–Benytt anledningen til å snakke sammen

Regjeringens kommunereform har blåst liv i debatten om tettere samarbeid mellom Sarpsborg og Fredrikstad, med en kommunesammenslåing som mulig ønskelig resultat. At denne diskusjonen etter flere år med betydelig kulturell modning i begge byer nå endelig løftes helt opp på rådmann- og bystyrenivå er bra. Riktignok mente Fredrikstads rådmann at tiden foreløpig ikke var inne da saken ble behandlet i formannskap og bystyre denne måneden, kanskje i et forsøk på å tolke politiske signaler fra Arbeiderpartiet i både Sarpsborg og Fredrikstad, som begge har valgt å holde en lav profil i saken. Sarpsborgs rådmann på sin side ønsker samtaler med Fredrikstad om en felles fremtid, og Høyre i begge byer mener at tiden er mer enn moden for i det minste å snakke alvorlig sammen om temaet.

Ordfører Jon-Ivar Nygård hevdet at debatten i bystyret 5. februar var en skinndebatt, idet både Arbeiderpartiet og Høyre var enige om at sonderinger byene imellom var viktig, men at man først ønsket å konsentrere seg om Hvaler og Råde. Dersom dette er riktig håper jeg ordførerne i Sarpsborg og Fredrikstad benytter den gode tonen seg imellom til å ta debatten seriøst når den nå etter flere tiårs ulming omsider ligger på bordet. Våre to byer har brukt mye tid og ressurser på uenighet om næringsutvikling og plassering av arbeidsplasser, nå sist illustrert med Fredrikstads innvendinger mot Sarpsborgs planer på Kalnes.

Disse ressursene er bedre brukt i konkurranse mot andre kommuner og regioner, og muligheten vi nå har til å skape et robust og slagkraftig handelssentrum utenfor Oslo bør veie langt tyngre enn at regjeringens kommunereform først og fremst var tenkt for mindre kommuner. Reformen har banet vei for det uungåelige spørsmål om kommunestrukturen i Østfold knapt andre politikere enn fylkesordfører Ole Haabeth torde stille seg for fem år siden. Det er et momentum Nedre Glommas lokalpolitikere ikke har råd til å la gå fra seg.

Knut Thomas Hareide-Larsen
Bystyrerepresentant, Fredrikstad Høyre

Veien til gjenvalg

Fredrikstad Høyre hadde sitt nominasjonsmøte igår, og som vanlig var det knyttet en del spenning rundt akkurat dét. Forståelig nok – når mange mennesker legger ned svært mye fritid på å gjøre en innsats for byen og for partiet ønsker man seg som oftest lønn for strevet i form av renominasjon, og er man foreslått utenfor rammene av det som er en realistisk bystyreplassering er det lett å bli skuffet. Det var forøvrig på nominasjonsmøtet for fire år siden at jeg hadde min egen ilddåp som politisk aktiv i Fredrikstad Høyre, hvor jeg ble bedt om å holde valgtalen for Bengt Morten Wenstøb, og jeg som takk for dette ble tilbudt en 33. plass på listen.

At jeg ble valgt inn i bystyret fra denne 33. plassen illustrerer på en god måte hvorledes demokratiet fungerer i praksis, og i særdeleshet hvorledes en ukumulert listeplassering er like mye verdt uansett hvor man står på listen. Faktorenes orden er som vi vet likegyldig. Det som teller er hvor mange kumuleringer den enkelte får av velgerne, og hvor mange som stemmer et annet parti som fører den enkelte kandidats navn opp på sin stemmeseddel.

At partiet i år gav meg en hårfin topp ti-plassering tar jeg som en tillitserklæring, og som et signal om at mine spinkle florettslag for konservatismen gjør nytte i en virkelighet som slites mellom sofasosialisme og relativt ukultivert liberalisme. Det er mulig jeg overtolker akkurat her, men konklusjonen er likefullt:

Jeg er klar for fire nye år. Og jeg trenger din stemme for å klare det.

Utidige dagdrømmer fra Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets gruppeleder Atle Ottesen fortaper seg fullstendig i drømmenes verden i sitt svar til Peter Kuran 6. oktober om den nylig behandlede vaskerisaken. Ottesen synes å være av den oppfattelse at Høyres ønske om en balansert og objektiv saksfremstillelse skulle være et resultat av en våt drøm, et urovekkende bilde jeg stusser på at Arbeiderpartiets gruppeleder i det hele tatt ønsker å oppholde seg ved. Jeg tillater meg å vekke Ottesen fra sine fantasier med noen faktaopplysninger:

•  Redegjørelsen som ble gitt i bystyret fra kommunalsjef Nina Tangnes Grønvold var ikke den samme som ble gitt i helse- og velferdsutvalget av lederen for vaskeritjenestene. 
• Spørsmål stilt fra borgerlig side om prosessen rundt utredning av det private tjenestetilbudet ble besvart på en måte som ikke etterlot noen tvil om at dette alternativet var sparsomt utredet. 
• På spørsmål om for eksempel vann- og avløpsutgifter lå inne i saken, ble det etter en stunds nøling redegjort for at disse utgiftene ”lå i rammen” (til virksomheten), som vil si at de ikke lå inne i tallmaterialet forevist utvalget, men måtte legges i tillegg til en eventuell besparelse. Med andre ord: Tallene var feil. 
• Redegjørelsen som ble gitt i bystyret var ment i å tilbakevise forhold som stod på trykk i denne avis samme dag. Disse forhold var imidlertid kjent for politikerne allerede i sommer, da vaskeribransjen sendte ut et rundskriv som gjorde det tydelig at saken hadde mer enn én side. Dersom man mente at disse opplysningene var viktige nok til å imøtegås, hadde man rikelig anledning til å gjøre dette skriftlig, slik at tallene kunne gjennomgås. I formannskapet uteble denne redegjørelsen fullstendig, til tross for at samme opplysninger allerede da var kjent.

Arbeiderpartiets gruppeleder spekulerer i om det er interne kommunikasjonsproblemer som er årsak til at Høyre mener saken ikke er tilstrekkelig belyst. Når det er snakk om å kommunisere forhold som ikke på noe tidspunkt har funnet sted har nok Ottesen rett i at Arbeiderpartiets kommunikasjonsevner langt overgår Høyres. Ottesen skriver videre at fagfolk har konkludert med at det er billigere å drive i egen regi. Vi mener det fremdeles er grunn til å tvile på dette. Er det innkjøpsavdelingen som etter en faglig vurdering har kommet til denne konklusjonen, eller er det vaskeritjenestene som er satt til å bestemme egen fremtid? Et par telefoner til svært sammenlignbare kommuner som Kristiansand og Drammen, som begge kjøper private vaskeritjenester, viser at innkjøpsavdelingene der konkluderte helt motsatt.

Arbeiderpartiet og småpartiene valgte i bystyret å overkjøre mindretallet i ønsket om å få saken belyst på en måte som ikke etterlot noen tvil om at borgernes beste, ikke politisk ideologi, var målet for avgjørelsen. Denne maktarroganse kan et nok et nesten eneveldig Arbeiderparti tillate seg, men da bør man være ærlig nok i ettertid til å si at det var dette man gjorde, istedenfor å gripe til usakligheter som ikke har hold i virkeligheten. Sine egne dagdrømmer kan Arbeiderpartiets gruppeleder i fremtiden holde for seg selv.

Knut Thomas Hareide-Larsen

Bystyrerepresentant og
medlem av Helse- og velferdsutvalget (H)

Trykket i Fredriksstad Blad 8. oktober 2014 som svar til Atle Ottesen (Ap).

Foreningen Gamle Fredrikstad 65 år – behøves den lenger?

Gamlebyen ligger som en idyllisk oase bak sine grønne voller. Den er vakker, velholdt og fylt med aktører som vil den vel. Gamlebyen som kulturminne har det godt. Det er derfor lett å tenke seg at Gamlebyen alltid har fremstått i den skikk den gjør idag, og at bevaringsarbeidet i Gamlebyen må regnes som en hobbyvirksomhet fundert på historieinteresse eller foreningsiver. Dette bildet tåler en revisjon.

Den moderne utviklingen av Gamlebyen foregikk opp til krigens dager, og det som begrenset utviklingen var ikke fremsynt bevaringsiver, men pengemangel. Økonomi satt en stopper for de fleste planer for utvidelse, og gjorde sitt til at Gamlebyen var forfallen og fremsto som lite attraktiv. Asfalt og brosten preget gatebildet om hverandre, husmorvinduer gjorde sitt inntog også her, og strømledninger og fjernsynsantenner var godt synlige. Hvilken endring i bevissthet har så skjedd siden dengang?

Allerede i 1897 kom de første tanker om hva den gamle festningsbyen bød på. Den gang var det vollverkene man først og fremst var opptatt av, og man lot stifte en «Forening til fæstningsvoldenes forskjønnelse» for å øke tilgangen til et område som tidligere hadde vært avstengt av militære hensyn. Trapper ble muret opp og trær ble plantet, og de grønne vollene ble snart et yndet sted for rekreasjon og adspredelse. I 1949 så man behov for forvaltning også for resten av Gamlebyen, og i et samarbeid mellom de militære myndigheter og bevaringskrefter ble foreningen Gamle Fredrikstad stiftet som en videreføring av «Festningsvollenes forskjønnelse». Foreningen skulle arbeide for at festningsbyen med sine fortifikasjoner og bygninger ble bevart og vedlikeholdt som kulturminne.

Bevaringstanken synliggjorde behovet for et regelverk for Gamlebyen, og i 1956 utkom de første «Særvedtekter for Gamlebyen», utarbeidet av fylkeskonservator Lauritz Opstad og foreningen Gamle Fredrikstad. Denne ble fulgt opp av «Bevaringsplan for festningsbyen Fredrikstad», som foreningen i sin helhet stod for i 1969 – selve grunnlaget for de reguleringsbestemmelser som finnes for Gamlebyen i dag.

Særbestemmelsene fikk naturlig nok konsekvenser for Gamlebyens gårdeiere, som måtte legge ned meget arbeid og ressurser for at gårdene i Gamlebyen skulle fremstå slik de gjør idag. Som kompensasjon for de økte utgifter dette medførte, sørget foreningen Gamle Fredrikstad for midler fra Riksantikvaren som skulle dekke den merkostnad gårdeierne hadde.

65 år senere kan man stille seg spørsmålet om det fremdeles er behov for Gamle Fredrikstads stadige engasjement i Gamlebyen, eller om man nå kan overlate ansvaret til bevaringsmyndigheter og kommune i fellesskap. Gamlebyen har alltid vært utsatt for press utenfra for å endre og utvikle, eller lette på restriksjoner. Dette presset er større enn noensinne, i en tid der gode økonomiske forhold gjør at kravene om stadig mer individualiserte løsninger melder seg. Samtidig er de økonomiske rammevilkår for bevaringsmyndigheter og kommune helt motsatt, og stillingsressursene som settes av til bevaring og byggesaker små.

Riksantikvaren og fylkeskonservatoren er underlagt politisk styring, og må derfor balansere faglige standpunkter opp mot flertallsstyrets holdninger. Selvstendige foreninger som Fortidsminneforeningen og foreningen Gamle Fredrikstad står friere til å sette viktige forhold på dagsorden, og kan tillate seg å være tydeligere. Foreningen Gamle Fredrikstad med sine formenn i spissen kan nok gjennom tiden ha fremstått som lite kompromissvillig med sin restriktive holdning til eksempelvis seksjonering av gårder, løsfotreklame eller nyere typer panel. Gamlebyen skal imidlertid bestå meget lenger enn noen av oss som lever eller arbeider innenfor vollene i dag kommer til å oppleve, og tenker vi oss byens historie pluss 450 år til, blir en enkeltaktørs opphold i Gamlebyen svært kort. Det er derfor viktig at byen forandres så lite som mulig underveis som følge av individuelle behov, og at det er helheten som hensyntas i forvaltningen. I et bevaringsperspektiv er det ikke alltid kompromisset som er løsningen, og ofte behøves frittstående og uavhengige aktører som tør sette ord på et upopulært standpunkt.

Foreningen Gamle Fredrikstad vil som den fremste kontinuitetsbærer innenfor vollene stadig påta seg rollen som uavhengig vakthund, og med dét stå ytterst på vollverkenes barrikader selv når byutviklingens vinder blåser som verst. Det fortjener en by som fremdeles, og ikke helt uten stormer i fortiden, kan smykke seg med benevnelsen Nordens Festningsby.

Hvor dum er det lov til å bli?

Matt av sommervarme setter jeg meg ned i den blå fluktstolen min etter å ha kjøpt en kjøleboks. Jeg slår opp i bruksanvisningen slik gode borgere skal gjøre, for noen få sekunder senere å la meg bedrøve av følgende tekst, som stod å lese bak tredje kulepunkt under kjøleboksens generelle sikkerhetsinstrukser: «Dette apparatet skal ikke brukes av personer (inklusive barn) med reduserte fysiske, sensoriske eller mentale evner eller mangel på erfaring og/eller kunnskap, med mindre disse personene er under tilsyn av noen som er ansvarlig for sikkerheten deres eller får instruksjoner om hvordan apparatet skal brukes.» 

Jeg, som aldri har operert en kjøleboks tidligere og således mangler både erfaring og kunnskap, og som til alt overmål lider av både lavt stoffskifte og overvekt, bør altså holde meg unna denne boksen, med mindre min kone, i langt bedre form enn jeg og med relevant erfaring fra lignende apparaturer, holder meg under oppsikt. Min kone er dog ikke hjemme, og i stedet for å arbeide videre med nevnte kjøleboks hengir jeg meg følgelig til fluktstolen og til filosofien. Sikkerhetsinstruksjonene satt meg nemlig på sporet av et i vår tid voksende spørsmål: Hvor dum er det egentlig lov til å bli?

For meg som representant for livsnyterne i samfunnet er problemstillingen smertefullt aktuell. Tilbøyelige til bruk av nytelsesmidler som livsnytere gjerne er, balanserer vi på den syltynne egg mellom Den Offentlige Samvittighet på den ene side og egen trivsel på den andre, smertelig klar over at vi kommer til å falle ned en dag, men fremdeles usikker på hvilken side vi lander på. Det har seg slik at folk som nyter livet har en tendens til å dø av det, eller desto verre koste samfunnet en hel masse penger, fordi man står i fare for å pådra seg visse sykdommer som følge av det livet man har ført. Hvorfor skal samfunnet egentlig betale for at vi foretar valg som vi vet ikke er bra for oss?

Heldigvis har vi visse begreper og hjelpemidler til å definere normalen og til å vise den rette vei i et samfunn. Ordet «overvekt» er beskrivende i så måte. Om man tenker over det er «vekt» i seg selv hverken det ene eller det andre; det er et tall på hvor meget man veier og altså ganske nært opptil et faktum. Likeledes kan man si at en person er tykk, og det ville på en sannferdig måte være presist i det henseende at det er umulig å tolke ordet i noen annen retning enn det det faktisk betyr. Dessverre mangler begrepet de nødvendige moraliserende konnotasjoner som «overvekt» har i seg, som faktisk på en nyttig og grei måte forteller at en person veier for mye, ut fra et ukjent ideal om hvor meget folk bør eller ikke bør veie.

Brukere av nytelsesmiddelet tobakk har tilsvarende retningslinjer å lene seg på. Samfunnet har lenge undret seg over hva som får røkerne til å fortsette med uvanen sin selv om de vet at den er farlig, men har nå kommet frem til at det hele må bunne i ren og skjær dumskap. Der man tidligere sa seg fornøyd med å skrive på hver enkelt sigarettpakke hvor farlig innholdet faktisk var for kroppen, ser man seg derfor nødt til å illustrere dette i form av bilder av sorte lunger og tannløse gummer, slik at selv de mest tungnemme av røkerne er nødt til å ta ad notam. For ytterligere å forvirre røkerne sørger man for å gjemme alle sigarettpakkene bak et forheng ved kassadamen, som i fremtiden trolig kun etter et hemmelig bankesignal på rullebåndet skal kunne utlevere fysakene.

Samfunnet består ikke bare av livsnytere, og ser man nærmere på den almene befolknings helsetilstand er det ikke overraskende grunn til å rope et varsko også her. Visse ting tyder rett og slett på at det ikke lenger er godt nok å satse på at folk flest tenker selv. Ser man folkehelsen i et økonomisk perspektiv er det nemlig ikke bare de indre skader som koster samfunnet penger. Hvert år betaler vi så det virkelig svir for sykehusopphold til alpinister med brukne legemsdeler, fotballspillere med meniskproblemer og seilere som i vanvare har fått bommen i hodet, for å nevne noe. For ikke å snakke om syklistene.

I løpet av de siste årene er det foreslått fra flere hold at bruk av sykkelhjelm bør være påbudt. Men er det egentlig naturlig å stanse der? De fleste ulykker skjer uten sykkel, og så sent som i vinter skled jeg ned hele trappen fra annen etasje hjemme fordi jeg gikk med ullsokker i stedet for sko. Jeg hadde ikke hjelm på.

«Advarsel! Inneholder varm drikke!» står det på kaffekoppen jeg drikker av her ute i den blå fluktstolen. Vi får nyte det mens vi kan. Snart er det ikke lov å være dum lenger.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. august 2014.

–Bør telle publikum under Tall Ships' Races

Tall Ships’ Races besøkstall for 2005 er et stadig tilbakevendende tema i diskusjonen om hvorvidt det er en god idé for lavinntektskommuner som Fredrikstad nærmest å fullfinansiere lignende arrangementer for fremtiden. Det er derfor tilsynelatende uforståelig at man ved første mulighet velger å belage seg på den samme usikre fremgangsmåten for telling, til tross for at Østfoldforskning fremholder at man relativt enkelt kan fremskaffe nøyaktige tall mens arrangementet står på. Tellingen kunne fastslå en gang for alle hva et slikt arrangement egentlig betyr for byen, og det er grunn til å stille seg spørsmålet om hvorfor man ikke er interessert i å få korrekte tall når disse er innen rekkevidde.

Fredrikstad kommune bruker betydelige ressurser på Tall Ships’ Races, både i form av rene arrangementsutgifter og ved kulturseksjonens flerårige engasjement i planlegning og administrasjon av prosjektet. Byens innbyggere, som betaler gildet, bør vises såpass respekt at arrangørene tar seg bryet med å finne ut hvor mange som faktisk møtte opp.

Trykket som replikk i Fredriksstad Blad, 11. juli 2014. 

Vår fedrene by

Hvor Glommen har suset fra sagaens gry, skrev Arne Svendsen i sin patriotiske Fredrikstad-sang til byjubileet i 1917. At tidens store revykonge med dette gav et ærbødig nikk oppover elven til selve opprinnelsen kan det ikke være mye tvil om, og han hadde da også sin grunn: Det var ved Sarpsborg at det hele for vår del begynte. Men kan historien om de to byer som egentlig er én noengang slutte?

Fredrikstads historie begynte i 1016, da byen Borg ble grunnlagt et stykke oppe i elven av ingen ringere enn Norges evige konge Olav Haraldsson. Der lå den i et halvt årtusen, inntil byens borgere en dag så seg mektig lei av svenskenes utidige plyndring og nedbrenning av byen, og søkte danskekongens velsignelse til å flytte. Så ble gitt, og 12. september 1567 flyttet Sarpsborg med byprivilegier, mann og mus ned til Glommens munning. Og der har den ligget siden.

Byen ved Glommen kalte seg også Sarpsborg, men tok etterhvert istedet navn etter kongen som ratifiserte flyttingen. Og dette er viktig: Sarpsborg er fra dette tidspunkt Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. At tingenes iboende elendighet understreket saken ved å la restene av gamle Sarpsborg forsvinne ned i fossen i 1702, skal man kanskje ikke gjøre et for stort nummer ut av. Forvirringen oppstod imidlertid når bosettingen oppe ved Gleng utover 1800-tallet igjen vokste seg så stor at den søkte om byprivilegier. Et historieløst Storting fattet i 1839 et skjebnesvangert vedtak: Privilegiene innvilges og byen kalles Sarpsborg. Sarpsborg, som i 1567 lå ved Glommen, fantes nå altså to steder, og ble på samme tid både far og lillebror til seg selv. Ikke så underlig at det oppstod en identitetsforstyrrelse.

Siden den gang har de to byene rivalisert og småkjeklet som bare søsken kan, og kranglet om alt fra fotball til lokalisering, togtraséer, tilknytning til hovedveier og skattekroner. Bypatriotisme er viktig for utvikling av identitet, og rivalisering mellom søsken og byer i sin alminnelighet er naturlig. Men i en tid der regioner blir stadig viktigere og konkurransen om tilflytting hardere, er det på tide å tenke annerledes: Sarpsborg og Fredrikstad må sammen gjøre seg sterke og ta posisjonen som den viktigste regionen i Oslofjord-området. Lokaliseringspørsmål av relevans er nemlig ikke lenger Rolvsøy eller Grålum, det er Sarpsborg/Fredrikstad eller Vestfold og Akershus.

Sarpsborg/Fredrikstad har som region mye å tilby næringslivet. Tilknytning til E6, som brukes som forklaring på at Fredrikstad sakker akterut i næringspolitikken, finnes allerede i Sarpsborg. Om en bedrift med behov for slik tilknytning kan ligge ved E6 i Sarpsborg, samtidig som dens ansatte er bosatt i en av byene og bruker penger i hele regionen, er dette bra for alle. Problemet oppstår når et kunstig skille for økonomi og skattekroner skaper konkurranse der man burde ha samarbeid. Borg Havn er et tilsvarende eksempel, og dertil kommer byenes store ledige arealer, hovedstadsnærheten og ikke minst utviklingen av kompetanseklynger som Øra Industripark, som i seg selv bidrar til å tiltrekke seg et næringsliv som ønsker gode bomiljøer for sine ansatte.

På toppen kommer byutviklingsområdene på Værste, det store potensialet ved Paddekummen med drømmen om elvemetro fra Sarpsfossen til havgapet, en deilig skjærgård å tilbringe fritiden, og i det hele tatt to blomstrende byer med alle muligheter til fredelig sameksistens med hvert sitt urbane sentrum. Den kritiske suksessfaktoren er evne til samarbeid, vilje til å lykkes og ikke minst raushet rettet mot hverandres byer. Kort sagt kan min partikollega Truls Velgaard trygt siteres fra en konferanse nylig: Det som er bra for Sarpsborg er bra for Fredrikstad.

La sirkelen skapt av den historiske runddansen til søskenbyene komme til ende i en ny og felles Borg kommune, slik at vi sammen kan løfte regionen og bli et sterkt urbant sentrum folk fra alle kanter vil være en del av. Søskenrivaliseringen bør ikke lenger legge føringer for byutviklingen. Den kan vi la ligge igjen på fotballbanen.

Trykket som kronikk i Fredriksstad Blad, 25. juni 2014.

Gamlebyen har gått ut på dato

Dersom man i løpet av de siste månedene har begitt seg mot Gamlebyen per bil vil man ha lagt merke til at gravearbeider sperrer halvparten av den siste lille strekningen fra Torsnesveien og inn mot festningsbyen. Utfordringene dette medfører for handelsdrivende har sendt ringvirkninger ut i mediene, og leder oppmerksomheten mot spørsmålet stadig flere besøkende stiller seg: Bør det egentlig være biltrafikk i Gamlebyen? Spørsmålet må stilles i et videre perspektiv.

Gamlebyen har nemlig gått ut på dato. Det mest praktiske og fornuftige ville være å rive hele bydelen og erstatte den med moderne hus, forretningslokaler, luftige plasser, grøntarealer og en moderne arkitektur som speiler vår tid. Uenig? Vi sympatiserer med deg. Gamlebyen er Fredrikstads viktigste kulturbærer, stolthet og ansvar. Men at bydelen har gått ut på dato, det er sant, og der ligger etter vår mening også Gamlebyens viktigste verdi. Spørsmålet er om vi er villige til å satse på det, og rendyrke det.

Mantraet i tenkningen omkring Gamlebyen har i mange år vært at «vi vil ha en levende by». Byer med kaféer, uteliv som syder av lyd, musikk og mennesker synes vel de fleste er flott. Men vi minnes stadig om at Gamlebyen er i ferd med å dø. Det yrer ikke av liv i de gamle gatene. Butikker må legge ned. Forsvaret får ikke leid ut sine fredede 1700-tallsbygninger. Beboerne blir tynget av rigide regler for vedlikehold og bygningsvern. Gamlebyen må reddes. Vi må tenke nytt. Kanskje må vi lette på alt det rigide og vanskelige. Vi må få Gamlebyen mer «i tiden». Uttrykket «en levende by» legitimerer dermed en holdning hos krefter som ikke har til hensikt å bevare, men som søker fleksibilitet og forandring for et kortsiktig utbytte.

Men hva betyr det at Gamlebyen skal være «en levende by»? Og er det egentlig det vi vil? En levende by er der hvor mennesker bor, handler og lever sine liv i en urban og moderne kultur. En levende by er en by som utvikler seg med tiden, et sted hvor gamle og nye bygninger vokser frem, hvor det moderne lever i beste velgående med byens historiske sjel. Fredrikstad er en slik by, det er Oslo, London og Buenos Aires også.

Gamlebyen har vi derimot «historisert». Det fantes husmorvinduer og asfalt i Gamlebyen. Hus ble revet og nye bygget helt til 1930-tallet. Men så sa samfunnet stopp. Det levende, moderne livet i byen skulle stanse. Årsaken var det historiske byfestningsmiljøet. Allerede på 1930-tallet skjønte man verdien av det, og det har blitt befestet og bejublet opp til våre dager. Det er derfor Gamlebyen har sine mange og til tider rigide regler, det er derfor Gamlebyen ikke er en levende bydel. Og det er egentlig det viktigste.

For at Gamlebyen skal være den sjarmerende, historiske bydelen den er, kreves det vern, pleie og omsorg. Kanskje må det «historiserende» rendyrkes enda mer. Faktisk har man holdt på å historisere Gamlebyen i flere tiår, men ikke konsekvent. Men vil den ikke dø og bli et museum? Nei. For det er det sære og det som er annerledes, og det som er så godt bevart fra historien som gjør Gamlebyen til nettopp det den er.

Så til bilen. Skal Gamlebyen rendyrkes for sin særegenhet må man innenfor vollene være mindre bilavhengig. Beboere må selvfølgelig fremdeles kunne kjøre til og fra hjemmene sine, og varetransport er en nødvendig forutsetning for handel. Samtidig mener vi at Gamlebyen som internasjonalt kulturminne og turistdestinasjon, som handelsområde og ikke minst nærmiljø vil oppleves som et bedre sted å oppholde seg om biltrafikken reduseres, og mindre vibrasjon fra biler betyr mindre skade på grunnforholdene. Det må satses på flere parkeringsplasser utenfor Gamlebyen, det gode fergetilbudet til Gamlebyen må kommuniseres enda bedre til byens mange besøkende og det må legges til rette for mer sykkeltrafikk.

Hva så med døende butikker, vinterstille gater og tomme lokaler i Gamlebyen? Kanskje vi av og til bare må godta at loven om tilbud og etterspørsel regulerer hvilke butikker det er rom for, uten at dette betyr at Gamlebyen er død. Gamlebyen kan ikke med samme rammevilkår konkurrere med Dikeveien eller Torvbyen, og derfor bør man også tilby noe annet en det man finner i et hvilket som helst kjøpesenter. Publikum må tilbys nisjer og kvalitet, og det må satses på den fantastiske opplevelsen det er å vandre i en historisk festningsby. I Gamlebyen må det være annerledesheten – ikke det å lokke kunder inn som må være viktigst. Det må handle om vår felles identitet. Det er i dette perspektivet spørsmålet om bilens fremtid i Gamlebyen må stilles.

Trond Svandal 
Knut Thomas Hareide-Larsen

Kronikk i Fredriksstad Blad 11. juni. 

Fargeblind rettferdighet

PROLOG.

Ifjor på denne dato holdt jeg min første og kanskje siste appell på et første mai-arrangement. Budskapet var klart: Det er ikke alltid de røde kjemper de svakestes kamp mot de sterke, og vi må ikke se oss blinde på politiske farger. 

I den lille byen vår er dette fremdeles aktuelt, her hvor de styrende partier kjemper næringsinteressenes sak når det kommer til vern og byutvikling, og hvor markedsinteresser, ikke kultur, er utslagsgivende for hva man er for eller imot. 

På Narnte stod enkelte med ryggen til på grunn av min politiske tilnytning, og mange med motsatt partitilhørighet ser en annen vei og later som de ikke hører når det åpenbare blir påpekt fra bystyrets talerstol. Jeg håper likevel noe har nådd igjennom, og at vi en gang i fremtiden kan styre byen vår etter hva som er det beste for dens borgere, ikke etter den rikestes lommebok. 

Slik lyder min appell på første mai, i år som ifjor. 

Ha en god første mai, det være seg hjemme, på Narnte eller i tog.

Appell på 1. mai 2013, gamle Narnte teglverk.

Kjære alle sammen! 

For et flott sted å feire første mai! Er det noe vi kan enes om, så må det vel være at det er viktig å ta vare på fortiden vår, at det er viktig å ta vare på historien? Om man mener at første mai har utspilt sin rolle i vår tid eller om man fremdeles ønsker å ta i bruk dagen som en internasjonal kampdag, så er det ingen som kommer bort fra første mais betydning opp igjennom historien. Derfor treffer dette arrangementet bredere og det inkluderer flere enn mange andre første mai-feiringer. Det tar vare på historien, både når det kommer til arbeidernes frigjøringsdag og ikke minst når det kommer til historien her vi står nå - på gamle Narnte teglverk.

Er det underlig at jeg som Høyre-mann holder en appell på første mai? Det er nok mange som synes det. Og som dere ser har jeg til og med på meg røde bukser. Er det egentlig lov? Jeg har tenkt dette en stund, om dere tillater meg å være litt personlig. I pausen på et bystyremøte kom nemlig en av Arbeiderpartiets representanter bort til meg, pekte på mine røde sko og bemerket at jeg burde «vært hos dem,» siden jeg har sans for de røde detaljer. Det er forsåvidt ikke første gang det er blitt påpekt, mer eller mindre spøkefullt, at jeg ikler meg de rødes klær. Ofte har jeg røde sko eller sokker, nå og da en genser på innsiden av jakken eller kanskje et rødt lommetørkle i brystlommen. Jeg har liksom alltid tenkt at dette er et innslag av frisk eleganse eller i verste fall eiendommelighet, og ikke egentlig som uttrykk for mine politiske tilbøyeligheter. Men at det kan tolkes slik er interessant. Har «de røde» eiendomsretten til fargen rød? Spørsmålet er relevant, også for en første mai-tale på Narnte teglverk. Som et eksempel på det motsatte var det i Frankrike før revolusjonen, på alle Ludvigenes tid, kun de eldste og mest fornemme adelsfamiliene som hadde retten til å gå med røde hæler på skoene. I USA er rødt tradisjonelt republikanernes farge. Politisk er de imidlertid «blå.»

Jeg har alltid følt meg ganske «blå» selv, og bekjenner meg som godlynt erkekonservativ. Denne betegnelsen fikk imidlertid et skudd for baugen da jeg på et helt annet bystyremøte, nemlig forrige torsdag, etter hardt og innbitt å ha kjempet for å verne Det norske Cheviotspinderis bygninger mot de store økonomiske interesser, ble plassert i partiet Rødt av en av mine meningsmotstandere, som ikke likte at jeg utfordret markedskreftene, og med det hindret næringsutvikling. Her begynner det å bli interessant! Har «de røde» også eiendomsretten til å kjempe den gode sak? Det synes jeg blir helt feil, og det må bero på en villfarelse. En trist villfarelse, og mye mer bekymringsfull enn at «de røde» på noen som helst måte skulle ha eiendomsretten til fargen rød.

Dette kommer kanskje som en overraskelse på dere, men selv om jeg er Høyre-mann betrakter jeg meg nemlig som et godt menneske. Selv om jeg er Høyre-mann er jeg interessert i å bevare kultur og historie. Selv om jeg er Høyre-mann er jeg opptatt av mennesker.

Ser vi på arbeidernes kår i Norge, vil jeg selvfølgelig ikke at noen skal få det dårligere på grunn av den politikken Høyre fører. Ingen politikere vil det. Men der man kjempet under parolen «By og land, hand i hand» ser vi nå et mer moderne arbeidsliv, med høyere grad av samspill mellom kapital og individualitet. Ser man på de lange linjer er det selvsagt forskjell på yrkesaktives behov før og nå. Der man før var kollektivistiske, i en tid der det kanskje også var mer nødvendig å stå samlet i et offentlig kollektiv, ser man i dag et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv, der man i større større grad har mulighet til å forme sitt eget liv. Enkeltindividet er viktig, og det betyr også trygghet for den enkelte arbeidstager. Og ser man til andre land, der utviklingen ikke har kommet like langt som her og som vi har en plikt til å hjelpe, står Høyre for en bistandspolitikk som betyr penger til dem som har det vanskelig, men som også stiller sterkere krav til at menneskerettigheter blir fulgt. Hvis vi med vår økonomiske støtte også kan være med på å spre respekt for andre menneskers ve og vel, da skaper vi trygge lokalsamfunn ikke bare her i Norge, men også i et globalt perspektiv.

Menneskerettigheter. Valgfrihet for arbeidstagere. Å skape gode samfunn vi kan leve godt i. Er disse ordene røde eller blå? 

Jeg er konservativ, det har dere sikkert allerede forstått på hatten. Høyre står for en konservativ politikk. Konservatisme betyr ikke at man skal bevare absolutt alt, i motsetning til hva enkelte bevaringsmotstandere ynder å spissformulere. Konservatisme betyr å skape gradvis endring – å endre for å bevare. Det går også på at vi skal ta vare på røttene våre og ta vare på viktige forbindelser til fortiden. Når man skal bygge et land i et moderne samfunn er det etter min mening noen viktige bærebjelker som må på plass. Det er kultur, det er industri og det er tradisjon. Kulturen skal skape innhold i liv. Industrien er viktig for å skape inntekter. Tradisjonen er viktig for å bevare de lange linjer.

Vi står nå midt i historien. Narnte teglverk var det siste teglverket som var i drift i Nedre Glomma, og et viktig stykke industrihistorie er blitt begravet er ute i skogen. Er ikke dette viktig å ta vare på, alle som er opptatt av arbeidernes rettigheter hver første mai, og som går under røde flagg og paroler? Hvorfor er ikke arbeiderhistorien viktig idag? Hadde det ikke vært for Harald Hauglin og den enorme dugnadsinnsats som dere som er her ukentlig har lagt ned, ville Narnte vært helt vekk. Nå dukker historien opp igjen, litt her og litt der, til glede for nysgjerrige turgåere. Hvordan kan vi for fremtiden unngå at slike viktige forbindelser til fortiden forsvinner? Til sammenligning nevnte jeg at vi hadde en sak i bystyret forrige torsdag. En trist sak, som handlet om rivningen av Cheviotspinderiet like her nede. Så man på ytterpunktene stod bystyret ovenfor et vanskelig valg:

Skulle vi tillate rivning av Spinderiet, den siste representanten for viktige industribygg av sitt slag i Fredrikstad? Eller skulle vi tvinge en næringsaktør til å beholde et ubrukelig og falleferdig bygg? Saken var heldigvis ikke så svart/hvitt. Dette handler selvsagt om penger. Nærmere bestemt mest mulig penger. I dag har absolutt alt en verdi ikke bare ut hva det representerer her og nå, men også ut fra hva det kan gjøres om til og selges for i fremtiden. Når vi snakker om vern, er dét et stort problem. For hvem skal bestemme hva som skal tas vare på for fremtiden når økonomiske interesser alltid vil dra i retning av å bygge nytt? Når det kommer til å omdisponere gamle hus til nye formål er det nemlig ingen tvil: Det er alltid billigere å rive.

Her kommer ordet vern inn i bildet. I Fredrikstad har vi ingen byantikvar med ansvar for byens lokale særegenheter. Fylkeskonservatoren har et regionalt ansvar og Riksantikvaren et nasjonalt. Betyr det at vi ikke har noen vernemuligheter? Nei, det betyr at politikerne, som representerer folket, skjønnsmessig må vurdere hvilke hus som skal vernes. Politikerne valgte å verne spinneriet ved forrige regulering. Men hva skjer så? En ny eier kommer inn, en som ser større potensiale ved å rive huset og bygge flere leiligheter, satt litt på spissen. En eier som kjøpte seg inn i prosjektet under den klare forutsetning og premiss ved kjøp av eiendommen at teglstensbebyggelsen skulle bevares, finner ut at det er mer penger å tjene. Om vi tillater å rive huset på bakgrunn av dette, hva er da et vernevedtak fra politikerne i Fredrikstad egentlig verdt? Ja, det er jo ikke verdt noen verdens ting. Å verne betyr som som vi vet å beskytte. Å tillate rivning fordi noen vil tjene mer penger er det motsatte av å beskytte.

I tillegg har vi miljøaspektet. Det er kanskje billigere å rive gamle hus, men miljømessig er det en klar fordel å la dem stå. Tenk bare på all murstenen som skal ned, kjøres vekk og i verste fall erstattes med nye.

Så sier man at fylkeskonservatoren ikke har noen innvendinger. Til det har jeg en innvending. Det er nemlig ikke sånn at det ikke er lov å tenke selv i denne byen. Det er ikke fylkeskonservatoren som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er vi som gjør det. Ansvaret ligger hos oss. Og det ligger hos dere, når dere skal velge representanter til styre og stell.

Tilbake til fargene rød og blå. Det var ikke Arbeiderpartiet som ville bevare spinneriet. Det var ikke de røde. Det var ikke de grønne heller, og hvor miljøperspektivet egentlig ble av oppe i det hele, det vet jeg ikke. Det var seks representanter fra Høyre og to fra Venstre som ville bevare spinneriet. Når vi står her sammen, på første mai, midt i ruinene av gammel arbeiderhistorie, noen av oss røde og noen av oss blå, er min appell til dere:

Ikke velg politikere etter først og fremst om de er røde eller blå! Velg representanter for dere som deler deres engasjement for hva enn det måtte være. I et fungerende lokaldemokrati er det viktig at man bruker stemmeretten og påvirker sammensetningen av de folkevalgte. Det er nemlig ikke slik at de røde er gode og de blå er mindre gode, at den ene siden tenker på folket og den andre tenker på penger. I politikken som alle andre steder, og spesielt når det gjelder bevaring er vi avhengige av at den enkelte politiker tar det ansvaret som er delegert fra velgerne.

For min del må «De røde» må fravristes eiendomsretten til fargen rød. Jeg vil nemlig fremdeles sprade rundt med mine røde bukser. Men enda viktigere er at de røde fravristes eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke.

Den eiendomsretten tilhører nemlig ingen. Dét er en plikt for oss alle.

Europeer og østfolding

Hvor langt er det fra Eidsberg til de parisiske salonger? Jeg kan tenke meg at det på en helt vanlig lørdag i mars på Høytorp fort må føles uendelig langt, midt inne i skogene som man relativt sett er, til tross for Mysen bys iherdige forsøk på å omkranse fortet fra alle kanter. Akkurat denne lørdagen ville skjebnen det imidlertid annerledes, da jubilumskomitéen i Eidsberg bestemte seg for å vise hva de var gode for og inviterte til seminar om Grunnlovens nye verdiparagraf i nevnte skoglige omgivelser. Og ikke bare viste jubileumskomitéen hva de kunne, de dro hele Østfold med seg hundrevis av kilometer nærmere Paris og Europa og gav publikum der oppe på fortet en helhetlig opplevelse av refleksjon en kulturfestarrangør med sans for diskusjoner om livet og kunsten bare kan ta av seg tweedhatten for.

Virkelig som en inspirasjon for større byers markering av jubileumsåret 1814 klarte Eidsberg kommune å løfte den omdiskuterte grunnlovsparagraf to og vise dens relevans i dagens samfunn, belyst av de fire innlederne Henrik Syse (filosof og fredsforsker), Inga Bostad (filosof og direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter), Mohammed Bouras (leder for Islamsk Råd Norge) og Atle Sommerfeldt (biskop i Borg). Sammen klarte de å by på intellektuelle tilnærmingsmåter til de problemstillinger som er forbundet med mange av valgene man i et moderne samfunn ikke kommer utenom. Med alle forutsetninger til å kunne se innover vendte vi rundt 50 fremmøtte østfoldinger med innledernes hjelp således blikket utover, til Europa og til menneskerettighetene, til menneskers egenverd og religioners samforståelse. Og våre bryst, for å hilse Jan P. Syse, ble nærmest fylt med hornmusikk. I sannhet, ikke en parisisk salong kunne bydd på bedre samtaler og tanker enn Dag Mysen og resten av Eidsberg kommunes jubileumskomité denne lørdagen i mars. Midt ute i skogene.

Byantikvar for fremtidens Fredrikstad

Byutviklingsdebatten har gått friskt i avisenes spalter den siste tiden, og Gamlebyen med dens omkringliggende områder står i fokus. Ulike meninger vil vi finne innenfor alle fagfelt, og størst grunn til bekymring er det den dagen vi ender opp med kun én mening om noe. At vi har fått en debatt om arkitektur, vern og byutvikling i Fredrikstad, er således positivt.

Byutvikling engasjerer fordi det handler om bymiljøet vi bor og lever i, og de tilsynelatende motpolene som settes mot hverandre er ofte vern kontra utvikling. Vi mener dette snarere er en skinnkonflikt: Vern bør ikke være en motsats til utvikling. Det er fullt mulig å se vern av bygninger og bygningsmiljøer hånd i hånd med utviklingen av en moderne by. Bevaringen av en bys egenart er av enorm betydning. Det gir gjenkjennelighet og særegenhet som i en moderne verden bare vil bli viktigere og viktigere å hegne om. Det vil fremme Fredrikstads attraktivitet, for å benytte et populært begrep.

At enkelte bygninger skal bevares, vurdert ut fra kvaliteten eller det unike ved bygningen, er de færreste motstandere av. Uenigheten går snarere på hvor mye som skal vernes. Vi mener det er viktig å se helheten, på bygnings- eller kulturmiljøer. Kulturminneloven definerer kulturmiljøer som «områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng». Enkeltbygninger som i seg selv knapt er verneverdige, kan være med å utgjøre helt unike og høyst verneverdige miljøer. Men det kan være vanskeligere å se og definere slike miljøer, og det gjør også vernekampen vanskeligere. Det gjør behovet for kunnskap og oppmerksomhet om de bevaringsverdige bymiljøene våre enda viktigere.

I en særstilling kommer Gamlebyen. Midt i Fredrikstad har vi et kulturminne i verdensklasse i kraft av det unikt velbevarte kulturmiljøet, med militære og sivile bygninger innenfor en 1600-tallsfestning og fortene plassert i festningens åpne forterreng. Fokuset på akkurat kulturmiljøet er årsaken til de mange protestene som de siste par årene har blitt rettet mot omdiskuterte byggeprosjekter i og ved dette kulturmiljøet, enten det er i synsfeltet fra vollene rundt Gamlebyen, fra Kongsten fort, eller mellom festningen og Vaterland. Man er i sin fulle rett til å hevde at utfordrende nybygg i et slikt miljø er positiv byutvikling, men vi mener det er feil. I et slikt miljø er det vern om det unike kulturmiljøet for kommende generasjoner som må ha forrang, fremfor nåtidens kanskje kortvarige fascinasjon for «utfordrende» arkitektur.

Et slikt kulturminne i verdensklasse krever god forvaltning fra vertskommunen, altså en mer foroverlent og årvåken holdning fra Fredrikstad kommune. Ikke minst i forbindelse med endring og vedlikehold av de verneverdige gårdene har vi de senere år sett flere uheldige eksempler på hva som kan skje når det motsatte er tilfellet, både i form av forfalne gårder og i form av gårder som etter «utbedring» fremstår som varig endret og ikke lenger representative for den byggeperioden de ble satt opp. Detaljene forringes, noe som er et tap for kulturmiljøet.

På bakgrunn av dette mener vi Fredrikstad må få en byantikvar som kan ta denne mer koordinerende og foroverlente rollen i bevaringsarbeidet, og bidra med faglig styrking i byggesaks- og planarbeidet. Byantikvaren må være en instans med fagkunnskap som blir lyttet til. Men like viktig skal byantikvaren være en formidler av byens bygningsmessige arv, og være en kunnskapsbank for kommuneadministrasjonen som innbyggerne. Private eiere bærer den største byrden i vedlikeholdet av bygningsarven i Fredrikstad, og faglige råd og veiledning er viktig.

Fylkeskonservatoren har ansvar i dag. Men de skal ha hele Østfold i tankene. I en tid med usikkerhet om fylkeskommunens fremtid, samtidig som signalene fra staten peker mot større lokalt ansvar, er det all grunn til at vi i Fredrikstad selv bør ta initiativ til, og legger føringer for å ta vare på våre egne kulturmiljøer. Det er tross alt vi som bor i Fredrikstad som kjenner byen vår best. Gir vi Fredrikstad en byantikvar, gir vi også et signal om at vi tar vår egen kulturarv på alvor og vil bringe den inn i fremtidens Fredrikstad.

Trond Svandal 
Knut Thomas Hareide-Larsen

Kronikk i Fredriksstad Blad 27. februar.

– Det er I, herr Rådmann!

– Dersom København ble sentrum i verden, skrev Piet Hein en gang i noe mer elegante vendinger, ville enkelte bli glade, mens andre igjen ville bli forundret – de trodde den var det allerede. Heins poème illustrerer hvorfor vi ikke alltid adresserer problemstillinger som befinner seg rett under nesetippen, og med denne nestenkontinentale innledning settes kursen hjem til Fredrikstad og til vår egen politiske andedam. Like under overflaten befinner det seg nemlig en politisk sak av ikke ubeskjedne dimensjoner, som kun ytterst sjelden skaper krusninger i overflaten i form av en offentlig debatt.

Saken gjelder innføringen av det parlamentariske system i Fredrikstad, og jeg undrer meg over hvorvidt mangelen på oppmerksomhet i denne saken skyldes fenomenet ovenfor: Folk flest tror vi allerede styrer etter det parlamentariske system. Det er kanskje ikke så underlig, parlamentarismen har etter sitt inntog for 130 år siden bidratt til å gjøre politikk oversiktlig og forståelig, og de norske byer som figurerer oftest i riksmediene styres idag etter parlamentarismen. Fredrikstad derimot, gjør det ikke.

Parlamentarismen som system kjenner vi godt. Byparlamentarismen søker å kopiere dette og overføre det til lokaldemokratiet, og hopper for enkelhets skyld bukk over det faktum at en by ikke er en nasjon og et bystyre ikke er en lovgivende forsamling. Således defineres byrådet som et utøvende organ utgått av byens øverste valgte myndighet; den utøvende makt er politisk valgt og styrt av det til enhver tid sittende flertall. Enkelt og greit kan man på pressens tabloide måte uttrykke det slik at byråkratene ikke lenger får skylden for økonomifadeser, men politikerne selv. I en tid med både politiker- og byråkratiforakt skulle valget altså stå mellom pest og kolera.

Parlamentarismens kjeglete motsetning kalles formannskapsmodellen og stammer fra tiden før de politiske partier, altså en fra velgerperspektiv nærmest himmelsk tidsperiode. Tanken var at byens klokeste hoder, politikere dengang skulle nemlig helst inneha denne spesielle egenskapen, dannet et formannskapskollegium utgått av det større representantskapet for smidigere å kunne utøve sin ombudsmannsrolle opp mot den mektige magistraten vi senere har kalt Rådmann.

Rådmannen var da som nå den utøvende myndighet som vernet vår stad mot all træskhet og fare, og som kom med forslag til de tiltak som representantene skulle stemme over. Politikk var det i praksis svært lite av, og både representantskapet og formannskapet var i streng kontrast til nåtidens arenaer for politisk spill kollegier der man søkte å oppnå konsensus og et felles beste for byen.

Konsensus og felles beste for byen høres kanskje ikke ut som modellen Fredrikstad idag bruker, ihvertfall ikke om man som interessert borger skulle forville seg opp på tilhørerbenken i bystyresalens annen etasje. Den økende tendens til at lokalpartiene fungerer som både rugekasser og miniatyrversjoner av sine mødre i hovedstaden gjør sitt til at de politiske skillelinjene er mer markerte enn tidligere og uenigheten ofte av mer prinsipiell enn praktisk betydning. Fredrikstad styres idag etter en hybrid mellom formannskapsmodellen og parlamentarismen, hvor begrepene posisjon og opposisjon har festet seg i det politiske språket til tross for at det ikke hører hjemme i den modell vi egentlig styrer etter.

Den politiske dialogen man kun for få år siden fremdeles kunne spore virker langt borte, og som bypatriot og ennå i min første periode som politiker medgir jeg at jeg nå og da dagdrømmer om de lange linjer og den stabilitet som bred politisk enighet fører med seg. Jeg kan ikke helt la være å undre meg over om tiden for å tilstrebe konsensus og arbeide sammen for den byen vi alle elsker virkelig kan være forbi. Er det ikke slik at byen som helhet taper terreng der de politiske motpolene vinner?

Bystyret skal om ikke altfor lenge ta stilling til disse spørsmålene. Selv har jeg foreløpig ikke konkludert; er tiden gått fra formannskapsmodellen eller er dialog og konsensus stadig innen rekkevidde for Fredrikstad? Det parlamentariske systemets fordel er at ansvaret klart og tydelig plasseres hos politikerne, og kanskje vil man som ung og håpefull lettere oppmuntres til å delta i et politisk system man faktisk forstår hvordan fungerer. Økonomi er også en faktor i det rådmannen kaller en forgjeldet lavinntektskommune, men hvor stor vekt bør man legge på penger når byen skal finne sin rette styringsform?

Hvorom allting er, borgerne og pressen må ut i andedammen før 177 års historie kastes på båten. Såpass refleksjon over en viktig endring fortjener Fredrikstad.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. februar 2014. Illustrasjon: Geir A. Carlsson (Fredriksstad Blad)

Vi sammen bygge vil vårt hjem

Slik så det ut da jeg debuterte som 1. mai-taler for et knippe engasjerte borgere ute i Narnteskogen. Det er nesten så jeg ikke stikker meg ut mellom de tynne løvtrærne synes jeg.

Den røde fane truet med å anonymisere meg fullstendig, men jeg kjempet den gode sak og gav meg ikke. – De røde har ikke eiendomsretten til fargen rød, sa jeg. – Men enda viktigere, de røde har ikke eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Det er en plikt for oss alle. 

Levende Museum Narnte har gravd frem restene av Narnte Teglverk, som nå stikker frem litt her og der ute i skogen langs Glomma. Et fascinerende stykke arbeid er lagt ned for å vise frem historien.

«Bare ta og riv det ned»

Min oldemor, som arbeidet som kokk på et aldershjem og bodde på Sinsen i Oslo, eide en gang et middagsservise fra Egersund Fayancefabrik. Etter at hun døde gikk det i arv til min mor, som i sin tur gav det til meg. Serviset har ingen høy verdi i seg selv, forleden fant jeg en tallerken på et loppemarked og betalte knappe tyve kroner for den, men for meg har det likevel en verdi. Affeksjonsverdi kaller man det visst, fordi det knytter seg en bestemt følelse til det. Serviset er forbindelsen mellom min oldemor og meg, og i det perspektivet er det uvurderlig.

Dessuten er det vakkert. Gamle ting er som regel det, på sitt upraktiske vis. Det er bare det at det nettopp er upraktisk, og folk flest har en iboende motforestilling mot upraktiskheter. Den stikker dypt, mye dypere enn viljen til å bevare forbindelser til fortiden og mye dypere enn viljen til å ta vare på det vakre. Derfor ble gamle vinduer i Gamlebyen en gang byttet ut med husmorvinduer, og derfor ble det også asfaltert i brostensgatene. Ja, ser man på byen vår som helhet er det et under at bygningene i Gamlebyen fremdeles står. Det kunne endt som med Nygaardsgaten, der den lave særpregede trehusbebyggelsen ved hjelp av rivning og branner etter hvert ble erstattet av praktiske betonghus i diverse gråsjatteringer.

Under hver betongkoloss i Fredrikstad ligger ruinene av en vakker trevilla som Arbeiderpartiet har revet, pleier jeg å si. For spøk selvsagt, slike ting kan man ikke si på fullt alvor i Fredrikstad. Dessuten er det ikke helt sant, for viljen til å være praktisk og til å jevne forbindelsen med fortiden med jorden har dessverre en tendens til å springe på tvers av partigrensene her i byen. Nå og da har jeg mitt svare strev med å få også mitt eget parti til å innta konservative standpunkt.

Ta Det norske Cheviotspinderi ved Nabbetorp, for eksempel. Bygget er det eneste gjenværende av sitt slag, en ekte forbindelse til fortiden. Likevel var det politisk flertall i bystyret for å mene at bygget var upraktisk og måtte rives. Deretter skal det delvis bygges opp igjen, for utbygger vil så gjerne bevare et historisk sus (sic!). Eller Vaterland, der man nå skal bygge igjen den historiske forbindelsen mellom festningsbyen og den gamle forstaden med moderne hus. Går vi lenger tilbake finner vi rivningen av selveste Arbeiderforeningen, praktbygget i sentrum som var hele byens kulturhus. Er det kultivert å rive et kulturhus for å gi plass til et matsenter? Slett ikke. Men det er praktisk. Et kulturhus skal byen forøvrig atter få, på Værste. Vel å merke etter at man først har revet og siden bygget opp en kopi av den gamle verkstedhallen.

Et betimelig spørsmål er selvsagt hvorvidt det å bygge opp kopier av gamle hus i seg selv er så ille. Når det er pent. Når det er moderne. Og når det er praktisk. Hvor stor betydning har det at noe er ekte? Bygningene som står igjen er forbindelser med fortiden, slik serviset til min oldemor på Sinsen er det. Det er dette autentiske som er interessant og som representerer en verdi i seg selv. Kopien mangler dette. Hva sitter man igjen med om man river gamle fasader og bygger opp nye? Ingenting annet enn kulisser. Praktiske og sjelløse kulisser.

Et skråblikk på bevaringsmyndighetene er interessant i denne sammenheng. Det er nemlig en utbredt misforståelse at fylkeskonservator og riksantikvar representerer en slags yttergrense for hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester, kjører man bare på. Er det ikke grunn til å rope et varsko, i en by hvor politisk fredning av Kongstenhallen synes viktigere enn å bevare Kongsten fort, og når bevaringsmyndighetene reduseres til en pute som historieløsheten kan hvile på?

Tilbake til affeksjonsverdien og min oldermors gamle servise. Det selges på loppemarked for tyve kroner pr tallerken. For meg er det imidlertid uvurderlig. Likeledes bør Cheviotspinneriets egenverdi være meget høyere for Fredrikstads borgere enn for Riksantikvaren. Om Fylkeskonservatoren blåser i at vi bygger igjen området mellom Vaterland og Gamlebyen, så bør det fremdeles være i vår interesse å ta vare på det som er autentisk i vårt eget nærmiljø. Det er lov å tenke selv heter det, forøvrig et svært lite benyttet prinsipp innenfor politikken. Det er ikke bevaringsmyndighetene som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er det vi som gjør. Husene omkring oss handler om vår fortid. Dette er vår by. Ansvaret ligger hos oss. God lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 27. april 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Tweeds' lille røde

I pausen på et bystyremøte kom en av Arbeiderpartiets representanter bort til meg, pekte på mine røde loafers og bemerket at jeg burde «vært hos dem,» siden jeg har sans for de røde detaljer. Det er forsåvidt ikke første gang det er blitt påpekt, mer eller mindre spøkefullt, at jeg ikler meg de rødes klær. Ofte har jeg røde sko eller sokker, nå og da en genser på innsiden av jakken eller kanskje et rødt lommetørkle i brystlommen. Om dette sees på som et innslag av frisk eleganse, eiendommelighet eller til og med som uttrykk for politiske tilbøyeligheter er interessant. Har «de røde» eiendomsretten til fargen rød? Under Frankrikes l'ancien régime, der de hverken hadde problemer med demokrati eller sosialisme, var det kun de eldste og mest fornemme adelsfamiliene som hadde retten til å gå med røde hæler på skoene. I USA er rødt tradisjonelt republikanernes farge. Politisk er de imidlertid «blå.» 

Jeg har alltid følt meg ganske «blå» selv, og bekjenner meg som godlynt erkekonservativ. Denne bekjennelsen fikk et skudd for baugen da jeg på et annet bystyremøte, etter hardt og innbitt å ha kjempet for å verne Det norske Cheviotspinderis bygninger i Fredrikstad mot de store økonomiske interesser, ble plassert i partiet Rødt av en av mine meningsmotstandere som ikke likte at jeg utfordret markedskreftene og med det hindret næringsutvikling. Jaha, her møtes altså fargen rød og den politiske tilbøyeligheten «rød», i to pauser i bystyresalen i Fredrikstad og med meg midt i mellom dem. Har «de røde» også eiendomsretten til å kjempe den gode sak? Det synes jeg er en trist villfarelse, mye mer bekymringsfull enn at «de røde» innbiller seg eiendomsretten til fargen rød. Det er ikke gitt at de som er politisk «røde» er de som er best på sosial politikk, miljø eller bevaring. Av og til, når vi snakker om mennesker, historien vår, om kunst eller andre temaer som er mindre egnet for bombastiske oppfattelser, da er den politiske skillelinjen mellom «rød» og «blå» ganske unyansert. Derfor har jeg i fremtiden to viktige kommunikasjonsoppgaver foran meg: 

«De røde» må fravristes eiendomsretten til fargen rød. Jeg vil fremdeles sprade rundt med mine røde detaljer. Deretter må de fravristes eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Dét er en plikt for oss alle.

Tenn et lys. Det er lørdag.

Det er lørdag morgen, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med dagen. Skal jeg tilbringe den i min grønne chaise longue, lett henslengt i sjøstjerneformasjon og lese en god bok? Eller kanskje gjøre noe nyttig? Og dersom jeg skal gjøre noe nyttig, hvem skal jeg gjøre det for? Det kan være meg selv, noen i min nærhet, eller kanskje aller helst en god sak et stykke unna, i behagelig distanse til meg og min egen tilværelse.

6. februar var «Samefolkets dag», noe en aktiv bruker av sosiale medier umulig kunne unngå å få med seg. Kunne dét vært noe å engasjere seg i? For det virket som en sak passe langt nok unna til å skape engasjement. Offentlige personer av ulike slag overgikk hverandre i gratulasjoner, og som politiker burde jeg kanskje ha kastet meg på bølgen. Ikke at jeg tror politikere flest ser med uinteresse på samefolket, men jeg innrømmer gjerne at dagen kom likesom julekvelden på kjerringa og at jeg personlig ikke klarte å mobilisere engasjement raskt nok. Jeg er også for slapp når det gjelder Earth Hour. Ikke at jeg ikke ser den vakre symbolverdien av bruke å en time på miljøet, og det er utvilsomt en god tanke at man skal minne seg selv om verdens elendighet en gang i blant. Tenn et lys for en god sak på Facebook. Slukk et lys for Earth Hour. Trykk «Liker» om du kjenner noen som trenger en klem. Hvor mye miljøet engasjerer oss utenom Earth Hour, eller hvor mange av oss som tenker på samefolkets rettigheter når det ikke er 6. februar, eller hvem som egentlig klemmer folk, er usikkert. Men vi er i det minste politisk korrekte.

Politisk korrekthet er blitt et ideal i dagens samfunn. Vi elsker idealer, livet blir nemlig en god porsjon enklere om man har noen kjøreregler å forholde seg til. Nå er jeg i og for seg enig i at idealer kan være gode å skjele til, men problemet er at de altfor ofte tipper over og blir moralisme. Politisk korrekthet er på en måte moralisme. For eksempel har vi et samfunn som tilsynelatende dyrker individualisme. Men hva skjer så snart individualismen beveger seg utenfor den politiske korrektheten? Still spørsmålet til en person som ikke vil ha barn. Eller til en kvinne som ønsker å være hjemme med barna. Eller en som velger å røke. Still spørsmålet til en FrP'er.

Er dette en velkommen utvikling? Jeg synes ikke det, men det er kanskje heller ikke så underlig. Jeg er nemlig overvektig, jeg lever ikke så sunt som jeg burde og jeg tilbringer mer tid lesende i min grønne chaise longue enn ute i treningsfeltet. I dagens politisk korrekte klima er jeg en potensiell belastning, og jeg burde gjøre meg selv og alle andre en tjeneste ved å komme meg opp og ut. Til overmål har jeg som uttalt filosofi at man skal nyte livet mens man har det, og dét er et besynderlig standpunkt for en som attpåtil sitter i byens helse- og velferdsutvalg. Kan man som overvektig og med god samvittighet uttale seg om helsepolitikk?

Jeg har heller ikke bilsertifikat. Med tanke på flere allerede drøftede problemstillinger, slik som a) min overvekt og b) Earth Hour og miljøet, burde dette være utelukkende positivt. Likevel høster jeg overraskende lite ros for denne avgjørelsen, snarere tvert imot. I et møte forleden dag ble det påpekt at jeg var flink fordi jeg syklet og gikk overalt. Da jeg fortalte at jeg strengt tatt ikke hadde noe valg, ble det som først var oppfattet som tiltakslyst raskt snudd til tiltaksløshet. Jeg, som altså pr. definisjon er miljøvennlig og bent frem sporty, havnet besnærende nok plutselig helt på minussiden. Det er altså ikke hva man gjør som er viktig, det er hvorfor man gjør det.

Hvordan er det egentlig med vår toleranse for andres ulikheter? Den blir etter min mening mindre, i sammenheng med at vi slutter å diskutere uenighetene våre og at det har blitt så lett å være overfladisk engasjert i sosiale medier. Det er så mye mer bekvemt å trykke «Liker» på Facebook eller markere en bestemt dag enn å måtte forsvare meningene sine overfor venner og bekjente. Substans har på mange måter blitt unødvendig, vi leser helst «På tråden» og lar Morgenbladet ligge urørt. Den gode samtalen er forskjøvet til kommentarfeltene, der de «gale» debattantene råder.

Hva er så det beste jeg kan gjøre denne lørdagen, etter mine hverdagsfilosofiske betraktninger om samfunnets forfall? Konklusjonen må være at livet er for kort til å bekymre seg over triste ting på sosiale medier. Skal man gjøre noe med elendigheten – brett opp ermene, snakk med noen eller gjør noe. Selv tror jeg at jeg velger boken. Det er tross alt lørdag.  

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. mars 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Pratmakerne

Endelig fredag, etter en uke med mye politikk. Ikke at politikk er dumt, politikk driver vi med hver dag alle sammen og er i bunn og grunn ganske underholdende. Vi overbeviser folk i nærheten om at vårt eget syn på en gitt sak er det beste, det være seg å dra på hytta kontra syden, unngå å pusse opp soverommet eller å bruke 100 millioner på en fylkesscene. På sms, Twitter eller fra talerstolen. Derfor er politikk morsomt også for folk flest, i saker som en selv har interesse for. Politikere er på en måte bare ekstra glad i å overbevise andre og ekstra flinke til å finne noe interessant i tilsynelatende kjedelige saker. Denne uken har det ikke vært kjedelig, siden det har vært både bystyremøte og årsmøte i Fredrikstad Høyre. Det er på forhånd sjelden godt å si hvor de største politiske kampene foregår av de to nevnte politiske fora, og denne uken er jeg ikke en gang sikker i etterkant. Man skulle tro det var noe større engasjement rundt byggingen av en fylkesscene til 300 millioner, men når Fredrikstad Høyre skal velge sine fremste posisjoner går det sjelden smertefritt for seg det heller. Det er bare i Fredrikstad Høyre man har kampvotering om en varaplass til styret, sa jeg fra talerstolen. Selv fikk jeg smake pisken og ble vraket da jeg holdt støttetalen til den tapende kandidat. Det er greit nok, for jeg liker politikk. Og i politikken må man tåle å bli herjet med når man taper. Victori spolia heter det, og er ikke så vakkert som det høres ut. Men så er det også sjelden det siste kapitlet i boken. Og nå er det altså endelig fredag. Neste uke kommer nye muligheter, med politikk og diskusjoner, endeløs tasting og massevis av underholdning. Slik lever vi. Og plutselig er det vi som vinner.

Fylkesscenen - kultur eller ukultur?

Foto: HENNING LARSEN ARCHITECTS
Det er interessant å lese en sak om fylkesscenen uten det lokale rosaskjæret man får gjennom Fredrikstad-pressen, slik man kunne i dagens Sarpsborg Arbeiderblad. Scenen er allerede blitt 30 millioner dyrere enn estimert, og kommer på minst 300 millioner kroner før prisstigning og finanskostnader. Personlig tviler jeg sterkt på at summen ender der. Sarpsborg Arbeiderblads vinkling viser ganske tydelig at dette prosjektet først og fremst er et Fredrikstad-prosjekt, og jeg tror ikke vi kan regne med spesielt høyt besøk fra resten av Østfold når scenen etterhvert åpner. Det vil si at de 35.000 årlige besøkende det nå budsjetteres med, som i seg selv er et høyt tall, blir enda vanskeligere å nå. Hvem blir publikum? Det bør være et interessant spørsmål for politikerne i fylkestinget, som om kort tid skal ta avgjørelsen. Fylkesscenen omtales allerede som storstue for Fredrikstad, og i dette perspektivet er det underlig at fylkespolitikerne ikke utviser mer tilbakeholdenhet med å bruke 100 millioner av skattebetalernes penger og minst 4 millioner i årlige driftsutgifter for en fylkesscene få andre enn Fredrikstads posisjonspolitikere etterspør. Høyre går imot fylkesscenen både på fylkesnivå og i Fredrikstads bystyre. Det handler ikke om at vi ikke er opptatt av kultur. Det handler om at vi er opptatt av at de pengene vi bruker på skattebetalernes vegne skal brukes fornuftig. For Fredrikstads del handler det også om å respektere at vi ikke har råd. Å bruke 100 millioner kroner vi ikke har, er nemlig ikke kultur. Det er ukultur.

Sent på året

De tilhørerne som måtte ha møtt frem til årets siste møte i sosial- og omsorgsutvalget i den overbevisning at de kunne sitte avslappet og uten frykt for egeninnsats følge den politiske debatten, tenker seg nok om to ganger før de overværer neste seanse i nevnte organ. De måtte nemlig pent stå oppreist og stemme vakkert i idet utvalgets blandede kor bød på både Deilig er jorden og allsang av Prøysen, iherdig akkompagnert av strengemusikken, for anledningen representert ved Kristelig Folkeparti. Det la merkelig nok ingen videre demper på stemningen, og i tillegg til avnytelse av årets julekoldtallerken fra kommunekjøkkenet samt sirupsnipper til kaffen, ble det tid til både orienteringssaker og budsjettdebatt. Posisjonspartiene var elskverdige nok til på forhånd å forsikre om at vi ikke ville få vårt forslag vedtatt, men klarte likevel å mobilisere en viss interesse da Høyre la frem sine tanker om hvordan pengene for 2013 skulle fordeles. Vi takker hjerteligst for oppmerksomheten i 2012.

Herfra går det bare en vei

Fredrikstad Høyres helsepolitikk er i trygge hender når representanten Lie Christensen og jeg styrer etter de ideologiske grunnprinsippene. Dessuten har den ikke bare fått to nye ansikter men også en helt ny kropp, her avbildet under bystyrets budsjettdebatt, hvor Arbeiderpartiet valgte å ignorere vårt ønske om å bruke mer penger på brukerstyrt personlig assistanse. Alle skal med!

Foto: Representanten Terese Troy Prebesen (Arbeiderpartiet).