Med festhumør fra Stord

Da denne bloggen var tre dager gammel, syntes jeg det var på høy tid å nevne Elisabeth Granneman, eller Blandevann, som jeg en gang hørte Dag Frøland full av respekt og kjærlighet omtale henne som. Siden den gangen har det egentlig ikke vært så altfor mye snakk om henne, hverken her eller andre steder, bortsett fra at navnet hennes er nevnt et par ganger. Stipendiaten, som nok har blitt en fan på sine eldre dager, spurte igår om jeg ikke skulle skrive noe om henne, og det gjør jeg altså nå, selv om jeg bruker mye av det jeg skrev dengangen, fra juli 2009. I juli 2009 levde fremdeles Dag Frøland, og jeg henstiller oppmerksomheten til kommentarfeltet, som jeg har tatt med meg fra den forrige bloggposten. Nå er nok fru Granneman forlengst glemt av de fleste, og hun døde hun jo også riktignok i 1992, jeg skal ikke underslå dét. Men litt oppmerksomhet fortjener hun, og får det også med jevne mellomrom. Ihvertfall av meg.
Vet du ikke hvem hun er, sier du? Les deg litt opp på historien her. Damen med den store smilet, den enorme kroppen og den hvite parykken, som spiste som to karer og drakk som tre og som hadde en jazzrøket sangstemme så luftig og fin som var den en panfløyte i Andesfjellene, hun var jo faktisk tidligere formann i Lørenskog Unge Høyre. Som forhenværende Unge Høyre-leder, i et enda mindre lokalparti, er det ekstra rørende for meg at kjære fru Granneman hadde et mørkeblått syn på verden, selv om hun ifølge denne svenske bloggen kun omgav seg med homofile hun kunne hundse omkring. Jaja, ikke at det er noen motsetning i det akkurat. Jeg siterer bloggeren Johan Hilton:

"En av hennes bögvänner säger att hon var outhärdig, att hon aldrig hade gått igenom någon socialisationsprocess utan var helt otämjd (....) Någon gång på 60-, 70-talet lade hon sig på sin divan och vägrade att kliva upp, om det inte var alldeles nödvendigt. Där låg hon och kedjerökte och käkade ofantlige mängder mat. I nästan 30 år."
Dag Frøland fortalte i en av hans siste sceneopptredener på Chat Noir om en gang Elisabeth Granneman skulle lage festmiddag på et gods han hadde leid seg for en sommer.. Hun drakk tett hele tiden mens hun lagde maten, og som Frøland sa, hun drakk vodka med littegrann coca-cola for farvens skyld, med den effekten dette gir. Maten ble som alltid utsøkt, hun drev da også eget gjestgiveri på Stord, men hun avsluttet altså kvelden med å gå overende og knuse et antikt salongbord. Frøland ble rasende og kastet henne på dør, men fortalte at godseieren dagen etter tok det med en god latter at sangerinnen fru Granneman hadde ødelagt møblene hans. Men så heter det da også i den gamle revyvisen:

"Og når fru Granneman renner inn med festhumør fra Stord, da går'a rett i baren og drekker på akkord."

Nei, de lager dem ikke sånn lenger.

Idag synes jeg alle som kan skal blande seg en ekstra stor drink og tenke på hvor godt det er å være konservativ. Skål! Og god ettermiddag.

Dette bildet av Granneman står på skjenken og vokter nøkkelen til barskapet. Søsteren min trodde det var mormor.

Bildene er hentet fra fru Grannemans bok "Kjære publikum". Ja, den står i bokhyllen.