Kampen mot hverdagslivet

Min gode venn stipendiaten ikler seg ofte rollen som frister i livet mitt. Han finner stadig ulike kulturtilbud jeg får lyst til å bruke penger på, og selv om han er verdens mest samvittighetsfulle og velmenende person, sitter han, om enn intetanende, som en liten djevel på skulderen min og peker ut potensiell ekstravagansa. Nå har han funnet billige flybilletter til Paris, og messer sirensk om en operaforestilling i Versailles vi i kulturens navn ikke kan gå glipp av. På min annen skulder sitter min kone. Hun messer ikke, men peker på kjøkkenkranen, eller rettere sagt på der kjøkkenkranen møter benken, hvor vannet sildrer sakte men bestemt utover. Et trist syn. Stipendiaten og jeg er en del av en trio, full av charme og esprit, og ikke minst eventyrlyst. Medlem nummer tre, vår lille frøken Ellen, har også en inklinasjon mot livsnyteri, og sier aldri nei til fest og moro. Hun har meldt seg på i tvekampen mellom det gode og det onde, og sier at det mest sannsynlig bare er en pakning som må byttes på kjøkkenet, men om dette er ekspertuttalelser eller bare et djevelsk forsøk på å lande Paris-turen, det kan jeg aldri være helt sikker på.

Sistgang vi var i utlendighet var vi på en dagstur til Cambridge. Det var mitt første besøk i England, og Cambridge var et helt ypperlig sted å dra for en dag, spesielt om man bare skal nyte livet. Sjarmerende arkitektur, eldgamle collegebygninger, parker og trivelige smågater fulle av folk. Vi spaserte rundt omkring på formiddagen, og da vi var slitne slo vi oss ned på en engelsk pub, hvor vi inntok litt av det lokale ølet. Da ble den mannlige majoriteten av selskapet så avslappet etterpå at vi ikke orket mer byvandring. Mens frøken Ellen tok til seg noen flere lokale inntrykk satt vi oss derfor på en fransk restaurant og drakk en flaske Chardonnay mens vi spiste noen oliven, og da vi hadde sittet der en stund ble det klart at vi ikke var blitt noe mindre avslappet av dette, ja snarere tvert imot. Vi bestemte oss derfor for å innta lunchen på stedet, og bestilte mer Chardonnay og ringte vår sporty venninne for å fortelle at maten var klar. Club Sandwich, pommes frites og dampede blåskjell har aldri smakt bedre enn i denne lille franske delen av England, det kan jeg love dere.

Etterpå fløt vi rundt på en kanalbåt i en times tid mens vi forsøkte å komme oss til hektene. Takket være Ben & Jerry, som hadde plassert en iskrembåt i kanalen, så ble det en dessert på oss også. Så etter en slik franskinspirert dag i tweed-himmelen Cambridge, kan man jo bare tenke seg til hvordan en helg i Paris vil fortone seg.

Jeg ringer rørleggeren med det samme.