Ned på Fredrikshald

For å feire at jeg nylig gikk til anskaffelse av et speilreflekskamera og at Tweeds derfor kun om få år kan gå igjennom en kvalitetsendring hva gjelder egenfotograferte bilder, dro stipendiaten og jeg forleden dag til Halden. Byen, som i disse dager er i ferd med å begynne feiringen av sine første 350 år, er etter min mening Østfolds vakreste. Ihvertfall om man begrenser seg til den eldre bebyggelse, empirebyen og det sydlige Halden, men også området langs innkjøringen forbi Rød Herregård fremstår med et gjennomført kvalitetsmessig uttrykk.

Det var imidlertid ikke bare byen som viste seg som et takknemlig objekt for min nyfunne fotointeresse. På Halden torv ble vi anropt av en for oss ukjent kvinne, som nok må ha antatt vi var for et slags Humans of Halden (sic) å regne, genreriktig kledd i tweed og sixpence som vi var begge to, og med fotografiapparatet klart for hånden. –Vil dere ta et bilde av meg, spurte kvinnen, hvorpå jeg vantro og ikke, noterer jeg meg nå i ettertid, spesielt verdensvant spurte tilbake om hun mente med mitt kamera. Det gjorde hun selvsagt, og hun stilte seg opp ved et utstillingsvindu og lot seg avfotografere. Jeg gjengjelder velvilligheten ved å publisere bildet på Tweeds i den tro at hun ville ønsket en slik løsning.

Fotografering gjør underverker for appetitten, og vi fant raskt å kunne stille den hos Butt's Bistro & Tandori – byens indiske restaurant, et sjarmerende lite sted som ikke stod mye tilbake for hverken byen for øvrig eller dens mystiske kvinner på torvet. Bak den anspråksløse fasaden skjulte det seg et fargesprakende indre som nok kunne vekke hverdagsgleden i den kjedsommeligste haldenser, og som utgjorde rammene for en aldeles utmerket restaurantopplevelse helt blottet for generisk interiør, soltørkede tomater og fullkornbrød.

Glade og fornøyde kjørte vi derfor hjemover mot den gamle by, mettet med inntrykk og inspirert av provinsbylivet i andre hjørner enn vårt eget. Og slik fikk altså fotokameraet sin jomfrureise til det beste av Fredrikshald.