Tiden som var

Min far er død. Han døde tidligere i sommer, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte. Han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversoversløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Livet fortoner seg som et mysterium.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 21. september 2013 og som bloggtekst 29. juli 2013 under tittelen Min far (1947-2013) Illustrasjon: Nina Klausen

Til glede og fred

Da jeg var liten gikk jeg ofte innom Egil Hovland på vei hjem fra skolen. Han bodde i et stort hus rett i nærheten av vårt, og siden jeg var et underlig barn gikk jeg ofte innom eldre mennesker i nabolaget for å snakke om livet og om kunsten. Og kanskje også for å få noe godt å spise eller drikke. Hovland åpnet alltid i pyjamas og slåbrok og bad meg alltid inn på et glass eplemost eller sitronbrus, som han hentet fra det lille tekjøkkenet rett ved arbeidsrommet, hvor det store flygelet stod bestrødd med noter og blyanter, i tillegg til et skrivebord, en stor sittegruppe og en miniatyrmodell av Glemmen kirke. Kunstnertilværelsen hans fascinerte meg, jeg kjente ingen andre kunstnere og var ikke vant til folk som jobbet om natten og sov lengre på morgenen og dermed åpnet døren i slåbrok. Han var sikkert ikke vant til barn som ringte på for å få eplemost heller, og på den måten innbiller jeg meg at vi ble litt rikere av opplevelsen begge to. En gang jeg kom innom skulle den svenske poeten Britt G. Hallqvist komme på besøk litt senere på dagen, hun som skrev lovsalmen Måne och sol, og fru Hovland inviterte meg tilbake den samme dagen for å spise ost og drikke te sammen med de tre voksne. Jeg tenkte aldri over mens vi satt der at den lille damen fra Lund skulle være noe spesielt. Utover alt det eksentriske og utover sin egen vennlighet tenkte jeg opp igjennom oppveksten sjelden over at Egil Hovland skulle være noe spesielt heller, når han for eksempel stanset den enorme amerikaneren sin og lot meg sitte på nedover mot byen da jeg ble eldre, eller da jeg som musikkelev intervjuet ham om norsk kunstmusikk på 60-tallet eller da han gad komme for å høre meg synge min første konsert. Likesom helt vanlig var han. Og på samme tid absolutt ikke. Nesten i det stille var han stor blant alle oss små.

Hvem er han mørke på bass?

I 1994 fikk jeg en ny bestevenn. Han het Christian, og spilte tuba. Han spilte tuba til han ble rød om munnen, for det blir man gjerne av av å spille tuba, og så snart han ble ansett som moden nok byttet Christian til instrument. Til kontrabass. Spennende og friskt valg, tenker du sikkert, fra én bass til en annen. Men Christian hadde bueføringen i orden og ble etterhvert en habil kontrabassist, og det skulle da også kanskje blott mankere fra en ung mann, som mens andre i smug leste pornoblader, gikk omkring med Finn Benestads Musikklære på innerlommen. Idag er Christian solokontrabassist i Den norske Opera og Balletts orkester, og 24. og 26. oktober kan du høre ham spille kammermusikk sammen med blant andre Catharina Chen (fiolin), Einar Halle (cello) og Stefan Ibsen Zlatanos (klaver). Bedre ensemble enn dette kommer ikke til Fredrikstad i år. Dét er et løfte.

Christian Mortensen - vi gleder oss!

Kjøp billetter til 24. oktober her og til 26. oktober her.

Spis opp maten din

Det er fint mulig at det hele begynte på den lille caféen i den danske havnebyen, mens vi ventet på å gå ombord i danskebåten på vei hjem fra ferie. Ihvertfall var det der jeg bestilte egg og bacon og fikk en så stor porsjon at ingen trodde jeg ville klare å spise opp. En så stor porsjon at faren min sa jeg skulle få hundre kroner om jeg ble ferdig.
Ett hundre 1986-kroner.
På vei hjem med båten ble det både Lego og cowboypistol. Men aldri mer har noen betalt meg for å spise opp.

Når det ikke går lenger

Jeg husker jeg pleide å leke med fontenene nede i byen. Jeg kunne holde på i evigheter med å løpe rundt den nederste kanten, balansere forsiktig på den øverste eller bare ligge lent over for å forsøke å telle myntene som folk hadde kastet uti. Nå er de tettet igjen og brukes som enorme blomsterbed, ustelte og uten så mye som en lykkemynt under all jorden.
Hvem har hjerte til å leke med en ulykkelig fontene?

Tradisjoner

Da jeg var liten tok min mor meg ofte med på kirkegården for å sette blomster på gravene til folk i familien. Jeg likte å gå omkring og se på forskjellige gravstener og lese de gamle navnene og titlene som stod der. Faktor, var det for eksempel en som titulerte seg. I det minste var det det familien valgte å skrive på gravstenen. 
Nå om dagen er det barnebarna moren min tar med seg til kirkegården, og de synes også å sette pris på denne formen for oppdagelsesferd. Men da et av dem la merke til kunstmaleren Bendik Riis' upyntede grav, måtte tanker omsettes til handling.
Det fikk være måte på.

Nærmere enn man tror

Det er ikke alltid man må reise langt avsted for å ha en god kulturopplevelse. Igår hadde jeg min beste kulturopplevelse på lenge, og jeg reiste ikke lenger enn til Trara, boligstrøket i Fredrikstad der min beste venn gjennom ungdomsårene vokste opp. Vi var sammen, hele familien hans og mange venner, for å høre familieorkestret spille musikk som morfar i huset hadde arrangert, en intimkonsert i ordets rette forstand ,og en fest som på mange måter ble et høydepunkt og en aldri så liten opplevelse for livet. Min venn, som er musiker, har kommet til den kloke erkjennelsen om at musikk ikke skal være et gjestende element i livet, noe fremmed som kommer på besøk når det passer oss. Musikk skal være en del av selve livet, omslutte oss og være med oss hele tiden. Det kunne ikke illustreres bedre enn igår kveld, da Trara forvandlet seg til noe fra søreuropa, og venner fra 20 til 80 år drakk og spiste og spilte sammen og bare nøt livet og sommerkvelden. Alle var med, fra profesjonelle yrkesmusikere til amatører som meg, helt bakerst og naturlig diskret i rytmeseksjonen.
- I left my heart in San Fransisco, sang familiens yngste, til et måpende publikum som aldri før hadde hørt ham synge så mye som en tone.
Igår ble hjertet mitt igjen på Trara.

Hva hjertet er fullt av

En av mine laster er at jeg synger. Jeg synger nesten hele tiden. Folk sier gjerne spøkefullt at de synger i dusjen, og for meg er det ingenting som høres mer naturlig ut, for også jeg synger i dusjen. Mye. Det er faktisk slik at jeg nesten ikke klarer å la være, som om rennende varmt vann over hodet skulle avstedkomme en refleksreaksjon av nærmest pavlovsk karakter. Når jeg kaller det for en last er det fordi mitt publikums entusiasme gjerne kan være noe variabel. Det gjelder spesielt innen familien, om almenn ro er påkrevet eller om minstemann ser på fjernsyn, men også ellers ute i den alminnelige verden kan sangen vekke irritasjon. Jeg husker en gang jeg hadde sommerjobb hos min far, han arbeidet ved et oljelager med store tanker fyllt med bensin, diesel, olje og parafin og denslags, med lange og veldige rør som koblet dem sammen og ikke minst til kaien ved Glomma, der de store båtene la til med regelmessig påfyll. Min jobb, sammen med for det meste andre barn av andre ansatte, var å vedlikeholde disse tankene og rørene, ved å skrape rust, flekke med arkanol (eller arr'kanol) og deretter male alt sammen. Et trøttsomt og tidkrevende arbeid for en sangfugl kan jeg forsikre, vi snakker her om ti meter høye tanker og noen kilometer med rør, og selvsagt var det uungåelig at jeg begynte å synge så snart jeg lå under et rør eller stod på et tanktak. Mine arbeidskollegaer, som først viste åpenlyst at de ikke var interesserte i den kulturelle kapital jeg hadde å tilby tilby ved gjentatte stønn og protester, henfalt snart til resignasjon og øyerulling, og det er ikke så ofte de har tatt kontakt med meg siden. Faktisk har jeg vel til gode å oppleve akkurat dét.
         Dette forsøker jeg å tenke på hver gang vi sitter i bilen, for eksempel på  hjem fra en lang kjøretur i Sverige, når sønnen min på snart fem synger. Han synger av full hals og av hjertens lyst, alt fra Emil i Lønneberget til Kaptein Sabeltann. Han synger med feil tekst og treffer tonene med vekslende hell, selv om han stadig treffer flere. Hele veien hjem synger han. Og jeg sitter i forsetet og tenker på hans fremtidige kolleger, der de ligger under de rustne rørene. Javisst er det vel sant at eplet ikke faller langt fra stammen.

Fordums storhet

Før Fredrikstad Fotballklubb ble storkapital, den gang Fredrikstad virkelig var en fotballaristokrat, var dette byens stadion. Det røde klubbhuset i funkisstil, fra 1930-årene, var en gang et av Norges mest moderne.

Dette var ståtribunen. Sittetribunen, som ligger på den andre siden av stadion, er ikke så mye mer avansert og man satt på stenavsatsene. Jeg var med faren min på fotballkamper da jeg var liten, men han sier jeg var langt mer interessert i å følge med på pølseselgeren som gikk rundt omkring tribunen enn å følge med på ballen. Slik har det vel vært siden.



En av de sjarmerende sideinngangene.

Det "nye" klubbhuset, et populært selskapslokale i 1960- og 70-tallets Fredrikstad. Foreldrene mine holdt bryllupsfesten sin her og tante Borgny, gift med min morfars fetter, serverte ofte under husets selskapeligheter. Hun bodde i en liten leilighet rett ved, og hadde stort sett full oversikt over alt som skjedde med fotballklubben.

Edit: Min mor sier at tante Borgny var gift med mormors fetter. Det er greit å ha det i orden.

Andre pinseaften

Pinse.

Egentlig liker jeg best de langhelgene som begynner med fri på fredag, for nå får vi plutselig to søndager på rad, og det er ikke spesielt positivt for en som ikke liker én søndag engang. Pinse har jeg i grunnen aldri hatt noe reflektert forhold til, bortsett fra det førstnevnte faktum med de to søndagene, og det til tross for at halve slekten er pinsevenner. Det at halve slekten er pinsevenner kan sant og si være en liten utfordring, det har blant annet ført til at jeg opp igjennom årene har hatt et anstrengt forhold til Jesus. Og er det noen man helst bør ha et godt forhold til, med tanke på dommedag og alt, så er det vel Jesus? Nå var det ikke Jesus sin skyld at vi kom litt ut av det med hverandre, så ingenlunde, men snarere det at det var noe litt kjedelig og søndagsaktig over besøkene til pinsemenighetene, det være seg konfirmasjoner, runde fødselsdagsfeiringer, minnestunder eller andre høytider da familien fant det for godt å samle seg på pinsevennbedehuset, og dette reflekterte ofte tilbake på Jesus, hvis navn ofte ble nevnt i forbifarten på disse stedene.

Igår tok vi en biltur til Sverige. Mynten ute i grønnsakshaven har nå nemlig blitt så stor at det er på høy tid å kjøpe inn de resterende ingrediensene til Mojito, og jeg tenkte derfor at vi kunne ta en hyggetur til Sverige samtidig som vi kjøpte rom. Jeg var imidlertid ikke alene om tanken, for da vi kom noen kilometer på utsiden av Strømstad, kom vi inn i en lang kø. Dette var da merkelig, det må være kolonnekjøring eller noe? En ulykke? Men køen bare varte og rakk, intet ulykkessted kom og etter en lang stund var vi inne i Strømstad. Og joda. Køen, den bestod selvsagt av mer eller mindre gale nordmenn som skulle på Systembolaget (!). Men om køen av biler grenset til det eiendommelige, stod det ikke bedre til på utsiden av Sytembolaget, der folk stod tre i bredden i minst femti meter bakover, i regnvær, for å komme inn til alkoholen sin. På det andre utsalget inne i byen var det nesten like ille - folk stod med paraplyer og tittet apatisk rundt seg mens de ventet på å komme inn. Og de ventet lenge.

Jeg konkluderer derfor med at det tydeligvis er mange som har problemer med disse dobbeltsøndagene, og at kun en real dose brennevin kan forvandle søndag nummer én til lørdag nummer to. Selv fant jeg trøst i barskapet hjemme og får vente med å høste mynten til tirsdag, når Vinmonopolet atter åpner. God lørdag!

Han kan komme til å fly

Jeg har alltid likt paraplyer. Helt siden jeg var liten har jeg så ofte jeg har kunnet spradet rundt med en, helst en med lang skaft og elegant håndtak, selfølgelig, og derfor er det også en paraply i Tweeds-logoen. Logoen det er liksom meg, det da. Nei, jeg har ikke pute på magen. Jeg har mange paraplyer, men jeg lider under av den noe uheldige kombinasjonen å være opptatt av dyre ting samtidig som jeg er glemsk. Jeg glemmer ting stort sett overalt, fyllepenner, hansker og paraplyer forsvinner i drosjer og på benker og hjemme hos folk og på kontoret. Og den paraplyen jeg til enhver tid vil ha, er som regel der jeg ikke er. Min dyreste paraply var fra Flølo ved Torvalmenningen i Bergen, og det var en Knirps. Knirps er Rolls Roycen blant paraplyer, og jeg liker godt å kjøpe paraplyene mine på Flølo i Bergen, for er det ett (sivilisert) sted de er vant til vann og blæst, så er det nettopp ved Torvalmenningen. En dag jeg besøkte et par venner i Bergen, som jeg hadde for vane da de bodde der i noen år, kjøpte jeg altså denne Knirps-paraplyen, en Londoner som det heter. Den hadde metallbeslag på tuppen og lekkert trehåndtak. Men hvordan skulle jeg få den med meg tilbake til Oslo? En slik paraply kan man vel ikke ta med seg inn i flyet? Jeg ringte Avinor. Jeg har kjøpt en paraply på Flølo ved Torvalmenningen, sa jeg. Hvordan skal jeg få den med meg hjem? Du kan ta den med i kabinen, sa den bergenske sikkerhetsmannen. Kan jeg ta med en farlig paraply inn i kabinen, spurte jeg relativt vanntro. Nei, hvis den er farlig, kan du ikke ta den med, svarte mannen. Det viste seg at dette om en paraply var farlig eller ikke var et definisjonsspørsmål, og jeg valgte av personlig-psykologiske og praktiske årsåker å definere paraplyen som ufarlig. Så hjem kom vi, både paraplyen og jeg, men hvor den er nå, se det vet ingen.

Danske dyr

Da jeg var liten dro vi en gang på besøk til min fars tante, som bodde i Danmark. Hun hadde gjess og ender i haven sin, enda jeg tror ikke det var på en gård, men det er sikkert vanligere i Danmark å holde litt mer eksotiske husdyr. Hun hadde en hund også, Rex, som var trent til politihund men som jobbet som noe helt annet. Hennes mann ville at pappa skulle agere tyv på et slags jorde, slik at Rex kunne løpe etter og omsider fange ham. Han var nok betenkt, men vi var tross alt på besøk. Så der løp han da, min far, med en ødelagt beskyttelseshanske på armen og en stor Dobbermann i hælene. Den bet igjennom hansken, forresten.

Inne i stuen, over sofaen, hang det er et enormt elgehode, som hennes mann hadde skutt i Rakkestad-skogene mange år senere, hvor hun var vokst opp sammen med farmoren min. Ihvertfall var det enormt for en liten gutt. Jeg var livredd for det og satt aldri under det, men i trygg avstand på den andre siden av stuebordet.

Middagene man spiser utendørs

Noe av det beste jeg vet er å spise middag ute. Jeg vet ikke hvorfor, men helt siden jeg for første gang fikk lov til å innta middagen på det lille bordet faren min hadde laget i sandkassen, har de vært nærmest magiske, de første dagene i året man kan spise på verandaen. Hjemme hos min far spiser man som regel alltid ute i sommerhalvåret, og spesielt godt husker jeg den sommeren jeg bodde hjemme hos ham i forbindelse med en sommerjobb jeg hadde på Fellesslakteriets salgskontor. På fest- og helgedager var ofte deilig grillmat og øl soms tod på menyen, jeg var tross alt myndig, og ikke sjelden fikk jeg servert en liten sterk en ved siden av, Larsens Spesial, noe jeg i ettertid har fått vite var hjemmebrent smaksatt med curacao-essens. Det var liksom en ekstra bra start på lørdagskvelden, å spise middag der hjemme først. En Sankthansaften det året husker jeg ekstra godt, for etter en slik start hos min far endte mine venner og jeg opp med å drikke rent for meget da vi besøkte et av Fredrikstads skjenkesteder, noe som resulterte i en noe uheldig bakrus dagen etter, som var normal arbeidsdag. Jeg var jo ikke vant til arbeidslivet, begrepet normal arbeidsdag var fremdeles noe diffus for meg, og ihvertfall ikke det jeg tenkte mest på mens jeg levde livets glade dager på en pub på selveste Sankthansaften. Sankthansdagen, derimot, tenkte jeg mer på hva jeg ikke skulle drukket. Det var ubehagelig, så fyllesyk har jeg siden aldri vært mens jeg samtidg var på jobb. Kroppen var ihvertfall på jobb. Jeg husker at jeg sov under pulten på kontoret i lunchpausen, og mottok i transetilstand ordre per faks hele dagen, ordre jeg leverte videre til min noe mer motiverte kollega. Da arbeidsdagen var ferdig serverte pappa stekt flesk og duppe på verandaen, og etterpå ble jeg kommandert ut i haven for å klippe gresset. Det hjalp.

Sitte på seg en smell

Idag knakk solsengen da jeg skulle sette meg til for å lese. Det vil si, den "knakk" ikke, den mer bøyde seg idet jeg halte litt i ryggen for å trekke den opp, i denne merkelige konstruksjonen på solsenger som sikkert har tatt liv av like mange senger som folk, som med frustrasjon har forsøkt å finne riktig posisjon. Det er ikke den første jeg har ødelagt. Den første jeg husker var en tilsvarende seng som hørte til mine svigerforeldres campingsted, men når det gjelder akkurat denne sorten solsenger, så er jeg tilbøyelig, ikke tilfeldig valg av ord forresten, til å skylde på selve konstruksjonen. Den andre innretningen som måtte gi etter for trykket av, vel meg, var en plastikkstol, en slik man kan bruke på stranden. Til mitt forsvar hadde jeg ikke satt opp støttebenene skikkelig, slik at setet måtte ta en uforholdsmessig stor del av vekten min. Det skjedde midt i Stensparken, da jeg skulle lese til eksamen en junidag sammen med Ole-Henrik, og parken var full av jenter man helst ville se på, og ikke i like stor grad bli sett av. Det var ikke så lett. De neste to stolene som bukket under for overmakten må jeg ta ansvaret for helt selv, selv om det må undertrekes at det skjedde etter flere års bruk. Det var også små strandstoler det var snakk om, som jeg er avhengig av for å kunne nyte strandlivet til det fulle, hvis det da ikke er en relativt dannet strand med skikkelige strandstoler man nærmest burde være et bjerg for å kunne klare å ta livet av.

En gang knekte jeg også toalettsetet hjemme hos min venn Martin. Det var nesten verre.

Slukker sorgen

Da jeg liten var jobbet moren min som klokker i kirken. Klokkeren sitter helt foran sammen med presten under gudstjenesten, og hele familien var som regel med henne i kirken på søndagene mens hun jobbet. Søsteren min sang i koret. Jeg likte aldri søndager. Under gudstjenesten pleide jeg å være ute i våpenhuset sammen med kirketjeneren og følge med på det han gjorde, slik at tiden gikk fortere. Det var mer spennende der ute, spesielt om vi skulle opp i klokketårnet, hvor jeg kunne kikke ut fra et av kulehullene i urskiven, fra den gang noen ungdommer hadde skutt opp mot kirken. Det er bare ungdommer som skyter mot kirker.

Det var som regel alltid kjedelig i kirken, og de bøkene som fantes ute i våpenhuset, som egentlig var til for barna, var 1970-talls bøker med bibelske historier, triste tegninger av Jesus og disiplene. Og om man først var disponert for å like dem, hørte man jo til der ute, i kirkerommet sammen med de andre. Det skjønte visst ingen, for jeg ble stadig tilbudt dem som underholdning. Første påskedag var det annerledes. Da var det påskefrokost i menighetssalen, som lå i underetasjen på kirken, og ingen kjedet seg. Alle var i godt humør. Det var egg, rundstykker, godt pålegg og det var té. Det hendte til og med at en av kameratene mine var der. Under gudstjenesten etterpå var det bare salmer med fine melodier, som vi hadde lært på skolen, og som vi derfor kunne fra før. Det var mye lettere å være i kirken på første påskedag, og jeg var aldri ute hos kirketjeneren da.

Alene i Praha

I skapet fant jeg en ring etter min far, som en gang gav den til meg fordi han ikke brukt den siden han var en ung mann, en ring som var ødelagt, men som jeg på grunn av mine konservative tilbøyeligheter fikk satt istand og tilpasset min størrelse. Den har tilhørt familien i over førti år, den er eldre enn jeg. Jeg bruker den sjelden, men jeg liker den. Den er av gull og har en forholdsvis stor sten på, og kan ikke lenger kalles moderne.

Lise og jeg dro for mange år siden til Praha. Vi tok toget i over et døgn, og kom frem til jernbanestasjonen omkring klokken åtte på morgenen, uten å vite hvor vi skulle. Vi hadde ikke noe hotell, vi hadde kun en lapp hvor det stod noe vi trodde var navnet på et motell, men det viste seg å være navnet på en bydel, pluss ordet "motell". Det var litt lite å gå på for drosjesjåføren vi bad om å kjøre oss dit, viste det seg, men han visste om et sted vi kunne bo, et eldre ektepar han kjente leide ut rom til utenlandske gjester, og ikke lenge etterpå befant vi oss på kjøkkenet i et stort, men ganske nedslitt hus, spiste tjekkisk salami og brød, mens en japansk storfamilie lagde mat ved siden av oss. Det eldre ekteparet, som må ha livnært seg på denne måten, stadig å leve sammen med fremmede mennesker, hadde i tillegg til huset også en liten leilighet, ti minutter med metroen utenfor Praha sentrum, i et område som het Kačerov. Dit ville de gjerne ville flytte oss. De var overbevist om at privatliv var nettopp det vi trengte, og at vi ville bli plaget av de mange japanerne, som visstnok laget mat til alle døgnets tider. Vi klaget ikke, rommet vi hadde fått i huset var uten toalett og dusj, så vi hadde egentlig ikke noe imot å flytte til vår egen to-roms, langt oppe i etasjene på en blokk som ville fått det mest slitne drabantbyhus i Oslo til å virke friskt og aldeles nymotens. Vi bodde der i en uke, tok metroen til byen hver dag, drakk firekroners-øl på de små fortauscaféene, leste bøker og røkte sikkert 40 sigaretter hver om dagen.

I Praha kjøpte jeg en ring, tilsvarende den jeg mange år senere fikk av min far, bortsett fra at den åpentbart var en kopi og slett ikke var av gull. Den så ganske lik ut. Jeg tok den på meg da vi satt i en park og spiste, og Lise, som syntes den var grusom, erklærte at hun kom til å reise fra meg om jeg ikke tok den av. Det var Lise som kunne lese kart og orienterte seg rundt omkring i byen, så trusselen var alvorlig nok. Dessuten har jeg aldri likt å være alene. Først fikk jeg den ikke av, den var altfor trang, men heldigvis fikk jeg lirket den av så vi kunne ha det hyggelig igjen. Jeg likte Praha.

Senere tok jeg den av og til på meg i smug, men etterhvert forsvant den, og nå tror jeg den er helt vekk.

Utenfor boksen

Da jeg var liten hadde vi et morelltre i haven. Jeg var svært glad i morelltreet vårt, og jeg pleide ofte å klatre i det. Det stod tett inntil verandaen, så jeg kunne klatre opp i treet og over gelenderet på verandaen, og dermed komme inn i huset. Vel og merke om verandadøren stod oppe. Stod verandadøren oppe, var det jo noen hjemme i huset, og da kunne jeg selvfølgelig bare ha brukt døren, som rent logisk ville være enklere. Men eventyret å klatre opp et tre og over et gelender, mot å gå helt vanlig og kjedelig inn en dør, lar seg ikke uten videre sammenligne.

Slik glemmer man gjerne å tenke etterhvert.

Den lille Gadaffi

Da jeg var liten var jeg svært fascinert av diktatorer. Det hadde bare med utseendet å gjøre, jeg brød meg ikke så mye om hva de mente eller om hvordan de behandlet folk. Moral var vel idet hele tatt et spørsmål jeg ikke befattet meg med - jeg førte jo også krig mot sukkermaurtuene under hellene i haven vår - den gang som nå så jeg mest på bildene, og i Vår tids store ledere, en bok satt sammen av selveste Per Øyvind Heradstveid og som jeg hadde lånt på biblioteket, kunne jeg velge meg den diktatoren som tok seg best ut. Det ble Gadaffi, eller oberst Gadaffi som han ble kalt dengangen, og han ble liksom litt helten min, han. Ikke for hva han mente eller gjorde, som sagt, det var som karakter Gadaffi var enestående. Med den prangende uniformen, den lille stokken under armen lik Captain Harris i Politiskolen-filmene, den enorme hatten og medaljene på brystet. Ikke så sjelden lånte jeg alle turmarsj-medaljene som stipendiaten i sin iver hadde gjort seg fortjent til ved endeløs gange sammen med familien sin, festet dem til genseren og limte epoletter av papir på skuldrene. Jeg hadde også en hatt, min far hadde gitt meg en gammel sjåførhatt slik de brukte på bensinstasjoner i gamle dager, han jobbet nemlig i Esso, og for en liten gutt så dette nøyaktig ut som en politihatt, og følgelig en slik hatt som Gadaffi brukte. Da jeg ble eldre besøkte jeg Latvia, og jeg fikk til og med kjøpt en russisk militær-hatt, den hadde metallemblem og det hele, men på den tiden hadde jeg vokst fra dette med medaljene og papirepolettene, så det ble liksom ikke den samme schwungen over det.
















Diktatorkjærligheten var også grunnen til at jeg elsket filmen Moon over Parador, som handlet om en relativt ukjent skuespiller som plutselig ble diktator fordi han var så god til å imitere den plutselig avdøde statssjefen Alphonse Simms, med klare utseendemessige likhetstrekk til Gadaffi. Der skulle vi ha vært, tenkte jeg, dette hadde jeg jo trent på siden barndommen, å gestalte diktatorer. Om Gadaffi plutselig forsvant, kunne jeg godt tenke meg å ta over.

Og det er da høyaktuelt i disse dager?

"Der pene piker møter morgendagens menn"

 I 1997 bodde jeg på Hvaler, fordi min mor og hennes nye mann hadde kjøpt seg et hus på Vesterøy. Jeg var 18 år gammel, og hadde ikke stort annet valg enn å flytte med, selv om det satt langt inne for en sosial musikklinjeelev å være bosatt et par mil unna nærmeste venn. Førerkort hadde jeg ikke, så jeg var avhengig av å skape lykken der ute som best jeg kunne, og min lyse idé gikk ut på å starte en lokalavdeling av Unge Høyre. Det gjorde jeg også, ikke sammen med andre Hvaler-folk, om man nå kunne kalle meg det etter noen måneder, for dem kjente jeg jo ingen av. Det ble min egen lille vennekrets som måtte stille opp. Jeg hadde vel ikke så mange politisk aktive å velge blant akkurat, men etter å ha tatt de nødvendige telefoner til Østfold Unge Høyre og Unge Høyres Landsforbund begynte jeg å plukke min lille regjering, et knippe venner som etter planen skulle sitte som interimstyre frem til den fastboende høyreungdommen hadde fått øynene opp for den nye politikken vår. Det skjedde aldri. Tilfeldighetene ville at en av vennene mine var sønn av Østfold KrFs daværende fylkessekretær, og han hadde således den politiske ballasten jeg anså som nødvendig for å være medlem av min partiledelse. Han var til og med såpass politisk interessert at han faktisk allerede var medlem av et ungdomsparti, nemlig selveste AUF. Dette var jo i lengden uholdbart, så med hans givne samtykke, ihvertfall et stille sådant, fikk jeg sendt en beskjed til rette vedkommende i AUF om at min venn ikke lenger var å regne med når det gjaldt sosialdemokratisk politikk i Fredrikstad. Fra nå av var det Høyre som gjaldt, og min venn ble fra den dagen Hvaler Unge Høyres organisatoriske nestleder. Men flaksen stoppet ikke der. En annen i min utvidede omgangskrets som i høyeste grad var brukbar, var nemlig en jevnaldrende jente jeg hadde truffet året før, under en operetteoppsetning i Gamlebyen. Hun og jeg hadde hatt en kort men skjellsettende romanse under en nattevakt i teltet som var satt opp på Tøihusplassen for anledningen, og med dette friskt i minne ringte jeg henne og tilbød henne plassen som politisk nestleder. Hun var fra før medlem av Fredrikstad Unge Høyre, og til min store glede takket hun ja til tilbudet. Jeg så jo for meg en reprise av det som hadde skjedd sommeren før, men jeg må ha mistet sjarmen iløpet av året som var gått, for det skjedde aldri noe mer mellom oss i det henseende. Slik går det jo ofte når man planlegger litt for ivrig, også i politikken. Med et par villige kamerater til re-stiftet vi altså Hvaler Unge Høyre, en stille ettermiddag på restaurant Tobias i Fredrikstad, våren 1997. Min politiske karriere kunne begynne.

S.P.A.

Da jeg var ung lå jeg ofte i badekaret og telefonerte. Jeg har alltid likt badekar, men jeg har en lei tendens til å bli rastløs etter en liten stund, og det var også derfor jeg telefonerte, slik at jeg kunne nyte vannet lenger. Mine venner sier at jeg drakk cognac mens jeg snakket, og det kanskje også stemmer, men det viktigste var å tilbringe kvalitetstid sammen med vannet og vennene samtidig. Aller helst skulle jeg kanskje hatt vennene oppe i badekaret, men av plass- og hygienemessigeårsaker var det altså enklere å telefonere. Jeg har mange ganger sagt at jeg skulle levd livet på en divan eller chaiselongue, og at alt arbeid i grunnen kunne gjøres derfra. Dette kan også overføres til badekaret. De gamle romerne var virkelig inne på noe, når det gjaldt liggekomfort.

Den franske revolusjonslederen Marat tilbragte faktisk det meste av tiden sin i badekaret, fordi det lindret ubehagene som følge av en hudsykdom. Og når man tenker på hvor mye de fikk gjort under den franske revolusjonen, er det vel ignen som kan si at det var ineffektivt? Det skal nevnes at han også døde der. Dette var helt ufrivillig.