Twitter, fyll og idrettsgalla

Det er søndag. Foreløpig holder jeg søndagsdepresjonen unna, men klokken er bare halv ett på morgenen, det vil si ettermiddagen for søndagsskiløperne, og mye kan ennå skje. Idag har jeg forsåvidt et program utover dagen, så det kan hende at søndagsdepresjonen enten holder seg helt unna, eller i verste fall forskyver seg til imorgen. Og da har vi det gående.

Lørdagskvelden ble brukt til å slappe av. Bloody Mary mens jeg laget middag sørget for den rette stemningen, og selv om jeg ble kalt old school av mannen på Vinmonopolet da jeg bad om vinforslag til maten, smakte fiskepuddingen i butterdeigsskjell helt fortreffelig. Det var forsåvidt den samme mannen som erklærte at han og jeg var de eneste i Fredrikstad som overhodet visste hva Angostura-bitter var for noe, så jeg stoler ikke 100% på dømmekraften. Men vinen, en Savignon Blanc, gjorde jobben. Etter dette var det selvsagt ikke noe som helst håp om å komme seg opp av sofaen igjen, så jeg ble like godt liggende. Jeg tilbragte en del tid på Twitter i går kveld, og det må jeg si er et eiendommelig fenomen, som jeg ikke helt mestrer ennå. Jeg er kanskje rett og slett for gammel for konseptet? Jeg følger en del mennesker, og de kommenterer jo i ett sett, og jeg mener da hele tiden, mens de ser TV-programmer. For eksempel idrettsgallaen. Jeg så ikke på den selv, og det behøvde jeg ikke heller, for alle mine Twitter-kontakter oppdaterte meg hvert tredje minutt om hva som skjedde og hva de mente om det. For min del kan jeg ikke skjønne at de fikk med seg stort, for de må jo nødvendigvis skrive disse tweetsene også? Dessuten, etter middagen ble det en gin tonic eller to, og selv om jeg ikke akkurat vil karakterisere det som fyllemeldinger, så falt kanskje vurderingsevnen i forhold til mine egne tweets og de svarene jeg sendte på andres meldinger, et hakk eller to i løpet av timene på sofaen. Jeg er nå derfor mer å regne som en stalker på Twitter enn en kul blogger som behersker sosiale medier, det kan man trygt konstatere.

Dagens mediekommentar. Nettavisene er fulle av stoff om idrettsgallaen, og masse av det er superinteressant. For eksempel at Anne Rimmen hadde fløyet inn hår fra London. Eller at Gro Hammerseng spøkte fra scenen. Det at idrettsstjerner spøker i det hele tatt er verdt å merke seg. Eller til sist, at Thor Hushovd konstaterer: (kong) Harald er den største kongen her. Jøss, Hushovd, det var da uvanlig generøst, hva har skjedd med selvtilliten? Mine Twitter-erfaringer, om man ser bort fra den noe pinlige stalkingen, er at de fleste twitter-kjendiser på min liste slavisk fulgte med og kommenterte underveis om hvor utrolig platt og kjedelig det hele var.

Og da er det naturlig å spørre, hva i all verden hadde de egentlig ventet seg?