Det holder det, sa Gundersen.

Første nyttårsdag kan være hvilken dag som helst, det er og blir fremdeles verdens største søndag. Og søndag betyr en trykkende klamhet i brystet der angsten sitter. Julen er virkelig over, det er det ikke noen tvil om, og om den kalendariske julen varer i noen dager til så er den definitivt slutt inne i mitt hode. Akkurat idag. Hver eneste første nyttårsdag har vi pinnekjøtt til middag, og hver eneste første nyttårsdag blir jeg kvalm av pinnekjøtt, julelukt og nisser på toalettrullen. Vi har hatt besøk av min gode venninne Ellen, og det er ingenting som er bedre enn det på en supersøndag, for hun er av akkurat det samme kaliberet. Vi holder oss positive gjennom fordrinken og middagen, og så detter alt fra hverandre under kaffen, og bare sofaen er bra nok. Det ble en Bloody Mary før middag, og det smakte faktisk helt nydelig, så nå er jeg hektet. Jeg visste jo at den skulle passe utmerket dagen derpå, som en "Hair of the Dog"-drink, og det var den virkelig. Fresh og lækker. "Hair of the Dog"-drink er i grunnen et morsomt uttrykk, er det ikke? Det stammer fra den gangen man til hjelp mot rabies la et par hundehår i såret, fra hunden som hadde bitt. Altså "a hair of the dog that bit you". Når det er alkoholen som biter deg hjelper det altså å reparere bittelitt. Og det hjalp bittelitt. Men etter middag var det altså slutt, luften er ute av ballongen, og bare en måneds tur til Gran Canaria kan gjøre det bedre. Og en tur til Gran Canaria står ikke akkurat på kalenderen min de neste månedene, for å si det sånn. Når jeg tenker meg om vil jeg heller til Paris, men herregud, det er jo like kaldt der som her. Eller? Vi var der i april en gang, og det var herlig. Vi kom fra snø og drittvær til blomstrende magnoliatrær i Luxembourg-parken og crêpes i Versailles. Det var akkurat da den gamle paven døde, og det var en fantastisk opplevelse å komme inn i Notre Dame på en spontan messe, med tusenvis av mennesker som tente lys og samlet seg for å ære Kirkens overhode ens siste gang. Nå er jo den nåværende paven ganske frisk og rask, så vi får håpe det ikke skjer neste gang vi drar dit, men helt spesielt var det virkelig, og Gran Canaria kan vel ikke akkurat måle seg. Bortsett fra temperaturen. Noen som inviterer oss en måneds tid? Jeg er ihvertfall klar.

Og slik (se bilde ovenfor) endte altså vårt middagsselskap på Alle Søndagers Ubarmhjertige Mor: på sofaen.

Hei, skål.