Stipendiaten og jeg

Bloggere som jeg har jo i uminnelige tider hatt problemer med mennesker som strebersk forsøker å komme seg inn i vennesirkelen for bare å høste av andres suksess. Kjendisfaktoren er tross alt høy. Dere trodde kanskje derfor at stipendiaten var en slik lykkejeger, et oportunistisk linselus som har sneket seg inn i omgangskretsen fordi jeg skriver denne bloggen?

Neida. Jeg traff stipendiaten lenge før han engang visste hva en stipendiat var. Skjønt, det kan man aldri vite, for selv om vi var syv år gamle var han allerede så godt som genierklært. Stipendiaten og jeg tilbrakte mangt et friminutt på Trosvik skole med å spankulere rundt omkring, diskutere annen verdenskrig og spise slåper fra buskene. Vi levde av naturen, rett og slett. Stipendiatens far var nemlig gartner. Han lærte oss at man kunne spise brennesle og løvetannknopper, og han gresset titt og ofte ute i haven når det var lenge til mat. Hjemme hos stipendiaten var det forsåvidt aldri lenge til mat. Stipendiatens mor stod som oftest ved grytene, og laget hun ikke middag, så bakte hun brød. Der hjemme kunne man spise helt til Donald-bladet var lest ferdig, selv om man kanskje var mett etter tredje historie. Ettervert ble man jo aldri mett, og jeg hadde funnet mitt himmelrike. Hjemmefra var jeg jo vant til å høre "Nå holder det", om jeg strakte meg etter mitt femte smørbrød, så det ble tidlig klart at hos stipendiaten hadde jeg så godt som mitt andre hjem.

Foruten å være vår faste husvenn og min private terapeut, er han også en eminent gartner. Her lager han forresten kjøkkenhave til oss. Havearbeid er nemlig min hobby.
Og her drikker han. Igjen. Dette er vi gode på begge to.
Og her spiser han kake. Han er svært glad i kake. Det er ikke jeg. Gi meg heller en ekstra posjon mat.
Fremdeles sulten på mer stoff om stipendiaten? Vel, frykt ikke. Han har nå, etter å ha gjort braksuksess i denne bloggen, fått sin egen blogg. Den heter Fra den gamle by, og jeg anbefaler med dette alle mine lesere å lese ham flittig, for det blir man klok av. Selv har jeg hørt de muntlige bloggene hans i snart 25 år, og jeg er ennå ikke lei.

God fornøyelse!