Tweeds og superbloggerne

Det har vært mye fokus på blogging i det siste, særlig etter at Norges mest leste blogger, Voe, har erklært at hun slutter. Debatten går opp og ned om hvor mye man må tåle av negative kommentarer og mediepress når man velger å blogge, og rosabloggerne får passet sitt påskrevet for å kombinere forbilderollen med innholdsløst sminkeprat. Etter at jeg selv begynte med blogging er jeg egentlig blitt ganske overrasket over mangfoldet i bloggverdenen, og har i grunnen sans for veldig mange blogger, selv om jeg ikke leser så mange av dem. Voe er en jente på femten år, med modellutseende og artistkarriere. Jeg er en politisk konservativ mann på snart 32 år, i livsnyterens størrelse drøy regulær, eller som en bekjent en gang karakteriserte jakken min som - størrelse telt. Det er ikke mange likheter å spore, bortsett fra at vi begge har en nettside hvor vi legger ut tekst og bilder. Og det er stort sett dét mange bloggere har til felles, det er jo så utrolig mye forskjellig og rart der ute - noen skriver om bøker, andre om huset sitt, andre igjen skriver om ingenting. Jeg forstår kanskje ikke helt at det kan være behov for så mange såkalte rosablogger, men på den annen side er jeg helt utenfor målgruppen og behøver heller ikke å forstå det. Jeg ser ikke på de samme tv-programmene som de, så hvorfor skal jeg kritisere bloggformen de velger? Jeg synes heller ikke man er programforpliktet til å tåle mer mediepress eller dårlige kommentarer enn man faktisk gidder, og skulle en femtenåring velge å ikke blogge mer, må det være helt greit.

Jeg leser som sagt ikke så mange blogger. Dette har en sammenheng med personligheten min, jeg gidder nemlig nesten ikke å lese noe som helst, bortsett fra bøker, og selv når jeg leser avisen er det ofte morsommere å bare se på bildene. Seriøs type? Jeg følger allikevel bloggene til to unge jenter, og det er urettferdig å kalle dem for rosabloggere, for selv om de er blondiner i den rette alderen (for rosablogging vel å merke, jeg er jo veldig godt gift) så bærer ikke innholdet preg av et spesielt rosa livssyn. Akkurat som med aviser, så synes jeg ofte det er like morsomt å se på bloggbilder, men når det gjelder disse to leser jeg som oftest hele innlegget igjennom. Ingen av dem har hverken glede av eller behov for min anerkjennelse, men idag gir jeg den uansett, for det er jo så morsomt med flinke folk.

Linnéa Myhres blogg, Alt du vet er feil, får selv søndagsbloggene mine til å virke positive. Det er manko på skikkelig negative inspirasjonskilder i dette overpositive potetlandet vårt, så her bedrives det viktig samfunnsarbeid. Marie Brudevolds Supermarie er den andre blondinebloggen. Supermarie er i Luftforsvaret, og denne bloggen liker jeg svært godt. Den er til tider pokker så velskrevet (her ville jeg naturlig kommet med en banneord, men dét gjør man ikke offentlig og skriftlig om man er Høyre-mann) og bildene hennes får alle mine til å virke som de er tatt med en Iphone i forbifarten. Dessuten er hun fra Fredrikstad, så vi ville uansett ha måttet prate med hverandre om vi hadde møttes på charterferie. Da skulle jeg spandert en paraplydrink.

(Joda, alle bildene mine er tatt med en Iphone i forbifarten.)

I tillegg har vi alle politikkbloggene, som er så seriøse at de får min lyseblå blogg til å se ut som rene God kveld, Norge, og selvsagt må vi innom matbloggerne, hvor Vaffelhjerte er min absolutte favoritt.

Mitt oppe i denne vrimmelen av gode og mindre gode blogger er det altså plass til meg selv og Tweeds, og foreløpig har jeg ikke tenkt til å gi meg med det helt første. Ikke akkurat tynn, og ikke akkurat rosa, men klar til å levere så lenge mine ni faste lesere følger meg. Takk!

For dem som bare leser Tweeds for å se på bildene - vær så god. Her er jeg, nypomadert og påkledd, i full gang med favorittaktivitetene mat og drikke. Riktig god kveld.