Egentlig var jeg ikke på selve Månefestivalen heller. Jeg bor rett ved, så jeg bestemte meg bare for å ta en tur bort og se på livet, fredagskveld og pent vær som det var. Jeg følte meg som den eneste Høyre-mannen der blant alle rockerne, og det var jeg kanskje også, med relativ orden på håret og i lyseblå skjorte, men jeg hadde heldigvis rettet litt på de sosiale antennene og latt stråhatten bli hjemme. Og godt var det, for da jeg kom inn på favorittcaféen min var det fullt av mennesker der og et band som spilte cubansk/latino/gladpop, så jeg fikk ikke sittet noe sted. Man kan ikke ha hatt på seg inne, spesielt ikke når folk forsøker å se på bandet, og jeg er ikke akkurat lett å se forbi fra før. Og når jeg attpåtil skulle drikke øl, hadde det rett og slett vært fortvilende å hatt stråhatten med seg. Men nå hadde jeg altså ikke det.
Etter et par øl, noen filterløse sigaretter og masse rytmer i kroppen gikk jeg videre i Gamlebyen, med ett mye mer komfortabel i forhold til folkemengden, den politisk-sosiale selvtilliten styrket av én stykk vellykket konsertopplevelse og selvsagt de to ølene. Jeg traff til og med noen jeg kjente fra før. Og det er nå vi virkelig kommer til Månefestivalen, for Valkyrien Allstars spilte nemlig i kirken, og det var det eneste bandet jeg hadde lyst til å få med meg. Jeg hadde ikke noe festivalpass eller billett eller noe, men ved å fortelle dørvakten at jeg sitter i menighetsrådet fikk jeg gå rett inn og få med meg siste del av settet. Da det var over, syklet jeg hjem, ikke så rent lite imponert over megselv og solofestivalløpet mitt.
Så sånn var det. Ikke akkurat hipster der altså, men jeg fikk da vært på min første musikkfestival.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar