Rock and roll

Det kommer neppe som en overraskelse på noen at jeg svært sjelden går på rockekonsert. Men påsken er kontrastenes høytid, og hvilken dag passer bedre, om man først skal snu litt på det, å gå på rockekonsert på om ikke skjærtorsdag? Først tok vi et glass på Fabel.

Nina og Trond.

Elisabeth og Ole-Henrik. Jeg trenger sannelig et nytt kamera. Vennene mine ser kornete ut. Og det er de ikke altså, virkelig ikke.

Hedvig Mollestad Trio. Konserten var bra. Meget bra. Dette sier jeg til tross for at jeg fremdeles har en dott i høyre øre og at jeg på grunn av lyskasterne var skråsikker på at jeg kom til å få et epileptisk anfall underveis. Men hva skjer egentlig med rock and roll? Jeg trodde at jeg som erkekonservativ kom til å stikke meg voldsomt ut på denne konserten. Men nei. Jeg var for eksempel ikke den eneste tilstede fra styret i foreningen Gamle Fredrikstad, som er oppsiktsvekkende nok i seg selv når det gjelder en rockekonsert. Jeg var ikke den eneste med jakke. Jeg var heller ikke den eneste med tversoversløyfe, selv om jeg riktignok var den eneste med både jakke og tversoversløyfe. Til gjengjeld så jeg en hel haug mennesker med skjorte og v-genser. Jeg var langt fra den eldste, jeg hilste på minst én over 70, og jeg tror heller ikke jeg var den eldste til sinns. Jeg var ikke den eneste bystyrerepresentanten, og jeg var ikke en gang den eneste bystyrerepresentanten fra Høyre. Holder vi gode konservative på å ta over rockescenen? Er vi endelig hipstere?

Det er sannelig på tide.