L'Esperance - å lengte til Paris

I forrige uke skrev jeg om stipendiaten som selve personifiseringen av fristelse i livet mitt, fordi han peker ut så mye jeg kunne tenke meg av ting å bruke penger på. Nå senest altså Paris-tur. Det så faktisk lenge ut som om alt skulle gå i vasken, på grunn av en dryppende kjøkkenkran, og jeg hadde egentlig belaget meg på å bli hjemme. Ja, jeg skulle riktignok til Paris senere på året, men akkurat nå hadde jeg avfunnet meg med at det heller ble en liten oppgradering av garderoben før vårstemningen slår ut på glasiene for fullt. Men så med ett, som ved et deus ex machina, løste alt seg. Sent igår kveld ble billettene bestilt, og vi setter nesen mot Paris om et par måneders tid. Dette er pilgrimsferd, mine venner, dette er stort, dette er hellig.

Vi skal være der i tre dager, noe som egentlig er passe, for da får man bare såvidt stilt lengselen, samtidig som man ikke vil hjem. Det vil si at man fortere kommer tilbake dit, fordi man maser på omgivelsene ustanselig. Dette prinsippet lar seg også overføre til andre deler av livet, så ja, bare hyggelig å kunne hjelpe. Bildet dere ser er tatt nettopp i Paris, på en svært sjarmerende liten bistro ved navn l'Esperance, som vi fant etter å ha travet rundt en stund på jakt etter et sted å spise. På l'Esperance fikk vi et helt ekte møte med lokale franskmenn og det franske hverdagslivet, i tillegg til velsmakende måltider og god drikke, selvfølgelig. Hvor vi skal spise når vi kommer tilbake, er jeg ikke sikker på, men jeg skal ihvertfall bruke en god del tid på Internett for å forberede meg. Noe jeg helt sikkert vet er at jeg skal spise på en østersrestaurant ved Montparnasse, som nemlig er en av de tingene stipendiaten har fristet med. I tillegg håper jeg at noen av mine dannede lesere legger inn noen Paris-tips.

Ha en god tirsdag!