Jeg er som kjent ikke så begeistret for vinteren. Det har jeg aldri vært, men i de siste årene har det bare blitt verre og verre. Jeg er så utrolig lite sjarmert av snø og skiføre, appelsiner og kvikklunsjer i det fri, og jeg lengter bare til alt drypper vekk i en eneste vårflod, og at vinteren aldri kommer tilbake. Er det én ting som er sikkert, så er det at vinteren kommer tilbake. Men er det en annen ting som også er sikkert, så er det at vinteren forsvinner igjen, og vi er nå tross alt kommet så langt at vi kan begynne å se litt arrogant og overlegent på all snøen omkring oss og tenke at dens dager er talte. Vinteren kan herje med oss en stund til, javel, men så er det også slutt. Dag Frøland skrev en gang en tekst som het
Om fjorten dager kommer våren til Firenze, som handlet om håpet om en ny vår, og at den startet langt nede i Europa et sted og kom til oss med togets fart. Det var bare å holde ut litt til. Og om fjorten dager kommer f
aktisk våren til Firenze, så nå er det i grunnen bare for kulde og snøpakk å forberede seg på å kapitulere. Overført til annen verdenskrig, av uvisse årsaker må jeg innrømme, kan vi si det slik: vi er i 1944, krigens vinner er allerede kåret, han må bare .. vinne først, før alt er over.
Og der har du oss idag. Våren
er kåret som vinner. Den må bare vinne først.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar