Folkefest på glattisen

Det er nødvendig, til tross for at det fantastiske arrangement på vollgravene i Gamlebyen er behørig dokumentert og beskrevet i opptil flere avisartikler, også her å vie Vollgravene Winter Classic i det minste noe oppmerksomhet, om enn ikke annet for å vise at jeg som den friluftsmann jeg jo er også deltok i festlighetene på opptil flere aktiviteter. Riktignok hører samtlige aktiviteter innunder kategorien mat, men fordi jeg var ikledd høye gummistøvler var jeg nemlig i en helt særegen posisjon i forhold til (sic!) å sikre meg diverse kioskvarer, siden området omkring det lille utsalget på grunn av et raskt økende antall varmegrader etterhvert dels var blitt bløtet ned av overflatevann og dels stod i fare for å forsvinne ned i vollgraven (ihvertfall føltes det slik). Dette fortrinn kunne jeg naturlig nok ikke unnlate å benytte meg av, og jeg fikk følgelig sikret meg både pølser, leskedrikk og vafler der ute på isen, mens popcornmaskinen beklageligvis var midlertidig ute av drift akkurat i det tidsrommet jeg dyrket mitt friluftsliv.

Etter en strabasiøs dag på isen kan jeg endelig hvile ut på chaiselonguen og nyte en stille aften i provinsen, der den eneste isen jeg har utsikt til klirrer muntert omkring i forfriskningene. Chin chin!

Tweeds' lille årskavalkade for 2014

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske språket i spørsmålene, men svarer på norsk for ikke helt å tippe over i det viderverdige.

Vi kjører på, uten videre sermoni.

Dag från år 2014 alltid kommer minnas?
Først: Merkelig spørsmålsformulering, som har fått meg til å bruke fem minutter på å filosofere over hvorvidt det mangler et ord eller om norsk og svensk virkelig kan være så forskjellig. Dernest: Det har vært mange fine dager i 2014, men jeg kommer nok sent til å glemme dagen jeg fikk oppleve Berliner Symfoniker spille i Zirkus Karajan eller da jeg tok med min sønn til Paris for første gang.

Bästa köp?
Dette er lett, så jeg velger å problematisere eller i det minste dele opp kjøpene i de fire kategoriene Litt for kostbart, kostbart, mindre kostbart og rimelig. Det er fremdeles lett. Litt for kostbart: En smoking fra Corneliani. På grunn av mitt enorme corpus sverger jeg til målsøm. Jeg er spent på om den passer fremdeles. Kostbart: En midnattblå Borsalino Fedora, kjøpt i Borsalinos butikk i Paris. Vist på bildet. Forfatterinnen Monica Isakstuen fulgte dessverre ikke med på kjøpet, men vandrer fritt i Gamlebyen. Mindre kostbart: En aldeles sjarmerende fyllepenn fra Dussmann i Berlin. Rimelig: Pocketutgaven av Stefan Zweigs Världen av igår, som jeg til gjengjeld kjøpte to ganger, fordi jeg glemte den første på flyet fra Paris.

Sämsta köp?
Fordi jeg har en impulsiv og sjarmerende personlighet gjør jeg ofte dårlige kjøp. Disse dveler jeg imidlertid ikke ved, og de fortrenges ganske umiddelbart når noe nytt dukker opp.

Beskriv din stil under året som gått?
Iår som ifjor kan jeg vel best beskrives som en blanding av Einar Rose og Niles Crane.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Iår besøkte jeg Paris to ganger. Det får meg alltid til å trekke litt ekstra på smilebåndet.

Genomdrev du någon stor förändring?
Som så ofte før begynte jeg med en lavkarbodiett i begynnelsen av november. Jeg gikk ned fire kilo, som jeg nå dessverre har gått opp igjen. Folk rundt meg legger muligvis merke til denne forandringen. Jeg vurderte også å klippe bart og skjegg etter inspirasjon fra Mad Mens Bertram Cooper, og lot defor skjegget gro en stund ekstra for å legge grunnlaget for fippskjegg. Da responsen uteble fra testpublikum, klipte jeg det ned til normal lengde, som er 9 millimeter.
 
Reste du utomlands?
Om jeg gjorde! Jeg tilbragte en ukes tid i Paris med kone og barn rundt påsketider. Deretter ferierte vi i Skåne på sommeren, før turen gikk tilbake til Paris med min madame mor og min søster i september. I oktober besøkte jeg Berlin for første gang. Alle turene er nå behørig til trøst og ettertanke under den kolde vintertid som atter har hjemsøkt vårt land.
 
Vad skrattade du åt?
Vel. Jeg synes det er ganske vittig når fru Granneman imiterer Albert Nordengen.

Vad har du tittat på, på TV?
Personlig tror jeg er at fjernsynet er roten til det meste som er galt i Norge. I den tro at man behøver avkobling tilbringer man det meste av den ledige tiden i sofaen foran intetsigende fjernsynsprogrammer, og lar hjernen hvile i den grad at den knapt fungerer når den skal. Selv det som alment oppfattes som nyttige programmer, slik som nyhetssendinger eller debattprogrammer, er i virkeligheten mest bedøvende og kan med fordel erstattes av noe så enkelt som å lese en avis. Fortrinnsvis en internasjonal, uten for mange bilder. Aller helst bør man lese en oppbyggelig roman og hjelpe naboen om man føler seg rastløs. Vi trenger ikke avkobling, vi trenger påkobling.

Vel nede fra min høye hest kan jeg legge til at jeg har som guilty pleasure etter møter og sakspapirlesning å se HBO Nordics eller Netflix' uendelige verdener av serier. Min favoritt i 2014 var Game of Thrones.

Vad önskar du att du gjort mer?
Jeg er for lite i Oslo. I Oslo finnes Nasjonaltheatret, Operaen og Oslofilharmonien, som hver og en setter opp helt utmerkede program hvert år som jeg aldri får med meg. Dels på grunn av vinterdepresjonsutløst tiltaksløshet og dels på grunn av møtevirksomhet i provinsen. Løsningen er en liten leilighet i Oslo samt en mindre befatning i hovedstaden. En spalte i en avis, for eksempel? Dette bør noen notere seg.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Jeg tror det kommer lite godt ut av å sture i romjulen over ting man har gjort for meget av i året som har gått. Nei, ta heller et glass og fortreng det!

Största framgång på jobbet 2014?
Jeg er konservatismens fanebærer i et nyrikt lands sjette største provinsby. Det er ikke verst at jeg i det hele tatt finnes.

Bästa boken du läste i år?
Endelig kan jeg svare, med hånden på hjertet og helt uten forbehold: Thomas Manns Josef og hans brødre. Samtlige fire bøker i verket utfordrer og begeistrer; språket er et eventyr, fortellingen interessant og aldri har jeg latt meg fascinere i tilsvarende grad av en historie jeg i likhet med de fleste med helt overfladisk biblekunnskap kjente fra før.

Största musikaliska upptäckten?
Berlin – Traum an der Spree: 16 melodier fra et forgangent og langt mer uskyldig Tyskland.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Det har jeg ikke regnet etter, men jeg vurderer regneark for 2015 med daglig poengscore og månedlige oppdateringer. Én for meg, én for familien samt én for ukjente og tilfeldige bekjentskaper, for en helt objektiv og riktig vurdering.

Största misstaget?
Mitt største feilgrep var å stemme mot egen overbevisning og samvittighet i bystyret. Andre partier gjør det hele tiden, men for meg gav det ikke mersmak og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. En fattig trøst var at vi som vanlig ble nedstemt.

Lärdom om dig själv under året?
Jeg har alltid ment at det mest behagelige er å ha så liten innsikt i egen personlighet det lar seg gjøre, så slipper man unødvendige grublerier. Jeg har gode venner jeg til stadighet sjekker meg selv opp mot, og de har ikke forlatt meg ennå. Da tenker jeg det er greit.

Största framgången på det privata planet?
Ifjor nevnte jeg Tweeds Kulturfest under dette punktet. Iår gjennomførte vi en helt ny variant med under halvparten av pengene fra året før, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Stipendiaten har minst halvparten av æren for denne.

Vad spenderade du mest pengar på?
Det må nok ha vært denne smokingen jeg nevnte tidligere. Den kostet en del, men antageligvis langt mindre enn hva jeg sammenlagt har brukt på mat og drikke i året som har gått. Østers og cocktails har høykonjunktur.

Något du önskade dig och inte fick?
Svært meget, her representert ved en paraply i et parisisk butikkvindu, jeg tror det var Parapluies Simon i Boulevard St. Michel, utformet av et helt trestykke og robust som en spaserstokk. Ja, i virkeligheten var det en spaserstokk.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?
Kalenderen sier at jeg feiret fødselsdagen med et møte i kommunens helse- og velferdsutvalg. Denne lite minnerike anledningen er antagelig grunnen til at jeg måtte sjekke kalenderen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Denne paraplyen fra to punkt ovenfor hadde hjulpet betraktelig. Nå får jeg ikke sjansen til å kjøpe den på en stund heller, for jeg har ingen Paris-reiser planlagt for neste år. Jeg skal derimot til London, men hvem vil sprade omkring med en engelsk paraply?

Vad fick dig att må bra?
Solen, nesten utelukkende, i selskap med familie og venner, lesestoff, forfriskninger, sjøbad og komfortable sittestillinger.

Lärde du dig något nytt?
Masse. Hver lørdag har familien nemlig konkurranse i Morgenbladets quiz. Det er utrolig hva man kan lære av å ikke kunne svaret på et spørsmål.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg treffer nye og interessante mennesker relativt ofte, men skal jeg velge én både dere og jeg kan ha glede av fremover, vil jeg trekke frem forfatterinnen Roskva Koritzinsky, som gledet et engere publikum under Tweeds Kulturfest med tanker rundt sin bok Her inne et sted. Hun har lovet å komme tilbake til kulturfesten, og jeg skal minne henne om dette ved en passende anledning.

Något du var stolt över?
Jada.

Högsta önskan just nu?
At alt dette bare var en drøm. I virkeligheten har jeg sovnet på en solseng på de franske vestindiske øyer etter et altfor stort måltid.


Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Visst er vel livet er som å sykle? Opp med hodet og se fremover!                      

Julekort fra Tweeds

Publikumet ditt savner deg. Det er gått mer enn én måned siden sist gang de hørte fra deg. Vil du skrive noe nå?

Du snakker om smart telefon.

Om den har rett vet man selvsagt ikke, det er tross alt litt av en sjanse å ta helt uten ryggdekning. Jeg vet om folk som har vært stille langt mindre enn én måned, hvis publikum godt kunne foretrukket at vedkommende holdt seg stille en stund til. Men nå er det jul, og jeg tok sjansen. Idet folk rydder restene av en sen julaftens frokost, før andre har begynt på den siste pakkerunden til venner og kjente, mens Askepott fortrylles av sine tre nøtter og stemningen stiger i det norske hjem.

Det er lett å nyte livet på julaften. Ihvertfall om man i utgangspunktet er en livsnyter, for på julaften flyter verden, ihvertfall vår verden, over av melk og honning. Av ribbe og cocktails. Av no. 91 Stomperud og tomatsild. Ja, selv med forkjølelse skulle det være mulig å nyte livet på julaften.

Samtidig finnes det folk i vår egen verden, eller like utenfor, i den verdenen som ofte begynner der ens egen nese stopper, som ikke har det like bra. Og så finnes det andre igjen, i en verden langt, langt  bortenfor, som ikke har det bra i det hele tatt.

Det er lov å ta vare på hverandre i julen og tenke på alle som ikke har det bra og gi penger til Frelsesarméens julegryte. Men det er også lov å tenke på verden slik man i henhold til tradisjon og sedvane rasjonaliserer sitt eget overforbruk i julen: Det er tross alt ikke hvor god man er mellom jul og nyttår som teller mest når regnskapets dag en gang kommer.

Takk til den smarte telefonen min. Takk til det tweedske publikum for iår!

Og gledelig jul til alle især.

Festen er over

Foto: Geir Stahl

Det ble bedre enn vi i kulturfestdireksjonen hadde våget å håpe på, å trekke inn i Gamlebyens private salonger for å avholde våre årlige kulturfestdager. Selv om vi tidligere har hatt det aldeles utmerket i den kjære Dunkejongaarden, med cocktailbar i Simers stue, foredrag i annen etg. og konserter i første, merket vi at det virkelig gjorde noe med publikums forventninger å få komme innenfor bak den kjente fasaden i Gamlebyen. Å komme helt innpå den som opptrer er en annen dimensjon ved opplevelsen, selv om dette kan være en tilsvarende utfordring for dem som skal snakke eller spille. Min venn gjennom noen og tyve år, Christian Mortensen, tok sammen med sine solister denne utfordringen på strak arm, da han spilte opp med kammermusikk hjemme hos malerne Elisabeth Gyllensten og Geir Stahl.

Foto: Geir Stahl
 
Et fantastisk privathjem, som riktignok ikke alltid har vært et privathjem alene og som heller ikke nå begrenser seg til dette. Musikken lot seg godt kombinere med Odd Nerdrums kunst, som for en begrenset tidsperiode er utstilt i galleriet. Den oppmerksomme leser vil legge merke til at jeg for anledningen var ikledd røkejakke, og noe annet syntes jeg rett og slett ikke passet seg når jeg fikk være vertskap for en såpass kultivert salong.

Foto: John Johansen, Fredriksstad Blad

Ikke mindre kultivert eller fantastisk var det hjemme hos grand dame Gunni Jordfald Johnsen, som var vertskap for to mindre salonger. Aller flest var interessert i Alexander Ibsens salongsamtale om arkitektur og bevaring, til tross for at Erling Sandmos foredrag om sjøuhyrenes storhetstid på 1500-tallet skulle være minst like egnet til å få folk til å renne dørene ned i Torvgaten. Heldig da, at Tweeds Kulturfest er en festival for det smale, selv om minst halvparten av kulturfestdireksjonen virker sørgelig udimensjonert for dette på det rent fysiske plan.

Når man plutselig har en salongfestival er det faktisk ikke grenser for hvor smalt eller lite man kan unne seg å gjøre det, og aller nærmest innpå hovedpersonene kom man hjemme i kulturfestarrangør Svandals lille dukkehjem i Kasernegaten. Roskva Koritzinsky leste fra den fantastiske lille novellesamlingen sin og snakket litt med dr. Ibsen, før han hastet mot toget og lot oss andre bli igjen i salongen med både forfriskninger og forfatterinnen. Ingen tvil om hvem som stakk av med det lengste strået den kvelden, altså. Når det gjelder bildekvaliteten på dette siste bildet ber jeg leserne ta ad notam at jeg ønsker meg en frivillig fotograf til neste års festligheter. Selv duger jeg ikke til stort annet enn å se en smule staselig ut der jeg sitter.

Gamlebyens minste festival er kommet til en ende, og fylt med vemod, kulturell bakrus og deilige opplevelser retter vi nå øynene mot neste år. Vinteren kan komme.

I den nesekolde tid

Så kom den næsekolde tid – hvor alle, som har underbid, i smug går rundt og blæser lun luft på frostblå neser. 

Piet Hein skriver almengyldig om den skandinaviske novembertid, som lydløst og uten at vi riktig legger merke til det senker seg over det lille landet vårt. Dette landet som knapt er levelig i halvår om gangen for oss som ikke lar oss fascinere av vintersport på fjernsynet eller utøvelse av en slags kollektiv og mental, fysisk avstraffelse langt der ute et sted, i naturen. I skogen. I gatene.

Langrenn. Slalom. Friluftsliv.

Forkjølelse.

Vi lukker oss inne og sier farvel til våre naboer. Og blir borte.

Men ikke helt. Aldri helt borte, for vi søker sommerens varme i de sosiale rom, i det klirrende glass, i den knitrende bok. Kanskje finner vi den. Et øyeblikk av velvære, innerst i en café, på et litteraturhus bortgjemt i en ellers kulturell bakevje, i en kinosal med en venn eller i noens chaiselongue i Gamlebyen.

I gamle dager holdt man salonger i Paris. Ikke bare i Paris holdt man salonger, stort sett i hele Europa holdt man salonger, i Lübeck og i Fredrikshald, salonger hvor man i ly av fire vegger kunne søke tilflukt fra vinteren, om den var åndelig eller akk så sørgelig fysisk. Jeg vet ikke hva som er mest sørgelig av en åndelig eller rent fysisk vinter, men man fryser av begge deler og verge seg den som kan. Folk holder for lite salonger.

Så står vi der endelig. En dag i november, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, med en vergende hånd løftet mot både vinter og tungsinn, klare til å invitere til salong. Klare til å invitere til kulturfest. På en chaiselongue i et hjem i Gamlebyen, eller kanskje er det bare en stol, i alle tilfeller i en salong i Gamlebyen, inviterer vi til kulturfest. Vi har alliert oss med generøse gårdeiere, kloke hoder og fremragende musikere, og vi lover dere. Vinteren har ikke en sjanse disse to dagene.

Hjemme hos Gunni. Hjemme hos Elisabeth og Geir. Hjemme hos Trond.

Dit kommer Erling Sandmo for å fortelle deg om sjøuhyrenes storhetstid. Alexander Ibsen for å lage salongdiskusjon om byutvikling, om nye hus i gamle byer. Dit kommer Lars Ole Klavestad, som vil snakke med Ibsen, for Klavestad har nettopp har gitt ut en bok om temaet og hvem vil ikke snakke om sine nye bøker? Dit kommer Roskva Koritzinsky for å lese fra romanen sin. Christian Mortensen, Einar Halle og Stefan Zlatanos kommer også dit, for å spille kammermusikk. Kammermusikk, utenfor konsertsalen og inne i en stue i Gamlebyen. I en salong. Kammer. Musikk.

5. november står vi der, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, klare til å gi deg sommerens åndelige varme. Tar du imot?

Wherever you are

How to be a parisian wherever you are het en bok jeg kjøpte i Paris forrige uke. Boken var ikke til meg, tipsene i den forutsetter dessverre at man er kvinne, men likevel tiltrakk tittelen meg. Er det ikke dypest sett det man vil? Er det ikke egentlig et livsfilosofisk spørsmål? Kan du ikke dra til Paris, må Paris komme til deg.

Problemet er selvsagt at kun Paris er Paris. Hvordan kan man være pariser når man sitter i en mellomstor norsk by med vinteren tre kvarter unna? Man leser om det, selvsagt. Att lesa, nemlig, är att resa. Det stod på en reklameplakat for en svensk bokhandel jeg besøkte i sommer, og tenk at slik kan man via en svensk bokhandel få Paris hjem i stuen selv i en norsk småby.

Eller via Tweeds. Jeg har nettopp besøkt Paris og gjort byen by mouth. Jeg kunne fortelle historier som gav deg vann i munnen. Om den lille Café de la nouvelle Mairie i femte arrondissement som serverer en foie gras man skulle tro var en inkorporert del av nytelsessenteret i hjernen, eller en liten østersrestaurant i første arrondissement som egentlig bare er en fiskebutikk med tre bord, hvor man til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp (selv i Paris ønsker man nemlig at man var et annet sted) kan nyte et glass chablis og slurpe i seg tolv små biter av himmelriket. Eller den lille fiskerestauranten i rue de Seine hvor man takknemlig og pastisdrikkende vil vente på bord i tredve minutter, fordi så trivelig går det faktisk an å ha det mens man venter.

Jeg kunne vist bilder av det, hadde jeg hatt evner og anlegg for bildetagning, eller i det minste et dugende kamera for hånden, men det ville nok ikke hjulpet. Man blir visst ikke pariser av å se andres bilder eller lese en tekst.

Jeg tror ikke man blir pariser om man bader i fransk kaffe, te, sigarer, viner, foie gras, omelette naturelle eller østers heller. Men det er deilig å forsøke.

 

Hvor dum er det lov til å bli?

Matt av sommervarme setter jeg meg ned i den blå fluktstolen min etter å ha kjøpt en kjøleboks. Jeg slår opp i bruksanvisningen slik gode borgere skal gjøre, for noen få sekunder senere å la meg bedrøve av følgende tekst, som stod å lese bak tredje kulepunkt under kjøleboksens generelle sikkerhetsinstrukser: «Dette apparatet skal ikke brukes av personer (inklusive barn) med reduserte fysiske, sensoriske eller mentale evner eller mangel på erfaring og/eller kunnskap, med mindre disse personene er under tilsyn av noen som er ansvarlig for sikkerheten deres eller får instruksjoner om hvordan apparatet skal brukes.» 

Jeg, som aldri har operert en kjøleboks tidligere og således mangler både erfaring og kunnskap, og som til alt overmål lider av både lavt stoffskifte og overvekt, bør altså holde meg unna denne boksen, med mindre min kone, i langt bedre form enn jeg og med relevant erfaring fra lignende apparaturer, holder meg under oppsikt. Min kone er dog ikke hjemme, og i stedet for å arbeide videre med nevnte kjøleboks hengir jeg meg følgelig til fluktstolen og til filosofien. Sikkerhetsinstruksjonene satt meg nemlig på sporet av et i vår tid voksende spørsmål: Hvor dum er det egentlig lov til å bli?

For meg som representant for livsnyterne i samfunnet er problemstillingen smertefullt aktuell. Tilbøyelige til bruk av nytelsesmidler som livsnytere gjerne er, balanserer vi på den syltynne egg mellom Den Offentlige Samvittighet på den ene side og egen trivsel på den andre, smertelig klar over at vi kommer til å falle ned en dag, men fremdeles usikker på hvilken side vi lander på. Det har seg slik at folk som nyter livet har en tendens til å dø av det, eller desto verre koste samfunnet en hel masse penger, fordi man står i fare for å pådra seg visse sykdommer som følge av det livet man har ført. Hvorfor skal samfunnet egentlig betale for at vi foretar valg som vi vet ikke er bra for oss?

Heldigvis har vi visse begreper og hjelpemidler til å definere normalen og til å vise den rette vei i et samfunn. Ordet «overvekt» er beskrivende i så måte. Om man tenker over det er «vekt» i seg selv hverken det ene eller det andre; det er et tall på hvor meget man veier og altså ganske nært opptil et faktum. Likeledes kan man si at en person er tykk, og det ville på en sannferdig måte være presist i det henseende at det er umulig å tolke ordet i noen annen retning enn det det faktisk betyr. Dessverre mangler begrepet de nødvendige moraliserende konnotasjoner som «overvekt» har i seg, som faktisk på en nyttig og grei måte forteller at en person veier for mye, ut fra et ukjent ideal om hvor meget folk bør eller ikke bør veie.

Brukere av nytelsesmiddelet tobakk har tilsvarende retningslinjer å lene seg på. Samfunnet har lenge undret seg over hva som får røkerne til å fortsette med uvanen sin selv om de vet at den er farlig, men har nå kommet frem til at det hele må bunne i ren og skjær dumskap. Der man tidligere sa seg fornøyd med å skrive på hver enkelt sigarettpakke hvor farlig innholdet faktisk var for kroppen, ser man seg derfor nødt til å illustrere dette i form av bilder av sorte lunger og tannløse gummer, slik at selv de mest tungnemme av røkerne er nødt til å ta ad notam. For ytterligere å forvirre røkerne sørger man for å gjemme alle sigarettpakkene bak et forheng ved kassadamen, som i fremtiden trolig kun etter et hemmelig bankesignal på rullebåndet skal kunne utlevere fysakene.

Samfunnet består ikke bare av livsnytere, og ser man nærmere på den almene befolknings helsetilstand er det ikke overraskende grunn til å rope et varsko også her. Visse ting tyder rett og slett på at det ikke lenger er godt nok å satse på at folk flest tenker selv. Ser man folkehelsen i et økonomisk perspektiv er det nemlig ikke bare de indre skader som koster samfunnet penger. Hvert år betaler vi så det virkelig svir for sykehusopphold til alpinister med brukne legemsdeler, fotballspillere med meniskproblemer og seilere som i vanvare har fått bommen i hodet, for å nevne noe. For ikke å snakke om syklistene.

I løpet av de siste årene er det foreslått fra flere hold at bruk av sykkelhjelm bør være påbudt. Men er det egentlig naturlig å stanse der? De fleste ulykker skjer uten sykkel, og så sent som i vinter skled jeg ned hele trappen fra annen etasje hjemme fordi jeg gikk med ullsokker i stedet for sko. Jeg hadde ikke hjelm på.

«Advarsel! Inneholder varm drikke!» står det på kaffekoppen jeg drikker av her ute i den blå fluktstolen. Vi får nyte det mens vi kan. Snart er det ikke lov å være dum lenger.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. august 2014.

Om man ser stort på det

 Kjære venner, livet skal være som en barokkopera. Vakkert, overdådig og dramatisk.

Vinder! Stormer! Lån meg deres vinger til mine føtter.
Himler! Guder! Styrk min hånd mot dem som har skyld i min sorg.
                                                                                                                                  Rinaldo

På ryggen i det søndre Sverige

Jeg har alltid fulgt den gode Knut Borges oppfordring fra Reiseradioen om å slå et slag for ryggsvømmerne. Hvor er vel livet bedre enn der ute i havet, flytende på ryggen i fullstendig avslappethet og endelig på lag med tyngdekraften? I ferien befatter jeg meg derfor ikke med adspredende ballspill eller plagsomme mosjonsturer i omegnen. Jeg oppdaterer meg sjelden på fagområder jeg fra før kjenner dårlig til, og det er med mildt rødmende skam å melde knapt så jeg leser en avis. Likevel vil jeg, av mitt hjertes skjære godhet, for en liten stund trede opp av fluktstolen for å gi noen ganske få tips til ryggsvømmende nordmenn i Skåne.

Tips I – Skanör. Befinner man seg i Skåne er man nesten i Danmark, og ligger man riktig vei i havet utenfor Skanör er det nesten så man kan skimte kysten av Danmark ute i horisonten. Dansk kulturlandskap og svenskenes utmerkede sans for kundeservice er en herlig kombinasjon, og i Skanör kan man velte seg i sanddyner og bølgeskvulp vel så godt som hos våre naboer i syd. Prikken man kan skimte langt der ute på bildet min for anledningen ryggsvømmende madame.

Tips II – Lomma. Meget nærmere Lund og Malmö er stranden i Lomma, og med den malmöske skyline mot den tettbefolkede stranden kan man nesten forestille seg et skånsk lite Coney Island, dog uten circustivoli og brautende amerikanerinner. Ønsker man å kombinere by og land er Lomma-bukten et utmerket alternativ. Men inte blev vi av med lukten, som det synges i drikkevisen.

Tips III – Stadsparken i Lund. Erfaringsmessig kan man ikke ligge på ryggen hele dagen, og befinner man seg i tørr og relativt oppegående tilstand i nærheten av Lund kan man uten fare for stor mosjonsfaktor spille en omgang eller to med pétanque, eller boule som de lokale borgerne feilaktig liker å omtale spillet. Rett i nærheten finner man også en trivelig liten café, hvis kelnere velvillig bistår med å fremskaffe både øl og smørbrød. For husk, det er ferie og man skal endelig ikke overanstrenge seg.

Sonette i anledning åpning av Croquet-Saisonen 2014

En solskinnsdag i Mai vi står her klare 

i festlig Sommerskrud og Sommerhatter. 

En ny Croquet-Saison vi hilser atter 

og i vor Crets er Fred og ingen Fare. 

Som Idrætsfolk er vi kanhende rare, 

der vi flanerer Fortets grønne Matter 

med Pjolterglass og lett henført av Latter. 

Men Spilet kan vi selv beruset klare. 

Løft Glassene til skål, I idrætsvenner! 

Lat Sportens ædle vesen fylle Eder! 

Husk, aldri blande Drinkene for tynne! 

Vårt noble Commandantskab på sig kjender, 

at vi får mange flotte Sommerglæder. 

Så gjenstår kun: La Lekene begynde!

Når alt kommer til alt

Livsnytere nyter ikke livet helt uten videre. Det rene, enkle livsnyteriet er forbehold helt andre mennesker, mens det for en bon viveurs urolige hjerte må noe mer til, ja en slags innbilt merverdi, om man vil. Innbilt siden gjenstanden for denne merverdien ikke alltid er den samme og ikke alltid kan levere til den samme verdien hver gang og som derfor må varieres.

En god pipe og en klaverkonsert av Mozart på øret, et lite glass, en solfylt plass. En fyllepenn og en notatbok, en hatt av strå, en fluktstol blå.

Om sommeren og om våren er kravene til variasjon mindre, kort og godt fordi sommeren rent faktisk er en bedre tid å leve. Man klarer seg lenge med sol og varme og villandens elvekrysning betraktet fra en benk, mens man på vinteren bent frem ville omkomme, simpelthen av å oppholde seg for lenge ved samme benk.

Det er klart det gjør en forskjell, vissheten av å skulle omkomme av å betrakte villenders elvekrysning fra en benk. Hvem som helst får høye skuldre av slikt.

We'll always have Paris

Ofte er det slik at man til det første stedet man virkelig oppdager i en fremmed by for alltid vil ha et personlig forhold, og i Paris finnes det for meg to slike steder. Etter å ha vandret omkring en lang stund etter ankomst første gang vi kom til byen, stedville og slitne og med et fra sult hurtig dalende humør, kom vi omsider til en liten café, nærmest en oase i Saint Germains ørken av for ettermiddagen stengte gallerier, med det talende navnet L'Esperance. På denne håpets café fikk vi stillet de nødvendigste primærbehov og med det hatt vårt aller første møte med det franske cafékjøkkens kulinariske enkelhet i form av en grillet kylling. For andre forbipasserende er den kanskje ikke noe spesielt å se til, med sitt for det meste franske klientell og alderdommelige utseende, men for oss ble møtet med L'Esperance selve møtet med Paris og de som lever sine liv der. L'Esperance er for evig et magisk sted.

Litt senere samme dag fant vi Luxembourghaven, med sine tidlig i april blomstrende magnoliaer og yrende parisiske parkliv. For to unge mennesker som ikke mange timene tidligere hadde forlatt et Oslo i sne var forelskelsen derfor uungåelig. I Luxembourghaven kan man velge å sitte rundt omkring i parken, på dertil egnede stoler av komfortabel standard, eller man kan som vi gjorde ta et glass eller en kaffe på den lille paviljongcaféen i skyggen av de grønne trær.

Ti år etterpå hadde vi selskap at et nytt familiemedlem, som typisk for sin alder og sin generasjon har mindre sans for cafélivets gleder enn vi. Luxembourghaven har likevel mye å by på, og spesielt populær blant de små er aktivteten rundt den store fontenen, der man for et moderat beløp kan leie fiffige seilbåter man setter i bevegelse ved hjelp av en pinne. En hel masse energi brukes opp ved å løpe rundt denne fontenen for å kunne ta imot båtene på den andre siden, og der fikk dere ferierende foreldre og barn i Paris et aldri så lite tips.

En avril, ne te découvre pas d'un fil, heter det pessimistisk på grunn av aprils uforutsigbare vær i Frankrike. Opphavsmannen til uttrykket har neppe besøkt Norge i april, og de fleste nordmenn som besøker Luxembourghaven i april stiller seg nok uforstående til advarselen. Likevel viderebringes den herved: I april bør du ikke kle av deg så mye som en tråd.

Kongsten Tea Party

Vel hjemme fra Frankrike fant vi sommeren. Den ventet på oss ute på trappen, og vi inviterte den til å slå seg ned en stund og gjøre oss selskap til eftermiddagsthéen. Stipendiaten kom også, de to kom faktisk ganske samtidig, og selv om enkelte forbipasserende nok tenkte tilbake på bilder av sine snurrige oldefedre, er det ikke mye som slår en kopp fransk thé (egentlig var den fra Himalaya), en oppbyggende samtale og en god stol i selskap med en sommer på påskevisitt.

Man blir nemlig i så godt humør av théselskaper.

L'Art Français du Thé

Det er tross alt ikke alle ting franskmennene gjør bedre enn resten av verden. Noe så tilsynelatende enkelt som en Dry Martini er stadig gjenstand for hodebry hos flere av de parisiske kelnere jeg har truffet på min vei, og forrige gang jeg var i byen måtte jeg til overmål lære en ellers søt og hyggelig hotellvertinne å lage en gin & tonic. Men når det kommer til thé, briljerer franskmennene med sitt raffinement.

Jeg besøkte Mariage Frères, et av de tradisjonsrike franske thé-importselskapene med utsalg i Marais, og sikret meg deler av et nylig ankommet parti sort Darjeeling samt en nepalesisk grønn thé som visstnok ikke skulle befinne seg så all verdens langt unna Darjeeling smaksmessig, siden jeg på min faste frokostcafé i Avenue de Suffren forelsket meg i en grønn Darjeeling tilsatt mynte.

Det var strengt forbudt å fotografere inne hos Mariage Frères, men jeg tok sjansen siden jeg så diskret blander meg med det eksklusive utvalget og de franske kundene. Alt hva hjertet kunne begjære for en connaisseur des thés var å få tak i, fra porselen-, glass-eller metallkanner via japanske thé-dosører til siler i alle varianter, kopper til ulike kategorier og bøker om faget. Jeg kjøpte en liten bok som til mitt hell var oversatt til engelsk og som bærer den ubeskjedne tittelen The french Art of Tea.

Og for dem som måtte sitte med en innvending om den engelske thétradisjon på tungen. Thé ble selvsagt gjort tilgjengelig for franskmenn av den store Solkongen, som allerede i 1665 drakk thé for helsens skyld. Det meste Ludvig foretok seg på den tiden ble senere mote over store deler av verden, og ifølge den franske tradisjonen så også thé. Som om ikke dette var nok skal også vanen med å tilsette melk i théen ha vært av fransk opprinnelse. Opphavsmannen er til overmål kjent, det skal nemlig ha vært den gode markisen de la Sablière som først fikk dette innfall. Der har vi det altså, franskmennene krever eierskapet til thé, og foreløpig argumenterer de godt for seg. Så får vel de anglofile kjempe sine egne kamper.

Flânerie fra et vårblomstrende Paris

Forleden dag spaserte jeg opp Rue de Clere i Paris for å kikke på markedet der og ta en kaffe på en av de sjarmerende fortauscaféene. Da så jeg en ung herremann spankulerende forbi, elegant antrukket i smale bukser og moteriktig jakke, og til min forbløffelse iført mine kronetøfler fra Church's. Ute! Jeg har alltid følt meg hjemme i Paris, men dette var selve bekreftelsen på at mitt naturlige habitat er et eller annet sted mellom Marais og Champ de Mars.

Paris har da også mye å by en flanør når våren endelig kommer, og de få dagene som står meg til rådighet må selvsagt utnyttes. Hva med en liten tartare de boeuf à l'italienne? Basilikum og parmesan er de hemmelige ingrediensene, og selv om den ligger langt fra den klassiske tartaren med eggeplomme, løk og syltede agurker er den vel verdt et forsøk, ihvertfall slik Café de la Comédie ved Comédie-Française serverer den.

Når vi er inne på restauranter klarer jeg sjelden å holde meg unna tradisjonrike Café de Flore, som til tross for trengsel og høye priser holder stand som den franske café, om enn uten det høye intellektuelle nivået fra fordums tid. Men når sant skal sies, hva passer bedre i mangel på intellektualitet enn filterløse Gauloises etter en confitert and? Spørsmålet er verdt å stille.

Ah, vidunderlige Paris. Blir du noensinne min?

Verden av igår

Lørdag i Oslo kan være hektisk. Men når man som jeg navigerer med slik elegant letthet gjennom livsnyteriets innfløkte jungel, klarer man som regel å komme seg helskinnet gjennom både regnværstruede handlegater fyllt av målbevisste damer samt hissige ektemenn i lørdagstrafikken. Da er lørdag i Oslo aldeles vidunderlig.

Jeg startet ettermiddagen i Operaen, der jeg hadde bestemt meg for å gå på en kammermusikkonsert i hovedsak dedikert til verker av Geirr Tveitt. På grunn av sykdom var denne delen av konserten til konsertarrangørenes bekymring imidlertid gått ut, og konserten bar derfor preg av en noe tilfeldig programmering, der selv konferansier Sigmund Jaang fant å måtte by litt ekstra på seg selv. Den tidligere orkestersjefen fremførte derfor to stev av Olav H. Hauge, tonesatt av nettopp Geirr Tveitt, som en hyllest til den store komponisten og som en liten hilsen til Tveitts datter, tilstede et sted i salen. Catharina Chen, Operaens konsertmester og Tweeds Kulturfests egen prima donna, fikk i denne ekstraordinære anledning mer plass til å utfolde sin mesterlige virtuositet, og sammen med trekkspilleren Frode Haltli avsluttet hun konserten med et bravurnummer av et musikalsk potpourri som etterlot liten tvil om hvorfor hun er blant dagens mest ettertraktede unge fiolinister.

Oppmuntret av denne musikalske start tok jeg en drosje til Hotel Continental, siden det under konsertens gang hadde begynt å regne og jeg nødig ville ødelegge de harmoniske toner frøken Chen og kompani hadde angitt i mitt enorme bryst. Vel plassert i en lenestol bestilte jeg en cocktail og leste i min nyeste bok, Stefan Zweigs Die Welt von Gestern – Erinnerungen eines Europäers, riktignok på svensk, siden en bokfagkyndig venn hadde anbefalt nettopp denne utgaven. Verden av igår handler om Zweigs liv inntil utbruddet av andre verdenskrig, berettelsen om en tapt verden og et for forfatteren tapt liv. Sittende i Dagligstuen med en boeuf tartare og et glass eller to, omgitt av overflodgenerasjon nummer to og tre i et land som flyter over av honning og olje, er det tankevekkende å lese om det luftslott av trygghet og velstand som stod i veien for en realistisk fremtidstro på slutten av attenhundretallets Østerrike. Lever vi i et tilsvarende luftslott idag?

Dagligstuens forlystelser la ihvertfall grunnlaget for en deilig lørdagskveld, som ikke ble verre av at Don Giovanni viste seg å være ukens opera i radioens P2 da vi kjørte hjemover. Og hva gjør det vel at radiosignalene forstyrres av lange tunneller gjennom de små fjellene på vei mot provinsen? Gjennom 3,7 kilometers radio silence sang jeg til familiens tvilsomme glede personlig alle fire stemmer i Don Giovannis dramatiske angrep på Donna Anna og dennes far kommandøren, akkurat tidsnok til å lande nøyaktig på kommandørens fortvilte død da tunnellen tok slutt og musikken startet igjen på det sted hvor jeg stanset min skjønnsang.

En bon viveurs dag i den hektiske jungelen gikk mot slutten.

Kolonialen og libertineren

Etter et seks timers seminar hos Rikantikvaren, hvor Fredrikstad og dens borgeres beste som vanlig satt i høysetet, var tiden endelig inne for å tenke litt på meg selv. Som vanlig når jeg endelig tenker på meg selv er mat og drikke involvert i ikke ubetydelige mengder, og derfor gikk turen for første gang til den lille og svært sjarmerende restauranten Kolonialen i Sofies gate, etter anbefaling fra en god venninne med sansen for livet og kunsten og sjarmerende spisesteder.

Der serverte stedets innehaver foruten en eksotisk gin & tonic en rekke chilenske tapasretter, hvorav min favoritt nok var det på stedet bakte maisbrødet med tilhørende aioli og en svært smakfull ceviche hvis likhet med min egen pico de gallo var inspirerende, idet fisken lå badet i en blanding av lime, koriander, løk og tomat. Et lite tips til kokkene, der altså.

Gangen inn til toalettet samt selve toalettdøren var sjarmerende. Toalettet var, vel. Sjarmerende usjarmerende.

Man kan ikke sitte på Bislet hele kvelden, og da er Operaen alltid et godt alternativ. Der viste de Don Giovanni, en av mine desiderte favoritter, hvor en stødig Espen Langvik i tittelrollen, en som alltid yndig Silvia Moi som Zerlina og en mesterlig Alexandra Deshorties i rollen som den antastede Donna Anna utmerket seg som aftenes høydepunkter, ja i tillegg til en forfriskende fargerik scenografi. Det kan man ikke alltid si om Den norske Opera & Ballett.

Oppsummeringsvis, en god dag for livet og for kunsten.

Memento Mori

Ah, deilige vår, tiden på året når selve livet våkner i en skinndød vinterkropp og man for første gang kan nyte en kopp kaffe på trappen i selskap med en oppbyggelig avis. Hvor vi er lite bortskjemte med livet her i norden, tenker jeg hver vår, her vi svømmer i penger og olje og folkelige underholdningsprogrammer, når vi halve året setter livet på vent mens vi luller oss inn i den sørgelige villfarelse at telys og peis på noen som helst måte være godt for sjelen eller at noen virkelig skulle kunne bli lykkelige av å gå på ski. Den som når som helst i stedet kunne knyte sin tversover, sette sixpencen på hodet og spankulere ut i Paris' gater, hvor vinteren kun er et løfte om vår og livet og fellesskapet alltid fortsetter inn i nærmeste café eller bistro. Selv i februar.

Men den som kjekt setter sixpencen på hodet og spankulerer avsted må huske at livet alltid er på sitt mest elegante der ute i gatene. Vel på innsiden har man nemlig uten unntak luesveis, i Paris som i Gamle Fredrikstad.

Akk, hvor medaljen alltid har en bakside. Livet var aldri blott vårsol og glede.

Alby gård / F15

Jeg har alltid vært begeistret for søndagsturer. Jeg har imidlertid ikke alltid vært så begeistret for å gå dem selv som å legge dem bak meg pr. bil, og derfor er det for min del helt ideelt å finne hyggelige steder i mine fjernere nærområder som man kan kjøre til. Enda bedre er det å kjøre en tur til et sted der man kan promenere en liten runde og la det lokale landskapet synke inn før man setter seg med noen forfriskninger og en utført søndagsturs gode samvittighet. Slik som deilige Alby gård på Jeløy, der Galleri F15 har holdt til siden 1966.

Den oppvoksende generasjon har ifølge den tweedske tradisjon godt av både frisk luft og moderne kunst,  og er derfor gjerne med på søndagstur.

Mor i trappen. Utstillere på Galleri F15 er frem til 30. mars John David Nielsen Det malte bilde, og Christian Messel The Voice of Authority.

Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet.