Stod der moren, fylt av smerte

Det er noe eget å sitte i Glemmen kirke og høre ungdomskantoriet synge. Som så mange andre her i byen er jeg vokst opp med å høre ungdomskantoriet synge, jeg hadde venner som sang der og da jeg var barn var jeg med kantoriet på turer omkring i Norge og Skandinavia i egenskap av lillebror og sønn. De var så voksne, jentene som sang i Glemmen Ungdomskantori, så voksne at man nesten ikke kunne være forelsket i dem engang, det var så fånyttes at det nærmest var en fremmed tanke. Derfor tas man likesom tilbake til barndommen når man hører ungdomskantoriet eller ser dem synge i de røde kappene sine, selv om de som står der nå ikke er de samme som de som stod der da, selv om de, som før var så voksne, nå er mye yngre enn meg, og selv om koret er litt mindre enn det var den gang, så er det Ungdomskantoriet som synger. Igår sang de Pergolesis Stabat Mater, slik de alltid synger den før påske, en rørende, nesten på grensen til vaklende fremførelse, som vitner om at det er ungdom, vanlig ungdom som ellers går omkring i byen vår og som vi, når vi ser dem, ikke tenker over at er noe annet enn ungdom, som synger om selveste Guds Mors lidelse. Og man kunne satt på en innspilling av Pergolesis Stabat Mater hjemme hos seg selv, kanskje med Andreas Scholl eller Fabio Biondi, men det ville likevel ikke vært det samme og det ville likevel ikke nådd helt opp til kirkebenkene i Glemmen kirke, der ungdomskantoriet høres syngende bak fra galleriet.

Stabat Mater Dolorosa

Under korset dypt nedbøyet 

stod med bitter gråt i øyet 

Herrens Moder ren og skjær. 

Hun led dødens kval og smerte, 

akk, for hennes moderhjerte

 stukket var av sorgens sverd. 

Hvor forpint var hun til mote, 

den velsignede og gode, 

akk, hvor skjelvet hennes sjel. 

Den enbårnes moder gruet, 

da sin edle sønn hun skuet

 naglet fast til korsets fjel. 

 Hvem kan uten tårefloder 

minnes Jesu fromme moder

 i så stor en hjertenød? 

Hvem kan, uten selv å lide, 

se Guds Moders tunge kvide

 over sønnens bitre død? 

 For sin slekt og for dens brøde 

så med gru hun Jesus bløde 

rammes hardt av piskeslag.

 Så sin kjære sønn, den rene,

 i sin død forlatt, alene

 til det siste åndedrag. 

 Moder, kjærlighetens kilde, 

å, hvor gjerne jeg dog ville

 dele smertens kval med deg. 

La din ild mitt hjerte tenne,

 la for Kristus kun det brenne, 

så han kjennes kan ved meg. 

Preg, o Moder, i mitt hjerte 

uutslettelig hans smerte, 

alt, hva han på korset led, 

han, din milde sønn, som ville

 for min frelse lide ille, 

som for meg med døden stred. 

 La med deg meg bittert gråte, 

Herrens kors med tårer væte, 

til min siste time slår. 

Under korset ved din side 

stort å føle Jesu kvide

 dertil all min lengsel står. 

Reneste blant alle kvinner, 

vær meg nådig, så jeg finner 

vei til tåren lett og fritt.

 Du meg lære selv å bære 

Kristi kors og kvaler svære,

 hvert et sår, som han har lidt.

 La meg dypt hans sår fornemme, 

la meg alt i verden glemme,

 sanse kun hans kors og blod.

 Og når dødens flammeluer 

meg på dommedagen truer,

 tal min sak, Maria god. 

 Når mitt blikk engang skal briste,

 for din Moders bønn, o Kriste,

 rekk meg seierens palmekrans. 

Når mitt støv til hvile stedes,

 la min sjel for evig gledes 

i ditt Paradises glans.