører og én statssekretær i justisdepartementet som medlemmer av kollegiet, havnet jeg naturlig nok litt i bakgrunnen. Er ikke det merkelig? Sosialpolitikk har, som nevnt tidligere og for å si det forsiktig, hittil ikke vært mitt fokusområde. Men du verden så hyggelige og flotte folk å lære av!

Jeg gleder meg til mer. Av alt.

Bare slapp av

Hver gang jeg med et bums setter meg ned i kontorstolen, rygger stolen en tanke tilbake og treffer veggen, der alle de tidligere formennene henger. Stolen treffer ofte flere, men særlig en av dem er spesielt utsatt; han har falt ned sikkert hundre ganger siden jeg kom hit for halvannet år siden, og derfor henger han da også skjevt, ja når han først henger. Nå datt han ned igjen, stakkars, og smiler opp til meg derfra gulvet. Jeg vet nok hva han tenker.

Ellers sitter jeg på kontoret. Der jobber jeg selvagt, men jeg reflekterer også over selve livet, slik jeg ofte gjør når jeg er litt syk. Jeg er nemlig litt syk nå, og da synes jeg alltid forferdelig synd på meg selv. Jeg skylder på årstiden, den fører kulde og mørke og virusinfeksjoner med seg, og det er ikke stort man kan gjøre ved situasjonen utover å kjøpe seg et landsted i Botswana eller kanskje Provence, men i år blir det visst ikke noe av for min egen del.
- Bare slapp av, sa en kollega lakonisk etter en av tiradene mine, det er bare snakk om et halvt år.

De glade idrettsfolk

Så var den slutt, croquet-sesongen. Det ble behørig feiret og markert fredag aften, da Christiansteen Private Croquet-Club avholdt sin første årlige (som det heter i USA) sesongavslutningsmiddag. Eller souper, som termen faktisk er i henhold til constitutionen. Jeg tør si det var en vellykket aften, for min del har jeg ikke orket å skrive om den før nå, langt utpå søndags ettermiddag, så at den satt sine spor på mitt spinkle corpus er helt sikkert. Etter en forskriftsmessig gin & tonic gikk vi til bords, tolv gjester i tallet - og festmenyen bestod av cognacgravet laks, coq au vin samt den eldgamle danske dessert bondepige med slør (som så ingenlunde må forveksles med tilslørede bondepiger). Og en hel del drikke ved siden av, selvsagt. På medlemmenes anmodning gav de tvende commandanter langt på vei etter for at festmenyen heretter skal bli tradisjon for de fremtidige sesongavslutninger, ja man kan nesten kalle det et folkekrav. Frøken Helene, aftenens sjarmerende serveringspike, ble også gjenvalgt og commandantene lovet å legge seg dette på minnet.

Bildet viser commandant stipendiaten som leser clubens constitution, iført det constitutionsbestemte antrekk for croquet-spill. Alle var enige om at det hadde vært en hyggelig aften.

Kommunal opplæring

Igår brukte jeg det aller meste av ettermiddagen og kvelden til å sette meg inn i sosial- og omsorgsseksjonens tjenester, samt rådmannens forslag til handlingsplan og budsjett. Om dette forventes jeg etterhvert å si noe fornuftig, men foreløpig er alt fremdeles nytt og ganske fremmed. I begynnelsen lette jeg til og med med lys og lykter etter noen budsjettall jeg kunne forholde meg til, men det var visst umoderne tenkning. Det viser seg nemlig at handlingsplan og kommunalbudsjett over ett er såkalt mål- og rammestyrt, det vil si at det meste består av faktaopplyninger, mål og strategier for å nå målene, i tillegg til statistikk og grafer. Det gjør budsjettene lettere å lese, men hvor i all verden skal jeg få dykket ned i tallene? Dessuten har vedkommende forfatter av plandokumentet bestrebet seg på å skrive så radikal bokmål som mulig, slik at jeg hele tiden blir mentalt forstyrret av ord som tida, ramma og åra. "Ramma". Det gir helt andre konnotasjoner enn akkurat kommunalbudsjett, det er ihvertfall sikkert.

Om sosial- og omsorg hittil ikke har vært mine kjerneområder i livet, føler jeg meg ihvertfall trygg på mine fraksjonskolleger i utvalget, Anette Lie Christensen - en engasjert ung dame med hjerte i helsefagene, og førstevaramann Bengt Morten Wenstøb, min cigarrøkende venn og medrepresentant for det frie Høyre. Han underviser i sosialfag på høyskolenivå, har sittet fast i utvalget de siste fire årene og står helt sikkert klar til å redde meg ut av eventuelle blemmer. Det må han da?

Vel, så er jeg i de beste hender.

Ha en bedårende dag!

Sosialpolitikeren

Idag har jeg virkelig vært sosial. Nesten litt i overkant sosial, kan jeg merke her jeg sitter, i ferd med å slå meg ned i chaise longuen for å drikke en kopp te. Det er viktig å drikke godt og varmt nå som temparaturen skifter, man vet aldri hva som kommer av virus og denslags, og dessuten er det viktig å slappe av når man kan. Der er jeg dreven, jeg som allerhelst ville levd livet fra chaise longuen, ja om man fikk alt til å dreie seg om meg, selvsagt,  noe jeg ennå har tilgode (selv om enkelte sikkert ville hevde at jeg er på god vei). Dessuten hadde det vært svært upraktisk, med chaise longuen altså. Idag, for eksempel, har jeg deltatt på årets Opplevelseskonferanse i Sarpsborg, i regi av Østfold Reiseliv. Der møtte jeg mange interessante mennesker, blant annet fikk jeg gleden av å spise lunch med fylkesordføreren, og da kan man ikke like godt ligge i en chaise longue, nei da må man rette seg litt ekstra opp i stolen. Mens jeg var på konferansen tvitret jeg litt om det som skjedde der, og tweetsene ble plukket opp av en annen konferansedeltager, en dannet finnmarking bosatt i Sarpsborg og som til alt overmål satt ved siden av meg. Hun viste seg å hete Ramona Zachariassen og du kan følge henne om du klikker her. Det gjør jeg.

Ellers hadde jeg et hyggelig med møte med den nye lederen for sosial- og omsorgsutvalget, Frøydis Wroldsen, en positiv og interessant dame jeg skal jobbe sammen med de neste fire årene. Selv om vi tilhører forskjellige partier må vi selvsagt finne de beste løsningene for Fredrikstad, og det tror jeg helt sikkert vi skal klare. Jeg nevnte jo forresten her om dagen dette med at jeg var blitt sosialpolitiker fordi jeg hadde så mye empati, men da vi fikk en oversikt over ledige styreplasser som skulle fordeles i Høyre og jeg nevnte for kollegaen min at jeg kanskje kunne søke om plass i Legatet til sosiale formål i Fredrikstad, fikk jeg relativt klar beskjed om at så langt strakk ikke mine empatiske evner seg, at jeg kunne fordele dem på hele to råd og utvalg. Jeg ønsket meg derfor istedet plass i Legatet for Fredrikstad Bys vel og forskjønnelse, som nok står mer i stil med min profil, vakker som jeg i all beskjedenhet er.

Men nei, min sosiale hverdag stanset ikke der - jeg stakk nemlig innom Adam og Eva, der jeg klippet meg hos min tremenning Camilla, og jeg fikk både lettbrus, munter passiar og oppdatert hårfrisyre før stipendiaten kom innom for å ta meg med til den utmerkede sashimibaren i Storgaten. Der rakk vi et kort og sunt måltid før kveldens medlemsmøte i Høyre på Hotel Victoria. Ja, ikke stipendiaten da, han er Venstre-mann og satt på café og skrev intellektuelle tanker før vi syklet hjem i yr og vind.

Og nå venter min grønne chaise longue og en episode av Boardwalk Empires sesong to.

Endelig usosial.