Problematiseringer fra en chaiselongue

Normalt på en søndags formiddag pleier jeg å slå ihjel tiden etter frokost med å slå opp Pinterest og studere ulike bilder av gin. Eller av Paris, de to kategoriene lokker begge frem endorfinene og slår ihjel antydningen til søndagsdepresjon som uten unntak forstyrrer helligdagsidyllen her i provinsen. Men ikke når årets første vårdag avlyses på grunn av sludd, regn og vind og ødelegger alle planer om uteliv og istedrikking på balkongen, drømmene om en sval søndags ettermiddag over de grønne vollverkene eller et adspredende pétanque-spill ved Kongsten forts sletter akkompagnert av den lystige klirringen av en gruppe isbiter i et glass pastis. Hvem finner trøst i et Paris utenfor rekkevidde i en sådan stund?

Riktignok klarer jeg å fremkalle et snev av optimisme ved å kikke litt på utvalget av brilleforretninger i London, siden det er dit påsketuren går i år og jeg alltid har planer om å tilegne meg nye briller når jeg er på reise. Men samtidig skulle jeg også gjerne hatt en paraply. En paraply i heltre jeg kan flanere med, først med den ene hånden og så med den andre hånden, og helst aldri er nødt til å bruke, noe jeg forstår i det jeg tenker det er en umulig tanke, all elendigheten med sludd, regn og vind på utsiden av vinduet tatt i betrakning.

Valgets kval har alltid skremt bort de endorfiner som måtte ha forvillet seg i min retning, og når det gjelder paraplyer versus briller er kampen ubehagelig jevn. I Paris forrige høst, da kampen stod mellom briller, paraply eller en Borsalino-hatt, var tingene enklere, for den egentlige kampen stod om hvilken Borsalino jeg skulle ende opp med, så paraplyen eller brillene hadde i virkeligheten få eller ingen sjanser. Nå står én av dem uungåelig for tur, dersom det ikke skulle dukke opp en uimotståelig slåbrok i størrelse telt et sted på veien mellom meg og de to, helst i det samme mønsteret som min nye nattskjorte. Da sitter jeg virkelig fint i det.