En aften på ball

Igår var jeg på det årlige festningsballet her i Fredrikstad, og det merker jeg egentlig ganske godt idag. Formemmelsen av en skikkelig god fest sitter fremdeles i kroppen, og selv om jeg har både drukket café au lait og spist tre perfekte seksminuttersegg med toast, er det ikke så lett å dra seg inn på badet for etterhvert å møte den alminnelige verden. Selv om klokken har passert halv tre, og vel så det.

Vi begynte i grunnen tidlig igår, for når man skal ankomme ballet i festhumør allerede klokken 19, så stiller det nødvendigvis enkelte krav til vorspielet. Dette resulterte i at vi allerede hadde rukket å spise både spansk spekeskinke og fylte oliven, og ikke minst drukket en hel del glass med musserende vin og gin tonics, da herolden annonserte vår ankomst til festsalen i anstendig tid. Når man er på festningsball, og andre ball også forsåvidt, så er det slik at man håndhilser på vertskapet idet man er annonsert. Når man har gjort dét, hilser man på de øvrige gjestene, som har stilt seg opp på rekke og rad bortover salen, og deretter tar man plass ved siden av den siste gjesten, for selv å hilse på alle dem som kommer etter. Den oppmerksomme leser skjønner da at man presenterer seg for samtlige gjester, og på gårsdagens ball ble det omtrent 115 presentasjoner. Dette kan man i grunnen bli litt forvirret av, ja å si navnet sitt 115 ganger etter hverandre altså. Derfor var det dessverre ikke til å unngå at jeg etter å ha hørt min kone presentere seg circa 80 ganger, klarte å presentere meg med hennes navn. Heldigvis er det ingenting som løser opp stemningen som en aldri så liten flause, så jeg bidro jo i realiteten bare til å gjøre festlighetene enda festligere. Men jeg får nok høre den en stund.

Middagen passerte uten pinligheter og dramatikk, og etterpå var det polonaise og påfølgende vals. Polonaisen er min personlige favoritt. Det er alltid like morsomt å se kommunepolitikere, rektorer og korpulente næringslivsfolk marsjere i takt med konene sine, ivrig lallende på en festmarsj og samtidig kikke litt beklemt rundt på de andre. Nå var det nok endel som kunne tenke seg å marsjere i takt med noen helt andre enn konene sine også, som jeg var inne på i en tidligere bloggpost denne uken. Men fremgangsmåten var dessverre forbausende platt; det virket som om alkoholen liksom ble brukt som erstatning for sjarmen, enda så godt de to elementene kan utfylle hverandre om man bruker dem rett. Blant annet overhørte jeg en relativt fremstående eldre forretningsmann erklære seg for en yngre kvinne, med den noe overraskende innfallsvinkelen at ikke bare kvinnen, men også kvinnens mor var et sexobjekt av dimensjoner. Nå er jo dette med preferanser noe helt personlig, men jeg kan liksom ikke tenke meg at altfor mange unge damer synes det er spesielt tiltrekkende med fulle eldre menn som klår ubeskjedent på dem, samtidig som de kommer med slibrigheter om den angjeldende unge damens mor. Men bevares, chacun à son goût, som det heter.

Jeg danser ikke så mye, så etter et par danser fra tonene Fredrikstad Storbands jazzmusikk, ble det ivrig sosialisering og oppdagelsesferd i baren, som kanskje ikke var velassortert, men desto mer velutstyrt, fordi den serverte gin tonic. Det bidro til å holde festhumøret vedlike helt ut i de små nattetimer. Ellen og stipendiaten hadde tilsynelatende også en hyggelig kveld, og selv om jeg fikk uventet ros av en ukjent kvinne for mitt staselige utseende, stakk nok Ellen av med kveldens kompliment: "Du hadde så fin kjole på deg - ifjor!"

Etter å ha festet fra oss og sagt adjø og endatil fått klem av selveste fru ordføreren, bar det hjem til nachspiel, der Ellen disket opp med min all time favourite - egg og pølser. Og en liten øl til maten selvfølgelig, og deretter en på det tidspunktet helt uunværlig kaffe. Da var klokken allerede halv fire, og vi var alle sammen så slitne etter den snart tolv timer lange festen vår, at den korte veien fra henne til meg virket minst trippelt av hva den egentlig er. Men jeg kom meg omsider trygt og fornøyd i seng, og før man visste ordet av det var det et helt år til neste festningsball. Og det er nesten litt vemodig!

Og derfor gjør det meg heller ingenting at jeg godt kan merke at jeg var på fest igår, og at jeg rett og slett er litt ekstra sliten og tung. Ja, faktisk foretrekker jeg dette fremfor de vanlige, kjedelige søndagene. For jeg er jo ikke bakfull. Det er bare det helt nødvendige fysiske minnet av en perfekt aften.

God søndag!