Hvor dum er det lov til å bli?

Matt av sommervarme setter jeg meg ned i den blå fluktstolen min etter å ha kjøpt en kjøleboks. Jeg slår opp i bruksanvisningen slik gode borgere skal gjøre, for noen få sekunder senere å la meg bedrøve av følgende tekst, som stod å lese bak tredje kulepunkt under kjøleboksens generelle sikkerhetsinstrukser: «Dette apparatet skal ikke brukes av personer (inklusive barn) med reduserte fysiske, sensoriske eller mentale evner eller mangel på erfaring og/eller kunnskap, med mindre disse personene er under tilsyn av noen som er ansvarlig for sikkerheten deres eller får instruksjoner om hvordan apparatet skal brukes.» 

Jeg, som aldri har operert en kjøleboks tidligere og således mangler både erfaring og kunnskap, og som til alt overmål lider av både lavt stoffskifte og overvekt, bør altså holde meg unna denne boksen, med mindre min kone, i langt bedre form enn jeg og med relevant erfaring fra lignende apparaturer, holder meg under oppsikt. Min kone er dog ikke hjemme, og i stedet for å arbeide videre med nevnte kjøleboks hengir jeg meg følgelig til fluktstolen og til filosofien. Sikkerhetsinstruksjonene satt meg nemlig på sporet av et i vår tid voksende spørsmål: Hvor dum er det egentlig lov til å bli?

For meg som representant for livsnyterne i samfunnet er problemstillingen smertefullt aktuell. Tilbøyelige til bruk av nytelsesmidler som livsnytere gjerne er, balanserer vi på den syltynne egg mellom Den Offentlige Samvittighet på den ene side og egen trivsel på den andre, smertelig klar over at vi kommer til å falle ned en dag, men fremdeles usikker på hvilken side vi lander på. Det har seg slik at folk som nyter livet har en tendens til å dø av det, eller desto verre koste samfunnet en hel masse penger, fordi man står i fare for å pådra seg visse sykdommer som følge av det livet man har ført. Hvorfor skal samfunnet egentlig betale for at vi foretar valg som vi vet ikke er bra for oss?

Heldigvis har vi visse begreper og hjelpemidler til å definere normalen og til å vise den rette vei i et samfunn. Ordet «overvekt» er beskrivende i så måte. Om man tenker over det er «vekt» i seg selv hverken det ene eller det andre; det er et tall på hvor meget man veier og altså ganske nært opptil et faktum. Likeledes kan man si at en person er tykk, og det ville på en sannferdig måte være presist i det henseende at det er umulig å tolke ordet i noen annen retning enn det det faktisk betyr. Dessverre mangler begrepet de nødvendige moraliserende konnotasjoner som «overvekt» har i seg, som faktisk på en nyttig og grei måte forteller at en person veier for mye, ut fra et ukjent ideal om hvor meget folk bør eller ikke bør veie.

Brukere av nytelsesmiddelet tobakk har tilsvarende retningslinjer å lene seg på. Samfunnet har lenge undret seg over hva som får røkerne til å fortsette med uvanen sin selv om de vet at den er farlig, men har nå kommet frem til at det hele må bunne i ren og skjær dumskap. Der man tidligere sa seg fornøyd med å skrive på hver enkelt sigarettpakke hvor farlig innholdet faktisk var for kroppen, ser man seg derfor nødt til å illustrere dette i form av bilder av sorte lunger og tannløse gummer, slik at selv de mest tungnemme av røkerne er nødt til å ta ad notam. For ytterligere å forvirre røkerne sørger man for å gjemme alle sigarettpakkene bak et forheng ved kassadamen, som i fremtiden trolig kun etter et hemmelig bankesignal på rullebåndet skal kunne utlevere fysakene.

Samfunnet består ikke bare av livsnytere, og ser man nærmere på den almene befolknings helsetilstand er det ikke overraskende grunn til å rope et varsko også her. Visse ting tyder rett og slett på at det ikke lenger er godt nok å satse på at folk flest tenker selv. Ser man folkehelsen i et økonomisk perspektiv er det nemlig ikke bare de indre skader som koster samfunnet penger. Hvert år betaler vi så det virkelig svir for sykehusopphold til alpinister med brukne legemsdeler, fotballspillere med meniskproblemer og seilere som i vanvare har fått bommen i hodet, for å nevne noe. For ikke å snakke om syklistene.

I løpet av de siste årene er det foreslått fra flere hold at bruk av sykkelhjelm bør være påbudt. Men er det egentlig naturlig å stanse der? De fleste ulykker skjer uten sykkel, og så sent som i vinter skled jeg ned hele trappen fra annen etasje hjemme fordi jeg gikk med ullsokker i stedet for sko. Jeg hadde ikke hjelm på.

«Advarsel! Inneholder varm drikke!» står det på kaffekoppen jeg drikker av her ute i den blå fluktstolen. Vi får nyte det mens vi kan. Snart er det ikke lov å være dum lenger.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. august 2014.

Hvordan setter man spor for evigheten?

Hva er vel sommeren, om ikke et kompromissløst bilde på tidens gang? Vi sitter i våre hager med jordbær mellom tennene, mette av sol eller lengtende til sol alt ettersom hvor man befinner seg i verden, vi leser lange bøker med minimalt innhold for virkelig å få avkobling, helt uten øye for at det er påkobling de fleste av oss egentlig trenger. Ferien er likesom nettopp begynt, og man har akkurat senket skuldrene idet bjerken plutselig er gul. Og vips! Så er det jul.

Dyp er det forgangnes brønn, skriver Thomas Mann. Må man ikke kalle den uutgrunnelig? Uansett hvor langt ned man dykker i historien kommer man aldri til begynnelsen, for ved hvert tilsynelatende endepunkt speider man nedover i nok et uendelig dyp, fylt av liv og historier. Og man kan saktens undre seg om det føltes slik den gangen også, i det forgagne, at sommeren var kort og at livet gikk fort?

Man forsøker kanskje å ikke tenke så mye over tidens gang, der man nyter sine jordbær og sine husmorromaner og med sine tre ukers tilmålte ferier som helst skal vare i en liten evighet. Lev i nuet! Grip dagen! Mantraene kastes mot oss fra ukeblader og fra sosiale medier, og selv om vi vet at lykken ligger i øyeblikket, sniker fremtiden seg på oss bakfra og vi blir oss bevisst tungsinnet over at solen snur allerede ved midtsommer. Winter is coming. Så leser vi videre.

Ingenting varer evig. Men noe varer lengre enn annet. Byer for eksempel, byer har nærmest evig liv sammenlignet med den lille tiden vi mennesker oppholder oss i dem, og selv om et hus eller en bydel eller en hel by skulle gå opp i brann, lever byen fremdeles videre med nye hus og med nye mennesker. Ta Gamlebyen, for eksempel, de fleste av de gamle husene i Gamlebyen er ikke stort eldre enn 200 år, mens Gamlebyen selv snart feirer sine 450. En gang lå torvet i Gamlebyen et helt annet sted, gatene vi spaserer i idag fantes ikke, og den fremtiden man tenkte seg og bekymret seg over den gangen, i Gamlebyen for lenge siden, ble aldri noe av. Og plutselig var ikke Gamlebyen engang den virkelige byen, plutselig en dag befant byen seg på den andre siden av elven og kom aldri tilbake.

Byutvikling kaller man det, når gater flyttes, gårder eller bydeler går opp i brann eller når gamle hus rives for å vike plass for noe nytt. Byutvikling er vårt ubehjelpelige forsøk på å lede tidens gang i den retningen vi vil i de få minuttene vi er tilstede i en bys uendelighet, i et nesten forgjeves håp om å utgjøre en forskjell. Kikker vi ned i det forgangnes brønn, viser den oss at det ikke er lett. Uendelighetens flyktighet bærer bud om branner, kriger og uforutsette hendelser som griper inn i byens liv og endrer retningen for en stakket stund inntil en ny tid igjen melder sin ankomst. Og den nye tiden er alltid moderne. Den nye tiden er alltid nå.

Dersom aktiv byutvikling i et langt perspektiv skal ha noe for seg, ja dersom man virkelig skal klare å utgjøre noen forskjell om enn i en liten del av byens evige liv, kan ikke hver generasjon være seg selv nok. Hver generasjon må smake på den korte sommeren og vite at tiden vi har er begrenset. Vi må ta fremtidige generasjoner til hjelp i byens utvikling, på samme måte som vi må hjelpe generasjonene før oss. Byutvikling må handle om noe mer enn bare noen generasjoner, dersom det virkelig skal nytte. For tidens gang klarer seg utmerket alene.

For hundre år siden så byen annerledes ut enn den gjør idag. Ikke bare byen, nei hele livet så annerledes ut. Det som har skjedd de siste hundre årene, etter to verdenskriger og med en teknologisk utvikling man ikke kjenner rekkevidden av, gjør at vi ikke lenger er i stand til å se for oss det livet som ble levet i Fredrikstad i 1914.

I 1924 stod hovedbiblioteket ferdig på Cicignon. Bygget, som i snart 100 år har vært byens stolthet, tjener avslutningsvis som et godt eksempel, for byggingen av det som fremdeles er et signalbygg må sees i et byutviklingsperspektiv. Hvem hadde i 1924 klart å se for seg livet til en bibliotekbruker i 2024? Hundre år senere er også bygget rent bibliotekfaglig dømt til døden. Men hvor langt frem klarer man å se idag, med tanke på byens og bibliotekets behov om hundre år?

Spurt på en annen måte: Hvor mange utdaterte og gamle hovedbibliotek skal byen ha i fremtiden? Hvis svaret er at vi ikke vet, må vi løse utfordringene der de er. Oppskriften er enkel: Vi må endre for å bevare. Vi må forsterke og forbedre. Og om vi er heldige blir det kanskje igjen noen spor etter oss til slutt.

Nyt jordbærene og ha en god lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. juli 2014. Illustrasjon: Camilla Billett

Prosjekt Dialekt

Min mormor, som bodde i Fredrikstad i nært opptil hele sitt liv og hvis mor også var fra byen, lærte seg dessverre aldri å snakke helt korrekt. Dette til tross for at hun det meste av tiden bodde i gode arbeiderstrøk. –Adjø, sa min mormor til meg, helt uvitende om at man ikke skulle si adjø i datidens arbeider- eller middelklasse, men uttrykke seg i langt mer folkelige vendinger. Hun sa gummistøvler istedenfor pælær, boken istedenfor boka, omforlatelse istedenfor ynnskyld (sic!) og syv i stedet for sju, og det var ikke før i voksen alder jeg forstod at hun ikke bare gikk på akkord med seg selv og sin egen plass i samfunnet, men sågar overførte denne ulykksaligheten til generasjonene etter seg og antagelig er skyld i at jeg nå, mer enn 60 år senere, heller ikke snakker korrekt.

Situasjonen er heldigvis en annen for den oppvoksende generasjon, ikke minst takket være den store dialektiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land og kanskje i særdeleshet byen Fredrikstad. Nå skal det nemlig være slutt på at Fredrikstad-folk ikke snakker slik Fredrikstad-folk skal snakke, og man har endelig satt seg fore å rette opp en språkutvikling som lenge har gått i uønsket retning. Byens ledende avis kommer tidvis ut på vaskeekte Fredrikstaddialekt, til tross for dialekt ikke er et skriftspråk og vi fra før har to skriftspråk stadig flere har problemer med å mestre. På fjernsynet sendes tåredryppende programmer om folk som har vært så uheldig å få vannet ut dialekten sin.

I det hele tatt, vi skal tilbake til opprinnelsen. Men hvor langt tilbake må vi? Jeg kjente få mennesker i min oppvekst som snakket korrekt Fredrikstad-dialekt. Jeg kjente ingen som brukte ordet pælær, men jeg kjente en gammel mann som sa kakeskive når han mente brødskive og en dame som sa ista når hun mente etterpå. Jeg skjønner ikke annet enn at dette bare fører til forvirring og elendighet, men i likhetens navn må man tross alt være villig til å forsøke.

Det er nemlig likhet det egentlig handler om, og dialektprosjektet er i så henseende ikke akkurat nytt. I de glade 1970-årene stod tvert imot denne slags prosjekter høyt i kurs i de sosialistiske kretser, der idealet selv for ungdom oppvokst på Oslos beste vestkant var å snakke som ekte arbeidere. På denne måten ville man oppnå den nødvendige kredibilitet for å styrke samholdet i arbeiderklassen, og man ville kaste av seg det åk som en fortid i overklassen tross alt må sies å være i norsk moderne tid. I Norge skal det ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, og dessuten heter det heretter bare Salomo. Etternavn er i likhet med riksmål et uttrykk for dekadanse, og noe vi bestreber oss på å la ligge hjemme.

Tilbake til opprinnelsen. Jeg som ikke behersker korrekt Fredrikstad-dialekt er alltid usikker på hvor langt tilbake man skal gå for å finne den ekte dialekten. En liten gutt jeg hørte tidligere i dag, bosatt på Kongsten og således forpliktet til å snakke korrekt Fredrikstad-dialekt, ropte til sin mor. –Jeg tråkket i vann, ropte han, og han mente det ikke stakkars, han visste jo ikke at et-endelser er fy-fy når det kommer til dialekter. Han hadde sikkert bare hørt det gjennom høytlesning av feil slags skjønnlitteratur, bøker av den sorten som bruker konservativt bokmål og som egentlig ikke gavner Fredrikstad-dialektens utvikling. Snakk dialekt, skriv nynorsk, heter det. Da sier den nevnte gutten i fremtiden i hvert fall ikke tråkkET, selv om han i stedet kanskje kan komme i skade for å si vatten.

Konservativt bokmål er altså en kilde til problemet, og hjelper oss litt på vei for å anslå hvor langt tilbake man skal gå. Bokmål kommer som vi alle vet fra dansk, og dansk er ikke mye å stå etter om man ikke er riksmålsmann og per definisjon både bakstreversk og flau over dialekten sin. Har vi kommet til dansketiden har vi altså gått for langt. Svensketiden derimot, kan være nærmere sannheten. Tett på grensen som Fredrikstad ligger er det umulig å ikke la seg påvirke av naboene, og mye tyder også på at haldenserne, som er nærmere det svenske språket, er enda hardere angrepet av dette fenomenet.

Oppsummeringsvis er det altså i utgangspunktet negativt å la seg påvirke av dansk, mens det er mer plausibelt å ta etter svenskene. At det ene skal være mer genuint enn det andre, kan være vanskelig å forstå. Det samme gjelder de uskrevne regler for når man snakker om naturlig utvikling kontra en villet forfining av egen dialekt. Dette skal man ikke ta så tungt. Det viktigste er å følge strømmen og gå i takt.

God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 14. juni 2014. Illustrasjon: Nina Klausen

Nå teller han deg også

Den opplyste leser kjenner historien om geitekillingen som hadde lært å telle til ti. Full av ungdommelig pågangsmot gav han seg i kast med å telle alle dyrene han møtte på sin vei, til de enfoldige dyrenes store fortvilelse.

I våre dager er vi mer vant til å la oss telle, og selv om vi til tider ikke opptrer mindre enfoldig enn de stakkars dyrene, er vi langt mindre kritisk til telling i seg selv. Nå senest kunne vi lese i avisen om «Fredrikstad festning,», som med sine nesten 500.000 besøkende var regionens mest besøkte turistattraksjon i 2013. Så si meg, hvor ligger denne festningen? Jo, Fredrikstad festning er Gamlebyen, får vi vite. Og de 500.000 turistene? Det var deg og meg.

Gjennom undersøkelser har man funnet ut at lokalbefolkningen er den største gruppen av besøkende på festningen. De har besøkt festningen flere ganger og kommer ofte tilbake, kan vi lese. Siden mitt kontor tilfeldigvis ligger i Gamlebyen, er jeg kan hende i likhet med alle de som arbeider eller går på skole innenfor vollene således en del av statistikken over de mange besøkende til nevnte Fredrikstad festning. Og til kontoret vender man ofte tilbake.

Hva er problemet her, tenker leseren kanskje. Hvor vil nå denne kranglefant med sine brysomme betraktninger om vår deilige gamleby?

Vel, kjære leser. La oss ta for oss betegnelsen som første problem. Fredrikstad festning er et uklart begrep som jeg våger å påstå at de aller færreste har et forhold til i dag. Gamle Fredrikstad er en festningsBY. Befestningen gir seg utslag i at festningsverkene ligger rundt byen i form av voller, vollgraver og murer, i tillegg til en rekke hus inne i byen. Gamle Fredrikstad er heller ikke en hvilken som helst festningsby, det er den flotteste og best bevarte festningsby Norden har å skilte med. «Fredrikstad festning» er en abstraksjon som kun eksisterer i begreps form, og er ingen faktisk festning slik vi forstår ordet i dag.

Uttrykket Fredrikstad festning er derfor noe mer enn et høflig nikk til historien. Dersom det brukes feil virker det svært lite hensiktsmessig overfor dem man tilstreber å gjøre seg vakker for – nemlig de besøkende. Når turister søker i Gamlebyen noe som slett ikke finnes, kan man finne seg selv i den aparte situasjon at man midt i verdens mest sjarmerende festningsby føler seg skuffet over ikke å finne « festningen.» Skal våre besøkende oppleve Gamlebyen som det den i virkeligheten er, må man i turistøyemed heller satse på selge det som er helt enestående i nordisk sammenheng.

For å vise min forståelsesfullhet vil jeg presisere at jeg skjønner hvorfor dette noe stivbente uttrykk brukes. Nasjonale Festningsverk forvalter landets festninger, som alle vil tiltrekke seg turister og hvis opptatthet av besøkstall dermed er forståelig. Kun én av disse festningene er også en festningsby, og Gamlebyen forkledd som «Fredrikstad festning» sammenlignes derfor med eksempelvis Akershus, Kongsvinger og Fredriksten festninger. Alle festningsforvaltere har sine mål å strebe etter, og kanskje er det her dette underlige behov for å telle Gud og hvermann på sin reise gjennom Gamlebyen kommer til uttrykk.

Vi har nå med bravur slått fast at Gamlebyen ikke først og fremst er en festning slik vi idag kjenner ordet. Det er en bydel i en moderne og pulserende by, og besøkstallene skaper derfor et skjevt bilde av en faktisk situasjon. Det er vel så relevant å spørre om hvor mange besøkende gågaten hadde i samme tidsperiode, for som i gågaten finnes det i Gamlebyen butikker å handle i og fastboende å besøke, og av og til skal man begge steder kanskje bare spasere igjennom. Spørsmålet om hvorfor man insisterer på å telle noe som ikke lar seg telle melder seg unektelig. Hvem har interesse av å styre etter uriktige besøkstall?

Et kunstig høyt besøkstall for Gamlebyen som turistattraksjon fører i verste fall til at man i sin villfarelse retter seg mot feil kundesegment: Offentlige og private aktører planlegger aktiviteten sin utfra en halv million turister som satt på spissen bare er på vei til skole og jobb. Med en verdensøkonomi i krise må vi rette blikket mot mer lokale kundegrupper, og i stedet for den ørkesløse jakten på cruiseskip og amerikanske turister er det kanskje mot lokalbefolkningen og hovedstadsområdet støtet virkelig bør settes inn.

De fleste Oslo-folk vet dessverre ikke hvilken perle Gamlebyen i Fredrikstad er. Det må vi fortelle dem. Men skal vi tiltrekke oss flere besøkende må vi omgi oss med presise betegnelser og riktige tall. Først når vi vet hvem vi er kan vi presentere oss selv for andre. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. april 2014. Illustrasjon: Nina Klausen, Klausen Design

– Det er I, herr Rådmann!

– Dersom København ble sentrum i verden, skrev Piet Hein en gang i noe mer elegante vendinger, ville enkelte bli glade, mens andre igjen ville bli forundret – de trodde den var det allerede. Heins poème illustrerer hvorfor vi ikke alltid adresserer problemstillinger som befinner seg rett under nesetippen, og med denne nestenkontinentale innledning settes kursen hjem til Fredrikstad og til vår egen politiske andedam. Like under overflaten befinner det seg nemlig en politisk sak av ikke ubeskjedne dimensjoner, som kun ytterst sjelden skaper krusninger i overflaten i form av en offentlig debatt.

Saken gjelder innføringen av det parlamentariske system i Fredrikstad, og jeg undrer meg over hvorvidt mangelen på oppmerksomhet i denne saken skyldes fenomenet ovenfor: Folk flest tror vi allerede styrer etter det parlamentariske system. Det er kanskje ikke så underlig, parlamentarismen har etter sitt inntog for 130 år siden bidratt til å gjøre politikk oversiktlig og forståelig, og de norske byer som figurerer oftest i riksmediene styres idag etter parlamentarismen. Fredrikstad derimot, gjør det ikke.

Parlamentarismen som system kjenner vi godt. Byparlamentarismen søker å kopiere dette og overføre det til lokaldemokratiet, og hopper for enkelhets skyld bukk over det faktum at en by ikke er en nasjon og et bystyre ikke er en lovgivende forsamling. Således defineres byrådet som et utøvende organ utgått av byens øverste valgte myndighet; den utøvende makt er politisk valgt og styrt av det til enhver tid sittende flertall. Enkelt og greit kan man på pressens tabloide måte uttrykke det slik at byråkratene ikke lenger får skylden for økonomifadeser, men politikerne selv. I en tid med både politiker- og byråkratiforakt skulle valget altså stå mellom pest og kolera.

Parlamentarismens kjeglete motsetning kalles formannskapsmodellen og stammer fra tiden før de politiske partier, altså en fra velgerperspektiv nærmest himmelsk tidsperiode. Tanken var at byens klokeste hoder, politikere dengang skulle nemlig helst inneha denne spesielle egenskapen, dannet et formannskapskollegium utgått av det større representantskapet for smidigere å kunne utøve sin ombudsmannsrolle opp mot den mektige magistraten vi senere har kalt Rådmann.

Rådmannen var da som nå den utøvende myndighet som vernet vår stad mot all træskhet og fare, og som kom med forslag til de tiltak som representantene skulle stemme over. Politikk var det i praksis svært lite av, og både representantskapet og formannskapet var i streng kontrast til nåtidens arenaer for politisk spill kollegier der man søkte å oppnå konsensus og et felles beste for byen.

Konsensus og felles beste for byen høres kanskje ikke ut som modellen Fredrikstad idag bruker, ihvertfall ikke om man som interessert borger skulle forville seg opp på tilhørerbenken i bystyresalens annen etasje. Den økende tendens til at lokalpartiene fungerer som både rugekasser og miniatyrversjoner av sine mødre i hovedstaden gjør sitt til at de politiske skillelinjene er mer markerte enn tidligere og uenigheten ofte av mer prinsipiell enn praktisk betydning. Fredrikstad styres idag etter en hybrid mellom formannskapsmodellen og parlamentarismen, hvor begrepene posisjon og opposisjon har festet seg i det politiske språket til tross for at det ikke hører hjemme i den modell vi egentlig styrer etter.

Den politiske dialogen man kun for få år siden fremdeles kunne spore virker langt borte, og som bypatriot og ennå i min første periode som politiker medgir jeg at jeg nå og da dagdrømmer om de lange linjer og den stabilitet som bred politisk enighet fører med seg. Jeg kan ikke helt la være å undre meg over om tiden for å tilstrebe konsensus og arbeide sammen for den byen vi alle elsker virkelig kan være forbi. Er det ikke slik at byen som helhet taper terreng der de politiske motpolene vinner?

Bystyret skal om ikke altfor lenge ta stilling til disse spørsmålene. Selv har jeg foreløpig ikke konkludert; er tiden gått fra formannskapsmodellen eller er dialog og konsensus stadig innen rekkevidde for Fredrikstad? Det parlamentariske systemets fordel er at ansvaret klart og tydelig plasseres hos politikerne, og kanskje vil man som ung og håpefull lettere oppmuntres til å delta i et politisk system man faktisk forstår hvordan fungerer. Økonomi er også en faktor i det rådmannen kaller en forgjeldet lavinntektskommune, men hvor stor vekt bør man legge på penger når byen skal finne sin rette styringsform?

Hvorom allting er, borgerne og pressen må ut i andedammen før 177 års historie kastes på båten. Såpass refleksjon over en viktig endring fortjener Fredrikstad.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. februar 2014. Illustrasjon: Geir A. Carlsson (Fredriksstad Blad)

Forsetter om et lykkeligere liv?

Et nytt år er over oss, og med dét kommer også tiden for de gode forsetter. Ved inngangen til det nye året slås de fleste av oss av en merkbar misnøye over det livet vi frem til nå har levet, og et nytt kalenderår virker som et godt tidspunkt for en omfattende og livsomveltende kursendring. Kort sagt, livet starter likesom på nytt første januar. For de aller fleste mennesker er denne livsendringen imidlertid sjelden gode nyheter, nyttårsforsettene har nemlig en lei tendens til å være svært ubehagelige opplevelser for kropp og sjel. Man skal i voksen alder begynne å trene. Prøve seg på hvite måneder. Ikke spise søtsaker. Ikke spise fett. Ikke begjære sin nestes ektemake. Fremdeles har jeg til gode å møte en person som setter seg som mål å leve et lykkeligere og mer behagelig liv.

Kanskje er det den norske puritanismen og enkelheten som her spiller inn. Vi nordmenn har gjerne behov fra tid til annen å gjøre avlat, en egenskap som jo er sympatisk nok i seg selv. Det er bare så upraktisk at det skal skje i januar. Det er midt i den mørkeste tiden, da man vel tross alt trenger oppmuntring, nytelsesmidler og umoral mer enn noensinne. Utenfor er det overhengende fare for sne og holke, så ingenlunde ideelle forhold for å ta opp jogging etter flere års stillesitting. Heseblesende setter ukondisjonerte folk av tyngre modell liv og helse på spill for å føle seg litt bedre i sin overflod. Ikke at jeg ikke har tenkt tanken selv eller stiller meg helt uforstående til tanken om å være sunn. Tvert imot, jeg har ofte ønsket meg et sted der man kunne kombinere trivsel og helse på en balansert måte, for eksempel ved å ta inn på et sanatorium i høyfjellene hvor man kunne utføre sine nyttårsforsetter blant likesinnede på en behagelig og noenlunde sivilisert manér, for derfra å komme igjen som en ny og bedre person.

Jeg har aldri vært på et sanatorium, men da jeg for noen uker siden ledsaget et familiemedlem til et todagers opphold på en hjerteklinikk, øynet jeg håpet om at de ærverdige gamle helsestedene kunne få sin renessanse. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over hele opplevelsen. Selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter, og med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og for festlighetenes skyld en flaske skotsk blended whisky. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken solgte de tonic i den provisoriske lille kiosken, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder, og det var da også det som gav meg håpet om en lysere fremtid for alle med gode forsetter. Hans Castorp, hovedpersonen i Thomas Manns mesterroman Trolldomsfjellet, skulle bare besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På klinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på dette stedet, det har kanskje med nordmenns uformelle natur å gjøre, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig, eller utføre sine nyttårsforsetter for den sakens skyld.

En ting helt på tampen å trøste deg med om nyttårsforsettene dine nå engang skulle ryke midtveis i januar. Det er som regel en årsak til at du lever det livet du lever – det er det du liker aller best. Hvis ikke kommer det alltids en januar neste år også. God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 4. januar 2014.

Det som skjer, det skjer

Nå må det skje noe snart, sier folk. De sier det når kommunen må inn i bildet og det er noe man er misfornøyd med, det er som regel da det må skje noe. Hva som skal skje har man gjerne et mindre reflektert forhold til, men at noen må foreta seg noe er helt på det rene. Slik var det i Gamlebyen også, da ulike interessegrupper og enkeltpersoner mente at tiden var overmoden for økt kommunal tilstedeværelse og engasjement. Det gikk rykter om maktspill i mørkerom, forfall av bygninger, bakvendt utvikling og det rene anarki. Noe måtte skje!

Noe skjedde da virkelig også, og gleden var stor og forundringen enda større da kommunen erklærte at tiden var inne for handling. «Vi skal lage en utviklingsplan for Gamlebyen,» sa de, «og et områdeprogram for Aktivitetsbyen Gamle Fredrikstad», et utrykk som tidligere var i bruk som kodebegrep for vannrutsjebaner, golfanlegg og ishall.

Nå vet jeg vel ikke helt om det var en utviklingsplan som stod høyest på ønskelisten, det er sjelden andre enn kommunebyråkrater som drømmer om den slags. Enkelte var mer opptatt av å samle regelverket som allerede eksisterte, sette fart på brannsikringsarbeidet, utføre regelmessige kontroller av vannmålere for at de eldgamle kjellere ikke skulle oversvømmes av grunnvann samt kanskje mane frem et minimum av interesse fra kommunalt hold. Man har nemlig etterhvert forstått at en utviklingsplan gjerne er noe mindre håndfast, og de fleste av oss var sant å si noe usikre på hva en utviklingsplan egentlig bedrev sånn til daglig.

Likevel gikk man på med krum nakke, for det skjedde tross alt noe. Mange frivillige la ned et stort stykke arbeid med planen, og en rekke andre brukte heller arbeidstiden sin. Fire interesseforeninger i tillegg til lokalsamfunnsutvalg, Nasjonale festningsverk, turistkontoret og muséet sendte alle inn omfattende innspill til planen, deltok i møter og holdt kommunen i ørene. Hele arbeidet resulterte i et svært alvorlig notat, som ble grunnlaget for at planprosessen ble lagt ut på anbud, så skikkelige folk skulle kunne tjene skikkelige penger på jobben, slik det seg hør og bør i en kommune med dårlig råd.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke fantes noen planer i Gamlebyen fra før. Langt ifra. I Gamlebyen finnes både bevaringsplan, fargeplan, trafikkplan, skjøtselsplan for vollverk, retningslinjer for utendørs arrangementer og Gamlebyutvalgsvedtekter i tillegg til en hel bunke med intensjoner og gode hensikter. Det er altså ikke mangelen på planer som er problemet, heller det mer vanlige problem at planene ikke følges. Det har jeg registrert at man nå har tenkt til å gjøre noe med, nemlig ved å legge planen helt til slutt.

Flere enn jeg har stilt seg noe undrende til at det i disse dager tas mange viktige beslutninger som berører Gamlebyen og området rundt i stor grad. Et nærliggende eksempel er et stort tilbygg ute ved forterrenget, omforlatelse, jeg mener Aktivitetsbyen, som ikke direkte diskret stikker seg frem foran det eldgamle amtsykehuset. Man kunne anta at dette lå midt i områdeprogrammets interessefelt, men denne oppfattelsen deler ikke kommunen. En annen viktig sak som nylig ble avgjort er leieavtalen om frimarkedet, hvor man prioriterte å redusere brannvernmidlene til fordel for rimeligere leie. Frimarkedsaken var allerede to år forsinket fra kommunens side, og når man har bruk så lang tid fra før kunne man ikke like godt vente på at utviklingsplanen skulle ha noe å si om saken. Dessuten, har vel egentlig brannvern og inntekter til fellesskapet noe i en utviklingsplan å gjøre?

Da bystyret 17. oktober bestemte seg for å kjøpe IJs gamle lokaler med den hensikt å gjøre det om til et skolebygg for Fredrikstad internasjonale skole, som dermed tar med seg sine nærmere 700 lærere og elever og flytter ut av Gamlebyen, var det heller ikke mye bekymring å spore hos flertallet. Dette til tross for at Fredrikstad kommune har hjulpet institusjon etter institusjon med å flytte ut av Gamlebyen og over til Værste de siste fire år. Men rett skal være rett, kommunens intensjoner fra det gamle etterbruksutvalget om å fylle Gamlebyen med kultur-og kompetansebedrifter ble knapt etterlevet, så hvorfor skulle man ta hensyn til et uferdig planarbeid?

Det får kanskje bare være om det har gått med noen frivillige timer og offentlige kroner på dette planarbeidet. At praksisen med å ikke overholde eksisterende planer nå endres til fordel for å ta beslutningene først og legge overordnede planer etterpå, gjør det tross alt mye lettere å få riktig plan. Da skjer det i hvert fall noe.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 16. november 2013. Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign

Tiden som var

Min far er død. Han døde tidligere i sommer, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte. Han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversoversløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Livet fortoner seg som et mysterium.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 21. september 2013 og som bloggtekst 29. juli 2013 under tittelen Min far (1947-2013) Illustrasjon: Nina Klausen

Kommunen, det er meg

Spør ikke hva Sellebak kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for Sellebak. Er tanken fremmed? Slapp av, du er ikke alene.

For noen år siden var jeg på besøk hos en slektning her i byen. Det var jul og kaldt i været, og det lå et tynt lag med is på gaten i hele området, i den grad at folk skle omkring på isen og til og med kviet seg for å ønske naboen gledelig jul. Ja, det var bare såvidt jeg klarte å holde meg på føttene selv, stor og stødig mannsperson som jeg er. Årsaken til disse kjedelighetene var at kommunens strøbil ikke hadde kjørt forbi på noen dager, med det beklagelige resultat som beskrevet ovenfor. Rekkehusene i gaten lå ganske tett og på begge sider av veien, men selv om hvert hus kun hadde en svært begrenset gatestump å forholde seg til, hadde ingen vært ute med sand eller salt for å unngå å falle. Selv om det utvilsomt var til ens egen fordel å handle, foretrakk man å gjøre ingenting. Det var nemlig ikke deres ansvar. Det er tross alt kommunen som skal sørge for at vi holder oss i oppreist her i byen. Dette fenomenet er interessant. Ikke at jeg som bystyrerepresentant for Høyre mener at folk flest skal strø og feie for andres dør slik til daglig, men hvem er det egentlig som til syvende og sist har ansvaret for byen vi bor i? Kommunen? Kommunen, det er oss, det. Du og jeg.

Denne ansvarsfølelsen synes å være på vikende front, tilsynelatende sammen med engasjement for ting omkring oss i alminnelighet. Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus, for fjernsynets underholdningsavdeling var ikke funnet opp. Selv om vi vet bedre og ironien ikke biter så lett på oss, aner vi en kime av sannhet. Snakk med noen eldre og de vil si at den gangen, om ikke akkurat under krigen så i det minste i noen tiår etterpå, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Det fantes kort og godt en dugnadsånd som de færreste idag er velsignet med.

I gamle dager het det at man var borgere av en by. Ja, i gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. I enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser som fulgte med på lasset. I det gamle Roma for eksempel, hadde kun borgerne rett til å stemme og til å inngå lovlige kontrakter og ekteskap. Til gjengjeld betalte de skatt og måtte overholde visse forpliktelser. For en romersk borger var det betraktet nærmest som en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet. Klarte man ikke å nå det mål man strakk seg etter, gikk det på æren løs.

Idag snakker man ikke om borgere, men om brukere. Ligger det ikke en verden av forskjell mellom begrepene borger og bruker? Fra tidligere å nyte visse opptjente rettigheter man har som borger i et fellesskap, slik som trygder eller sykehjemsopphold, kategoriseres man nå som bruker av et system. NAV betrakter en som bruker. Det samme med skatteetaten og sykehjemmet. Ikke trygdemottager, ikke borger og ikke pasient. Til og med på Gamleby-fergen ønsket et skilt oss frem til ifjor velkommen som bruker. Ikke passasjer og ikke betalende kunde. Bruker. Hvilke forpliktelser har en bruker?

Det finnes grenser for hva som kan kreves av våre medborgere. Endelig hjemme etter en lang dag (forøvrig én lang dag mindre pr uke enn under krigen); har man ikke da lov til å gjøre som man vil? Jo, ansvarsfølelse kan heldigvis ikke reguleres ved lov. Men syndsforlatelse fjerner ikke behov. Ensomme mennesker som trenger hjelp. Foreninger som eier gamle hus. Plener som skal klippes og veier som skal strøs. Tenk over denne filosofiske nøtten uten å hisse deg for meget opp: Om jeg vet at det er glatt og ikke strør, er det mitt ansvar om jeg faller på gaten?

Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til noen andres, at det ble deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, spør jeg meg selv og tør nesten ikke tenke tanken. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at de andre plukker opp restene når man har brukt seg opp? Vi kunne forsøke å snu trenden. Vi kunne finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen. Noen ganger er det greit å ikke bare feie for sin egen dør.

Vi kunne kanskje rett og slett bli mer borgerlige?

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 10. august 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Anger er livsnyterens dessert

Anger er livnyterens dessert, pleier jeg å si. Kort forklart betyr det at de valgene man tar får konsekvenser. Livsnyteren tar sine valg og angrer etterpå, og ifølge ordtaket er dette en nødvendighet. Bruker man for mye penger dukker regningen alltid opp. Spiser man for mye, må man etterhvert kjøpe nye klær eller ha hjelp til å knytte skolissene. Røker man, risikerer man å pådra seg en lei sykdom. Når det har seg slik at anger nettopp er livsnyterens dessert, er det fordi livsnyteren gjerne har en tendens til å forsyne seg med en porsjon ekstra av livets fristelser. Storsamfunnet gremmes selvsagt over en slik nonchalant holdning til livets alle farer, for den enkeltes helse er tross alt samfunnets ansvar. Derfor oppfordres man gjerne til å angre først og helst droppe fristelsen. Og det virker.

Som livsnyter har jeg filosofert en del over dette. Hvorledes er egentlig livsnyterens kår i Norge anno 2013? Angriper man det hele fra et teoretisk perspektiv ser det i utgangspunktet ikke så galt ut. Det blir skrevet side opp og side ned i magasiner og avisbilag om det man kan kalle rent teoretisk livsnyteri, og i trygg avstand fra alt som er farlig kan man hygge seg med alt fra vinspalter og matspalter og feriespalter til «slik tar du virkelig vare på deg selv»-spalter. Men livsnyterne, altså de som nyter livet i praksis, dem må man lete lenger etter. Før i tiden var det lettere. Man behøvde ikke å lese avisen for å vite hva som var godt i gamle dager, man kunne for eksempel bare sette seg ned på trappen og røke en sigarett. Det gjør man ikke lenger, røkning er farlig, og farlige ting dør man av og hvis man ikke dør av dem får man angst av dem. Jeg er av typen som røker filterløse sigaretter. De få gangene jeg festrøker synes jeg det liksom ser litt bedre ut og dessuten smaker de godt. Men selv vanerøkerne er nå blitt så sunne at de ser på meg som en slags kuriositet – enhver idiot vet vel at det er farlig å røke filterløse sigaretter?

Før i tiden kunne man nyte livet på veien til jobben også, på sykkelen for eksempel. Man kunne ta på seg stråhatten sin og sette avsted, plystre og nyte været og utsikten og dermed livet, en liten stund. Det går ikke lenger. Folk som ikke bruker sykkelhjelm er for lengst stemplet som minst like idiotiske som folk som røker filterløse sigaretter eller sigaretter overhodet, og bruker man først sykkelhjelm er det ikke snakk om å plystre eller nyte utsikten. Da skal man sykle som om døden var i hælene på en, for da får man trim samtidig. I tråd med egen filosofi lar jeg konsekvent være å bruke andregiret. Er det tvingende nødvendig å bruke andregiret på sykkelen, ja da sykler man rent for fort, spør du meg. Og på fjernsynet er forfallet kommet minst like langt. Før i tiden sendte de «Trim for eldre» på NRK. Det var i det minste trivelig, og listen lå i grunnen ganske lavt for oss som så på. Nå sender de «Puls», hvor publikum demotiveres ukentlig og har valget mellom å lide seg gjennom et gitt treningsopplegg eller å få angst av å la være. Jeg refererer her til den samme angsten man får om man fremdeles skulle forsøke å nyte en sigarett på trappen.

Jeg mistenker at folk ikke er så innstilt på å nyte livet lenger. Vi vil bare lese om det mens vi spiser lettyoghurten vår. Vi tyner all mulig hygge ut av et glass vin på fredag og kanskje en marinert svinefilet vi leste om i et blad på lørdag. Dette lever vi på helt til langt ut i neste uke, når vi endelig kan begynne å planlegge neste helgs utskeielser. Mest mulig hygge for minst mulig kalorier, det er lykken i 2013.

Selv tilhører jeg det stadig minkende mindretall som foretrekker å nyte først og angre etterpå. Angre har jeg selvsagt ofte gjort, jeg forbanner for eksempel alltid den forrige utskeielsen når garderoben må utvides fordi livvidden har gjort det. Jeg ønsker meg alltid mer bedre kondisjon når jeg er midt i en lang trapp enn når jeg sitter henslengt i den blå fluktstolen min ute i haven, og jeg angrer alltid på at jeg satt for lenge i den blå fluktstolen når gresset er blitt for langt. Jeg ser ut av vinduet mitt nå og angrer fordi jeg satt inne og nøt varmen istedenfor å beskjære epletreet i bitende vårkulde, der det nå står i sin grønne prakt og peker rett til værs. Og en vakker dag angrer jeg kanskje på at jeg nøt for mye som ung mann og forfektet livsnyteriet istedenfor å trimme og kanskje leve lenger. Det gjelder å finne balansen. Hvorom allting er kommer jeg nok ikke til å ta angeren på forskudd i fremtiden heller. Desserten tar vi livsnytere til sist.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. juni 2013. Illustrasjon: Nina Klausen.

«Bare ta og riv det ned»

Min oldemor, som arbeidet som kokk på et aldershjem og bodde på Sinsen i Oslo, eide en gang et middagsservise fra Egersund Fayancefabrik. Etter at hun døde gikk det i arv til min mor, som i sin tur gav det til meg. Serviset har ingen høy verdi i seg selv, forleden fant jeg en tallerken på et loppemarked og betalte knappe tyve kroner for den, men for meg har det likevel en verdi. Affeksjonsverdi kaller man det visst, fordi det knytter seg en bestemt følelse til det. Serviset er forbindelsen mellom min oldemor og meg, og i det perspektivet er det uvurderlig.

Dessuten er det vakkert. Gamle ting er som regel det, på sitt upraktiske vis. Det er bare det at det nettopp er upraktisk, og folk flest har en iboende motforestilling mot upraktiskheter. Den stikker dypt, mye dypere enn viljen til å bevare forbindelser til fortiden og mye dypere enn viljen til å ta vare på det vakre. Derfor ble gamle vinduer i Gamlebyen en gang byttet ut med husmorvinduer, og derfor ble det også asfaltert i brostensgatene. Ja, ser man på byen vår som helhet er det et under at bygningene i Gamlebyen fremdeles står. Det kunne endt som med Nygaardsgaten, der den lave særpregede trehusbebyggelsen ved hjelp av rivning og branner etter hvert ble erstattet av praktiske betonghus i diverse gråsjatteringer.

Under hver betongkoloss i Fredrikstad ligger ruinene av en vakker trevilla som Arbeiderpartiet har revet, pleier jeg å si. For spøk selvsagt, slike ting kan man ikke si på fullt alvor i Fredrikstad. Dessuten er det ikke helt sant, for viljen til å være praktisk og til å jevne forbindelsen med fortiden med jorden har dessverre en tendens til å springe på tvers av partigrensene her i byen. Nå og da har jeg mitt svare strev med å få også mitt eget parti til å innta konservative standpunkt.

Ta Det norske Cheviotspinderi ved Nabbetorp, for eksempel. Bygget er det eneste gjenværende av sitt slag, en ekte forbindelse til fortiden. Likevel var det politisk flertall i bystyret for å mene at bygget var upraktisk og måtte rives. Deretter skal det delvis bygges opp igjen, for utbygger vil så gjerne bevare et historisk sus (sic!). Eller Vaterland, der man nå skal bygge igjen den historiske forbindelsen mellom festningsbyen og den gamle forstaden med moderne hus. Går vi lenger tilbake finner vi rivningen av selveste Arbeiderforeningen, praktbygget i sentrum som var hele byens kulturhus. Er det kultivert å rive et kulturhus for å gi plass til et matsenter? Slett ikke. Men det er praktisk. Et kulturhus skal byen forøvrig atter få, på Værste. Vel å merke etter at man først har revet og siden bygget opp en kopi av den gamle verkstedhallen.

Et betimelig spørsmål er selvsagt hvorvidt det å bygge opp kopier av gamle hus i seg selv er så ille. Når det er pent. Når det er moderne. Og når det er praktisk. Hvor stor betydning har det at noe er ekte? Bygningene som står igjen er forbindelser med fortiden, slik serviset til min oldemor på Sinsen er det. Det er dette autentiske som er interessant og som representerer en verdi i seg selv. Kopien mangler dette. Hva sitter man igjen med om man river gamle fasader og bygger opp nye? Ingenting annet enn kulisser. Praktiske og sjelløse kulisser.

Et skråblikk på bevaringsmyndighetene er interessant i denne sammenheng. Det er nemlig en utbredt misforståelse at fylkeskonservator og riksantikvar representerer en slags yttergrense for hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester, kjører man bare på. Er det ikke grunn til å rope et varsko, i en by hvor politisk fredning av Kongstenhallen synes viktigere enn å bevare Kongsten fort, og når bevaringsmyndighetene reduseres til en pute som historieløsheten kan hvile på?

Tilbake til affeksjonsverdien og min oldermors gamle servise. Det selges på loppemarked for tyve kroner pr tallerken. For meg er det imidlertid uvurderlig. Likeledes bør Cheviotspinneriets egenverdi være meget høyere for Fredrikstads borgere enn for Riksantikvaren. Om Fylkeskonservatoren blåser i at vi bygger igjen området mellom Vaterland og Gamlebyen, så bør det fremdeles være i vår interesse å ta vare på det som er autentisk i vårt eget nærmiljø. Det er lov å tenke selv heter det, forøvrig et svært lite benyttet prinsipp innenfor politikken. Det er ikke bevaringsmyndighetene som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er det vi som gjør. Husene omkring oss handler om vår fortid. Dette er vår by. Ansvaret ligger hos oss. God lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 27. april 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Tenn et lys. Det er lørdag.

Det er lørdag morgen, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med dagen. Skal jeg tilbringe den i min grønne chaise longue, lett henslengt i sjøstjerneformasjon og lese en god bok? Eller kanskje gjøre noe nyttig? Og dersom jeg skal gjøre noe nyttig, hvem skal jeg gjøre det for? Det kan være meg selv, noen i min nærhet, eller kanskje aller helst en god sak et stykke unna, i behagelig distanse til meg og min egen tilværelse.

6. februar var «Samefolkets dag», noe en aktiv bruker av sosiale medier umulig kunne unngå å få med seg. Kunne dét vært noe å engasjere seg i? For det virket som en sak passe langt nok unna til å skape engasjement. Offentlige personer av ulike slag overgikk hverandre i gratulasjoner, og som politiker burde jeg kanskje ha kastet meg på bølgen. Ikke at jeg tror politikere flest ser med uinteresse på samefolket, men jeg innrømmer gjerne at dagen kom likesom julekvelden på kjerringa og at jeg personlig ikke klarte å mobilisere engasjement raskt nok. Jeg er også for slapp når det gjelder Earth Hour. Ikke at jeg ikke ser den vakre symbolverdien av bruke å en time på miljøet, og det er utvilsomt en god tanke at man skal minne seg selv om verdens elendighet en gang i blant. Tenn et lys for en god sak på Facebook. Slukk et lys for Earth Hour. Trykk «Liker» om du kjenner noen som trenger en klem. Hvor mye miljøet engasjerer oss utenom Earth Hour, eller hvor mange av oss som tenker på samefolkets rettigheter når det ikke er 6. februar, eller hvem som egentlig klemmer folk, er usikkert. Men vi er i det minste politisk korrekte.

Politisk korrekthet er blitt et ideal i dagens samfunn. Vi elsker idealer, livet blir nemlig en god porsjon enklere om man har noen kjøreregler å forholde seg til. Nå er jeg i og for seg enig i at idealer kan være gode å skjele til, men problemet er at de altfor ofte tipper over og blir moralisme. Politisk korrekthet er på en måte moralisme. For eksempel har vi et samfunn som tilsynelatende dyrker individualisme. Men hva skjer så snart individualismen beveger seg utenfor den politiske korrektheten? Still spørsmålet til en person som ikke vil ha barn. Eller til en kvinne som ønsker å være hjemme med barna. Eller en som velger å røke. Still spørsmålet til en FrP'er.

Er dette en velkommen utvikling? Jeg synes ikke det, men det er kanskje heller ikke så underlig. Jeg er nemlig overvektig, jeg lever ikke så sunt som jeg burde og jeg tilbringer mer tid lesende i min grønne chaise longue enn ute i treningsfeltet. I dagens politisk korrekte klima er jeg en potensiell belastning, og jeg burde gjøre meg selv og alle andre en tjeneste ved å komme meg opp og ut. Til overmål har jeg som uttalt filosofi at man skal nyte livet mens man har det, og dét er et besynderlig standpunkt for en som attpåtil sitter i byens helse- og velferdsutvalg. Kan man som overvektig og med god samvittighet uttale seg om helsepolitikk?

Jeg har heller ikke bilsertifikat. Med tanke på flere allerede drøftede problemstillinger, slik som a) min overvekt og b) Earth Hour og miljøet, burde dette være utelukkende positivt. Likevel høster jeg overraskende lite ros for denne avgjørelsen, snarere tvert imot. I et møte forleden dag ble det påpekt at jeg var flink fordi jeg syklet og gikk overalt. Da jeg fortalte at jeg strengt tatt ikke hadde noe valg, ble det som først var oppfattet som tiltakslyst raskt snudd til tiltaksløshet. Jeg, som altså pr. definisjon er miljøvennlig og bent frem sporty, havnet besnærende nok plutselig helt på minussiden. Det er altså ikke hva man gjør som er viktig, det er hvorfor man gjør det.

Hvordan er det egentlig med vår toleranse for andres ulikheter? Den blir etter min mening mindre, i sammenheng med at vi slutter å diskutere uenighetene våre og at det har blitt så lett å være overfladisk engasjert i sosiale medier. Det er så mye mer bekvemt å trykke «Liker» på Facebook eller markere en bestemt dag enn å måtte forsvare meningene sine overfor venner og bekjente. Substans har på mange måter blitt unødvendig, vi leser helst «På tråden» og lar Morgenbladet ligge urørt. Den gode samtalen er forskjøvet til kommentarfeltene, der de «gale» debattantene råder.

Hva er så det beste jeg kan gjøre denne lørdagen, etter mine hverdagsfilosofiske betraktninger om samfunnets forfall? Konklusjonen må være at livet er for kort til å bekymre seg over triste ting på sosiale medier. Skal man gjøre noe med elendigheten – brett opp ermene, snakk med noen eller gjør noe. Selv tror jeg at jeg velger boken. Det er tross alt lørdag.  

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. mars 2013. Illustrasjon: Nina Klausen