Fransk løsning

Dagens mediekommentar. Jeg er som kjent ganske storvokst, og det har det aldri vært noe spesielt tvil om. Selv om kundene i banken jeg jobbet av og til kunne si at de hadde snakket med "han kraftige", eller til og med "han med de brune brillene" så mente de egentlig "han fete, vet du, du kan ikke ta feil". Det har for meg aldri vært særlig vanskelig å få i meg den maten jeg trenger, tvert i mot har jeg fått i meg en liten tanke mer. Hver dag. Jeg kan derfor ikke helt sette meg inn i situasjonen til toppidrettsutøvere, som hver dag må tenke på hva de spiser, og som faktisk må spise massevis av mat for ikke å gå ned i vekt, på grunn av det høye energinivået. En helt fjern problemstilling, faktisk! Jeg vet ikke engang hva slags idrettsmann jeg skulle vært. Eller jo, jeg vet strengt talt det. En sumobryter, selvsagt. Det kunne faktisk ha vært noe, om det hadde vært et sumo-miljø i Norge? Hva vet jeg, kanhende er det også det. Men for min egen del får det bli i et annet liv - den eneste idretten jeg har tenkt til å dedikere livet mitt til er nemlig croquet. Men nok om det.

Jeg leste i VG Nett idag at langrennsløperen Therese Johaug har sett seg nødt til å avvise at hun har spiseforstyrrelser, selv om hun nok må "innrømme" at hun har gått litt ned i vekt. Hun synes det er vanskelig å få i seg massevis av mat, står det, og det skjønner jeg godt; det er tross alt årevis av trening som gjør at jeg er der jeg er idag. Jeg må jo si at det er ganske trist at disse langrennsjentene er nødt til å forsvare vekten sin fordi de har gått ned noen kilo, mens vi andre får påtvunget dårlig samvittighet hver gang NRK sender Puls på fjernsyn. Nei, jeg sier som den stakkars feilsiterte Marie Antoinette, og jeg undertreker at dette gjelder oss alle, det være seg potensielle sumobrytere eller smale langrennsløpere:

La dem spise kake!