Ned på Fredrikshald

For å feire at jeg nylig gikk til anskaffelse av et speilreflekskamera og at Tweeds derfor kun om få år kan gå igjennom en kvalitetsendring hva gjelder egenfotograferte bilder, dro stipendiaten og jeg forleden dag til Halden. Byen, som i disse dager er i ferd med å begynne feiringen av sine første 350 år, er etter min mening Østfolds vakreste. Ihvertfall om man begrenser seg til den eldre bebyggelse, empirebyen og det sydlige Halden, men også området langs innkjøringen forbi Rød Herregård fremstår med et gjennomført kvalitetsmessig uttrykk.

Det var imidlertid ikke bare byen som viste seg som et takknemlig objekt for min nyfunne fotointeresse. På Halden torv ble vi anropt av en for oss ukjent kvinne, som nok må ha antatt vi var for et slags Humans of Halden (sic) å regne, genreriktig kledd i tweed og sixpence som vi var begge to, og med fotografiapparatet klart for hånden. –Vil dere ta et bilde av meg, spurte kvinnen, hvorpå jeg vantro og ikke, noterer jeg meg nå i ettertid, spesielt verdensvant spurte tilbake om hun mente med mitt kamera. Det gjorde hun selvsagt, og hun stilte seg opp ved et utstillingsvindu og lot seg avfotografere. Jeg gjengjelder velvilligheten ved å publisere bildet på Tweeds i den tro at hun ville ønsket en slik løsning.

Fotografering gjør underverker for appetitten, og vi fant raskt å kunne stille den hos Butt's Bistro & Tandori – byens indiske restaurant, et sjarmerende lite sted som ikke stod mye tilbake for hverken byen for øvrig eller dens mystiske kvinner på torvet. Bak den anspråksløse fasaden skjulte det seg et fargesprakende indre som nok kunne vekke hverdagsgleden i den kjedsommeligste haldenser, og som utgjorde rammene for en aldeles utmerket restaurantopplevelse helt blottet for generisk interiør, soltørkede tomater og fullkornbrød.

Glade og fornøyde kjørte vi derfor hjemover mot den gamle by, mettet med inntrykk og inspirert av provinsbylivet i andre hjørner enn vårt eget. Og slik fikk altså fotokameraet sin jomfrureise til det beste av Fredrikshald.

Problematiseringer fra en chaiselongue

Normalt på en søndags formiddag pleier jeg å slå ihjel tiden etter frokost med å slå opp Pinterest og studere ulike bilder av gin. Eller av Paris, de to kategoriene lokker begge frem endorfinene og slår ihjel antydningen til søndagsdepresjon som uten unntak forstyrrer helligdagsidyllen her i provinsen. Men ikke når årets første vårdag avlyses på grunn av sludd, regn og vind og ødelegger alle planer om uteliv og istedrikking på balkongen, drømmene om en sval søndags ettermiddag over de grønne vollverkene eller et adspredende pétanque-spill ved Kongsten forts sletter akkompagnert av den lystige klirringen av en gruppe isbiter i et glass pastis. Hvem finner trøst i et Paris utenfor rekkevidde i en sådan stund?

Riktignok klarer jeg å fremkalle et snev av optimisme ved å kikke litt på utvalget av brilleforretninger i London, siden det er dit påsketuren går i år og jeg alltid har planer om å tilegne meg nye briller når jeg er på reise. Men samtidig skulle jeg også gjerne hatt en paraply. En paraply i heltre jeg kan flanere med, først med den ene hånden og så med den andre hånden, og helst aldri er nødt til å bruke, noe jeg forstår i det jeg tenker det er en umulig tanke, all elendigheten med sludd, regn og vind på utsiden av vinduet tatt i betrakning.

Valgets kval har alltid skremt bort de endorfiner som måtte ha forvillet seg i min retning, og når det gjelder paraplyer versus briller er kampen ubehagelig jevn. I Paris forrige høst, da kampen stod mellom briller, paraply eller en Borsalino-hatt, var tingene enklere, for den egentlige kampen stod om hvilken Borsalino jeg skulle ende opp med, så paraplyen eller brillene hadde i virkeligheten få eller ingen sjanser. Nå står én av dem uungåelig for tur, dersom det ikke skulle dukke opp en uimotståelig slåbrok i størrelse telt et sted på veien mellom meg og de to, helst i det samme mønsteret som min nye nattskjorte. Da sitter jeg virkelig fint i det.

Situasjonskomikk uutløst

Idag var jeg vitne til et klassisk tilfelle av hund møter postbud. Til postbudets store glede og min egen situasjonsbetingede skuffelse befant det seg overraskende nok et gjerde mellom hund og tjenestemann.

Ingenting skjedde. Det som kunne vært en perfekt komisk situasjon ble raskt innhentet av virkeligheten.

Tweeds' lille årskavalkade for 2014

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske språket i spørsmålene, men svarer på norsk for ikke helt å tippe over i det viderverdige.

Vi kjører på, uten videre sermoni.

Dag från år 2014 alltid kommer minnas?
Først: Merkelig spørsmålsformulering, som har fått meg til å bruke fem minutter på å filosofere over hvorvidt det mangler et ord eller om norsk og svensk virkelig kan være så forskjellig. Dernest: Det har vært mange fine dager i 2014, men jeg kommer nok sent til å glemme dagen jeg fikk oppleve Berliner Symfoniker spille i Zirkus Karajan eller da jeg tok med min sønn til Paris for første gang.

Bästa köp?
Dette er lett, så jeg velger å problematisere eller i det minste dele opp kjøpene i de fire kategoriene Litt for kostbart, kostbart, mindre kostbart og rimelig. Det er fremdeles lett. Litt for kostbart: En smoking fra Corneliani. På grunn av mitt enorme corpus sverger jeg til målsøm. Jeg er spent på om den passer fremdeles. Kostbart: En midnattblå Borsalino Fedora, kjøpt i Borsalinos butikk i Paris. Vist på bildet. Forfatterinnen Monica Isakstuen fulgte dessverre ikke med på kjøpet, men vandrer fritt i Gamlebyen. Mindre kostbart: En aldeles sjarmerende fyllepenn fra Dussmann i Berlin. Rimelig: Pocketutgaven av Stefan Zweigs Världen av igår, som jeg til gjengjeld kjøpte to ganger, fordi jeg glemte den første på flyet fra Paris.

Sämsta köp?
Fordi jeg har en impulsiv og sjarmerende personlighet gjør jeg ofte dårlige kjøp. Disse dveler jeg imidlertid ikke ved, og de fortrenges ganske umiddelbart når noe nytt dukker opp.

Beskriv din stil under året som gått?
Iår som ifjor kan jeg vel best beskrives som en blanding av Einar Rose og Niles Crane.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Iår besøkte jeg Paris to ganger. Det får meg alltid til å trekke litt ekstra på smilebåndet.

Genomdrev du någon stor förändring?
Som så ofte før begynte jeg med en lavkarbodiett i begynnelsen av november. Jeg gikk ned fire kilo, som jeg nå dessverre har gått opp igjen. Folk rundt meg legger muligvis merke til denne forandringen. Jeg vurderte også å klippe bart og skjegg etter inspirasjon fra Mad Mens Bertram Cooper, og lot defor skjegget gro en stund ekstra for å legge grunnlaget for fippskjegg. Da responsen uteble fra testpublikum, klipte jeg det ned til normal lengde, som er 9 millimeter.
 
Reste du utomlands?
Om jeg gjorde! Jeg tilbragte en ukes tid i Paris med kone og barn rundt påsketider. Deretter ferierte vi i Skåne på sommeren, før turen gikk tilbake til Paris med min madame mor og min søster i september. I oktober besøkte jeg Berlin for første gang. Alle turene er nå behørig til trøst og ettertanke under den kolde vintertid som atter har hjemsøkt vårt land.
 
Vad skrattade du åt?
Vel. Jeg synes det er ganske vittig når fru Granneman imiterer Albert Nordengen.

Vad har du tittat på, på TV?
Personlig tror jeg er at fjernsynet er roten til det meste som er galt i Norge. I den tro at man behøver avkobling tilbringer man det meste av den ledige tiden i sofaen foran intetsigende fjernsynsprogrammer, og lar hjernen hvile i den grad at den knapt fungerer når den skal. Selv det som alment oppfattes som nyttige programmer, slik som nyhetssendinger eller debattprogrammer, er i virkeligheten mest bedøvende og kan med fordel erstattes av noe så enkelt som å lese en avis. Fortrinnsvis en internasjonal, uten for mange bilder. Aller helst bør man lese en oppbyggelig roman og hjelpe naboen om man føler seg rastløs. Vi trenger ikke avkobling, vi trenger påkobling.

Vel nede fra min høye hest kan jeg legge til at jeg har som guilty pleasure etter møter og sakspapirlesning å se HBO Nordics eller Netflix' uendelige verdener av serier. Min favoritt i 2014 var Game of Thrones.

Vad önskar du att du gjort mer?
Jeg er for lite i Oslo. I Oslo finnes Nasjonaltheatret, Operaen og Oslofilharmonien, som hver og en setter opp helt utmerkede program hvert år som jeg aldri får med meg. Dels på grunn av vinterdepresjonsutløst tiltaksløshet og dels på grunn av møtevirksomhet i provinsen. Løsningen er en liten leilighet i Oslo samt en mindre befatning i hovedstaden. En spalte i en avis, for eksempel? Dette bør noen notere seg.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Jeg tror det kommer lite godt ut av å sture i romjulen over ting man har gjort for meget av i året som har gått. Nei, ta heller et glass og fortreng det!

Största framgång på jobbet 2014?
Jeg er konservatismens fanebærer i et nyrikt lands sjette største provinsby. Det er ikke verst at jeg i det hele tatt finnes.

Bästa boken du läste i år?
Endelig kan jeg svare, med hånden på hjertet og helt uten forbehold: Thomas Manns Josef og hans brødre. Samtlige fire bøker i verket utfordrer og begeistrer; språket er et eventyr, fortellingen interessant og aldri har jeg latt meg fascinere i tilsvarende grad av en historie jeg i likhet med de fleste med helt overfladisk biblekunnskap kjente fra før.

Största musikaliska upptäckten?
Berlin – Traum an der Spree: 16 melodier fra et forgangent og langt mer uskyldig Tyskland.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Det har jeg ikke regnet etter, men jeg vurderer regneark for 2015 med daglig poengscore og månedlige oppdateringer. Én for meg, én for familien samt én for ukjente og tilfeldige bekjentskaper, for en helt objektiv og riktig vurdering.

Största misstaget?
Mitt største feilgrep var å stemme mot egen overbevisning og samvittighet i bystyret. Andre partier gjør det hele tiden, men for meg gav det ikke mersmak og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. En fattig trøst var at vi som vanlig ble nedstemt.

Lärdom om dig själv under året?
Jeg har alltid ment at det mest behagelige er å ha så liten innsikt i egen personlighet det lar seg gjøre, så slipper man unødvendige grublerier. Jeg har gode venner jeg til stadighet sjekker meg selv opp mot, og de har ikke forlatt meg ennå. Da tenker jeg det er greit.

Största framgången på det privata planet?
Ifjor nevnte jeg Tweeds Kulturfest under dette punktet. Iår gjennomførte vi en helt ny variant med under halvparten av pengene fra året før, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Stipendiaten har minst halvparten av æren for denne.

Vad spenderade du mest pengar på?
Det må nok ha vært denne smokingen jeg nevnte tidligere. Den kostet en del, men antageligvis langt mindre enn hva jeg sammenlagt har brukt på mat og drikke i året som har gått. Østers og cocktails har høykonjunktur.

Något du önskade dig och inte fick?
Svært meget, her representert ved en paraply i et parisisk butikkvindu, jeg tror det var Parapluies Simon i Boulevard St. Michel, utformet av et helt trestykke og robust som en spaserstokk. Ja, i virkeligheten var det en spaserstokk.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?
Kalenderen sier at jeg feiret fødselsdagen med et møte i kommunens helse- og velferdsutvalg. Denne lite minnerike anledningen er antagelig grunnen til at jeg måtte sjekke kalenderen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Denne paraplyen fra to punkt ovenfor hadde hjulpet betraktelig. Nå får jeg ikke sjansen til å kjøpe den på en stund heller, for jeg har ingen Paris-reiser planlagt for neste år. Jeg skal derimot til London, men hvem vil sprade omkring med en engelsk paraply?

Vad fick dig att må bra?
Solen, nesten utelukkende, i selskap med familie og venner, lesestoff, forfriskninger, sjøbad og komfortable sittestillinger.

Lärde du dig något nytt?
Masse. Hver lørdag har familien nemlig konkurranse i Morgenbladets quiz. Det er utrolig hva man kan lære av å ikke kunne svaret på et spørsmål.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg treffer nye og interessante mennesker relativt ofte, men skal jeg velge én både dere og jeg kan ha glede av fremover, vil jeg trekke frem forfatterinnen Roskva Koritzinsky, som gledet et engere publikum under Tweeds Kulturfest med tanker rundt sin bok Her inne et sted. Hun har lovet å komme tilbake til kulturfesten, og jeg skal minne henne om dette ved en passende anledning.

Något du var stolt över?
Jada.

Högsta önskan just nu?
At alt dette bare var en drøm. I virkeligheten har jeg sovnet på en solseng på de franske vestindiske øyer etter et altfor stort måltid.


Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Visst er vel livet er som å sykle? Opp med hodet og se fremover!                      

Elsk meg imorgen

Før sommeren innledet jeg et nytt kjærlighetsforhold. Som kjærlighetsforhold flest oppstod det ganske impulsivt, selv om jeg riktignok ikke kan underslå at en viss avstandsforelskelse over tid underlettet avgjørelsen i tidens fylde. Typisk for mennesker er at vi elsker her og nå; om man elsker én eller flere samtidig, så er det likefullt i hovedsak nåtiden oppmerksomheten opptar. Vi elsker idag, aldri har vi vel elsket som idag.

Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. Riktignok, i lyset av den livsvisdom jeg sitter med nå, elsket jeg den ikke like høyt som jeg elsker den nye. Ingen elsket vel sin forrige like mye som sin nåværende, og den fremtidige er det ennå ikke rom for i mulighetenes verden.

Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. 

Men da jeg så og deretter kjøpte den nye, bestemte jeg meg for å la den henge på verkstedet en liten stund til jeg hadde fått bestemt meg om den skulle repareres eller ikke. Der henger den ennå.

Hvor dum er det lov til å bli?

Matt av sommervarme setter jeg meg ned i den blå fluktstolen min etter å ha kjøpt en kjøleboks. Jeg slår opp i bruksanvisningen slik gode borgere skal gjøre, for noen få sekunder senere å la meg bedrøve av følgende tekst, som stod å lese bak tredje kulepunkt under kjøleboksens generelle sikkerhetsinstrukser: «Dette apparatet skal ikke brukes av personer (inklusive barn) med reduserte fysiske, sensoriske eller mentale evner eller mangel på erfaring og/eller kunnskap, med mindre disse personene er under tilsyn av noen som er ansvarlig for sikkerheten deres eller får instruksjoner om hvordan apparatet skal brukes.» 

Jeg, som aldri har operert en kjøleboks tidligere og således mangler både erfaring og kunnskap, og som til alt overmål lider av både lavt stoffskifte og overvekt, bør altså holde meg unna denne boksen, med mindre min kone, i langt bedre form enn jeg og med relevant erfaring fra lignende apparaturer, holder meg under oppsikt. Min kone er dog ikke hjemme, og i stedet for å arbeide videre med nevnte kjøleboks hengir jeg meg følgelig til fluktstolen og til filosofien. Sikkerhetsinstruksjonene satt meg nemlig på sporet av et i vår tid voksende spørsmål: Hvor dum er det egentlig lov til å bli?

For meg som representant for livsnyterne i samfunnet er problemstillingen smertefullt aktuell. Tilbøyelige til bruk av nytelsesmidler som livsnytere gjerne er, balanserer vi på den syltynne egg mellom Den Offentlige Samvittighet på den ene side og egen trivsel på den andre, smertelig klar over at vi kommer til å falle ned en dag, men fremdeles usikker på hvilken side vi lander på. Det har seg slik at folk som nyter livet har en tendens til å dø av det, eller desto verre koste samfunnet en hel masse penger, fordi man står i fare for å pådra seg visse sykdommer som følge av det livet man har ført. Hvorfor skal samfunnet egentlig betale for at vi foretar valg som vi vet ikke er bra for oss?

Heldigvis har vi visse begreper og hjelpemidler til å definere normalen og til å vise den rette vei i et samfunn. Ordet «overvekt» er beskrivende i så måte. Om man tenker over det er «vekt» i seg selv hverken det ene eller det andre; det er et tall på hvor meget man veier og altså ganske nært opptil et faktum. Likeledes kan man si at en person er tykk, og det ville på en sannferdig måte være presist i det henseende at det er umulig å tolke ordet i noen annen retning enn det det faktisk betyr. Dessverre mangler begrepet de nødvendige moraliserende konnotasjoner som «overvekt» har i seg, som faktisk på en nyttig og grei måte forteller at en person veier for mye, ut fra et ukjent ideal om hvor meget folk bør eller ikke bør veie.

Brukere av nytelsesmiddelet tobakk har tilsvarende retningslinjer å lene seg på. Samfunnet har lenge undret seg over hva som får røkerne til å fortsette med uvanen sin selv om de vet at den er farlig, men har nå kommet frem til at det hele må bunne i ren og skjær dumskap. Der man tidligere sa seg fornøyd med å skrive på hver enkelt sigarettpakke hvor farlig innholdet faktisk var for kroppen, ser man seg derfor nødt til å illustrere dette i form av bilder av sorte lunger og tannløse gummer, slik at selv de mest tungnemme av røkerne er nødt til å ta ad notam. For ytterligere å forvirre røkerne sørger man for å gjemme alle sigarettpakkene bak et forheng ved kassadamen, som i fremtiden trolig kun etter et hemmelig bankesignal på rullebåndet skal kunne utlevere fysakene.

Samfunnet består ikke bare av livsnytere, og ser man nærmere på den almene befolknings helsetilstand er det ikke overraskende grunn til å rope et varsko også her. Visse ting tyder rett og slett på at det ikke lenger er godt nok å satse på at folk flest tenker selv. Ser man folkehelsen i et økonomisk perspektiv er det nemlig ikke bare de indre skader som koster samfunnet penger. Hvert år betaler vi så det virkelig svir for sykehusopphold til alpinister med brukne legemsdeler, fotballspillere med meniskproblemer og seilere som i vanvare har fått bommen i hodet, for å nevne noe. For ikke å snakke om syklistene.

I løpet av de siste årene er det foreslått fra flere hold at bruk av sykkelhjelm bør være påbudt. Men er det egentlig naturlig å stanse der? De fleste ulykker skjer uten sykkel, og så sent som i vinter skled jeg ned hele trappen fra annen etasje hjemme fordi jeg gikk med ullsokker i stedet for sko. Jeg hadde ikke hjelm på.

«Advarsel! Inneholder varm drikke!» står det på kaffekoppen jeg drikker av her ute i den blå fluktstolen. Vi får nyte det mens vi kan. Snart er det ikke lov å være dum lenger.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. august 2014.

Om man ser stort på det

 Kjære venner, livet skal være som en barokkopera. Vakkert, overdådig og dramatisk.

Vinder! Stormer! Lån meg deres vinger til mine føtter.
Himler! Guder! Styrk min hånd mot dem som har skyld i min sorg.
                                                                                                                                  Rinaldo

Og hvorfor skulle det være annerledes?

En katt besøker meg mens jeg spiser mitt smørbrød ved et lite bord på utsiden av den caféen jeg slo meg ned ved på vei hjemover fra byen. Den er sort med hvite detaljer, og den smyger seg inntil føttene mine, setter seg ned for å kikke arrogant og halvkjælent opp på meg, åpenbart vant til å frekventere caféen og belønnes med små matbiter av gjestene for sin charme og utstråling alene. Den får en brødbit, men lar den misfornøyd ligge på asfalten foran meg og setter potene på lårene mine en kort stund likesom for å se hva jeg har på tallerkenen før den forsvinner til et annet bord.

Den ser gravid ut, men den besøkte meg også da jeg satt her for flere måneder siden, og en venn jeg spiste sammen med bemerket hvor stor og høygravid katten var allerede den gang. Den kan altså ikke være gravid, men er stappmett og likevel aldri fornøyd.

Når alt kommer til alt

Livsnytere nyter ikke livet helt uten videre. Det rene, enkle livsnyteriet er forbehold helt andre mennesker, mens det for en bon viveurs urolige hjerte må noe mer til, ja en slags innbilt merverdi, om man vil. Innbilt siden gjenstanden for denne merverdien ikke alltid er den samme og ikke alltid kan levere til den samme verdien hver gang og som derfor må varieres.

En god pipe og en klaverkonsert av Mozart på øret, et lite glass, en solfylt plass. En fyllepenn og en notatbok, en hatt av strå, en fluktstol blå.

Om sommeren og om våren er kravene til variasjon mindre, kort og godt fordi sommeren rent faktisk er en bedre tid å leve. Man klarer seg lenge med sol og varme og villandens elvekrysning betraktet fra en benk, mens man på vinteren bent frem ville omkomme, simpelthen av å oppholde seg for lenge ved samme benk.

Det er klart det gjør en forskjell, vissheten av å skulle omkomme av å betrakte villenders elvekrysning fra en benk. Hvem som helst får høye skuldre av slikt.

Livet sett fra en sykkel

 Selv om søndager i alminnelighet, ihvertfall på sitt aller kjedsommeligste, må regnes som et direkte problem mot den psykiske folkehelsen behøver sykkelturene på en søndag slett ikke være så helt ille. Byen består av så mye liv, eller rettere sagt så mange liv, liv man i liten grad berører eller berøres av, men som tilsammen utgjør helheten av den byen vi elsker. Ta deg tid til å se etter en søndag. På sykkeltur. Jeg så en mann foran en grav, hvis kone hentet vann et stykke unna. Jeg så en far og tre barn på et lekestativ. Jeg så en svært gammel dame på rullator som snakket i mobiltelefon. Det finnes det visst ikke regler for.

Bilister undrer seg alltid et lite sekund over hvem som sykler avsted der på den andre siden av gaten med sixpence og tweed. Så rettes blikket mot en møtende bil, og jeg er ute av livet deres. Kanskje for alltid. Selv føler jeg meg jo evig present.

Søndager på våren er også den tiden da man stanser for å plukke hestehov. Små og knudrete planter der de vokser uforholdsmessig langt nede på bakken.

Derfor plukker jeg dem ikke. Men min mor lar ikke anledningen gå fra seg. Hun har en vase der hjemme på skjenken som skal fylles.

Memento Mori

Ah, deilige vår, tiden på året når selve livet våkner i en skinndød vinterkropp og man for første gang kan nyte en kopp kaffe på trappen i selskap med en oppbyggelig avis. Hvor vi er lite bortskjemte med livet her i norden, tenker jeg hver vår, her vi svømmer i penger og olje og folkelige underholdningsprogrammer, når vi halve året setter livet på vent mens vi luller oss inn i den sørgelige villfarelse at telys og peis på noen som helst måte være godt for sjelen eller at noen virkelig skulle kunne bli lykkelige av å gå på ski. Den som når som helst i stedet kunne knyte sin tversover, sette sixpencen på hodet og spankulere ut i Paris' gater, hvor vinteren kun er et løfte om vår og livet og fellesskapet alltid fortsetter inn i nærmeste café eller bistro. Selv i februar.

Men den som kjekt setter sixpencen på hodet og spankulerer avsted må huske at livet alltid er på sitt mest elegante der ute i gatene. Vel på innsiden har man nemlig uten unntak luesveis, i Paris som i Gamle Fredrikstad.

Akk, hvor medaljen alltid har en bakside. Livet var aldri blott vårsol og glede.

Den meditative tilstand man oppnår i toppen av et epletre.

Det deilige med å bestige epletreet hver vår for å trimme og klippe de grener man ikke vil ha, det vil i vår familie si de grenene som har potensiale til å ødelegge for kveldssolen i de sene sommertimer, er at livet virker mindre komplisert desto høyere opp man kommer. Ikke uten grunn er beskjæring av trær i sin enkelhet nærmest for meditasjon å regne.

Denne forenklede livsførsel kommer til uttrykk gjennom de tanker som der oppe i epletreet tenkes, om man nå kan bruke ordet «uttrykk» om ren tankevirksomhet. Jeg kan nemlig forsikre om at jeg aldri snakker med meg selv der oppe.

Vel, nesten aldri. Det forekommer dog at jeg synger.

«Klippe alle grener som peker oppover, sa mannen.»
«Men her peker jo alle grenene oppover. Her kan jeg bli stående.»
«Hvor lenge har jeg stått her egentlig? Jeg må ha en kopp kaffe.
«Denne grenen peker også oppover. Den må jeg klippe.»
«Eller kanskje en snack?»
«Huf, denne grenen peker visst oppover. Den må jeg klippe.»
«Definitivt snart en snack.»
«Denne grenen peker oppover. Den må jeg klippe.»
«Au, denne grenen peker hatten av meg. Den klipper jeg ihvertfall.»
«Dør man av et fall på tre meter ned på en gressplen?»
«Her ser jeg rett i til naboen. Undres hva de driver med. Oi, se der ja. Fiskekaker.»

Det er ikke like inspirerende å luke i bringebærbusken.

Alby gård / F15

Jeg har alltid vært begeistret for søndagsturer. Jeg har imidlertid ikke alltid vært så begeistret for å gå dem selv som å legge dem bak meg pr. bil, og derfor er det for min del helt ideelt å finne hyggelige steder i mine fjernere nærområder som man kan kjøre til. Enda bedre er det å kjøre en tur til et sted der man kan promenere en liten runde og la det lokale landskapet synke inn før man setter seg med noen forfriskninger og en utført søndagsturs gode samvittighet. Slik som deilige Alby gård på Jeløy, der Galleri F15 har holdt til siden 1966.

Den oppvoksende generasjon har ifølge den tweedske tradisjon godt av både frisk luft og moderne kunst,  og er derfor gjerne med på søndagstur.

Mor i trappen. Utstillere på Galleri F15 er frem til 30. mars John David Nielsen Det malte bilde, og Christian Messel The Voice of Authority.

Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet.

Southern Living à la Tweeds

Jeg har begynt å forberede meg til sommeren. Det gjør jeg siden vinterhalvåret normalt bare er en pine som må utholdes i og for seg allerede i oktober, men nå som morgenene er lyse igjen, dagene blir lengre og man på enkelte solfylte dager kan gå uten de tykkeste klærne på, ligger forholdene ekstra til rette for å glede seg.

Og det er meget å gjøre når man gleder seg. Hva uttrykker for eksempel overfloden av varme sommerdager som et glass isthé? Som en del av sommerforberedelsene har jeg i det små  eksperimentert litt med ulike oppskrifter på det som de amerikanske sørstatsboerne kaller sweet tea, siden jeg jo har en forkjærlighet for de amerikanske sørstatene og i særdeleshet Louisiana. Det er kanskje ikke så rart, for som frankofil med inklinasjon mot det amerikanske er de kulinariske eventyrligheter Louisiana har å by på helt ypperlige, og spesielt godt egnet som hverdagsflukt fra et forfrossent og stivbent provinsliv.

Sweet tea er sørstatenes stolthet og har lange tradisjoner. Fascinasjonen for sweet tea har i sørstatene sin naturlige forklaring – både thé, sukker og ikke minst is var for noen hundre år siden svært eksklusive råvarer som kun de rikeste kunne unne seg. I et område som i tillegg tidvis er svært varmt ble det etterhvert uhyre populært å meske seg med denne drikken på de tusen verandaer, en tradisjon som har holdt seg levende opp til idag hvor drikken av ignorante helsefanatikere uforvarent kan forveksles med andre leskedrikker i amerikansk tradisjon og alene av denne grunn avstedkomme enkelte hevede øyenbryn. Det er tross alt forskjell på sukker og dannet sukker.

Oppskriften er svært enkel, og så kan man i tillegg eksperimentere litt med hva slags thé man ønsker å bruke, hvor meget sukker og hva som kan passe av smakstilsetninger. Selv gikk jeg på en smell da jeg laget det sist, det viste seg nemlig at smaken min ved evolusjon har utviklet seg forbi dagligvareindustriens ferdigposer, som satte sitt preg på opplevlesen. Mitt personlige råd er derfor å bruke thé i løsvekt som man deretter siler vekk.

Den løselige oppskriften er som følger (finnes rundt om på hele Internettet for den detaljorienterte):

Kok opp vann til en kopp eller to. Ha i nok thé til seks til åtte kopper og la dette stå under lokk i femten minutter. Noen liker her å ha en bitteliten klype bakepulver for å runde av smaken og for å motvirke bitterheten som kan oppstå. Ha sukkeret oppi, du trenger kanskje en kopp sukker til denne mengden, og rør rundt. Når sukkeret er løst opp heller du omtrent en liter kaldt vann i blandingen, siler av og setter til avkjøling. Smak til med fersken, sitron, mynte eller hva hjertet ellers måtte begjære. 

Nå er sommeren kommet! Selv i mars.

Bildet er lånt fra The Scrumptious Pumpin. Merci!

Realitetsorientering

Stående i kø.
Noen lukter godt, jeg tenker at folk flest kanskje ikke er så ille likevel.
Skuffelsen når jeg finner ut at det er meg.

Kronen på verket

Man trenger ikke inspirasjon for å skrive, sies det, man trenger disiplin. Ta en blogg, for eksempel. Man setter seg ned hver dag, finner noe å skrive om og gjør det. Av og til tar det lang tid, av og til finner man noe å skrive om bare man ser ut av vinduet og er man skikkelig skrapet for stoff skriver man om at man ikke har noe å skrive om. Oppskriften er grei, så hvorfor fungerer det ikke?

En hittil undervurdert faktor er hva man har på seg. Ta Tweeds, for eksempel, forsøksvis flanerisk lettbent og velformulert, en tanke narsisistisk og likevel med nesen nysgjerrig rettet mot kontinentets liflige duft av eleganse. En publikasjon som Tweeds lar seg nødvendigvis ikke skrive iført hva som helst, man kan selv tenke seg hvor vanskelig det ville være å skrive et flaneri om kunsten og livet i en krøllete t-skjorte eller en bermudashorts. Ordene vil ofte ikke ut om de ikke lirkes på behendigste vis ut på skjermen, og kun små feiltrinn kan føre til at de for alltid stenges inne i et stadig mer frustrert forfattersinn. Klærne har meget å si. Skjorten kan ganske vel ha skrukker, om det er den rette skjorten, men er det ruter må rutene ikke være for store. Buksene må passe til dagsformen, håret må være riktig pomadert om man først er påkledd, men kan man kan likevel godt skrive før sitt morgentoilette om man kun er iført slåbrok, undertøy og kronetøfler. Reglene er mange og uskrevne, og ofte vet jeg ikke om dem selv før jeg møter en av dem ansikt til ansikt i et forsøk på å være kreativ.

Smertelig aktuelt i denne sammenhengen er hva man har på føttene. Selv skriver jeg som regel iført mine sorte kronetøfler. Med tanke på den frie natur jeg liker å identifisere med Tweeds' filosofi kan man for noen sjelden gangs skyld kanskje tenke seg at tekstene skrives barfotet, da selvfølgelig under den forutsetning at resten av bekledningen passer en slik frivolig naturlighet, og kun unntaksvis hører man om forfattere som skriver i sokkelesten. Jeg kan for Tweeds' del knapt tenke meg noe mer upassende enn å skrive i sokkelesten og jeg vil gå så langt som å avvise tanken fullstendig.

Kronetøflene mine, fra produsenten Church's, som jeg kjøpte i 2008 i en liten forretning på Frogner og som sjelden svikter meg når det gjelder å komme i den rette stemning, har imidlertid begynt å vise ikke ubetydelige tegn på slitasje, og jeg har i den forbindelse grunn til å tro at dette kan være årsaken til flere tilfeller av skrivesperrer den senere tiden. Jeg har ringt inn en ny bestilling, men fordi kronetøflenes kvalitet gjør at de lages i et noe begrenset kvantum var beskjeden at bestillingen muligvis kan ta et halv år å effektuere, forutsatt det gitte tilfelle at mine fremtidige tøfler først må lages før de kan sendes til Norge. Og her sitter jeg i et par slitte tøfler og med økende tendens til skrivesperre.

Church's lager forøvrig med jevne mellomrom varianter av kronetøflene mine, og jeg var forleden dag nær ved å gjøre ende på mine plager ved å gå til innkjøp av et par laget i anledning skofabrikantens 140-årsjubileum. Den blå fløyelen kombinert med kronen av sølv stod på så mange måter bedre til den tweedske personlighet enn de mer ordinære i sort og gull, men et beklagelig anfall av edruelighet fikk meg til å avstå trangen til å bruke 300 britiske pund pluss frakt og toll på dem, selv om de ganske sikkert ville avhjelpe både skrivesperrer og bidra til festligheter i det provinsielle selskapslivet i måneder fremover. Istedet må jeg vente i det som føles som en uendelighet og håpe at mine nye par tøfler skal bli ferdig før de gamle går ut av tiden. Og Tweeds blir uskyldig den skadelidende part.

Urolig hviler hodet som bærer kronen, sa den gode Shakespeare. Det samme gjelder ikke for føttene.

Sett kortet besluttsomt helt inn

Sent på natten og på vei i seng tar meg i å undre over om det er kan være et uferdig haikudikt eller bare en spydighet rettet mot enslige menn på seminar noen har festet på døråpneren på vei inn til soveavdelingen på det lille konferansehotellet.

Forfatteren er ropende overkvalifisert for jobben sin.

Drummers drumming

Julestjernen i vinduet er gått ned i øst, granen er høstet og juletrefotens smånisser sitter stille og ettertenksomt på sine tønner etter nok et års vel utført arbeide. I kjelene på kjøkkenet ligger restene av den allersiste ribben – den som endte sine dager som hovedingrediens i en gong bao, og snart forsinner duften av både den og julen ut i historien til fordel for grønnsåpe og friske blomster. 

Det er helligtrekongersdag, den trettende juledagen og alt er over. Gå i fred.

Forsetter om et lykkeligere liv?

Et nytt år er over oss, og med dét kommer også tiden for de gode forsetter. Ved inngangen til det nye året slås de fleste av oss av en merkbar misnøye over det livet vi frem til nå har levet, og et nytt kalenderår virker som et godt tidspunkt for en omfattende og livsomveltende kursendring. Kort sagt, livet starter likesom på nytt første januar. For de aller fleste mennesker er denne livsendringen imidlertid sjelden gode nyheter, nyttårsforsettene har nemlig en lei tendens til å være svært ubehagelige opplevelser for kropp og sjel. Man skal i voksen alder begynne å trene. Prøve seg på hvite måneder. Ikke spise søtsaker. Ikke spise fett. Ikke begjære sin nestes ektemake. Fremdeles har jeg til gode å møte en person som setter seg som mål å leve et lykkeligere og mer behagelig liv.

Kanskje er det den norske puritanismen og enkelheten som her spiller inn. Vi nordmenn har gjerne behov fra tid til annen å gjøre avlat, en egenskap som jo er sympatisk nok i seg selv. Det er bare så upraktisk at det skal skje i januar. Det er midt i den mørkeste tiden, da man vel tross alt trenger oppmuntring, nytelsesmidler og umoral mer enn noensinne. Utenfor er det overhengende fare for sne og holke, så ingenlunde ideelle forhold for å ta opp jogging etter flere års stillesitting. Heseblesende setter ukondisjonerte folk av tyngre modell liv og helse på spill for å føle seg litt bedre i sin overflod. Ikke at jeg ikke har tenkt tanken selv eller stiller meg helt uforstående til tanken om å være sunn. Tvert imot, jeg har ofte ønsket meg et sted der man kunne kombinere trivsel og helse på en balansert måte, for eksempel ved å ta inn på et sanatorium i høyfjellene hvor man kunne utføre sine nyttårsforsetter blant likesinnede på en behagelig og noenlunde sivilisert manér, for derfra å komme igjen som en ny og bedre person.

Jeg har aldri vært på et sanatorium, men da jeg for noen uker siden ledsaget et familiemedlem til et todagers opphold på en hjerteklinikk, øynet jeg håpet om at de ærverdige gamle helsestedene kunne få sin renessanse. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over hele opplevelsen. Selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter, og med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og for festlighetenes skyld en flaske skotsk blended whisky. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken solgte de tonic i den provisoriske lille kiosken, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder, og det var da også det som gav meg håpet om en lysere fremtid for alle med gode forsetter. Hans Castorp, hovedpersonen i Thomas Manns mesterroman Trolldomsfjellet, skulle bare besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På klinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på dette stedet, det har kanskje med nordmenns uformelle natur å gjøre, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig, eller utføre sine nyttårsforsetter for den sakens skyld.

En ting helt på tampen å trøste deg med om nyttårsforsettene dine nå engang skulle ryke midtveis i januar. Det er som regel en årsak til at du lever det livet du lever – det er det du liker aller best. Hvis ikke kommer det alltids en januar neste år også. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 4. januar 2014.

Slik blir du lykkelig i 2014

Kjedsomheten og døden.

Ah, l'ennui.

Paradoksalt nok starter det nye året på sedvanlig vis med en rekke søndager. Ingenting utstråler vel fresh start så lite som søndager gjør, søndagene som representerer selve døden i livene våre: Hviledagen mellom et høydepunkt og den nye begynnelse. Jeg har aldri likt søndager.

Likevel bringer unektelig begynnelsen av januar håpet om bedre tider. Kanskje 2014 endelig skal bli året da jeg opprykkes til herligheten, altså ikke i morbid forstand, men til en tilstand hvor jeg med full styrke kan realisere meg selv til mitt fulle potensiale? Eller vinner i lotto, for den sakens skyld. Folk som ikke forstår meg sier jeg er negativ, likevel har jeg en urokkelig tro på at et Deus ex Machina nårsomhelst vil gripe inn og rette opp de feil jeg systematisk eller sporadisk sålangt måtte ha pådratt meg. Antagelsen om at jeg er negativ bunner i en utbredt misforståelse grunnet min manglende interesse for ting som blir meg fortalt. Jeg kan da vel ikke noe for at andres drømmer ikke interesserer meg?

Håpet og moralen.

Den unge Josef, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, levde som sine forfedre med Guds beskyttende velsignelse over sitt hode; kort sagt var de bedrifter som ble iverksatt stort sett dømt til å lykkes, alle elsket den velsignede og om man ble styrtet ned i den mørke grav var det kun for å komme styrket tilbake. Om man dømmer etter sine egne naturlige tilbøyeligheter skulle man kanskje kunne tro at dette etterhvert ble slags sovepute for den utvalgte slekt, men Abrahams-ætten lot seg sjelden eller aldri lokke av hybris – tvert imot var idéen at man nok måtte hjelpe Guds vilje et stykke på vei gjennom hardt arbeid og i visse tilfeller forsakelse av kroppslig nytelse for å få fullt utbytte av velsignelsen.

Når mandagene etterhvert kommer og med dem tiden for å realisere drømmene for 2014 nytter det derfor kanskje ikke å bare vente på et Deus ex Machina, selv om dette ikke bare skulle være ens naturlige tilbøyelighet men også grunnlaget for store deler av ens livsfilosofi. Et stykke på veien må man kan hende hjelpe til, peke ut en retning og kanskje også (men husk, ikke hele tiden) arbeide hardt. Forsakelse av nytelse sier man av hensyn til resten av ens livsfilosofi i denne omgang ingenting om. Bare et stykke på veien, så får Deus ex Machina klare resten.

Bonne chance! Og ikke minst: Bonne courage.