...og la den vandre.

Etter syv fete år kommer syv magre. Etter søte kløe kommer sure vie. Anger er livsnyterens dessert. Et cetera. Det er mange uttrykk for det samme; når man har det bra, kan man bare regne med at det snart går rett nedover. Og dét i en fart. Forrige uke sluttet helt perfekt for min egen del, med to hyggelige julebord, og klokken 03.30 på lørdags morgen burde jeg ha skjønt at nå er det fare på ferde. Lykken KAN ikke vare, det er stille før stormen. Jeg våknet med vondt i halsen, og tenkte som så at dette var jo ikke så ille, dersom det er dette som er nedturen skal jeg alltids klare å leve med den. Jeg tok derfor i og syntes ekstra synd på meg selv igår, og veltet meg i min egen fortvilelse, sånn for kosens skyld. Men nei, dette var ikke alt. Det skulle bli verre, mye verre. På kvelden tikket det nemlig inn en melding. Den unevnelige syken er kommet til området, og den er nærme. En av guttene på kontoret er blitt syk. Hans kone, bror og dennes kone likeså. Det er bare å vente. Omgangssyke.

På kontoret idag beveget jeg meg litt prøvende rundt i korridorene. Hvem er syke? Det var ikke lett å se, for alle var bleke om nebbet. Eller dem jeg så da, jeg holdt meg nemlig så langt unna folk som mulig. Alle var altså bleke om nebbet. Noen fordi de var syke igår, og derfor ikke hadde annet å gjøre idag enn å smitte oss andre, andre var bleke fordi de som jeg bare gikk rundt og ventet på at den unevnelige sykdommen skulle komme til nettopp dem. En til var blitt syk iløpet av natten. Angst. Tiden går og jeg får gjort litt arbeid, men tankene er der. Er jeg syk? Litt. Men ikke helt ennå. Merkelig da, at den ikke kommer. Jeg møter min venn stipendiaten. Han er ikke syk, men føler seg også litt sjaber, for han hadde fått en sms av én igår, som var smittet. Den kommer fra flere kanter nå, og vi har ingen steder å rømme. Litt senere kommer meldingen om at enda flere er syke. Herregud. Jeg prøver å holde stemningen oppe, spøker og ler. Men alle har angst, alle vil dra så langt inn i skogen som bare mulig. Dekameronen kunne blitt skrevet idag, hadde vi ikke vært på randen.

Mitt i denne elendigheten blir vi invitert på lunch av en forretningsforbindelse. Stipendiaten og jeg. Vi blir tilbudt alkohol, og jeg takker alltid ja til en øl og dram. Stipendiaten skal ha kjøretime, han har nemlig som jeg ikke førerkort. Jeg sa til ham. Nå kan du angre, dette er bare en liten smakebit av hvordan livet ditt kommer til å bli når du har fått deg lappen. Han så lengselsfullt bort på drammen min og var helt enig. Så sørgelig enig var han, og kikket nervøst på klokken. Så var det lunch. Roastbeef. Laks. Waldorf-salat, julesylte. Rødbeter. Spekeskinke. Kapers. Og så: Ribbe. Medisterkaker, pølser, poteter og saus. Masse saus. Og tilslutt? Riskrem.

Kommer den unevnelige sykdommen, skal man gå ned med stil.

Lykke til alle sammen, og grav dere ned i tide.