Alle folk er værd at kende

Jeg deler kontor med en syv-åtte andre. Det vil si, jeg deler hus med dem, kontoret deler jeg bare med en annen, og hvis min kontorkollega får for mange telefonsamtaler så har jeg også mitt eget kontor jeg kan rømme til. Jeg klarer nemlig ikke å konsentrere meg når andre snakker. Et handikap og lite paradoks, i og med at jeg svært sjelden tier stille. Jeg er et sosialt menneske, så derfor trekker jeg alltid mot der det er mennesker. Det vil si, jeg trekker alltid mot mennesker jeg kjenner. Mennesker jeg ikke kjenner observerer jeg helst; for eksempel er en bar i en hotellvestibyle et perfekt sted for meg. Da kan jeg føle meg sosial samtidig som jeg er omringet av folk jeg overhodet ikke trenger snakke med. Og jeg kan ta en drink. Det er jo forferdelig mange mennesker man møter som man ikke har noe behov for å bli bedre kjent med, og sitter man slik i en vestibyle kan man liksom peile seg ut potensialle kandidater. Å bli kjent med altså. Piet Hein har forresten skrevet et dikt om nettopp det der. Det er folk man bør kjenne en snipp av, så man vet hva man ikke går glipp av. Men nå skulle jeg snakke om kontoret.
Dette er altså mitt skrivebord, på sosialkontoret. Det andre kontoret har jeg ikke noe bilde av, og der er det rotete akkurat nå uansett. Om dere stusser på kronen, så bærer jeg selvfølgelig ikke den hver dag. Det er mange som har spurt om nettopp det. - Nei, sier jeg, Det er kun ved høytidelige anledninger.
Dette er to av de kule reklamefolkene jeg jobber med. Jeg er rett som det er inne hos dem og ber om all verdens ting, og de er ikke alltid like lykkelige for å se meg. Særlig ikke når jeg har et spørsmål på leppene som de vet kommer til å ta tid. Som design av visittkort eller logo til Tweeds. Men jeg er alltid lykkelig for å se dem, og hvem sier det må være så veldig balansert? Han som holder et for dere uidentifiserbart objekt, kalles Potet-Moses. Han er kreativ leder, og derfor får han også et kreativt kallenavn. Det uidentifiserbare objektet er en stressball, som med tiden har blitt helt bløt og avslappet, og den har til og med begynt å flasse. Ikke lekkert, men den private eiendomsretten står høyt i arbeidsfelleskapet vårt. Ingen rører stressballen, og ingen vil heller røre den.
Dette er husdyret, fisken Tron. Han er ikke det spor folkelig av seg, og han egner seg som jeg best i en vestibyle hvor folk ikke snakker med ham. Men alt i alt tror jeg han trives, og akkurat som jeg kunne han ikke ønsket seg et bedre hus å ha kontoret sitt i.

Meget kort sagt, dette er folk jeg ikke vil gå glipp av. God formiddag!