Min kamp

Idag kjøpte jeg meg første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp. Han skriver jo litt sosialpornografisk og selvbiografisk slik som jeg, og ofrer sine nærmeste på kunstens alter. Slik som jeg. Dessuten, jeg bare 1035 sider igjen av De som beveger verden, så det er på tide at jeg setter igang med enda et stort bokprosjekt. I tillegg passer tittelen ekstra bra for meg, ihvertfall idag. Jeg skal nemlig til ernæringsfysiolog. Det høres ut som om jeg er fem år og må til logoped, men jeg er altså snart 32 og må til ernæringsfysiolog. Skjønt, må og må. Det er jo ingen som setter seg på meg akkurat, men det er kanskje noen i omgangskretsen som er redd for at jeg skal sette meg på dem. Vel, hos denne ernæringsfysiologen skal jeg altså snakke om kosthold og næringsopptak i tarmer og slikt, ting jeg må innrømme jeg trodde gikk helt automatisk, uten at man måtte snakke med folk om det. Hun skal sikkert veie meg også, kjenner jeg typen rett. De sier at alt er bare for at jeg skal føle meg bedre, men før jeg vet ordet av det har jeg fått treningsoverall, joggesko og diett, og befinner meg på en vekt foran et bekymret helsevesen. Bokstavlig talt. Til alt overmål skal jeg være der klokken 17.30. På en fredag. Hallo? Jeg er spent på å se om denne fysiologen har noen sosiale antenner overhodet, for man inviterer da ikke folk til å veie seg på fredags ettermiddag klokken 17.30. Virkelig ikke. Vet dere hva jeg normalt gjør fredag klokken 17.30? Jeg spiser pølser. Det er liksom min greie, det, på fredager. Og idag må jeg altså trosse vær og vind for å gå ut, kanskje til og med jeg må ta bussen, bare for å snakke om kålrabi, havregrøt og BMI. Så JA, jeg trengte denne boken, og jeg kommer til å skrive en tilsvarende bok om mitt miserable slankeliv når tiden kommer.