Depollinering

Å kjøpe ny sykkel har visst hatt sin innvirkning på meg, for idag har jeg vasket den. Den var full av pollen, stakkars, og siden jeg har vendt meg til at det blinker i det svarte metallet, måtte jeg frem med svamp og slange. Faren min kommer aldri til å tro det, for jeg har aldri vasket syklene mine, og derfor har også jeg lagt ved fotobevis. Min sønn var med, og han vasket sin egen sykkel, slik at arbeidsmoralen hva gjelder sykkelvask forhåpentlig blir noe bedre enn min egen. Etterpå skal jeg unne meg noe virkelig godt, for nå er jeg fornøyd.

Lille Oslo

Jeg savner turen fra Kampen og ned den bratte bakken mot Tøyen, de store, skrånende gressplenene ved Tøyen-parken og benkene ved badet. Jeg savner den lille sushirestauranten på Carl Berners plass, som var for liten til at man satt seg ned der, men heller spiste på en av benkene i den store bakgården rett ved. Jeg savner trikk nummer 17 ned til byen, og turen over Stortorvet og Grensen til Kristian Augusts gate, hvor jeg skulle av. Jeg savner lukten av bøkene i bokhandelen der jeg jobbet, og lukten av sommer på Karl Johan når vi stengte for kvelden.

Trærne der jeg bodde før

Da vi bodde i Oslo, bodde vi i noen år i en toroms leilighet ikke så langt fra Tøyen. Den lå i fjerde etasje, og vi hadde en liten balkong med utsikt mot Botanisk have, det vil si, vi så de store bjerketrærne på Botanisk have over blokken som lå direkte foran oss på den andre siden av gaten. Men det var grønne plener, andre trær enn de botaniske, folk som luftet hundene sine, joggere og i det hele tatt alle mulige slags ting å se fra den bittelille balkongen. På den hadde vi også en elektrisk grill, og selv om det var lite, spiste vi middag på det lille blå plastikkmøblementet der ute når det var varmt.

Jeg pleide ofte å gå omkring i Botanisk have, og hvert år i slutten av mai var det vårtreff, hvor parken fyltes opp av folk som skulle vise frem blomstene sine, organisert i små foreninger. Jeg likte sukkulentforeningens utstilling, med sine nesten usansynlig små kaktuser på rekke og rad, og bonsaiforeningen med små og, til størrelsen, uforholdsmessig gamle versjoner av norske trær - utsultede små bjerker med utsprungne blader og krokete furutrær i de ubehageligste formasjoner. En gang kjøpte vi et Tempeltre på Vårtreffet, en ginko, som stod i en potte på den lille balkongen i flere år, vokste seg større og større og som det var meningen vi skulle ha i en potte helt til vi flyttet til et sted hvor vi hadde have. Men en gang visnet det bare og døde. Nå har vi plantet et kirsebærtre istedet.

Siste påskedag

Slukker sorgen

Da jeg liten var jobbet moren min som klokker i kirken. Klokkeren sitter helt foran sammen med presten under gudstjenesten, og hele familien var som regel med henne i kirken på søndagene mens hun jobbet. Søsteren min sang i koret. Jeg likte aldri søndager. Under gudstjenesten pleide jeg å være ute i våpenhuset sammen med kirketjeneren og følge med på det han gjorde, slik at tiden gikk fortere. Det var mer spennende der ute, spesielt om vi skulle opp i klokketårnet, hvor jeg kunne kikke ut fra et av kulehullene i urskiven, fra den gang noen ungdommer hadde skutt opp mot kirken. Det er bare ungdommer som skyter mot kirker.

Det var som regel alltid kjedelig i kirken, og de bøkene som fantes ute i våpenhuset, som egentlig var til for barna, var 1970-talls bøker med bibelske historier, triste tegninger av Jesus og disiplene. Og om man først var disponert for å like dem, hørte man jo til der ute, i kirkerommet sammen med de andre. Det skjønte visst ingen, for jeg ble stadig tilbudt dem som underholdning. Første påskedag var det annerledes. Da var det påskefrokost i menighetssalen, som lå i underetasjen på kirken, og ingen kjedet seg. Alle var i godt humør. Det var egg, rundstykker, godt pålegg og det var té. Det hendte til og med at en av kameratene mine var der. Under gudstjenesten etterpå var det bare salmer med fine melodier, som vi hadde lært på skolen, og som vi derfor kunne fra før. Det var mye lettere å være i kirken på første påskedag, og jeg var aldri ute hos kirketjeneren da.

«Da falt det et mørke over hele landet»

«Og straks, mens han ennå talte, gol hanen.»

...fra den ene til den andre.

Her om dagen syklet jeg ned til sykkelforretningen for å høre hva det var som rislet i kjedet når jeg tråkket rundt. Mannen der inne, som hadde solgt meg den blå sykkelen for knapt fire uker siden, visste ikke hva det kunne være, enda jeg trodde de kunne alt om gamle sykler, og at litt risling i kjedet var dagligkost for sykkelreparatører. Han måtte ta den inn over natten, sa han. Slikt trodde jeg bare skjedde med biler. Min far har alltid byttet ut bilene sine. Jeg kunne bli hentet en dag i en ny bil, og neste uke kunne den være byttet inn, i noe bedre, eller kanskje til og med noe tilsynelatende dårligere, men som var en bedre handel. Det samme med båter, forresten, man burde ikke bli for glad i båten, for plutselig fantes den ikke mer. Dette tenkte jeg på da jeg syklet hjemover på min funklende nye DBS-sykkel, svartlakkert og med tre gir, etter å ha byttet inn den blå, fordi den hadde en rislelyd i kjedet.

Alene i Praha

I skapet fant jeg en ring etter min far, som en gang gav den til meg fordi han ikke brukt den siden han var en ung mann, en ring som var ødelagt, men som jeg på grunn av mine konservative tilbøyeligheter fikk satt istand og tilpasset min størrelse. Den har tilhørt familien i over førti år, den er eldre enn jeg. Jeg bruker den sjelden, men jeg liker den. Den er av gull og har en forholdsvis stor sten på, og kan ikke lenger kalles moderne.

Lise og jeg dro for mange år siden til Praha. Vi tok toget i over et døgn, og kom frem til jernbanestasjonen omkring klokken åtte på morgenen, uten å vite hvor vi skulle. Vi hadde ikke noe hotell, vi hadde kun en lapp hvor det stod noe vi trodde var navnet på et motell, men det viste seg å være navnet på en bydel, pluss ordet "motell". Det var litt lite å gå på for drosjesjåføren vi bad om å kjøre oss dit, viste det seg, men han visste om et sted vi kunne bo, et eldre ektepar han kjente leide ut rom til utenlandske gjester, og ikke lenge etterpå befant vi oss på kjøkkenet i et stort, men ganske nedslitt hus, spiste tjekkisk salami og brød, mens en japansk storfamilie lagde mat ved siden av oss. Det eldre ekteparet, som må ha livnært seg på denne måten, stadig å leve sammen med fremmede mennesker, hadde i tillegg til huset også en liten leilighet, ti minutter med metroen utenfor Praha sentrum, i et område som het Kačerov. Dit ville de gjerne ville flytte oss. De var overbevist om at privatliv var nettopp det vi trengte, og at vi ville bli plaget av de mange japanerne, som visstnok laget mat til alle døgnets tider. Vi klaget ikke, rommet vi hadde fått i huset var uten toalett og dusj, så vi hadde egentlig ikke noe imot å flytte til vår egen to-roms, langt oppe i etasjene på en blokk som ville fått det mest slitne drabantbyhus i Oslo til å virke friskt og aldeles nymotens. Vi bodde der i en uke, tok metroen til byen hver dag, drakk firekroners-øl på de små fortauscaféene, leste bøker og røkte sikkert 40 sigaretter hver om dagen.

I Praha kjøpte jeg en ring, tilsvarende den jeg mange år senere fikk av min far, bortsett fra at den åpentbart var en kopi og slett ikke var av gull. Den så ganske lik ut. Jeg tok den på meg da vi satt i en park og spiste, og Lise, som syntes den var grusom, erklærte at hun kom til å reise fra meg om jeg ikke tok den av. Det var Lise som kunne lese kart og orienterte seg rundt omkring i byen, så trusselen var alvorlig nok. Dessuten har jeg aldri likt å være alene. Først fikk jeg den ikke av, den var altfor trang, men heldigvis fikk jeg lirket den av så vi kunne ha det hyggelig igjen. Jeg likte Praha.

Senere tok jeg den av og til på meg i smug, men etterhvert forsvant den, og nå tror jeg den er helt vekk.

Påskens bokanbefaling: Et skilt ved korsveien

Endelig fredag! Og ikke en hvilken som helst fredag, det er fredag før påskeuken og det passer seg derfor å komme med et aldri så lite lesetips. Det er nå engang slik at påsken er tid for krim, og selv om jeg ikke leser så mye krim selv, synes jeg det kan være underholdende av og til å slappe av med litt lett underholdning. Jeg må innrømme at jeg synes de aller fleste krimbøker er såpass lite givende, litterært sett, at jeg like godt kunne sett dem som en times påskekrim på fjernsyn, men det finnes jo unntak. Boken jeg vil anbefale er i samme kategori som Rosens navn, vel ikke akkurat en krim, men så absolutt et mysterium, et intelligent mysterium til og med, og det er folk som dør. Et skilt ved korsveien er skrevet av Iain Pears, og foregår i Oxford på 1660-tallet. Her plukker man til og med opp litt britisk historie på veien, og hva er vel bedre? Beskrivelsene i boken er verdt tiltaket i seg selv, språket er fengende, og vendingene svært overraskende. Her er det ikke spart på noe - boken er en bra leseropplevlse om man liker krim eller ikke. Men, boken har over 700 sider, så start med en gang, ikke vent til skjærtorsdag.

God bok!

Å lese på café

Igår fikk jeg lest mye i Min kamp 2, en bok jeg bare liker mer og mer. Jeg leste faktisk mens jeg tok en kaffe ute på en café, i påvente av et møte jeg skulle på, og det er ikke ofte en bok klarer å holde konsentrasjonen min mens jeg sitter blant folk som snakker og det er mye å se på, men det klarte Knausgård ganske bra. Jeg hadde nettopp spist sushi til middag også, så jeg var antagelig mer enn gjennomsnittlig fornøyd i tillegg, og dét bidro nok til at roen fikk senke seg over lesningen. Etterpå syklet jeg hjem og leste enda litt til, for når man først er virkelig i gang med en bok blir det vanskelig å legge den fra seg. Man lever for en liten stund en annen persons liv, og selv om Knausgård er ganske ekstrem til tider, klarer han å gripe på en måte jeg ikke har kjent hos veldig mange norske forfattere.

"Så traff jeg Linda, og solen gikk opp.

Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en lysning i horisonten, nærmest for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålende, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant."

Kort sagt, helt klart den største leseropplevelsen jeg har hatt på en café.  God middag!

Utenfor boksen

Da jeg var liten hadde vi et morelltre i haven. Jeg var svært glad i morelltreet vårt, og jeg pleide ofte å klatre i det. Det stod tett inntil verandaen, så jeg kunne klatre opp i treet og over gelenderet på verandaen, og dermed komme inn i huset. Vel og merke om verandadøren stod oppe. Stod verandadøren oppe, var det jo noen hjemme i huset, og da kunne jeg selvfølgelig bare ha brukt døren, som rent logisk ville være enklere. Men eventyret å klatre opp et tre og over et gelender, mot å gå helt vanlig og kjedelig inn en dør, lar seg ikke uten videre sammenligne.

Slik glemmer man gjerne å tenke etterhvert.

Se på en bonde på sin aker

Havearbeidet går videre, og i år som i fjor og året før fikk jeg god hjelp av stipendiaten. Han er liksom arbeidsformann når det gjelder grovarbeidet her i gården, siden han har gartnergener og til og med litt nordlending i seg. De er vant til å arbeide hardt når det kreves, ja selv i ruskevær om så er nødvendig. Heldigvis var det pent vær, ellers måtte jeg ha kastet inn håndkledet på vegne av megselv. Vi spiste en solid middag før det hele startet, grillede koteletter, frisk salat og lun potetsalat. Det er viktig å spise godt før man skal ut og være akermenn. Selv foretok jeg beskjæringen av bringebærbusken, som noe urovekkende ser ut som om den aldri mer kommer til å bære frukt. Til gjengjeld er det en god del bringebærskudd i ripsbusken, som på sin sine bærer svært lite rips, så det virker som om hagen har litt kontroll ihvertfall, og kompenserer selv der manglene oppstår.

Det blir spennende å se hvor ripsen dukker opp.

Nå går det rett på dunken

Dagen mediekommentar. Nå kan vi like godt legge ned bloggene våre, både stipendiaten og jeg. Vi hadde nettopp funnet hver vår lille nisje i tomrommet etter Emilie Nereng, og nå kommer hun altså tilbake, antageligvis etter å ha lagt merke til at oppmerksomheten retter seg litt i overkant mot våre to nettsteder. Når hun etterhvert begynner å skrive om haven sin, historiske anekdoter, politikk og avnytelse av mat og drikke, ja da kommer vi jo til å tømmes fullstendig for lesere.

Når det er sagt, det er merkelig at ikke broren hennes, den nye bloggründeren, har spurt noen av oss om vi vil skrive på blogit.no? Når jeg ser på siden, er det liksom som den er laget med Tweeds i tankene. Jeg regner med at det kommer en telefon ganske snart.

Grensesprengende snushaner

Dagens mediekommentar. I serien "VG forteller oss ting vi allerede vet"  meldes det nå om at forskere har funnet ut at snusbruk ikke er spesielt glamorøst, og at en snuser ikke tillegges mange positive sosiale egenskaper.

Jeg skulle helt seriøst fått jobbe som forsker en liten stund, for det er så uendelig mye jeg kunne fortalt disse menneskene, helt grunnleggende ting, så slapp de å bruke masse tid og penger. Hallo. En snusleppe. Gjerne med litt snus hengene ned på tennene. Kan det være glamorøst? Noensinne?

Nei. Sånn, penger spart.

Men neida.

Det løves i li

Igår var en hagedag. Det får søndagen til å gå mye raskere, når man kan være aktiv i sin egen hage, og det samtidig blir en god del hyggeligere der ute. Jeg har som kjent beskåret epletreet tidligere, og igår ble jeg kvitt resten av kvistene, sammen med de avskårede grenene fra Jasmin-busken, som også fikk seg en skikkelig omgang med hagesaksen. Når man går igang med å beskære busk og trær, tenker man ikke på en forferdelige jobben det blir å fjerne alle de løse grenene. Alle bøker og glansede informasjonsbrosjyrer jeg har sett om trebeskjæring stopper når treet har fått idealformen sin, og ikke med et ord formidles det demotiverende synet av syv søppelsekker med buskas fordelt utover hele plenen. Det er nesten så man mister litt motet, kan jeg fortelle, men heldigvis har jeg svigerforeldre med hageinteresse, som hjalp til å rydde opp. Så nå er hagen i relativt god stand. Mens vi holdt på med raker og sekker og hansker og kvist, kom det to jenter bort og spurte om vi hadde dugnad. Ja, sa jeg, vi har dugnad. Ville de hjelpe til? De ville ikke det, og bekreftet dermed den offentlige mistanke om at dugnadsånden er i ferd med å dø.

Dette gjenstår av havearbeid:

1. Vende jorden i kjøkkenhaven og gi den næring. Stipendiaten må inn i bildet, dette er tungt.
2. Beskjære bringebærbusken. Jeg er usikker på om dette kalles beskjæring.
3. Beskjære ripsbusken. Min far ville helst ha beskåret den helt vekk, og er overbevist om at den aldri vil bære frukt mer. Jeg er enig, den ser ikke pen ut, men siden den er meget eldre enn meg, gir vi den en sjanse. Man er da konservativ.
4. Beskjære rosene. Dette stikker, og er strengt tatt ikke noe for meg.
5. Fjerne tujatrærne på utsiden. De er tolv meter høye, det er fire av dem og stipendiatens far, gartneren, må inn i bildet.
6. Diverse beplantning. Dette er den beste jobben.

Vedrørende punkt fem, denne vitsen er blitt meg fortalt minst fem ganger i det siste og jeg fortalte den selv til naboen på lørdag:

Gartneren blir spurt om hvor lang avstand det bør være mellom tujaer. - Helst 500 meter.

Sa brura.

Sursøt begrepsforvirring i haven

Idag har jeg, blant andre ting dere skal få rede på imorgen, plantet et kirsebærtre i haven. Det er egentlig et morelltre, men i min jakt på kirsebærtrær/morelltrær fant jeg faktisk ut av moreller er en type kirsebær. En svært spennende botanisk oppdagelse. Egentlig kan man nemlig kalle kirsebær for surkirsebær og moreller for søtkirsebær, som er like riktige navn. Men, for å komplisere det hele: morell er egentlig navnet på en sort kirsebær som kom fra Château de Moreilles i Frankrike, og som paradoksalt nok var sure. En morell var altså en sur kirsebærsort. På norsk har vi valgt å kalle den søte varianten for moreller og den sure for kirsebær, men i virkeligheten forholder det seg altså ikke således.

Moreller er egentlig sure kirsebær, mens de søte bærene egentlig skal kalles kirsebær, og ikke for moreller. Men tre i haven ble det, ihvertfall.

Og nå, en bok. God kveld!

Folkedyppet

Når man skal la seg underholde i Fredrikstad, er noe av det folkeligste man kan gjøre, dersom man da ikke skal ta en tur på stadion, å gå på revy. Revyen har stått sterkt i Fredrikstad siden den gamle arbeiderforeningen lå der nymotens Domus etterhvert fikk sin plass, og hvor kjøpesenteret Torvbyen idag står plassert. Nå er jeg ganske glad i revyer, som tidligere nevnt, og siden jeg ikke hadde vært på en Fredrikstad-revy siden 1994, syntes jeg det var på høy tid. Det var morsomt, bevares, kanskje ikke nettopp elegant, men det hadde sin helt egne charme. Som min venn bemerket da han skuet utover sitt medpublikum, det er nok ikke dette publikummet som står først i køen når Riksteatret gjester byen. Og han hadde nok rett i dét. Jeg kunne vist dere bilder, og det hadde blitt morsomt, men Datatilsynet ville ikke likt det. Så da overlater jeg resten til fantasien.

Jeg fortsatte den folkelige bølgen i formiddag, da hele familen dro på biltur til Sverige. Jeg foretrekker å dra til Stømstad når vi først drar på handletur, for der er det veldig mye hyggeligere enn på Nordby, og vi nøt et lite måltid nede på bryggen, med potetmos og tjokkorv og det ene med det andre. Strømstad har også en utmerket klesforretning hvor jeg kan få tilfredsstilt de fleste behov hva klær angår, ja til og med et rikt utvalg av tversoversløyfer har de. Idag ble det to bukser, hvorav den ene var Rimi-Hagensk rød. Fjongt og lekkert i vårsolen. I tillegg ble det selvsagt en tur innom for å handle de obligatoriske edle dråper, og etter en arbeidsøkt i haven venter jeg nå i grunnen bare på at kvelden skal senke seg over landet, og vi kan riktig kose oss med cocktails, blåskjell og nykjøpt chardonnay.

Mine venner, ha en strålende lørdags aften. Skål!

Om bakvaskelser

Frihet, likhet og brorskap - tre skjebner og en hel verden i forandring

Igår var en utmerket onsdag. Stipendiaten og jeg spiste sushi i byen, før jeg gikk hjem og hengte opp bildene jeg kjøpte i Paris. Bildene fant jeg omsider i en av bodene ved Seinen, etter å ha tråklet meg alt de kanskje 100 bodene hadde å by på - masse interessant, men også en del som var på grensen til uinteressant. På grensen. Jeg valgte meg to små portretter, laget omkring 1850, og som utvilsomt er utklipp fra en bok, men som ikke desto mindre er ekte saker.

De to herremennene som nå henger over den ene bokhyllen min på kontoret er Guillaume-Chrétien de Lamoignon de Malesherbes og Louis-Philippe II av Orléans, begge sentrale personer under den franske revolusjonen. Fransk historie fascinerer meg, og en spesielt interessant karakter er selvfølgelig Ludvig XVI, som som eneveldig konge opplevde å bli hentet ned fra Versailles, gjort til konstitusjonell monark, en contradiction in terms på den tiden, som levde i fangenskap med familien sin, for til sist å bli stilt for retten og henrettet - alt på grunn av en revolusjon ingen virkelig kjenner drivkraften til og som mer eller mindre levde sitt eget liv i flere år.

Malesherbes var en av kongens pensjonerte minstre, som tross sin høye alder, han var da 71 år, valgte å føre kongens forsvar i 1792. Hans beslutning baserte seg på at de som hadde nytt godt av kongens gunst da han var på sitt høyeste, også skyldte ham å stå ved hans side når tidene var som hardest. Denne beslutningen rørte kongen, som skal ha sagt at "ditt offer er så mye mer generøst - du risikerer ditt liv og kan ikke redde mitt." Kongen var overbevist om at han ville bli dømt til døden.

Louis-Philippe II, hertugen av Orléans, Monsieur le Prince, var etterkommer etter Ludvig XIII, og holdt før revolusjonen den viktige posisjonen som første prins av blodet, det vil si den fremste av kongens slektninger som ikke var hans sønn, bror, nevø eller direkte etterkommer av den siste kongen. Louis-Philippe hadde i mange år forsøkt å røre rundt i den opphissede stemingen i Paris, i håp om at han skulle bli den første konstitusjonelle monark etter at massene hadde styrtet Ludvig XVI. Revolusjonen ville det ikke slik, og i tråd med de nye idealer skiftet hertugen av Orléans etterhvert navn til Philippe-Egalité, Filip Likhet, og ble som vanlig borger medlem av konventet, forsamlingen som skulle dømme kongen til døden.

De gjorde de i desember 1792, med én stemmes overvekt. Den første prinsen av blodet gav den avgjørende stemmen. Malesherbes ble også senere henrettet, men først etter å ha sett sin datter, svigersønn og sine barnebarn henrettet for sine forbindelser til ham, kongens forsvarer. Og Philippe-Egalité? Han ble selvsagt også offer for giljotinen. Utakk er verdens lønn.

Ironisk nok ble Philippe-Egalités sønn Frankrikes siste konge over 30 år senere. Men dét er en annen historie. God torsdag!

Enkle løsninger

Nei, vet du, vi reparerer ikke heisen så lenge man faktisk bare kan kjøre taxi til Spor 2. Det får liksom være grenser.

Så får vi jo sysselsatt en sjåfør også!

Nomadens dagbok

Det ble ikke noen tur i skogen igår, men derimot ble det en lang spasertur i litt mer urbane omgivelser. Etter å ha raket litt, og jeg må understreke litt, for jeg begrenser som kjent hagearbeidet til bittelitt om gangen, gikk tok Ellen og jeg (nesten-nabo og medlem av trekløveret, husker dere) ferjen over til vestbredden som man sier i Gamlebyen. Vi gikk en runde i Bydalen, et sjarmerende gammelt villaområde nesten i Fredrikstad sentrum, og på hjemveien tok vi omveien rundt Bellevue, en liten gatestump full av av ekte funkishus, med utsikt mot elven.

Fredrikstad er en deilig by. Jeg savner ofte Oslo, særlig Frogner, med sin touch av Paris og nesten alltid fyllt med mennesker man kan betrakte, i motsetning til her, hvor alt er dørgende stille om man går ut etter mørkets frembrudd, rastløs etter nye inntrykk. Frogner, med sine høye bygårder, brede gater og lekre forretninger. Men det skal være sikkert, Fredrikstad, min lille by, har unektelig sin sjarm. Og spesielt setter jeg pris på det å ha en egen have å neglisjere - det er noe eget å sette seg ned i en dyp havestol, som riktignok knekker sammen annenhvertår og må fornyes, under sitt eget epletre, i år også egenhendig beskåret, og nyte en deilig sommerkveld med en gin tonic i hånden.

Jeg fikk også lest en god del etter at jeg kom hjem, i Min kamp 2, og jeg blir mer og mer overbevist om at Knausgård må være min sjelefrende. Hans betraktninger om familieliv og sosiale relasjoner er fornøyelige, og ligger nært opptil mine egne oppfattelser, og han beskriver også på en god måte mine følelser om den by man til enhver tid bor i, og som kanskje gjør at man lengter til en forandring, som jeg nå og da gjør:

"(...) lett og glad, for alt i byen var ennå nytt for meg, og lysets skiftninger på himmelen om morgenen og ettermiddagen hadde ennå ikke blitt omfattet av rutinens mette blikk."

Man skulle kanskje vært storbynomade? Ha en givende onsdag!

Forventninger

Liten tvil om hva det går mest av i lunchen på jobben! Her kjøper vi fisken en gros.

Idag er det grått og trist, men det gjør ingenting. Det er vår! Jeg skal rake i haven, og så skal jeg ut i skogen. Jada, det kommer fyldigere innlegg med tiden. Men av og til må bloggere få slappe av også, vet dere.

Om 160 dager braker det løs: VALG 2011

Om 160 dager er det valg, og det er kanskje på tide å begynne å tenke på valgkampen? Jeg står jo til og med på Høyres liste i år, og burde legge meg i selen for å bli valgt inn. Jeg tenkte egentlig jeg skulle skaffe meg en slik Facebook-side som politikere har, men det har jeg gått bort fra. For det første så har jeg Tweeds. Tweeds er liksom min lille talerstol, det, og da blir det feil å undergrave den med å lage en "personlig" side. Er dette en upersonlig side? Jeg regner selvsagt med at alle de som liker Tweeds og leser den fast, kommer til å være tilbøyelige til å gi meg en personlig stemme på valgdagen. Dette kan man jo gjøre selv om man ikke stemmer Høyre, for å få inn favorittbloggeren sin, mener jeg. Og bor man ikke i Fredrikstad, ja så har man sikkert en fetter eller elskerinne der, eller kanskje en mor, som kan la seg overtale til å slenge på et ekstra navn på listen. Dette er Tweeds-likernes hjemmelekse de neste 160 dager: Skaff meg personlige stemmer! Oj, ser man det, valgkampen har virkelig begynt. Den andre grunnen til at jeg ikke vil ha en personlig Facebook-side, er en protest mot måte Facebook har lagt opp sidene sine. Om man inviterer folk til siden sin, så kommer ikke dette opp som egen hendelse i Facebook, en slik rød greie på toppen, vet dere, som de med OCD bare MÅ trykke vekk. Slik som jeg. Det er liksom ikke viktig nok å få beskjed om at man er invitert til å like en side, men at femti perifere bekjentskaper OGSÅ gratulerer en venn med dagen, dette er viktig. Og hva skjer når ingen ser invitasjonen? Du ender opp med en side som har 21 likere. Det er lokalpolitikere som har det. Er ikke det litt flaut?

Uansett, jeg lover å skape skikkelig valgkampstemning her inne, med amerikaniserte bilder, valgflesk og det hele, så dere skal ikke føle at dere har gått glipp av noe. Og dere skal vel gjøre hjemmeleksen?

Riktig god mandag.

The Summer Without Men

I formiddag ble jeg ferdig med The Summer Without Men, og jeg skal ikveld ta fatt på min fjerde Knausgård-bok, Min kamp 2, som etter hva jeg har hørt skal være en av hans beste. Det gleder jeg meg til, jeg er nemlig ikke det spor lei Knausgård ennå. The Summer Without Men var svært god, og jeg var faktisk litt trist da den var slutt. Selv om jeg nok skulle lest den en gang til med det samme, for å få fullt utbytte av poesien og Hustvedts vakre språk, som jeg som hurtigleser har en tendens til å få for lite ut av. Jeg klarer rett og slett ikke å lese sakte og virkelig nyte språket, og det lider de fleste bøker jeg leser under. Eller er det jeg som lider? Uansett, The Summer Without Men rangeres av meg som nummer to av de fire Siri Hustvedt-bøkene jeg har lest, av hvilke Det jeg elsket fortsatt er den beste.

Jeg har skaffet meg noen nye bøker denne helgen også, for både idag og igår var jeg nemlig frivillig medhjelper på et loppemarked. Jeg sikret meg en 1903-utgave av Bjørnstjerne Bjørnsons Fortellinger, selv om jeg vel ikke er så begeistret for Bjørnson, og dessuten Holbergs Samlede populære skrifter fra 1912. Av den noe smalere litteraturen kan nevnes Den tapre soldat Svejk i to bind av Jaroslav Hasek, en roman som handler om en soldat under første verdenskrig, som stipendiaten helhjertet anbefalte og som jeg derfor bare måtte kjøpe. Alt i alt var det vel en ganske bra bokhelg? Jo. Jeg er fornøyd.

Nå venter svinestek, gin tonic og søndags aften. Måtte den bli god for oss alle.

To på gaten

Igår ble jeg altså ferdig med epletrebeskjæringen, en absolutt milepæl i min hagemesterhistorie. Jeg var full av pågangsmot etter den svært så trivelige politikerlunchen med Bengt Morten Wenstøb, og nå står treet der i all sin skjønnhet, en god del lavere enn det hadde tenkt seg for en uke siden. Wenstøb og jeg spiste på Østfold Kunstersenters café, et sjarmerende sted på Cicignon, som serverer utsøkt mat. Siden vi tilhører den dannede livsnyterminoriteten i Fredrikstad Høyre, ble det selvsagt også anledning til å røke en ciar. Det vil si, anledning er vel å overdrive, i et land som definerer livsnyteri som synonymt med helsemessig forfall. Da vi satt på cafébordet vårt ute, var vi først litt betenkte på grunn av bygningsarbeid som pågikk på taket, for hvem vil vel ha en bygningsarbeider fallende ned i kaffen mens man røker? Det viste seg å være en ubegrunnet bekymring, men bygningsarbeiderne var problematiske av andre grunner. Vi ble rett og slett jaget fra bordet vårt av hissige arbeidere, av sikkerhetsmessige årsåker fikk vi vite, og plutselig stod vi på gaten, Høyres gruppeleder og jeg, med kaffekoppen i hånden og røkende på hver vår cigar.

Vi må ha vært et sjarmerende syn.

Men sollys får man ikke kjøpt

Snøen er borte igjen, og godt er det, for en hobbygartner som jeg har virkelig ikke tid til snøvær midt i beskjæringssesongen. Idag går jeg etter planen igang med tredje omgang, så får vi se hvor lang tid det tar før jeg har kommet med rundt hele treet. Jeg snakket med familiens faste gartner her om dagen, som egentlig skulle komme og klippe treet, og han ble litt bestyrtet da jeg fortalte at jeg jeg kutter alle grener som peker oppover, slik jeg har lært av både min far og naboen. Dette var visst i beste fall legmannsmetoden å beskjære trær på, og jeg måtte nesten overtale ham til ikke å ta seg en tur innom for å se hvordan det går. Jeg føler nemlig  på meg at arbeidet står til stryk, fra et gartnerfaglig ståsted. Men, epletreet står rett ved verandaen, og jo mer jeg beskjærer, desto mer sollys slipper til, og vi er i grunnen mer glad i sol enn epler. Epler kan man i det minste kjøpe, så derfor får epletreet finne seg i å bli litt snauklipt. Ser det ikke egentlig ganske bra ut, da? Jeg er i det minste fornøyd.

Idag skal jeg på en liten politikerlunch igjen, med min venn Bengt Morten Wenstøb. Det er alltid hyggelig, det er duket for en god samtale om det dannede Høyre, som av og til synes ganske forsvunnet. Wenstøb og jeg tilhører det som må kalles livsnyterdelen av Fredrikstad Høyre, en gruppe det blir færre og færre av i hele samfunnet, også i Høyre. Nei, man må holde på formene, dere. Jeg vedder på at han har med sigarer. God fredags ettermiddag!