onsdag 9. februar 2011

En tid for alt

Igår tror jeg at jeg kastet inn håndkledet når det gjelder De som beveger verden av Ayn Rand. Ikke at den er dårlig, på ingen måte, og jeg som Høyre-mann og konservativ er absolutt med på tankegangen. Neida, det er bare det at jeg begynte på boken rundt 2000, leste 650 sider, og gav opp fordi jeg kjedet meg litt. Så begynte jeg igjen for et år siden, og har smått om senn kommet 250 sider avgårde, igjen fordi jeg kjeder meg litt. Nå er det omtrent 1000 sider igjen, et lite stykke til slutten altså, og igår hadde jeg så lyst til å lese noe annet at jeg rett og slett bestemte meg for å utsette Ayn Rand på ubestemt tid, selv om jeg egentlig får litt psykiske problemer av ikke å avslutte en bok. Bøker jeg ikke har fullført:

1. De som beveger verden av Ayn Rand. Enough said.

2. Mitt århundre av Gunther Grass. Jeg elsket Blikktrommen. Men jeg er rett og slett ikke intellektuell nok for noveller.

3. Kjell Askildsens samlede noveller. Samme årsak, og jeg har ikke dårlig samvittighet for denne. En samling er jo ikke en ordentlig bok, og jeg har lest noen noveller.

3. Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra. Dette er bare et arbeidsuhell, jeg skal lese første halvpart på nytt og ta med resten også, for dette er fantastisk lesning. Jeg har bare ikke helt funnet anledning til å ta den opp, for jeg føler mentalt at jeg allerede har lest den. Mange problemer sitter mellom ørene, vet dere. Neida, det går ikke an å føle mentalt.

4. Josef og hans brødre av Thomas Mann. "Dyp er det forgangnes brønn. Må man kanskje ikke kalle den uutgrunnelig?" En av de største leseopplevelsene jeg har hatt var Thomas Manns Trolldomsfjellet, og jeg mistenker at Josef og hans brødre, egentlig en "serie" på fire bøker, kommer til å ta denne plassen når jeg vel fullfører. Det tar tid, for eksemplarene mine er skrevet på nydelig, alderdommelig høysvensk, men hvilket språk passer bedre til dette verket, om da ikke eventuelt tysk? Jeg kan ikke tysk, så det er ikke noe tema. Nei, svensk får det bli. Jeg har altså ikke gitt opp, jeg bare utsetter nytelsen.
Igår startet jeg på En tid for alt. En jeg liker å følge på Twitter, skrev at hun ikke hadde orket å starte på Knausgård ennå, og hun trodde det skyldtes litt barnslig motstand. Hun er lur, denne, og jeg er enig; jeg føler meg ikke helt motivert eller moden for Min kamp-kolossen, og siden den er så omdiskutert og så opplagt en bok som folk forventer at du skal mene noe om, tenkte jeg at jeg godt kunne la den hvile en liten stund til, mens jeg lar En tid for alt være min Knausgårdske debut. Det lille jeg fikk lest igår fortalte meg at valget var rett.

5 kommentarer:

  1. En tid for alt er praktfull! Jeg (mis)unner deg å lese den for første gang!

    SvarSlett
  2. Bra! Da skal jeg nyte det. Så får vi heller snakke om saken når jeg er ferdig!

    SvarSlett
  3. Å, du må bare glede deg! Om det finnes ett og annet bittelitt langtekkelig parti, er det borte vekk når du kommer dit hvor du tenker: Nei, så dæven! Jeg er enig med Monica: Praktfull bok, og utrolig bra tenkt.

    SvarSlett
  4. Jeg leser og koser meg as we type! Jeg liker den svært godt allerede.

    SvarSlett
  5. Oh yes K-T; vi snakkes om saken!

    SvarSlett