Hvileskjær til besvær

Jeg er fra naturens side disponert for å ligge stille, allerhelst i en chaiselongue med forfriskninger i nærheten. Hjemme har vi kun en sofa, riktignok med en såkalt chaiselongue-del, men det blir liksom ikke helt det samme. Positivt innstilt som jeg er gir jeg likevel sofaen sjanse etter sjanse, og det er som oftest der jeg tilbringer mye av kvelden, mens jeg leser oppbyggelig litteratur eller dagsferske aviser. Men ikke igår. Ånei, du. Igår bestemte jeg meg nemlig for å henge opp noen bilder i gangen, en gang som helt siden jeg i vanvare forvandlet den til et lakserosa minihelvete da vi pusset opp huset, har manglet de bildene det var meningen skulle bli hengt opp for to år siden. Og igår var altså tiden kommet. Selvfølgelig burde jeg ha mistenkt at det bød på visse problemer, for det er jo ikke alltid så lett å slå i spikre i veggen som man kunne tro. Og jeg kom da også med et par uartigheter mens jeg jobbet. Men selv om min kone måtte trå til nå og da med en hjelpende hammer, så er jeg i grunnen fornøyd. Bildene er oppe, og det er en mye hyggeligere opplevelse å trekke støvlene på når man nå skal ut.

Verre gikk det med kontoret, som ligger i annen etage. Helt siden vi flyttet inn har vi hatt planer om å sette en rød lenestol der oppe, slik at jeg uforstyrret kan lese selv om minstemann ser på Thomas-toget eller Handy Manny. For selv om jeg innser at jeg kan plukke opp et og annet fra sistnevnte, så synes jeg rett og slett barnefilm-dvder kan virke direkte demotiverende på humøret. Uansett, denne røde lenestolen ble med en ikke ubetydelig mengde stønning og pusting slept opp trappene, og forsøksvis båret inn på kontoret. Men nei. Døren var for smal. Min kone, som jo er et svært praktisk menneske, fant etterhvert ut at man kan hekte døren av krokene, og vi også gjorde dette. Men med dét uventede resultat at lenestolen nå står på plass, men døren, ja den får vi aldri i verden på igjen. Så nå er jeg dømt til å høre tipsene fra Handy Manny, selv oppe fra kontoret.

Skjebnen ler ironisk.