Du er aldri alene

Da jeg gikk opp for å legge meg igår kveld hadde jeg en ubehagelig følelse av at noen så på meg. Jeg var alene hjemme. Selv om jeg tenkte på katten fra igår, skvatt jeg allikevel da jeg så ham i vinduet, intenst stirrende på meg og med potene nesten hamrende på glasset. Jeg gikk inn på kontoret, katten hoppet fra taket og over til den lille verandaen, stilte seg på to ben i verandadørvinduet og mjauet som et spedbarn i nød. Jeg gikk tilbake inn på soverommet, lukket vinduet på gløtt for å slippe inn litt av den kalde luften, men katten var straks tilbake på taket og lydene den lagde da den presset seg inntil vinduet for å se om den klarte å komme seg inn, gjorde meg urolig og innbød ikke akkurat til å legge seg. Terror.

Jeg sov nede på sofaen i natt.