Idag knakk solsengen da jeg skulle sette meg til for å lese. Det vil si, den "knakk" ikke, den mer bøyde seg idet jeg halte litt i ryggen for å trekke den opp, i denne merkelige konstruksjonen på solsenger som sikkert har tatt liv av like mange senger som folk, som med frustrasjon har forsøkt å finne riktig posisjon. Det er ikke den første jeg har ødelagt. Den første jeg husker var en tilsvarende seng som hørte til mine svigerforeldres campingsted, men når det gjelder akkurat denne sorten solsenger, så er jeg tilbøyelig, ikke tilfeldig valg av ord forresten, til å skylde på selve konstruksjonen. Den andre innretningen som måtte gi etter for trykket av, vel meg, var en plastikkstol, en slik man kan bruke på stranden. Til mitt forsvar hadde jeg ikke satt opp støttebenene skikkelig, slik at setet måtte ta en uforholdsmessig stor del av vekten min. Det skjedde midt i Stensparken, da jeg skulle lese til eksamen en junidag sammen med Ole-Henrik, og parken var full av jenter man helst ville se på, og ikke i like stor grad bli sett av. Det var ikke så lett. De neste to stolene som bukket under for overmakten må jeg ta ansvaret for helt selv, selv om det må undertrekes at det skjedde etter flere års bruk. Det var også små strandstoler det var snakk om, som jeg er avhengig av for å kunne nyte strandlivet til det fulle, hvis det da ikke er en relativt dannet strand med skikkelige strandstoler man nærmest burde være et bjerg for å kunne klare å ta livet av.
En gang knekte jeg også toalettsetet hjemme hos min venn Martin. Det var nesten verre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar