Tweeds' lille årskavalkade for 2014

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske språket i spørsmålene, men svarer på norsk for ikke helt å tippe over i det viderverdige.

Vi kjører på, uten videre sermoni.

Dag från år 2014 alltid kommer minnas?
Først: Merkelig spørsmålsformulering, som har fått meg til å bruke fem minutter på å filosofere over hvorvidt det mangler et ord eller om norsk og svensk virkelig kan være så forskjellig. Dernest: Det har vært mange fine dager i 2014, men jeg kommer nok sent til å glemme dagen jeg fikk oppleve Berliner Symfoniker spille i Zirkus Karajan eller da jeg tok med min sønn til Paris for første gang.

Bästa köp?
Dette er lett, så jeg velger å problematisere eller i det minste dele opp kjøpene i de fire kategoriene Litt for kostbart, kostbart, mindre kostbart og rimelig. Det er fremdeles lett. Litt for kostbart: En smoking fra Corneliani. På grunn av mitt enorme corpus sverger jeg til målsøm. Jeg er spent på om den passer fremdeles. Kostbart: En midnattblå Borsalino Fedora, kjøpt i Borsalinos butikk i Paris. Vist på bildet. Forfatterinnen Monica Isakstuen fulgte dessverre ikke med på kjøpet, men vandrer fritt i Gamlebyen. Mindre kostbart: En aldeles sjarmerende fyllepenn fra Dussmann i Berlin. Rimelig: Pocketutgaven av Stefan Zweigs Världen av igår, som jeg til gjengjeld kjøpte to ganger, fordi jeg glemte den første på flyet fra Paris.

Sämsta köp?
Fordi jeg har en impulsiv og sjarmerende personlighet gjør jeg ofte dårlige kjøp. Disse dveler jeg imidlertid ikke ved, og de fortrenges ganske umiddelbart når noe nytt dukker opp.

Beskriv din stil under året som gått?
Iår som ifjor kan jeg vel best beskrives som en blanding av Einar Rose og Niles Crane.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Iår besøkte jeg Paris to ganger. Det får meg alltid til å trekke litt ekstra på smilebåndet.

Genomdrev du någon stor förändring?
Som så ofte før begynte jeg med en lavkarbodiett i begynnelsen av november. Jeg gikk ned fire kilo, som jeg nå dessverre har gått opp igjen. Folk rundt meg legger muligvis merke til denne forandringen. Jeg vurderte også å klippe bart og skjegg etter inspirasjon fra Mad Mens Bertram Cooper, og lot defor skjegget gro en stund ekstra for å legge grunnlaget for fippskjegg. Da responsen uteble fra testpublikum, klipte jeg det ned til normal lengde, som er 9 millimeter.
 
Reste du utomlands?
Om jeg gjorde! Jeg tilbragte en ukes tid i Paris med kone og barn rundt påsketider. Deretter ferierte vi i Skåne på sommeren, før turen gikk tilbake til Paris med min madame mor og min søster i september. I oktober besøkte jeg Berlin for første gang. Alle turene er nå behørig til trøst og ettertanke under den kolde vintertid som atter har hjemsøkt vårt land.
 
Vad skrattade du åt?
Vel. Jeg synes det er ganske vittig når fru Granneman imiterer Albert Nordengen.

Vad har du tittat på, på TV?
Personlig tror jeg er at fjernsynet er roten til det meste som er galt i Norge. I den tro at man behøver avkobling tilbringer man det meste av den ledige tiden i sofaen foran intetsigende fjernsynsprogrammer, og lar hjernen hvile i den grad at den knapt fungerer når den skal. Selv det som alment oppfattes som nyttige programmer, slik som nyhetssendinger eller debattprogrammer, er i virkeligheten mest bedøvende og kan med fordel erstattes av noe så enkelt som å lese en avis. Fortrinnsvis en internasjonal, uten for mange bilder. Aller helst bør man lese en oppbyggelig roman og hjelpe naboen om man føler seg rastløs. Vi trenger ikke avkobling, vi trenger påkobling.

Vel nede fra min høye hest kan jeg legge til at jeg har som guilty pleasure etter møter og sakspapirlesning å se HBO Nordics eller Netflix' uendelige verdener av serier. Min favoritt i 2014 var Game of Thrones.

Vad önskar du att du gjort mer?
Jeg er for lite i Oslo. I Oslo finnes Nasjonaltheatret, Operaen og Oslofilharmonien, som hver og en setter opp helt utmerkede program hvert år som jeg aldri får med meg. Dels på grunn av vinterdepresjonsutløst tiltaksløshet og dels på grunn av møtevirksomhet i provinsen. Løsningen er en liten leilighet i Oslo samt en mindre befatning i hovedstaden. En spalte i en avis, for eksempel? Dette bør noen notere seg.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Jeg tror det kommer lite godt ut av å sture i romjulen over ting man har gjort for meget av i året som har gått. Nei, ta heller et glass og fortreng det!

Största framgång på jobbet 2014?
Jeg er konservatismens fanebærer i et nyrikt lands sjette største provinsby. Det er ikke verst at jeg i det hele tatt finnes.

Bästa boken du läste i år?
Endelig kan jeg svare, med hånden på hjertet og helt uten forbehold: Thomas Manns Josef og hans brødre. Samtlige fire bøker i verket utfordrer og begeistrer; språket er et eventyr, fortellingen interessant og aldri har jeg latt meg fascinere i tilsvarende grad av en historie jeg i likhet med de fleste med helt overfladisk biblekunnskap kjente fra før.

Största musikaliska upptäckten?
Berlin – Traum an der Spree: 16 melodier fra et forgangent og langt mer uskyldig Tyskland.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Det har jeg ikke regnet etter, men jeg vurderer regneark for 2015 med daglig poengscore og månedlige oppdateringer. Én for meg, én for familien samt én for ukjente og tilfeldige bekjentskaper, for en helt objektiv og riktig vurdering.

Största misstaget?
Mitt største feilgrep var å stemme mot egen overbevisning og samvittighet i bystyret. Andre partier gjør det hele tiden, men for meg gav det ikke mersmak og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. En fattig trøst var at vi som vanlig ble nedstemt.

Lärdom om dig själv under året?
Jeg har alltid ment at det mest behagelige er å ha så liten innsikt i egen personlighet det lar seg gjøre, så slipper man unødvendige grublerier. Jeg har gode venner jeg til stadighet sjekker meg selv opp mot, og de har ikke forlatt meg ennå. Da tenker jeg det er greit.

Största framgången på det privata planet?
Ifjor nevnte jeg Tweeds Kulturfest under dette punktet. Iår gjennomførte vi en helt ny variant med under halvparten av pengene fra året før, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Stipendiaten har minst halvparten av æren for denne.

Vad spenderade du mest pengar på?
Det må nok ha vært denne smokingen jeg nevnte tidligere. Den kostet en del, men antageligvis langt mindre enn hva jeg sammenlagt har brukt på mat og drikke i året som har gått. Østers og cocktails har høykonjunktur.

Något du önskade dig och inte fick?
Svært meget, her representert ved en paraply i et parisisk butikkvindu, jeg tror det var Parapluies Simon i Boulevard St. Michel, utformet av et helt trestykke og robust som en spaserstokk. Ja, i virkeligheten var det en spaserstokk.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?
Kalenderen sier at jeg feiret fødselsdagen med et møte i kommunens helse- og velferdsutvalg. Denne lite minnerike anledningen er antagelig grunnen til at jeg måtte sjekke kalenderen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Denne paraplyen fra to punkt ovenfor hadde hjulpet betraktelig. Nå får jeg ikke sjansen til å kjøpe den på en stund heller, for jeg har ingen Paris-reiser planlagt for neste år. Jeg skal derimot til London, men hvem vil sprade omkring med en engelsk paraply?

Vad fick dig att må bra?
Solen, nesten utelukkende, i selskap med familie og venner, lesestoff, forfriskninger, sjøbad og komfortable sittestillinger.

Lärde du dig något nytt?
Masse. Hver lørdag har familien nemlig konkurranse i Morgenbladets quiz. Det er utrolig hva man kan lære av å ikke kunne svaret på et spørsmål.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg treffer nye og interessante mennesker relativt ofte, men skal jeg velge én både dere og jeg kan ha glede av fremover, vil jeg trekke frem forfatterinnen Roskva Koritzinsky, som gledet et engere publikum under Tweeds Kulturfest med tanker rundt sin bok Her inne et sted. Hun har lovet å komme tilbake til kulturfesten, og jeg skal minne henne om dette ved en passende anledning.

Något du var stolt över?
Jada.

Högsta önskan just nu?
At alt dette bare var en drøm. I virkeligheten har jeg sovnet på en solseng på de franske vestindiske øyer etter et altfor stort måltid.


Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Visst er vel livet er som å sykle? Opp med hodet og se fremover!                      

It's complicated

På et hotellrom i Paris nådde mitt forhold til Siri Hustvedt et vendepunkt. Etter å ha kjedet meg gjennom omtrent halvparten av den siste romanen hennes la jeg den til side til fordel for Herman Hesses Narsiss og Gullmunn, en bok jeg har lest før og ofte har tenkt å skulle lese igjen. Hustvedts bok The Blazing World hadde jeg lest til og fra siden juli, og når den av ulike årsaker, som for eksempel at jeg har sett for mye på serier på Netflix og Spotify og har vært generelt uinteressert i lesning, ikke klarte å gripe fatt i meg mer enn at jeg ble rastløs og heller så på mobiltelefonen enn å lese siden ferdig, gav jeg den en hard og brutal timeout. Hesse leser jeg med større lyst, og jeg kjøpte også Buddenbrook fra et antikvariat forleden med hensikt å lese den som neste bok, så det er grunn til å tro at Hustvedt og jeg ikke ser like likt på tingene som vi tidligere har gjort. Derfor var det med ekstra stor fornøyelse jeg plukket opp Den skjelvende kvinnen, Hustvedts bok om hjerneforskning med utgangspunkt i sine egne skjelveanfall, leste noen sider i den og fant at den vekket min leselyst. Det er altså ikke over mellom oss likevel, det er bare litt komplisert.

Verden av igår

Lørdag i Oslo kan være hektisk. Men når man som jeg navigerer med slik elegant letthet gjennom livsnyteriets innfløkte jungel, klarer man som regel å komme seg helskinnet gjennom både regnværstruede handlegater fyllt av målbevisste damer samt hissige ektemenn i lørdagstrafikken. Da er lørdag i Oslo aldeles vidunderlig.

Jeg startet ettermiddagen i Operaen, der jeg hadde bestemt meg for å gå på en kammermusikkonsert i hovedsak dedikert til verker av Geirr Tveitt. På grunn av sykdom var denne delen av konserten til konsertarrangørenes bekymring imidlertid gått ut, og konserten bar derfor preg av en noe tilfeldig programmering, der selv konferansier Sigmund Jaang fant å måtte by litt ekstra på seg selv. Den tidligere orkestersjefen fremførte derfor to stev av Olav H. Hauge, tonesatt av nettopp Geirr Tveitt, som en hyllest til den store komponisten og som en liten hilsen til Tveitts datter, tilstede et sted i salen. Catharina Chen, Operaens konsertmester og Tweeds Kulturfests egen prima donna, fikk i denne ekstraordinære anledning mer plass til å utfolde sin mesterlige virtuositet, og sammen med trekkspilleren Frode Haltli avsluttet hun konserten med et bravurnummer av et musikalsk potpourri som etterlot liten tvil om hvorfor hun er blant dagens mest ettertraktede unge fiolinister.

Oppmuntret av denne musikalske start tok jeg en drosje til Hotel Continental, siden det under konsertens gang hadde begynt å regne og jeg nødig ville ødelegge de harmoniske toner frøken Chen og kompani hadde angitt i mitt enorme bryst. Vel plassert i en lenestol bestilte jeg en cocktail og leste i min nyeste bok, Stefan Zweigs Die Welt von Gestern – Erinnerungen eines Europäers, riktignok på svensk, siden en bokfagkyndig venn hadde anbefalt nettopp denne utgaven. Verden av igår handler om Zweigs liv inntil utbruddet av andre verdenskrig, berettelsen om en tapt verden og et for forfatteren tapt liv. Sittende i Dagligstuen med en boeuf tartare og et glass eller to, omgitt av overflodgenerasjon nummer to og tre i et land som flyter over av honning og olje, er det tankevekkende å lese om det luftslott av trygghet og velstand som stod i veien for en realistisk fremtidstro på slutten av attenhundretallets Østerrike. Lever vi i et tilsvarende luftslott idag?

Dagligstuens forlystelser la ihvertfall grunnlaget for en deilig lørdagskveld, som ikke ble verre av at Don Giovanni viste seg å være ukens opera i radioens P2 da vi kjørte hjemover. Og hva gjør det vel at radiosignalene forstyrres av lange tunneller gjennom de små fjellene på vei mot provinsen? Gjennom 3,7 kilometers radio silence sang jeg til familiens tvilsomme glede personlig alle fire stemmer i Don Giovannis dramatiske angrep på Donna Anna og dennes far kommandøren, akkurat tidsnok til å lande nøyaktig på kommandørens fortvilte død da tunnellen tok slutt og musikken startet igjen på det sted hvor jeg stanset min skjønnsang.

En bon viveurs dag i den hektiske jungelen gikk mot slutten.

For ikke å snakke om sex

Er det ikke egentlig, tenker jeg ofte, å kaste perler for svin å tvinge trassige små tenåringer til å lese Agnar Mykle? Mykle, som i Lasso rundt fru Luna beskriver et smørbrød så vakkert som noen som helst annen og hvorledes et stykke med ost bør plasseres på nevnte smørbrød, Mykle fortjener da å bli lest med tålmodighet og velvilje og kanskje med en god pipe til.

«For livet skulle være rikt og frodig og fullt av kjærlighet!

Et stykke smørbrød skal omhyggelig belegges med et tykt lag av gult smør; det skal smøres vakkert på, smøret skal til slutt glattes til og stusses så ikke noe kommer utenfor skorpekanten. På dette gule, oppmuntrende, korrekte leie skal så pålegget plaseres (sic). Og pålegget skal være tykt. Tykt! Til ost må der aldri brukes ostehøvel, kun kniv er tillatt. En skive hvit ost skal være en tomme tykk, og osteskiven skal fortrinsvis rage en smule ut over brødkanten, som et flatt, solid tak. Når dette er gjort, skal man se på verket, og ærbødig mediterende skal man så avgjøre om det på toppen av osten skal legges en prikk persille, en dråpe tomat-puré, en skive sur-søt pickles eller en reddik. Kanskje bestemmer man seg for å la osten pryde brødet alene, i ensom majestet – således alltid når det dreier seg om schweitzerost – men tanken på en ekstra, avsluttende kjærlighets-dekorasjon skal ha vært tenkt.»

Og altså et stykke smørbrød med en god bete ost på toppen.

Josef og hans brødre

Over halvveis inn i den påfølgende boken jeg begav meg i kast med tenker jeg det kan være på sin plass å informere den interesserte leser om at jeg nå, etter å ha definert meg som leser av romanen i det minste vekselsvis i omkring syv år, har lest ut Thomas Manns Josef og hans brødre. Da dette inntraff søndag aften var det nesten som om den velkjente småpratingen fra en kjær venn plutselig forstummet og gjorde alt ganske stille. Alt var selvsagt ikke i virkeligheten ganske stille, fremdeles var det lyder i huset fra fjernsynsapparat og oppvaskmaskin og fra mennesker og de av kulde knakende husvegger, lyder som jeg ikke lenge før hadde irritert meg over, men som stillheten fra den oppholdte småpratingen nå likevel nesten overdøvet. Første gang jeg forsøkte meg på Josef og hans brødre var på en campingplass i Sverige, kanskje ikke et sted hvor Thomas Mann oftest blir lest, men hva vet vel egentlig jeg om å felle dom over hvor folk leser sine bøker, og i solsteken på den ekstra varme sommeren det året hakket meg igjennom et vanskelig og intrikat høysvensk, det var altså en svensk oversettelse jeg hadde fått fatt i, uten mer hell enn at jeg neppe kom mer enn hundre sider på vei. Tross motstanden boken gav fortryllet den meg med sitt elegante språk og nesten likegyldige forhold til om jeg forstod noe av hva den fortalte meg eller ikke, og jeg vil ikke se helt bort fra at dette i høy grad var en medvirkende årsak til at jeg ikke klarte å legge den fra meg helt, men tvert imot definerte meg som en leser av Josef og hans brødre mens jeg i virkeligheten bare strøk hånden over bokryggen eller betraktet den på sin plass i de ulike bokhyllene som var dens hjem i de årene det her er snakk om. Når jeg sier «lest ut» istedenfor det minst like vanlige «lest ferdig» er det ganske bevisst, siden jeg i en blanding av sympati og solidaritet med leserne av den samme romanen på 1940-tallet, som nødvendigvis måtte vente flere år mellom hver av de fire bøkene Josef og hans brødre består av, og som av denne grunn må tenkes å ha lest bokverket flere ganger for å få den nødvendige følelsen av kontinuitet i historien, ikke føler meg helt ferdig. Det ville vel kanskje også vært en tanke overmodig å tenke seg at det forfatteren iløpet av de drøye 1200 sidene forsøkte å meddele meg ikke skulle ha blitt en smule forringet, det være seg utelukkende på grunn av mine egne feil og svakheter som leser eller også kombinert med de forstyrrelser som lyden av fjernsyn og oppvaskmaskin og mennesker og de av kulde knakende husvegger en gang fører med seg, og at jeg nettopp derfor om ikke altfor lenge bør lese romanen fra begynnelse til slutt enda en gang. Dette gir også næring til håpet om at den velkjente småpratingen fra den nevnte vennen, som jo kun er et bilde på de tanker og assosiasjoner historien om Josef og hans brødre og ikke minst de omstendigheter disse levde under og som Thomas Mann i sin visdom og fra sin grav fremdeles formidler til sine lesere, vedvarer etter et bare et lite opphold. Ja, allerede når jeg skriver dette, fire dager etter at det ble stille, kan jeg høre at praten liksom begynner igjen og at jeg fremdeles, litt etter litt tar meg i å undres over hvordan det hele ender.

Genanse og verdighet

Lørdag leste jeg ut Dag Solstads Genanse og verdighet, og jeg gikk derfor søndag formiddag over til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store vekkelse som har hjemsøkt vårt land. Jeg likte Genanse og verdighet godt, slik jeg husker at jeg likte den godt første gang, da jeg lyttet til den som lydbok. For min del blir leseropplevelsen bedre når jeg kan lese selv, det er noe med å kunne gå tilbake og lese setninger som tiltaler en om igjen. Solstad beskriver den tid vi lever på en god måte. I hvertfall beskriver han på en god måte en tid jeg kan kjenne meg igjen i, og det er ikke vanskelig for meg, på mange måter like sulten som Elias Rukla på substans i dagliglivet, å identifisere meg med den tomheten Solstad beskriver. I tillegg er det definitivt noe Thomas Mann'sk over Dag Solstad, som kan hende er årsaken til at jeg liker bøkene hans spesielt godt. Selv om enkelte ord er skrevet på radikal bokmål, spesielt i Gymnaslærer Pedersen, er språket tidvis innfløkt og minner mer om det man ellers forbinder med et mer konservativt skriftspråk. Solstad uttrykker seg på samme tid alderdommelig og radikalt, som for min del fascinerer mer enn det tiltrekker, og som kanskje er grunnen til at Thomas Manns bøker for min egen del stadig anses som selve crème de la crème hva språket angår.

Etter påske. Men Solstad blir med videre.

Jeg leste nettopp ut Dag Solstads 16.07.41, et aldri så lite mesterverk av en bok. Jeg har lest litt av Solstad tidligere også, men har nå bestemt meg for å lese mer, også de bøkene jeg har snust litt på før. Som for eksempel Genanse og verdighet, som jeg kun har lyttet på som lydbok. Siden det sikkert er 12 år siden og siden jeg kjenner meg selv om min tendens til å sovne under opplesning av lydbøker, spesielt om jeg ligger i sengen, tenker jeg den nå er moden for nærmere studier. Allerede i formiddag går jeg til anskaffelse av et nytt eksemplar, denne gangen med permer og sider man kan bla frem og tilbake. Dag Solstad, jeg er klar.

Lørdag ettermiddag

Lørdag gikk turen til litteraturhuset for å spise lunch. Vi spiste ikke lunch i baren slik det kan fremstå på bildet, men sky for oppmerksomhet som jeg er fant jeg det best å ikke fotografere inne i restauranten. Selv om maten, dagens bifangst i form av rødspette, var vel verdt et bilde. Etter maten og en lekker liten macchiato tok jeg derfor min kone med på en rundtur i huset, og det var da vi endte opp i baren. Det ble imidlertid med bildet.

Fra den andre siden

I bokhyllen nede i stuen står en svensk utgave av Thomas Manns storverk Josef og hans brødre. Jeg har ikke lest den, bortsett fra begynnelsen på Jakobs opplevelser, som er den første av fire bøker. Språket er intrikat og tiltrekkende, og riktignok har jeg vurdert å lete frem boken på norsk, men fordi den både er vanskelig å finne og fordi jeg fornemmer at boken fortjener å bli lest på høysvensk har jeg ikke lagt sjelen i det. Utgaven jeg har er pent men amatørmessig innbundet av en tidligere eier, kanhende (og mest sansynlig) oberstløytnant Teofil Lindberg som signerte og daterte boken den 12. juli 1952. «Djup är det förgågnas brunn. Måste man icke kalla den outtömlig?» lokker den til stadighet på meg der nede fra.

Brødrene Karamasov

Mozarts Requiem fra høytalerne og Brødrene Karamasov på bordet ved chaise longuen. Man skulle ikke umiddelbart tro dette var noe særlig til romjul, men dyster kormusikk og romaner fra 1800-tallets Russland er begge deler lystigere enn man først tenker seg. Det er en stund siden jeg skrev noe om litteratur, og inspirert av denne leselisten fra ferske(n)muffins synes jeg det kunne passe å ta opp tråden nå i juletiden. Brødrene Karamasov sies å være en av verdens største romaner. Det er jeg så ingenlunde kvalifisert til å bedømme, men at sidene flyr avgårde og at jeg liker den veldig godt kan jeg fortelle. Etter å ha lest vel 270 av dens 989 sider tør jeg dra visse paralleller til Thomas Manns Trolldomsfjellet, og selv om jeg foreløpig opplever Dostojevskij som noe lettere i stilen mot de lange meningsutvekslingene til Thomas Manns disputerende karakterer, er det lettere å sammenligne Dostojevskij med Mann enn med Tolstoj, selv om sistnevnte kanskje skulle være mer nærliggende. Karakterene er mer interessante hos Dostojevskij, som skildrer både mørkere og mer sammensatte personligheter enn sin samtidige landsmann. Her, som i livet, kan vellystinger kan være gudfryktige og gode, og den unge Aleksej Karamasov kan selv som aspirerende munk forestille seg at han står på det første trappetrinn på den karamasovske trapp av synd og vellyst, der hans bror Dimitrij allerede står på det trettende trinnet.

Brødrene Karamasov har fremdeles relevans, og jeg tar meg plutselig i å tenke på hvilket trinn jeg er kommet til? At jeg står på trappen er det neppe noen tvil om i. Det bor en Karamasov i oss alle.

Omnes viae Romam ducunt: Tweeds' lille bokbad

Nå om dagen leser jeg om Ludvig XVIII, den glemte kongen med det litt ambivalente tilnavnet Den uungåelige. Yngre bror av Ludvig XVI, han som mistet hodet, og eldre bror av Charles X, han som klarte å gjøre ende på nesten 250 års regjeringstid for Bourbon-familien, etter at de drøyt 15 år tidligere hadde klatret seg tilbake til toppen etter den utrivelige historien med den franske revolusjon.
Sommeren er nemlig tiden for historiebøker, etter at jeg på en ferie for mange år siden begynte å lese Tom Hollands Rubicon, som handler om Romerriket og som faktisk virket dannende på meg når det kommer til hva det betyr å være en borger. Holland skulle da også egentlig kalle boken for Citizens, hadde det ikke vært for at Simon Schama allerede hadde brukt tittelen i sin bok om nettopp den franske revolusjon. At tittelen var aktuell for begge bøker understreker vel også at veien fra Det romerske rikets idealer, via revolusjonen og til Napoleons keiserdømme ikke er så lang som de mange århundrene i mellom dem kanskje skulle tilsi, og likheten mellom Julius Cæsar selv og Napoleon er heller ikke helt ubetydelig. Rubicon tente slik ikke bare interessen for historielesning i alminnelighet, men også interessen for fransk historie og fransk kultur. Og dermed også interessen for Ludvig den uungåelige.
Slik vokser interessefeltet, slik blir man interessert i å lese mer og slik finner man stadig nye bøker å lese.

Skrive, men likevel ikke

Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg har hele tiden en fornemmelse, den sitter omtrent et stykke inn brystet, av at jeg skulle skrevet noe annet. En historie skulle jeg skrevet, og den fornemmelsen er så sterk at det er som om historien allerede er skrevet, enda jeg ikke aner hva historien handler om. For når jeg setter meg ned for å skrive, så er det om noe annet. Og historien utsetter jeg, for jeg vet ennå ikke hva den handler om, og istedet for å å mane den frem eller lokke den ut på skjermen, venter jeg på at den skal komme til meg. Den kommer ikke, kanskje venter den på at jeg skal endre taktikk, kanskje vil den lokkes frem eller kanskje finnes den ikke, andre steder enn i en fornemmelse et stykke inn i brystet mitt. Der ligger det så mye fra før; angst og samvittighet og kjærlighet og stolthet og fornedrelse, alt får plass som fornemmelser i et bryst, så en fornemmelse fra eller til kan man kanskje ikke stole på. Og om jeg nå skulle endre taktikk, om jeg nå skulle måtte jobbe for å få den ut, ja da skriver jeg kanskje feil - det er kanskje hele tiden feil ord som brukes og feil historie som fortelles, når jeg skriver om noe annet. Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg skriver kanskje ikke den historien jeg burde skrive. Og hva er vitsen da?

Om løsning af problemer

Jeg slo nettopp ihjel en flue med bystyrepapirene for 10. november. Den må ha blitt fristet av den åpne balkongdøren min, det har nok blitt veldig kaldt å være flue utendørs i november, men bystyrepapirene ble dens bane, tykk som bunken var. Fluens død minnet meg om Piet Heins utmerkede lille poème rundt samme tema:

Jeg sad og skrev og søgte svar
på de problemer, jeg nu har.
Da kom en flue til mit bord
og slog sig ned blandt mine ord
og tænkte på en fluemage...
og på en oversukret kage...
og på en solplet på en væg...
og på om lidt at lægge æg.
Dèr sad den i min fine skønskrift
og tænkte på sin sult og kønsdrift.
-- -- --
Jeg ramte fluen med et smæk,
og nu er dens problemer væk.

På det mer uproblematiske plan: Imorgen skal stipendiaten og jeg tradisjonen tro dele ut flyveblader med invitasjon til foreningen Gamle Fredrikstads årlige adventscafé, hvor vi skal servere Oldemor Lindhjems Medisterkaker til Gamlebyens besøkende, ihvertfall dem som tar turen innom Dunkejongaarden. Adventscaféen forøvrig tar resten av uken, idet det skal skrelles poteter til vår utmerkede potetstappe, stekes medisterkaker, handles inn til caféen og ikke minst gjøre huset presentabelt for storinnrykk. Det er mye som skal gjøres, vi virrer rundt som de reneste husmødre, men så er det også en svært hyggelig og dannet foreteelse da, til etterfølgelse for dere alle sammen. Dessuten gleder jeg meg til kvalitetssikringen - medisterkakene må selvsagt smakes til opptil flere ganger, og kanskje det til og med vanker en aldri så liten genever på kjøkkenet? Jeg er så glad for dét, som proprietær Figenschou sa.

Men nå venter Beate Grimsruds En dåre fri, som jeg begynte på igår.

The Imperfectionists

Igår kveld ble jeg ferdig med The Imperfectionists av Tom Rachman. Jeg begynte på den sist torsdag og har lest i den så ofte jeg har kunnet, og ikke vet jeg om det var det kontinentale ved den som tiltrakk meg, bokens handling utspiller seg i all hovedsak i Roma, eller om det var dens åpenbare velskrevethet, men alle tilfeller var den vanskelig å legge fra seg. Boken er bygget opp av kortere historier som også gjør det lettere å bli fristet til bare å lese én til før man gir seg for kvelden; historiene til 11 personer som alle har tilknytning til en internasjonal avis basert i Roma, grunnlagt av uvisse årsaker av en amerikansk forretningsmann på 1950-tallet. Nå er avisen på vei ned i det usikre, men hvem kan redde den? Utgiveren, hvis eneste befatning med avisen er at han lar hunden sin, den eneste i verden han virkelig forholder seg til, bruke den som spisebrikke? Eller redaktøren, som mener at internett er for nyheter det bilhorn er for musikk? Livet som nyhetsfolk i en fremmed storby skildres gjennom de 11 forskjellige skjebnene. For skjebner er det virkelig snakk om, og enkelte steder var det vondt å lese. Og etterhvert tegner det seg et bilde av også avisens historie opp igjennom de siste 50 årene.

Lett språk, deilige beskrivelser og interessante personskildringer med tidvis ganske sørgelige undertoner. Slik vil jeg på legfolks vis karakterisere The Imperfectionists. Og jeg vil anbefale den for dere alle.

Kulturell ubeskjedenhet

I programposten "Småkulturelle nyheter fra Tweeds" kan jeg nevne at jeg igår kveld begynte på en ny bok - The Imperfectionists av Tom Rachman. Boken består av historiene til 11 av bokens karakterer, som alle på sine måter er knyttet til en internasjonal, engelskspråklig avis med hovedkontor i Roma, som dermed på en måte blir bokens sentrum. Dette understrekes av at man mellom hver historie også får et kort innblikk i avisens historie opp igjennom de siste 50 årene. Min foreløpige konklusjon er at jeg liker den veldig godt. Hver historie er usentimentalt og lett fortalt, samtidig som menneskene som er beskrevet har noe trist og til dels kanskje til og med ødelagt ved seg. Jeg gleder meg ihvertfall til resten, og det er som regel et godt tegn.

I samme programpost må også nevnes min nyervervelse på kunstfronten, et aldri så lite kunstverk med Gamlebyens mellomport som motiv. Dette er så og si mitt diplom for å ha støttet foreningen Digitalt Personvern, for vedkommende jeg kjøpte bildet av ville at pengene skulle gå til dette gode formålet. Så kan man selvsagt spørre seg om det er jeg eller selgeren som egentlig støtter, men hvem stiller da slike spørsmål? Personlig ser jeg på bildet som diplom for et stykke vel utført samfunnsarbeid.

Riktig god fredag!

Slutten på leken

Jeg fikk lest en hel del igår, farsdag som det var, og det var veldig deilig. Det er en god stund siden jeg har lest skikkelig nå, ikke siden jeg ble ferdig med Min kamp 4 i begynnelsen av oktober har jeg hatt en vellykket leseøkt. Som ikke har med politikk å gjøre, må det legges til. Jeg fullførte Graham Greenes Slutten på leken, en ganske tynn bok jeg ikke trodde ville gripe meg nevneverdig, men som overrasket; både innholdsmessig og med det faktum at jeg ble mer eller mindre oppslukt av det som skjedde. Boken er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, en mørk, nærmest Moulin Rouge-aktig sådan, en historie som utspiller seg i krigsårenes London og som skildrer både sjalusi, mistillit og bedrag før man kommer til en slags avslutning - som tittelen røper. Hovedpersonen er en kynisk forfatter som innleder et forhold til en gift kvinne i den hensikt å bruke henne som research til sin nye bok. Det er kanskje unødvendig å si at han ender opp med mer enn han betaler for, men slik er det vel som regel alltid?

Ihvertfall i litteraturen.

(Bildet er hentet fra filmen The End of the Affair fra 1999.)

Old fashioned, Knausgård og svineribbe

Igår ble jeg ferdig med Min kamp 4, og det er med litt blandede følelser jeg innser at dette verket ikke kommer til å vare evig. Vinteren er lang, og jeg liker det Knausgårdske selskap,så for min del kan han godt lage et syvende bind. I numrene 3 og 4 har jeg nesten vært mer opptatt av handlingen enn av ordene eller det litterære, og om det er fordi jeg er rastløs eller at det er mer driv i bøkene, er jeg usikker på. Den gode leseropplevelsen som startet i februar med En tid for alt, har ihvertfall fortsatt helt til nå, noen tusen sider senere.

Ellers var det en god søndag, for ikke å si en helt perfekt søndag, for vi gikk i skogen, denne gangen opp til Skihytta i Fredrikstad, og svigerforeldrene mine var også med, for å nyte den flotte Fredrikstad-naturen. De bor nemlig i Sarpsborg. Vi grillet pølser, og også denne gangen slapp jeg å forholde meg til båltenningen. Da vi kom hjem noen timer senere til Old Fashioned i glassene og en ribbe i ovnen, da var det bare å nyte livet resten av kvelden.

Og det sørget Knausgård for at jeg gjorde.

Fritt på lerkens vinger

Jeg synes som regel det er best å forvente det verste. Da blir man ikke skuffet, og ofte blir man til og med positivt overrasket over hvor lekende lett livet til tider er. Som for eksempel da jeg gruet meg en hel arbeidsdag til faren min skulle komme innover med et kjøleskap til oss og vi måtte bære det opp fire etasjer og deretter bære det gamle ned. Jeg alierte meg med stipendiaten, og det jeg hadde gruet meg for hele dagen var over på femten minutter. Igår var en slik dag.

iPhonen min, som jeg hadde erklært død og begravet og innstilt meg på å bruke ti dager sammen med den gamle, lett molefunkne gamle iphonen med å vente på, var ikke død allikevel. Det kan jeg takke damen i Telekiosken for, som rett som det er redder meg ut av små hverdagstragedier. Alt hun trengte å gjøre var å gjenopprette den på sin maskin (som åpenbart innehar magiske egenskaper, siden jeg allerede hadde forsøkt dette TO ganger hjemme), og vips så var alle mine dommedagsprofetier som sporløst forsvunnet. Inspirert av dette tok jeg turen inn til Oslo på ettermiddagen, hvor jeg kjøpte meg en ny jakke på Ferner Jacobsen. Man vet at man er konservativ når man ender opp med identisk jakke som den man bruker nesten hver dag fra før, men jeg er så glad i slike Barbour-jakker med rypelommer og fløyelskrave, forstår man vel. Det er en stund siden jeg rekte rundt på rypejakt, men det gjelder liksom å holde seg inne med feelingen.

Etter jakkekjøpet tok jeg turen innom mine gamle kolleger på Tanum bokhandel, for i jernbanestasjonen i Fredrikstad kjøpte jeg den siste utgaven av Vagant, og da føler man seg liksom ekstra litterær og klar for mer. Jeg kjøpte to bøker, Beate Grimsruds En dåre fri og Graham Greenes Slutten på leken, før jeg møtte min gode venn Vigmund. Vi spiste sashimi på et på et mer eller mindre lugubert sted i nærheten av Youngstorvet, og var akkurat på utkikk etter et sted å drikke cocktails da en annen venn, Fredrik, som ingstedsfra, ja som i en roman, dukket opp på gaten, og han tok oss med på Fuglen, hvor også en tredje venn dukket opp. Han heter Jetmund, men det er en helt annen historie, en historie han nok foretrekker at vi aldri tar. Ihvertfall, Fuglen er en liten og utrolig sjarmerende bar i Pilestredet, og føler man seg ikke hipster når man sitter på Fuglen og drikker cocktails, så føler man seg aldri hipster. Og jeg kan forsikre, jeg føler meg ikke ofte som hipster. Til og med bartenderen likte meg - det må ha vært de nye rypelommene hun traktet etter. Det ble ihvertfall anledning til å smake på mye deilig, og det var en riktig så fornøyd bystyrerepresentant som leste sine nye bøker på toget hjem. Ja, før han duppet av, da.

Jeg vil forresten at noen åpner en bar som Fuglen i Fredrikstad. Den kan hete Småfuglen. Eller kanskje Småfugl, som er det man blir dersom man sitter der en stund. Nok om det.

Og nå? Fredag.

Summarum

Søndager slik de skal være: Harmonisk familieliv. Gode venner på besøk, fårikål i kjelen, øl og dram i glassene. Min kamp 3 ferdig lest, og Min kamp 4 liggende klar. Lese masse.

Vafler. Sånn.

Lys i vintermørket

Ifjor var vinteren uforholdsmessig lang, og det er lov å håpe at vinteren i år blir en tanke snillere. Skulle den slå til for fullt igjen, er det imidlertid av høyeste viktighet at man er forberedt og at en viss strategi for å bekjempe uhyggeligheter foreligger.

Hyggelige tiltak for vinteren:

1. Kulturelle aktiviteter.
 Dette er viktig. Når man er kald utenpå må man bli varm innvendig, og ingenting er bedre enn kunst og kultur, ja kombinert med mat og drikke, selvsagt. 

November: Tsjaikovskijs fjerde sympfoni med Oslo-Filharmonien
November: Lars Fr. H. Svendsen i Østfold Kunstnersenters "Filosofi-Café"
Desember: Barberen i Sevillia, Den norske Opera
Januar: Macbeth, Den norske Opera
Januar: Operaorkesterets kammermusikkserie
Februar: La Bohéme, Den norske Opera
Mars: Mozarts c-mollsmesse, Oslo-Filharmonien

2. Reiser
Av og til kan det lønne seg å korte ned snøhelvetet ved å se andre steder, som generelt er mindre angrepet av snøhelvetet enn oss.

September: Dagstur til Cambridge. Det er riktignok ikke snø her i september, eller det får vi da inderlig håpe at det ikke er, men det er likevel et hyggelig tiltak man kan leve på når vinteren kommer.
Oktober/November: En eller annen slags hyttetur. Husk at nordmenn ikke ble født med ski på bena og at det er lov å bare kose seg inne.
Desember: Julehandel i Paris. Min hjertes hovedstad, jeg vet ikke et bedre sted å dra, året rundt.
Februar: TO ukers ferie til selveste kanariøyene er bestilt, og dette gjør det ekstremt mye lettere å tenke på vinteren. Der skal tines opp, leses og avnytes noe så aldeles fortreffelig.

3. Bøker
Av og til må man bare holde seg hjemme, og da må man lese bøker. Å lese om andre som er på reise, om spennende ting andre gjør og om tanker andre tenker, det blir man et bedre menneske av og det er et aldri så lite element av virkelighetsflukt i det. To for én, der altså.

Nå er det vel bare å bestille billetter, pusse litt ekstra på planen og glede seg til vinteren?

Dette skal vi klare.