Et godt år for oss alle

Da vi for et år siden gikk inn i 2011, tror jeg ingen kunne tenke seg hva slags år det skulle bli. Det jeg fokuserte mest på, husker jeg, var at 2011 skulle bli et varmt år. Året da vinteren ikke skulle komme og vi skulle få sommeren tilbake. Slik gikk det også, og slik sett var 2011 et deilig år.

Men 2011 var også et vondt år. Et år som viste hvor skjørt alt sammen er, hvor raskt et samfunn kan settes ut av spill og hvor fort en sommerdag kan bli til et mørkt sted i sinnet, en sommerdag ingen ville ha.

2011 var da også et år fyllt av glede. Det var året for selskapeligheter, Paris-turer og en hel masse livsnytelse. Det var året jeg ble politiker, året jeg skulle kunne stilles til ansvar for det jeg mener og skriver. 2011 ble i det hele tatt en hel masse, og om man er fornøyd eller ikke går det inatt over i historien. Selv skal jeg feire, med gode venner, nyttårsgås og selvlaget rødkål. Forventningene til det neste året skal jeg i lys av det siste holde helt nede - men håpet, det har jeg beholdt.

Måtte 2012 bli et godt år. Et godt år for oss alle.

Når det viktigste kommer i bakgrunnen (fra Fredriksstad Blad 31.12.2011)

Av og til er det forbausende lite debatt rundt viktige saker. En av disse sakene er etter min mening plasseringen av et badeland på Kongsten, som nærmest i stillhet ble politisk behandlet under det siste bystyremøtet før jul. Dette gjør meg betenkt. Vi som er valgt til å styre denne byen sitter med et viktig ansvar. Vi har ansvaret for forvaltningen av byens ressurser på vegne av oss alle, men ikke minst på vegne av dem som kommer etter oss. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi i større grad enn enkeltinteressenter og grupperinger må vise aktsomhet når vi tar beslutninger. Vi må tørre å være prinsipielle og vi må tørre å ta ansvar.

Nettopp derfor advarte jeg bystyret mot å gå inn for å bruke penger på å jobbe for en badelandsløsning beliggende på Kongsten. I altfor liten grad har politikerne i denne byen vist engasjement og evne til helhetstenkning når det gjelder forholdet mellom nybygg og bevaring, med Kongstenhallen som et grelt og nærliggende eksempel, der den er bygget kloss opptil et unikt kulturminne fra 1600-tallet. Fra et bevaringsståsted er dette en svært betenkelig plassering som vel ikke ville vært tillatt i dag. Jeg synes ikke vi skal gjøre den feilen en gang til, og jeg synes det er på tide at vi som er byens politikere tenker oss om i forkant av en avgjørelse og ikke bare etterpå.

Jeg tror ikke vi som er herfra byen helt forstår hvor spesiell Gamlebyen og området rundt er. Vi snakker om en festningsby, en komplett 1600-tallsfestning med vollgraver, murer og militærinstallasjoner, alt integrert i en by. Det åpne slettelandet omkring har vært vesentlig for anleggelsen av byen. Og det er helheten av alt dette som er selve kulturminnet Gamlebyen. Enkeltvis består Gamlebyen av en rekke gamle og halvgamle hus, i seg selv ikke engang fredningsverdige – nei, det er helheten som er viktig og det er den vi angriper dersom vi tillater enda mer utbygging rundt fortet.

Fylkeskonservatoren definerer området rundt Kongsten fort som kulturhistorisk svært sårbart og har pekt på at det neppe er rom for mer bebyggelse mellom det eksisterende anlegget og fortet. Hvorfor lytter vi ikke til det? Hvilke argumenter kommer de med, representantene som i praksis vil rasere et kulturminne? Når fylkeskonservatoren sier at det er uaktuelt med en utbygging som sperrer for sikten mot et kulturminne av nasjonal verdi, ja da synes jeg det er i beste fall ukultivert å ikke høre etter.

Før et badeland eventuelt skal kunne bygges skal en områdeplan for arealene like utenfor Gamlebyen gjennomgås av byens politikere, og både interessentgrupper, naboer og de bevarende myndigheter skal få uttale seg. Da håper jeg vi skal tørre å ta debatten om plasseringen, og at vi skal tørre å beslutte å la fortet få stå ifred. Noe annet vil være en beslutning vi som siviliserte og dannede mennesker ikke kan være bekjente av.

En mann i slåbrokk er en lykkelig mann

En del av meg ble igjen i Oslo da jeg flyttet derfra, og selv om jeg ofte er på besøk, får jeg den aldri med meg hjem. Den er der inne blant levende gater, bygårder, caféer og forretninger og pene mennesker, og møter meg glad på stasjonen når jeg kommer, slik at den dagen jeg tilbringer i Oslo, som regel er en dag som er bra. Det var den igår også, jeg måtte nemlig innover for å handle noen småting, deriblant en ny slåbrokk, for dette ekstremslåbrokklivet som julen 2011 bragte med seg gav aller siste støt til et allerede utslitt eksemplar av arten i farven lys blå.

Jeg handlet ikke bare, nei en mann kommer ikke langt på slåbrokker og skinnhansker fra Hanske-Hallén alene. Vi spiste og drakk på en liten italiensk restaurant på Tjuvholmen og drakk cocktails i Hotel Bristols bibliotekbar. Nesten alle steder var stengt, for det er visst ikke meningen man skal kunne drikke cocktails i romjulen, men biblioteksbaren tok oss imot med relativt åpne armer og et utmerket drikkekart. Det er noe eget med steder der servitørene har hvite skjorter og tversoversløyfe, og som kombinerer bøker og gode drikkevarer. Forholdene ligger til rette for mye hygge akkurat dér.

Og går jeg avsted til toget, på vei til hyggelig selskap hos stipendiaten i Gamlebyen, med en skotskrutet slåbrokk pent innpakket i posen, en bok i lommen og med Sammy Davis' Paris is at Her Best in May syngende inne i eget hode, da vet jeg at Oslo har levert nok en gang. Den delen av meg som ble igjen i Oslo kan bare bli der. Den har det bra.

Som metter liten fugl

- Dere skal vel også merke at det er jul, sa Emils pappa og gav fuglene mat. Eller var det grisene. Ihvertfall tenkte jeg å gjøre det samme da vi kjøpte juletreet siste søndag før jul, for de solgte julenek der ved torvet i tillegg til juletrær, så jeg likegodt kjøpte to stykk. For å være god, selvsagt. De står fremdeles på verandaen, trygt innpakket i nettting, så ikke engang den ivrigste måltrost kan få tak i noe om det så skulle stå om livet. Om måltroster i det hele tatt feirer julen her til lands. Selv har jeg spist rikelig hver dag, og ikke har det stått om livet heller. Sånn er det med julen, man tenker nå mest på seg selv.

Gledelig jul

Old Fashioned-glassene er pusset, og den nye sløyfen og lommetørklet ligger klar. Venteribben er smakt på, og julesilden og julesylten og kyllingsalaten og leverposteien og alt dette andre i tillegg til det. Julepynten er på plass og pakkene ligger under treet. Alt er tilsynelatende helt som det skal være.

Gledelig jul til alle.

Når man vil

Vi er aldri helt sikre på hvor mye sild som ble laget året før, eller hvor mange ganger laken skal dobles for at det skal stemme med antall fileter, eller hvor mye tomatpuré én boks egentlig er, for en boks er tross alt ikke en boks lenger. Jeg må alltid ringe stipendiatens mor for å dobbeltsjekke oppskriften, og hvert år er hun like usikker som jeg på hvor mye jeg trenger. Men det blir alltid sild, og den smaker som regel alltid som året før.

Assistenten skar løk som en helt, til tross for tårer og en til fireåring tilpasset sløv kniv. Ah, det Tweedske pågangsmot.

Det jeg liker best

Men hvor lenge var Adam udi Paradis. Snøen kom, og plutselig sitter jeg i en drosje på vei ned til stasjonen, for jeg kan ikke sykle lenger og jeg har selvfølgelig feilberegnet tiden det tar å gå. Når jeg kjører drosje dykker jeg ned i folkedypet. Da får jeg virkelig passet påskrevet, som av den forrige sjåføren, han som snakket villig vekk om kjøreforhold og dårlig planlegging og snømåking og om de udugelige politikerne som styrer denne byen. Halvparten ikke har sertifikat engang, sa han. Jeg bare så ut av vinduet.

Men i Oslo, der søkte jeg dekning i fransk mat og cocktails på Fuglen. Med gode venner. I pulserende byliv og frostrøde nesetipper. I cafébesøk og julehandel hos velduftende damer. Alle lukter forresten godt i julen. Særlig på julehandel, ihvertfall der jeg handler. For det liker jeg aller best.

Kaldt

Så kom kulden. Men enn sålenge holder ihvertfall snøen seg borte og jeg kan fremdeles sykle, skjønt jeg var riktig i tvil, for sykkelen var helt frosset ned. Kaldt var det også, for jeg har mistet vinterhanskene mine, men avsted bar det.

Og slik ser det ut ved søndre ravelin en desemberettermiddag med kuldegrader. Det er ikke så verst med provinsliv.

Livsnyterens bukett

Man lever bare en gang. Da skal man vel huske å lukte på blomstene?

Jeg er livsnyter, og anger er som kjent livsnyterens dessert. Det har jeg ofte fått merke, og av og til plager det meg også. Men hva er verst? Å angre på noe man nøt eller å angre på noe man lot være å nyte? Jeg holder nok på at det siste er verst, siden jeg tross alt er livsnyter og slik er nå engang livsnytere skrudd sammen. For oss livsnytere er ikke anger bare anger, nei anger er også noe fint, det er også en påminnelse om vel utført nytelse. Og slike påminnelser må man ta vare på, det er det som til slutt blir livet.

Den lille luksusen som gjør hverdag til helg. Den lille hemmeligheten. Den syndige konfekten man kanskje ikke skulle tatt.

Jo. Man skal huske å lukte på blomstene.

Konservativ - tradisjonen tro

Siste advent er her endelig, og juletreet ble kjøpt inn igår. Tradisjonen tro i Gamlebyen, på plenen utenfor huset jeg jobber, for man må holde på tradisjonene, spesielt når det gjelder julen. Tradisjonen tilsier også at treet i det tweedske hjem pyntes den 22. desember, samme dag som far i huset, altså jeg, lager istand den tradisjonsmessige tomatsild. Silden smaker vi på for første gang på kvelden lille julaften sammen med nystekt ribbe og det øvrige julepålegget, etter at hele familien har overvært det tradisjonsrike julespillet i Glemmen kirke. Først når Lisleby Musikkorps har spilt sine julesanger og kirkekoret har sunget fra seg, blir det ordentlig jul i stuen. Og på julaften, da er det fjernsyn som gjelder, ihvertfall på formiddagen. Med en eldre søster har jeg selvsagt blitt flasket opp på "Tre nøtter til Askepott" og "Reisen til Julestjernen" og jul uten Donald Duck blir det heller ikke. Og Donald Duck, ham ser man på SVT, om man har litt respekt for tradisjoner, for alt blir så mye bedre på svensk. Noe kirkebesøk har vi i alminnelighet ikke tid til med all denne hyggen, men så er jeg da også av den oppfattelse at når det først er jul skal man gjøre det man har mest lyst til. Kirken, den har man vel strengt tatt mest utbytte av andre søndager, og går man ikke ellers trenger man ikke plage seg selv med å gå på julaften heller. Og jeg sitter tross alt både i bystyre og menighetsråd, så meg er det lov til å høre på.

Jo, tradisjoner er deilige. I julen er det endelig in å være konservativ. God ettermiddag!

Tenn lys

Desember er utvilsomt vinterens beste måned. Ihvertfall om man gleder seg til jul. Da kan man være inne, man kan gjøre det hyggelig med forberedelser, skrive julekort og lister til jul, holde tradisjoner i hevd og pakke inn julegaver. Og ute, ja ute kan det egentlig være hvilket vær som helst, for julen den er egentlig inne, der vi har det aller best.

For noen er julen engstelse og ensomhet. For noen er ikke desember så fin; for noen er desember bare en evig lang ventetid på at noe vondt skal være over og den grå hverdagen vi andre misliker skal komme igang igjen, for da blir ikke det som er grått og trist så synlig lenger. Hva kan man gjøre med det?

Tenn et lys i noens mørke. En telefon, en invitasjon, et julekort, et besøk, en ekstra tallerken rundt spisebordet julaften. Så blir kanskje desember vinterens beste måned for enda flere.

Gjør noe fint. Og god lørdag!

Glemselens bok

Det er litt rart, og nesten en tanke vemodig å tenke på egentlig, at en tekst som publiseres på Tweeds, etter en dags tid forsvinner nedover siden og snart blir helt usynlig. For sånn er det jo, om det kommer en ny tekst noen ganger i uken, hvem vil lese den gamle da? Noen tekster jobbes det også ordentlig med, og om det muligens er å gå litt langt å kalle dem små kunstverk, jeg er da ikke ubeskjeden, så er de ihvertfall uttrykk for en slags kreativ skapertrang.

Ifjor, for eksempel, kåserte jeg over temaene julebordssex og den unevnelige sykdommen, to ganske utmerkede tekster, i all beskjedenhet. Men de ble stående i én dag, før neste aldeles utmerkede tekst erstattet dem. Man kan si at journalister lider samme skjebne, men journalistikk er tross alt håndverk, og ikke kunstuttrykk slik en konservativ livsnyterblogg er det. Journalister kan stort sett være glad folk ikke husker tekstene deres dagen etter, men jeg? Hå-nei.

Neste år kommer det nok en bok. "Tweeds. Tekster i utvalg." Da blir jeg vel endelig husket og anerkjent for den jeg virkelig er.

God fredag!

I en skuff

Jeg har sikkert glemt noen, men nå har jeg faktisk skrevet 47 julekort og sendt av gårde de aller fleste av dem. Det begynte med 22, men listen vokste og vokste, ja selv da jeg stod på postkontoret og postet den første vendingen kom jeg på flere jeg hadde glemt. Men nå setter jeg altså strek.

Jeg gikk innom en bokhandel for å finne ekstra konvolutter, slike litt finere konvolutter, gjerne i farver, som man bruker til de mer festligere anledninger enn betalingspåminnelser og flyttemeldinger. Men nei. De solgte ikke slike konvolutter, for de hadde ikke plass til stativet.

Folk bruker visst ikke så mye skuffer lenger.

Ute snør det ihvertfall ikke

Jovisst ble jeg våt da jeg syklet nedover mot sentrum igår for å kjøpe flere julekort. Ikke bare regnet det, det blåste også og der var store vannpytter i gatene da jeg suste nedover, så jovisst ble jeg våt, nesten overalt, enda jeg hadde på meg både jaktjakke og sixpence. Men det snødde ihvertfall ikke! Og da er det helt greit. Det var 13. desember og jeg syklet til byen. Jeg var fornøyd, tross alt.

Det var en dag det passet ekstra godt å spise sashimi til middag. Og det var en dag det passet ekstra godt å ordne med alle julekortene, og lage en old fashioned til arbeidet, for den inneholder tross alt appelsin og det er jul snart, og appelsin passer fint når det snart er jul og man vil ha noe godt. I drinken.

Assistanse fikk jeg også, og plutselig var spisestuebordet vårt blitt til et lite postkontor, der hver hadde sine bestemte oppgaver og alle måtte henge i og signere, sortere, skrive og klistre på små lapper med adressen vår på.

Jeg var fornøyd.

Henger i stroppen

"Det er snart jul. Ærlig talt. Det må da være masse å blogge om?"

E-posten fra min kjæreste bloggrådgiver, ja denne bloggens rettmessige mor om den har noen, blinker mot meg. Hun er min dårlige samvittighet. Og joda, det må da være masse å skrive om, det er bare det at jeg har vært lat og latt være. Det er ikke bra, jeg ser det selv, man skal skrive når man har en blogg å skrive i. Jeg som har vært så aktiv i det siste og alt, så egentlig er det ingen grunn til å la være å skrive, nei jeg har nok bare vært lat.

Jeg har gjort andre ting. Som alle bloggere skriver når det har vært stille på dem en stund. "Jeg har ikke glemt bloggen, jeg har bare vært så busy". Jeg har jo også det, jeg også kan si det. Jeg har skrevet 22 julekort, 22 julekort er mange julekort og flere skal jeg skrive idag. Jeg har vært toastmaster i et selskap, på engelsk, en smertefullopplevelse for sjelslivet mitt, fordi det viser seg at jeg snakker svært mye bedre norsk enn engelsk. Jeg tror ingen merket det. Jeg har debutert i bystyresalen, ja fra talerstolen altså, hvor jeg holdt en minitordentale om at jeg synes det er en uting med badeland ved Kongsten fort.

Det er vel ikke så dårlig. Sett fra utsiden har jeg levd noenlunde normalt, ja til og med litt mer aktivt enn normalt. Så hvorfor er jeg plutselig lat når det kommer til skriblerier?

En stakkars detaljist

Når det nå har vært litt stille på Tweeds, er det utelukkende fordi det har vært noen hektiske dager i det siste. Det har som tidligere annonsert vært julegateåpning i Gamlebyen, og med det også adventscafé i Dunkejongaarden - huset der jeg til daglig jobber, og dette har selvsagt tatt en hel del tid. Ja, på fredag var det så vidt jeg fikk tid til å spise sen lunch med stipendiaten, men heldigvis fikk vi da presset i oss en gedigen juletallerken fra Major-Stuen. Vi har vært mange frivillige på kjøkkenet denne helgen; en svært sjarmerende samling mennesker har servert Oldemor Lindhjems medisterkaker, øl og vin og pølser og det ene med det andre, til stor glede for alle gjestene. Og gjestene, de var helt førsteklasses, man kunne virkelig se at her var det kremen av Fredrikstad som hadde tatt turen for å bli sett spisende og ivrig samtalende i Dunkejons stuer. Det er liksom litt fint det, forstår dere. Selv var jeg gjestgiver i prikkete forkle og tversover, en pengetellende storspiser som maste på kassapersonalet om mersalg av vin og øl. Det er tross alt der de store pengene ligger, og jeg er jo foreningens forretningsfører. Onde tunger kalte meg i smug for Bør Børson, men det tar jeg bare som et kompliment.

Bildet ovenfor er fra kvalitetskontrollen på torsdag, da både medisterkaker og genever ble behørig testet og godkjent.

Dille til besvær

Alle spiller Wordfeud om dagen. Dette Scrabble-aktige spillet man kan laste ned på såkalte smart-telefoner og spille mot kjente eller ukjente. Jeg sier Scrabble-aktig, for jeg har aldri spilt Scrabble før, heldigvis, får jeg nesten legge til. Men Wordfeud, det har jeg forsøkt. Nå er jeg i grunnen en litt utålmodig og hissig type når det gjelder spill, jeg blir veldig fort irritert om jeg ikke får det til og om jeg må tenke ekstra hardt. Derfor er jeg elendig i sjakk. Jeg får mavesår av Sudoku og helt alminnelig kryssord, og Wordfeud har vært irriterende fra dag én. Ikveld forsøkte jeg det igjen, faktisk i skrivende stund, og riktignok er det en fryd å spille mot en jeg kjenner fra før, for da kan man jo snakke med hverandre samtidig, men selve spillet stiller jeg meg i beste fall tvilende til. Man belønnes for eksempel svært lite for å tenke logisk og for å holde seg til eksisterende ord, ihvertfall ord som finnes i riksmålsordlisten. Mitt edle forsøk på "PR" ble for eksempel avvist, mens motspillerens "KJESK" derimot, ble behørig premiert. "LENDEN" passerte også, men "EU", nei det var fy-fy. Hvem har vel hørt om EU.

Jeg føler meg i grunnen hensatt til påskekrimmen på melkekartongen, der løsningen alltid viser seg å være helt absurd, noe man så ingenlunde har forutsetninger for å tenke seg frem til, men som man bare må gjette. Sånn, akkurat sånn er Wordfeud.

Dessuten taper jeg med over 130 poeng.

Om løsning af problemer

Jeg slo nettopp ihjel en flue med bystyrepapirene for 10. november. Den må ha blitt fristet av den åpne balkongdøren min, det har nok blitt veldig kaldt å være flue utendørs i november, men bystyrepapirene ble dens bane, tykk som bunken var. Fluens død minnet meg om Piet Heins utmerkede lille poème rundt samme tema:

Jeg sad og skrev og søgte svar
på de problemer, jeg nu har.
Da kom en flue til mit bord
og slog sig ned blandt mine ord
og tænkte på en fluemage...
og på en oversukret kage...
og på en solplet på en væg...
og på om lidt at lægge æg.
Dèr sad den i min fine skønskrift
og tænkte på sin sult og kønsdrift.
-- -- --
Jeg ramte fluen med et smæk,
og nu er dens problemer væk.

På det mer uproblematiske plan: Imorgen skal stipendiaten og jeg tradisjonen tro dele ut flyveblader med invitasjon til foreningen Gamle Fredrikstads årlige adventscafé, hvor vi skal servere Oldemor Lindhjems Medisterkaker til Gamlebyens besøkende, ihvertfall dem som tar turen innom Dunkejongaarden. Adventscaféen forøvrig tar resten av uken, idet det skal skrelles poteter til vår utmerkede potetstappe, stekes medisterkaker, handles inn til caféen og ikke minst gjøre huset presentabelt for storinnrykk. Det er mye som skal gjøres, vi virrer rundt som de reneste husmødre, men så er det også en svært hyggelig og dannet foreteelse da, til etterfølgelse for dere alle sammen. Dessuten gleder jeg meg til kvalitetssikringen - medisterkakene må selvsagt smakes til opptil flere ganger, og kanskje det til og med vanker en aldri så liten genever på kjøkkenet? Jeg er så glad for dét, som proprietær Figenschou sa.

Men nå venter Beate Grimsruds En dåre fri, som jeg begynte på igår.

The Imperfectionists

Igår kveld ble jeg ferdig med The Imperfectionists av Tom Rachman. Jeg begynte på den sist torsdag og har lest i den så ofte jeg har kunnet, og ikke vet jeg om det var det kontinentale ved den som tiltrakk meg, bokens handling utspiller seg i all hovedsak i Roma, eller om det var dens åpenbare velskrevethet, men alle tilfeller var den vanskelig å legge fra seg. Boken er bygget opp av kortere historier som også gjør det lettere å bli fristet til bare å lese én til før man gir seg for kvelden; historiene til 11 personer som alle har tilknytning til en internasjonal avis basert i Roma, grunnlagt av uvisse årsaker av en amerikansk forretningsmann på 1950-tallet. Nå er avisen på vei ned i det usikre, men hvem kan redde den? Utgiveren, hvis eneste befatning med avisen er at han lar hunden sin, den eneste i verden han virkelig forholder seg til, bruke den som spisebrikke? Eller redaktøren, som mener at internett er for nyheter det bilhorn er for musikk? Livet som nyhetsfolk i en fremmed storby skildres gjennom de 11 forskjellige skjebnene. For skjebner er det virkelig snakk om, og enkelte steder var det vondt å lese. Og etterhvert tegner det seg et bilde av også avisens historie opp igjennom de siste 50 årene.

Lett språk, deilige beskrivelser og interessante personskildringer med tidvis ganske sørgelige undertoner. Slik vil jeg på legfolks vis karakterisere The Imperfectionists. Og jeg vil anbefale den for dere alle.

Kafferaffle

På jobben pleier det alltid å være nedtur om man tilfeldigvis er den personen som trykker på kaffekannen og bare får en sprut med en hel masse luft i koppen. Da må man nemlig sette på mer, og hvem liker vel det?

Men nå har vi funnet løsningen: Kafferaffle! Den som nå får sprutluften i koppen og setter på ny kaffe, får en strek på kafferafflelappen på veggen, og hver strek representerer en innsats i et lotteri. Hva man kan vinne har vi ikke engang bestemt ennå, men det blir sikkert noe skikkelig fint.

Vi er alle svært ivrige på å sette på ny kaffe om dagen.

I stipendiatens dukkehus

Jeg har et lite knippe svært gode venner, og den lille gjengen vår forsøker etter beste evne å møtes noen ganger i året for å spise middag sammen og ha en hyggelig kveld. Igår var det selveste stipendiaten som åpnet hjemmet sitt, Et dukkehjem, som jeg kaller det, fordi han nærmest konsekvent har innredet leiligheten sin i 1890-tallsstil. Det er som man liksom venter på at Nora skal komme tilbake, skjønt noe kvinnemennske har jeg ikke sett der inne på en stund.

Disse omgivelsene passer i grunnen oss fire hurraguttene svært godt, konservative som vi vel må sies å være, og blant gamle møbler, tunge bøker og med klassisk musikk strømmende ut av høytalerne var stemingen naturlig nok på topp hele kvelden igjennom. Stipendiaten serverte pinnekjøtt, men ikke før alle hadde smakt på en liten forrett bestående av syltelabber og sennep. Det var en eiendommelig opplevelse, men slett ikke vondt, og med øl og dram og dessuten pinnekjøtt nært forestående, gikk det vel egentlig ganske bra. Hovedretten, altså pinnekjøttet, smakte helt utsøkt. Det er nesten bedre å spise pinnekjøtt nå enn i julen, for da er man allerede ganske lei. Hjemme har vi det alltid på første nyttårsdag, alle søndagers mor, og da er jeg som kjent både deprimert og matlei og ganske ute av stand til å nyte denslags.

Igår derimot, møtte jeg opp så glad og fornøyd at min kone nesten trodde jeg skulle på damebesøk. Stipendiaten og jeg tok vår første gin & tonic før klokken 17.30, og vi var i det hele tatt en riktig så lystig gjeng da vi avsluttet, etter å ha spist og drukket i tilsvarende en lovregulert norsk arbeidsdag.

Oppsummeringsvis: Det ble en svært rolig søndag.

Kulturell ubeskjedenhet

I programposten "Småkulturelle nyheter fra Tweeds" kan jeg nevne at jeg igår kveld begynte på en ny bok - The Imperfectionists av Tom Rachman. Boken består av historiene til 11 av bokens karakterer, som alle på sine måter er knyttet til en internasjonal, engelskspråklig avis med hovedkontor i Roma, som dermed på en måte blir bokens sentrum. Dette understrekes av at man mellom hver historie også får et kort innblikk i avisens historie opp igjennom de siste 50 årene. Min foreløpige konklusjon er at jeg liker den veldig godt. Hver historie er usentimentalt og lett fortalt, samtidig som menneskene som er beskrevet har noe trist og til dels kanskje til og med ødelagt ved seg. Jeg gleder meg ihvertfall til resten, og det er som regel et godt tegn.

I samme programpost må også nevnes min nyervervelse på kunstfronten, et aldri så lite kunstverk med Gamlebyens mellomport som motiv. Dette er så og si mitt diplom for å ha støttet foreningen Digitalt Personvern, for vedkommende jeg kjøpte bildet av ville at pengene skulle gå til dette gode formålet. Så kan man selvsagt spørre seg om det er jeg eller selgeren som egentlig støtter, men hvem stiller da slike spørsmål? Personlig ser jeg på bildet som diplom for et stykke vel utført samfunnsarbeid.

Riktig god fredag!

What happens in folkevalgtopplæringen

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt da jeg troppet opp på hotellet igår morges for siste del av kommunens politikeropplæring og fant popcornmaskinen kald og mørk. Vi hadde tross alt vendt oss til en viss standard, popcorn og softis, og når den ene pilaren plutselig er vekk blir man litt i villrede. Heldigvis, noen besluttsomme folkevalgte må ha sagt ifra til betjeningen, for i første pause var popcornet igjen på plass. Softisen klarte jeg, kryss i taket, å holde meg unna. Folkevalgtopplæringen viste seg å være et bra tiltak - det var svært hyggelig å bli kjent med representanter fra de andre partiene - stå i popcorn- eller softiskø, spise god mat og i det hele tatt snakke uformelt sammen. Gruppearbeidene hjalp i så måte.

Nå skal jeg ikke referere hva som skjedde under konferansen, det er nemlig almenn enighet om at det som skjer på folkevalgtopplæringen blir på folkevalgtopplæringen, men jeg kan røpe såpass at min gruppe, bestående av ordføreren, kommunalsjefen for organisasjonsutvikling, KrFs gruppeleder, en representant for Arbeiderpartiet og meg selv, tegnet en utmerket bil av typen biogassbuss som skulle illustrere kommunen og dens utfordringer i fremtiden. Ordføreren kjørte bilen og rådmannen var plassert i motoren. Selv har jeg som kjent ikke førerkort.

Etter konferansen og en kortere seanse som borgermester i Gamlebyen, besøkte jeg for første gang Østfold Kunstnersenters FilosofiCafé, der Lars Fr. H. Svendsen innledet til en samtale om frihet. Som Høyre-mann er dette et begrep som opptar meg, og selv om samtalen etterhvert ble litt vel filosofisk for mine tilbøyeligheter var den absolutt interessant å få med seg. Alt kan brytes ned, og jeg merker at jeg ikke er tålmodig nok til å filosofere over hver minste lille detalj. Derfor var det også befriende da han etter spørsmål fra salen om hvordan man kan definere det meningsløse, etter å ha tenkt seg om et lite sekund skjærer igjennom med følgende kommentar: "Se på Paradise Hotel en kveld, så har du tatt et dypdykk ned i det kompromissløst meningsløse".

Kafé Nyt, som Østfold Kunstersenters café heter, serverer også utmerket mat - før foredraget spiste jeg et smørbrød med eggerøre og røket laks, og til og med en gin & tonic eller to fikk jeg lurt i meg under filosofidebatten. Sånt føler man seg fri av.

Store menn, små gleder

Alle som er nye må på opplæring av et slag. Det er som regel ikke morsomt, siden en hel del tørt og kjedelig materiale skal gjennomgås, og man har i grunnen mest lyst til å komme skikkelig igang med arbeidet fremfor å kaste bort tiden. Jeg hadde av en eller annen grunn ikke tenkt på at også politikere skal opplæres, men selvsagt skal vi det, for hvordan skal vi ellers kunne alt det vi etterhvert kan så mye om? Hemmeligheten er altså et todagers kurs på et hotell nede i byen. Der samlet vi oss klokken 08.30 idag morges, altså pr. definisjon grytidlig, og sånn ca. 08.31 hadde de første oppdaget softismaskinen inne i hjørnet. Da spilte det ingen rolle om vi var voksne mennesker på konferanse - politikere og kommunalsjefer og andre dignitærer ble som barn igjen ved tanken på en utømmelig softiskilde, som man attpåtil fikk trekke i spaken på selv. Hvilket resulterte i en ekstra stor is på undertegnede. Jeg fant også til min store glede en popcornmaskin, og det er vel unødvendig å si at det ikke ble noen lavkarbodag idag heller.

Ja, denne politikken.

Slutten på leken

Jeg fikk lest en hel del igår, farsdag som det var, og det var veldig deilig. Det er en god stund siden jeg har lest skikkelig nå, ikke siden jeg ble ferdig med Min kamp 4 i begynnelsen av oktober har jeg hatt en vellykket leseøkt. Som ikke har med politikk å gjøre, må det legges til. Jeg fullførte Graham Greenes Slutten på leken, en ganske tynn bok jeg ikke trodde ville gripe meg nevneverdig, men som overrasket; både innholdsmessig og med det faktum at jeg ble mer eller mindre oppslukt av det som skjedde. Boken er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, en mørk, nærmest Moulin Rouge-aktig sådan, en historie som utspiller seg i krigsårenes London og som skildrer både sjalusi, mistillit og bedrag før man kommer til en slags avslutning - som tittelen røper. Hovedpersonen er en kynisk forfatter som innleder et forhold til en gift kvinne i den hensikt å bruke henne som research til sin nye bok. Det er kanskje unødvendig å si at han ender opp med mer enn han betaler for, men slik er det vel som regel alltid?

Ihvertfall i litteraturen.

(Bildet er hentet fra filmen The End of the Affair fra 1999.)

Men bare på farsdag

Jeg må innrømme det, jeg synes farsdag er en knakende fin dag. Folk skriker opp om den grådige handelstanden som finner på de merkeligste ting for å få oss til å kjøpe mer, men kjære vene - det må da helt fint gå an å skjemme bort far en gang imellom også? Idag har jeg fått sove lenge, ja det får jeg som regel alltid, men også idag har jeg fått sove lenge. Det var deilig. Jeg har kunnet gå omkring i slåbrokk og kronetøfler halve dagen, ja det får jeg som regel alltid, men også idag har jeg kunnet gå omkring i slåbrokk og kronetøfler. Skjønt "gå omkring", det er ikke så mye jeg går omkring, om vi et øyeblikk skal være helt ærlige med hverandre. Idag har jeg ligget i sofaen det meste av dagen og lest, ved siden av min av feber utslåtte sønn, som har sett på NRK Super. Han annonserte at det i tillegg til farsdag også var guttedag.

Jeg fikk gaver også; et flott håndavtrykk i blå maling og et riktig så lekkert skjerf. Jeg fikk skjerf på farsdagen ifjor også faktisk, og det synes jeg godt kan bli en tradisjon. Jeg liker tradisjoner av det slaget som gir meg små luksusgaver utenom jul og fødselsdag. Men det stoppet selvsagt ikke der - far måtte også få en kake, en god og deilig marsipankake som til og med min egen far fikk smake på, der han midtveis i feiringen min kom på besøk med sin splitter nye kone og barnet deres, som er min yngre søster. Det var hyggelig, for helt farsdag blir det ikke, uten far. Ingen ting kroner en feiring som en skikkelig kraftig søndagsmiddag, og hva passer vel bedre på selveste farsdag om ikke svineribbe med sprø svor, brun saus, surkål, ripsgele og til og med en aldri så liten potet? Og på farsdag, gjerne andre dager også, men særlig på farsdag, da unner jeg meg til og med en liten dram ved siden ølet.

Nei, for min del kan handelstanden bare holde på. Jeg er klar for neste festdag.

Budsjettkonferansen

Klokken ni idag morges var jeg på plass i administrasjonshuset i Fredrikstad, der Høyre skulle ha sin budsjettkonferanse. Dette til tross for et svært hyggelig selskap igår, hvor jeg sammen med noen venner inntok både spekemat, øl og dram - en konstellasjon som best kombineres med lange sovemorgener, men det gikk fint. Jeg var i riktig så god form, og etter en kopp kaffe eller to til og med relativt våken da vi kom igang.

Som nevnt tidligere er kommunalbudsjettet et mål- og styringsdokument uten mange tall å finne, og slik ble det vel strengt tatt med budsjettkonferansen vår også. Ikke så rart kanskje, at ordene kommer i fokus, med tolv taletrengte politikere som alle ville komme med innspill og idéer til budsjettarbeidet. Det er det selvsagt rom for i Høyre, selvom jeg mistenker at det etterhvert kan være nødvendig å innføre bruk av maksimum taletid og/eller munnkurv på enkelte. Et kjent problem i flere partier, ryktes det.

Dannede som vi Høyre-folk alltid er diskuterte vi oss frem til en felles forståelse, og dagen var absolutt vel anvendt tid. Jeg er helt sikker på at denne gruppen kommer til synliggjøre Høyres politikk på en god måte de neste fire årene, og at vi skal være et konstruktivt og ansvarlig opposisjonsparti.

Det fortjener Fredrikstad.

Leve forskjønnelsen!

Igår var det igjen møte i Fredrikstad Bystyre, og på plass på setet satt selvsagt jeg, klar med almanakk, fyllepenn, kaffe og møterundstykker. Det er bent frem umulig å unngå karbohydrater på disse møtene, så frem til jeg a) anskaffer viljestyrke eller b) lykkes i å påvirke møteledelsen i retning av mer karbohydratfattig møtemat, ser jeg meg nødt til å innvilge meg selv permisjon fra det sunne kostholdet når det tross alt er snakk om offentlig møtevirksomhet.

På sist bystyremøte ble jeg utnevnt som representant i sosial- og omsorgsutvalget, et for enkelte overraskende valg, siden dette vel ikke har vært mitt fokusområde oppigjennom, men likefullt er det nå engang der jeg skal høre hjemme de neste fire årene. Mer i tråd med min sosiale profil var derimot valgene denne gangen, når tiden var kommet for de mindre råd og utvalg. Jeg ble nemlig valgt inn som vararepresentant for Legatet for Fredrikstad bys vel og forskjønnelse, et valg jeg synes kler meg svært godt. For hvem passer vel egentlig bedre? Ja, jeg bare spør. Representanten fru Prebensen (AP) uttalte i sakens anledning på Twitter at jeg er bystyrets svar på Posh-Spice.

Jeg kunne ikke unngå å bli noe smigret av sammenligningen.

Veien til førerkortet

Jeg har begynt å vurdere seriøst å ta førerkort. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i å kjøre rundt omkring, selve bilkjøringen og biler generelt interesserer meg i det hele tatt svært lite, men tanken på å kanskje kunne slippe unna vinteren virker forlokkende. Det har nemlig slått meg at de som er mest ivrige på å få en hvit vinter, det er de som kjører bil absolutt overalt. Og da er det vel ingen sak med vinter? For meg, derimot, som må gli omkring som en i ull innpakket elefant samtidig som jeg fryser langt inn sjelen, er en hvit vinter synonymt med ulykke og depresjoner. Nå får jeg uansett ikke noe førerkort før det første snøfallet, om jeg da ikke blir bønnhørt og denne temperaturen fortsetter ut februar, men det er allikvel håp i hengende snøre. Jeg ble nemlig tipset om et trafikkskole i Brønnøysund, som for den ringe sum av 25.000 kroner, skaffer meg lappen i løpet av en liten uke. Det høres ikke umiddelbart fristende ut å tilbringe en uke i mørketiden i Brønnøysund, men man får kanskje sette livet på pause en stund og bite tennene sammen for et større formål. Dessuten må man dra sammen med noen, og de tar kun to "elever" pr. uke, så om jeg velger partner med omhu kan det jo tenkes å bli hyggeligere enn man skulle tro.

Jeg er optimist, hører dere.

Med en komités verdighet

Jeg er nettopp hjemme fra mitt aller første møte i sosial- og omsorgsutvalget. Egentlig liker jeg ordet komité bedre enn utvalg, det er liksom litt mer stil og verdighet over det, og stil og verdighet var det i aller høyeste grad over sosial- og omsorgsutvalget. Andre steder i samfunnet har man kanskje gått litt langt i retningen av uformell adferd, man er tilsynelatende til og med på fornavn med stastministeren, men i sosial- og omsorgsutvalget er det ikke noe slinger i valsen i så måte. Her står høflighet og dannelse i høysetet; "representanten fra Høyre" eller fullt navn, tusen takk - slik snakker man med hverandre hos oss. Det vil si, vi snakker ikke med hverandre, vi snakker gjennom lederen, den utmerkede fru Wroldsen. Om man da snakker i det hele tatt. Jeg snakket ikke i det hele tatt, bortsett fra i pausene, da det som seg hør og bør ble servert rundstykker, for med blant annet én tidligere utvalgsleder av det samme utvalget, én tidligere ordfører og én statssekretær i justisdepartementet som medlemmer av kollegiet, havnet jeg naturlig nok litt i bakgrunnen. Er ikke det merkelig? Sosialpolitikk har, som nevnt tidligere og for å si det forsiktig, hittil ikke vært mitt fokusområde. Men du verden så hyggelige og flotte folk å lære av!

Jeg gleder meg til mer. Av alt.

Bare slapp av

Hver gang jeg med et bums setter meg ned i kontorstolen, rygger stolen en tanke tilbake og treffer veggen, der alle de tidligere formennene henger. Stolen treffer ofte flere, men særlig en av dem er spesielt utsatt; han har falt ned sikkert hundre ganger siden jeg kom hit for halvannet år siden, og derfor henger han da også skjevt, ja når han først henger. Nå datt han ned igjen, stakkars, og smiler opp til meg derfra gulvet. Jeg vet nok hva han tenker.

Ellers sitter jeg på kontoret. Der jobber jeg selvagt, men jeg reflekterer også over selve livet, slik jeg ofte gjør når jeg er litt syk. Jeg er nemlig litt syk nå, og da synes jeg alltid forferdelig synd på meg selv. Jeg skylder på årstiden, den fører kulde og mørke og virusinfeksjoner med seg, og det er ikke stort man kan gjøre ved situasjonen utover å kjøpe seg et landsted i Botswana eller kanskje Provence, men i år blir det visst ikke noe av for min egen del.
- Bare slapp av, sa en kollega lakonisk etter en av tiradene mine, det er bare snakk om et halvt år.

De glade idrettsfolk

Så var den slutt, croquet-sesongen. Det ble behørig feiret og markert fredag aften, da Christiansteen Private Croquet-Club avholdt sin første årlige (som det heter i USA) sesongavslutningsmiddag. Eller souper, som termen faktisk er i henhold til constitutionen. Jeg tør si det var en vellykket aften, for min del har jeg ikke orket å skrive om den før nå, langt utpå søndags ettermiddag, så at den satt sine spor på mitt spinkle corpus er helt sikkert. Etter en forskriftsmessig gin & tonic gikk vi til bords, tolv gjester i tallet - og festmenyen bestod av cognacgravet laks, coq au vin samt den eldgamle danske dessert bondepige med slør (som så ingenlunde må forveksles med tilslørede bondepiger). Og en hel del drikke ved siden av, selvsagt. På medlemmenes anmodning gav de tvende commandanter langt på vei etter for at festmenyen heretter skal bli tradisjon for de fremtidige sesongavslutninger, ja man kan nesten kalle det et folkekrav. Frøken Helene, aftenens sjarmerende serveringspike, ble også gjenvalgt og commandantene lovet å legge seg dette på minnet.

Bildet viser commandant stipendiaten som leser clubens constitution, iført det constitutionsbestemte antrekk for croquet-spill. Alle var enige om at det hadde vært en hyggelig aften.

Kommunal opplæring

Igår brukte jeg det aller meste av ettermiddagen og kvelden til å sette meg inn i sosial- og omsorgsseksjonens tjenester, samt rådmannens forslag til handlingsplan og budsjett. Om dette forventes jeg etterhvert å si noe fornuftig, men foreløpig er alt fremdeles nytt og ganske fremmed. I begynnelsen lette jeg til og med med lys og lykter etter noen budsjettall jeg kunne forholde meg til, men det var visst umoderne tenkning. Det viser seg nemlig at handlingsplan og kommunalbudsjett over ett er såkalt mål- og rammestyrt, det vil si at det meste består av faktaopplyninger, mål og strategier for å nå målene, i tillegg til statistikk og grafer. Det gjør budsjettene lettere å lese, men hvor i all verden skal jeg få dykket ned i tallene? Dessuten har vedkommende forfatter av plandokumentet bestrebet seg på å skrive så radikal bokmål som mulig, slik at jeg hele tiden blir mentalt forstyrret av ord som tida, ramma og åra. "Ramma". Det gir helt andre konnotasjoner enn akkurat kommunalbudsjett, det er ihvertfall sikkert.

Om sosial- og omsorg hittil ikke har vært mine kjerneområder i livet, føler jeg meg ihvertfall trygg på mine fraksjonskolleger i utvalget, Anette Lie Christensen - en engasjert ung dame med hjerte i helsefagene, og førstevaramann Bengt Morten Wenstøb, min cigarrøkende venn og medrepresentant for det frie Høyre. Han underviser i sosialfag på høyskolenivå, har sittet fast i utvalget de siste fire årene og står helt sikkert klar til å redde meg ut av eventuelle blemmer. Det må han da?

Vel, så er jeg i de beste hender.

Ha en bedårende dag!

Sosialpolitikeren

Idag har jeg virkelig vært sosial. Nesten litt i overkant sosial, kan jeg merke her jeg sitter, i ferd med å slå meg ned i chaise longuen for å drikke en kopp te. Det er viktig å drikke godt og varmt nå som temparaturen skifter, man vet aldri hva som kommer av virus og denslags, og dessuten er det viktig å slappe av når man kan. Der er jeg dreven, jeg som allerhelst ville levd livet fra chaise longuen, ja om man fikk alt til å dreie seg om meg, selvsagt,  noe jeg ennå har tilgode (selv om enkelte sikkert ville hevde at jeg er på god vei). Dessuten hadde det vært svært upraktisk, med chaise longuen altså. Idag, for eksempel, har jeg deltatt på årets Opplevelseskonferanse i Sarpsborg, i regi av Østfold Reiseliv. Der møtte jeg mange interessante mennesker, blant annet fikk jeg gleden av å spise lunch med fylkesordføreren, og da kan man ikke like godt ligge i en chaise longue, nei da må man rette seg litt ekstra opp i stolen. Mens jeg var på konferansen tvitret jeg litt om det som skjedde der, og tweetsene ble plukket opp av en annen konferansedeltager, en dannet finnmarking bosatt i Sarpsborg og som til alt overmål satt ved siden av meg. Hun viste seg å hete Ramona Zachariassen og du kan følge henne om du klikker her. Det gjør jeg.

Ellers hadde jeg et hyggelig med møte med den nye lederen for sosial- og omsorgsutvalget, Frøydis Wroldsen, en positiv og interessant dame jeg skal jobbe sammen med de neste fire årene. Selv om vi tilhører forskjellige partier må vi selvsagt finne de beste løsningene for Fredrikstad, og det tror jeg helt sikkert vi skal klare. Jeg nevnte jo forresten her om dagen dette med at jeg var blitt sosialpolitiker fordi jeg hadde så mye empati, men da vi fikk en oversikt over ledige styreplasser som skulle fordeles i Høyre og jeg nevnte for kollegaen min at jeg kanskje kunne søke om plass i Legatet til sosiale formål i Fredrikstad, fikk jeg relativt klar beskjed om at så langt strakk ikke mine empatiske evner seg, at jeg kunne fordele dem på hele to råd og utvalg. Jeg ønsket meg derfor istedet plass i Legatet for Fredrikstad Bys vel og forskjønnelse, som nok står mer i stil med min profil, vakker som jeg i all beskjedenhet er.

Men nei, min sosiale hverdag stanset ikke der - jeg stakk nemlig innom Adam og Eva, der jeg klippet meg hos min tremenning Camilla, og jeg fikk både lettbrus, munter passiar og oppdatert hårfrisyre før stipendiaten kom innom for å ta meg med til den utmerkede sashimibaren i Storgaten. Der rakk vi et kort og sunt måltid før kveldens medlemsmøte i Høyre på Hotel Victoria. Ja, ikke stipendiaten da, han er Venstre-mann og satt på café og skrev intellektuelle tanker før vi syklet hjem i yr og vind.

Og nå venter min grønne chaise longue og en episode av Boardwalk Empires sesong to.

Endelig usosial.

Anger er livsnyterens dessert

Idag er det bots- og bededag. Dette vet jeg fordi vi har syv års bryllupsdag idag, og jeg giftet meg nemlig dagen før bots- og bededag. Fest først, bot etterpå. Og for en som lever livet etter prinsippet "anger er livsnyterens dessert", falt dette seg i grunnen ganske naturlig. Nå har ikke dagen fortonet seg så veldig bots- og bededagaktig. Ikke bare på grunn av bryllupsdagen, jeg fikk til og med hjerteformede speilegg til frokost, men også fordi det er det siste dagen i en absoulutt verstinguke hva lavkarbokosthold angår. Her har man hygget seg voldsomt kan jeg forsikre - uken og helgen har bestått av  snitter, marsipankake, vafler, kjeks, appelsinjuice, rom & cola og Irish Coffee med masse krem, og idag toppet jeg det med et besøk på Rich. Bar i Sarpsborg. Ifjor ble bryllupsdagen feiret med treretters middag på Mer, i år ble det altså pølse og potetstappe på gatekjøkken. Men så er det også syvårskrisen det er snakk om, og dessuten verdens beste potetstappe.

Imorgen blir det bare fett og ikke noe brød, jeg lover. Bot og bedring.

Snittefellen

Jeg vet ikke helt hva som skjer om dagen, men jeg får altså servert snitter overalt. Og når jeg ikke eier viljestyrke er det så godt som helt umulig å styre unna karbohydrater, noe som igjen er en ulempe for meg som idrettsmann. Det er tross alt viktig å holde på formene, når man som jeg er aktiv i lokalidretten, nærmere bestemt i Christiansteen Private Croquet-Club. Sesongen er forresten over for croquet-spill, og i den anledning skal vi snart holde middag for medlemmene. Middager er nemlig bra for motivasjonen, og selv om vi i år ikke har slått et slag croquet, kan man ikke likegodt se bort fra formalitetene. Er sesongen over, må den avsluttes på behørig vis. Slik gjør vi det ihvertfall hos oss.

Vi skal spise coq au vin, så det blir ihvertfall litt avveksling fra alle snittene. Godt skal med godt fordrives!

Et lite wienerbrød

Egentlig skulle jeg bare slappe av i chaise longuen hele kvelden igår, men siden jeg var helt møteløs og en tanke rastløs fant jeg ut at jeg skulle dra avsted for å høre stipendiaten holde foredrag. Hvor, sier du? Men i kirke- foreningen, selvsagt, det er da der man tilbringer en tirsdagskveld. Det er kanskje unødvendig å si at jeg røk på en skikkelig karbosmell, og har man først gjort dét er det vel ingen vei tilbake, spesielt dersom man som jeg ikke eier viljestyrke og knapt nok har noen karakter. Det ble derfor både smørbrød, julekake og wienerbrød på meg, og jeg må innrømme at jeg forsynte meg et par ganger for mye. Men bevares, litt måtte man da underholde seg med under tombolaen, jeg som i min mangel på erfaring med denslags ikke hadde hatt med meg penger til lodd. Eller lodder, som det heter. Stipendiaten, han fikk fem lodder pluss en blomst som takk for foredraget, så han led ingen nød.

Og der ser man, det man tror blir en rolig kveld på chaise longuen blir brått til en real heisatur inn i norsk kulturhistorie. Og takk for det.

Middagshvile

Idag var det far selv som ordnet middagen, for siden jeg er så ofte borte på kveldene er det ekstra hyggelig å lage noe godt når jeg først er hjemme. Nå er jeg fremdeles på lavkarbokjøret, selv om jeg så ingenlunde er konsekvent og derfor bruker ekstra lang tid. Uansett var det på den nokså briljante LCHF-bloggen at jeg fant dagens middag: Salat med biffkjøtt, roquefort og vinaigrette. Vinaigretten lagde jeg av honning, Dijon-sennep, olje og Worcestershire-sauce, dryppet den over ruccola og hjertesalat, strødde osten over og danderte biffkjøttet på toppen. Ikke spesielt komplisert, og en velsmakende tirsdagsrett. En aldri så liten mosjonsrunde etter middag ble det også tid til, så nå er jeg egentlig ganske fornøyd.

Man skal se jeg snart finner chaiselonguen.

Et rått liv

Idag har jeg vært på gruppemøte i Høyre. Bystyregruppen med alle varamennene møtes relativt jevnlig for å gå igjennom saker til formannskap og bystyre, og det er selvsagt veldig nyttig for meg som ny å ha mange å dra veksler på. Spesielt nå når det nærmer seg budsjettforhandlinger, for der har jeg helt klart en bratt læringskurve foran meg. Men det er morsomt, og selv om jeg ikke har skrevet så mye om det her på Tweeds, gleder jeg meg stort over det ansvaret jeg har fått og til å utføre den jobben jeg torsdag ettermiddag offisielt ble valgt til, som representant i sosial- og omsorgsutvalget. Jeg er tross alt en svært sosial person, derfor passer det utmerket at jeg nå er sosialpolitiker.

Og ekstra hyggelig er det at administrasjonshuset, hvor gruppemøtene avholdes, ligger i Fredrikstad sentrum, bare et stenkast unna byens desidert beste på sashimi, og når den slags herligheter står på menyen gjør det ikke så mye om middagen må serveres litt sent. For slik er altså livet for en politiker - luksusmat og sene kvelder. Jaaada.

Neida.

I samfunnets tjeneste

I en folkevalgtforsamling er det ofte symboltungt. Det er retorikk og polemiske virkemidler som råder grunnen, og de signaler man sender ut later til å være det aller viktigste, noe jeg fra Høyres syvende bystyresete torsdag ettermiddag hadde god utsikt til. Posisjonen, med Arbeiderpartiet i spissen, inntok plassene sine selvsikkert og utvilsomt etterlengtet, og slik skal det da også være etter et brakvalg og etter fire år i opposisjon.

Men. Det første vedtaket som ble gjort, mot opposisjonens stemmer, var å gi rådmannen oppdrag om å stanse konkuranseutsetting av byens sykehjem. Videre, stanse omdannelsen av kommunens kjøkkentjeneste til kommunalt foretak og ditto behandling av Boligforvaltningen. Uten tvil et symboltungt vedtak som viser en besluttsom posisjon, men er det i samfunnets interesse? Jeg tror ikke det.

I en by som Fredrikstad har jeg tro på brede forlik og på å legge de mest firkantede prinsipper til side. Jeg har tro på en god tone mellom partiene og politikerne og at alle, både posisjon og opposisjon, tenker og handler konstruktivt for å løse de problemene vi har felles. Alle er kanskje ikke enig i dette, men jeg synes at man i en såpass liten og trivelig by, i en forsamling som skal sitte sammen i minst fire år, at man kanskje skulle ta en drink sammen etter møtene - treffes sosialt og bli kjent. Vi bør diskutere, gjerne temperamentsfullt, men vi bør være venner. For hva er vi egentlig? Vi er naboer, i samfunnets tjeneste.

Mye kritikk er blitt rettet spesielt mot Fremskrittspartiet de siste fire årene, og mangel på styringserfaring har ofte blitt trukket frem. Jeg er langt ifra noen sympatisør med partiet, men jeg kunne allikevel tenke meg å trekke frem noe positivt med Fremskrittspartiet som jeg tror er viktig på lokalt plan: De har ingen etablerte sannheter. Ingen ideologi som bestemmer hva som er rett eller feil - man velger etter beste evne det som fungerer. Så kan man gjerne stille spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets evne til allikevel å velge riktig, men et åpent sinn - det kan vi lære av.

Dette ønsker jeg meg mer av hos dagens posisjon i Fredrikstad. Kan en privat aktør, det være seg et foretak eller en ideell organisasjon, tilby et bedre sykehjem enn det storsamfunnet klarer, bør borgerne få anledning til å benytte dette tilbudet. Er det kommunale tilbudet bedre, ja da benytter man seg selvsagt av det. Vil Kjøkkentjenesten kunne bidra til kommuneøkonomien ved å bli et foretak, ja så er dette utelukkende positivt. Jeg har tro på at man finner den beste løsningen, i hver eneste sak.

De rødgrønne har bestemt seg lenge før de vet svaret. Det tror jeg samfunnet i lengden taper på.

Stolt

Og plutselig var dagen her. Dagen da jeg kunne ta tversoversløyfen og den lyseblå blazeren, cordfløyelsbuksene og de nye skoene på. Nesten som en liten gutt på første skoledag i grunnen, bare ikke. Dagen da jeg kunne gå opp trappene til bystyresalen, hilse pent og presentere meg for de politiske ringrevene, forsyne meg av møterundstykkene, ett med egg og ett med salami og agurk, ta en kopp kaffe og en flaske boblevann og sette meg ned på plassen min. Strengt tatt heter det ikke plassen min, det heter bystyresete, men blås, snobbete har man da aldri vært på Tweeds.

Hva kan vi lære av fortiden?

Jeg har mange gode venner og kan være stolt av dem alle sammen. Men idag er det i særdeleshet stipendiaten som fortjente heder og ære, etter gårsdagens foredrag i Gamlebyen om Fredrikstad som en inkluderende by - i lys av vår historie som fristad og handelsby. Er vi like inkluderende idag som dengang? Min gode venn viste seg som en tenker og en samfunnsdebattant og essensen kan oppsummeres slik: Det er ikke sikkert det er så mye verre å få en kurder på tebesøk, enn det var for en vanlig Fredrikstad-borger å få en jesuittmunk inn i huset i 1650.

Takk for det!

Sirkushesten i malerverkstedet

Det sies at en sirkushest alltid vil være tiltrukket av lukten av sagmugg. Det sies også at skuespillere er som sirkushester.

Når jeg jobber som skuespiller er jeg ofte nervøs, og spesielt like før man skal "inn" er det et ekstra adrenalinrush som går igjennom kroppen. Ulempen er at det er ubehagelig, jeg lurer alltid på når jeg står der hvorfor jeg driver med dette og ikke bare har en kjedelig jobb, og fordelen, ja rent bortsett fra at man får stillet oppmerksomhetsbehovet for en halvtimes tid, er at alle andre ubehag forsvinner. Hodepine, for eksempel, ikke en hodepine overlever adrenalinrush. Et av de stedene jeg ofte står og venter på publikum, er et gammelt malerverksted. Der er det fullt av gamle malerting, terpentin og maling og hva nå alt heter som ligger rundt omkring på et slikt sted, og på en måte er det litt fint å stå der inne og være nervøs og vente på å spille. Og alltid når jeg går inn dit i andre sammenhenger blir jeg spent og forventningsfull, selv om jeg ikke skal spille. Jo. Det er nok noe med sirkushester.

Men der andre kjenner lukten av sagmugg, kjenner jeg altså lukten av et gammelt malerverksted.