Lille speil på veggen der

I fjor sommer kjøpte vi en Nespresso-maskin. Det var et impulsluksuskjøp, fordi både jeg og min kone hadde fått en dille på islatte, og det føltes veldig deilig å plutselig kunne lage dette hjemme. Det er ikke den største maskinen, heller kanskje den minste, men allikevel, følelsen av luksus er absolutt til stede hver gang jeg trykker på den. Jeg trykker på den ofte. Jeg liker Nespresso-maskinen veldig godt, og jeg bruker den hver dag. Jeg er nemlig ikke så veldig begeistret for vanlig norsk trakterkaffe, noe som unektelig er en ulempe, for det er jo det man får overalt, og spesielt på jobben. Folk er mer eller mindre gale etter det, og kan drikke kopp etter kopp, men jeg vil aller helst ha en dobbel espresso med melk om morgenen, en typisk café au lait, og en vanlig espresso etter middag. Da er jeg fornøyd. Er jeg snobbete eller bare kontinental? Eller er det i Norge to sider av samme sak? Det skal sies at jeg alltid har likt snobberi, helt siden jeg var barn. Jeg var en av dem som ble kalt "soss" på skolen, og jeg var i grunnen helt komfortabel med det, ja faktisk litt smigret. Selv etter at jeg ble overvektig, eller fet som det strengt talt kalles, har jeg vært snobbete, selv når det gjelder fedmen. Siden slutten av 1990-tallet har jeg vært president i Volumkameratene, foreningen for dem som veier over 0,1 tonn. Dette er nesten like lenge som jeg har vært medlem av Høyre, for å sette det i perspektiv. Vi har ikke alltid hatt like mange medlemmer, men jeg har stått last og bram med foreningen i all slags vær, og stolt smykket meg med tittelen.

Jeg sa til bloggrådgiveren min her om dagen at man jamen blir litt selvopptatt av å blogge. Ja, hun hadde lurt litt på det der, sa hun, om det var slik at man ble selvopptatt av å blogge eller om det var selvopptatte mennesker som faktisk begynte å blogge? Og når jeg ser tilbake på mitt unge liv, så har jeg kanskje vært mer enn gjennomsnittlig interessert i meg selv en god stund. Og det hjelper jo ikke når man flere ganger daglig sjekker leserstatistikk, tilbakemeldinger, Twitter, antall følgere et cetera, for å se hvor mange som hver dag følger med på hverdagslivet mitt. Jeg er ganske sikker på at Napoleon hadde blogget, dersom han levde idag. Så til alle fete mennesker der ute med litt dårlig selvtillitt: Det er ingen grunn til å subbe med hakene og ikke å føle seg ovenpå bare fordi man veier litt i overkant. Snarere tvert i mot! Det er jo så mye mer av oss å dyrke.

Jeg deler kontor med en myndig morsfigur i sekstiårene, og hun kan si til meg, for eksempel når jeg knytter skjerfet i halsen - Du er jålete på de merkeligste ting, du. Og når vi får besøk på kontoret og det har gått en stund sier hun, pekende på meg, - Han er fryktelig forfengelig, skjønner du, selv om han ser ut som han gjør.

Og der har du liksom meg.